Ungdomskjærester

[Jente_anonym93]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 5 år. Vi har det veldig bra sammen og dette er en gutt jeg godt kan tenke meg å dele resten av livet med. Vi har mange av de samme interessene, verdiene og har snakket litt om hvor vi kunne tenke oss å bo og hvor mange barn vi ville hatt osv.

Eneste "problemet" er at vi begge bare er 20 år, ble sammen når vi var 15. Vi er jo veldig unge, og det er jo ikke vanlig å finne livspartneren sin så tidlig.

Positive ting i forholdet er at vi slipper å være uenige om hvor vi skal bo. Vi kommer fra ca samme sted, og begge vil bo her. Vi trives veldig godt sammen, og er som "bestevenner". Vi krangler sjelden og har aldri hatt en lang krangel hvor vi har gått hver for oss etterpå. Og som sagt har vi mange felles interesser og verdier.

Vi snakker om å flytte i lag snart. Jeg skal begynne på en høyskole ikke så langt fra hvor jeg bor nå til høsten, og kjæresten min er snart ferdig med læretiden. Jeg kjenner jeg gleder meg til å flytte sammen med kjæresten og å stifte familie sammen når det tid kommer.

Jeg trives veldig godt i dette forholdet, men tenker av og til på hvordan det hadde vært å være singel. Og tenker av og til at det hadde vært bedre å møtt kjæresten om ca 5 år. Tenker at jeg nok hadde fått opplevd mer da. Kansje studert i utlandet eller i en annen by, noe som jeg ikke har lyst til nå pga jeg ikke vil ha avstandsforhold så lenge (3 år) når vi egentlig er veldig klare for å flytte sammen. Kjæresten vil heller ikke flytte med meg, men det skjønner jeg godt, han har jobb her og har ikke behov for å flytte. Tror heller ikke det hadde blitt det samme å hatt kjæresten med seg, jeg hadde nok ikke kommet skikkelig inn i studentmiljøet når ikke han studerer. Hadde ikke blitt så kjekt å gått på studentfester i helgene med en kjæreste som sitter hjemme.

På en annen side kan en jo oppleve mye selv om en har kjæreste. Jeg har hatt en fantastisk russetid, reiser en del med venniner og har det gøy også uten kjæresten. Noe jeg tror er veldig lurt. Jeg har også bestemt meg for å reise 3 mnd på praksis i utlandet i studietiden, for å komme meg litt bort og oppleve mest mulig.

Men jeg er litt redd for at jeg går glipp av noe... Er også redd for at vi kommer til å gifte oss, kjøpe hus, få barn osv. for så å bli "leie" og skille oss i 35-45 års alderen.. Men det er jo noe en aldri kan forutse, det kan jo skje alle.

Noen som har noen tanker om dette? Noen som er/har vært i en lignende situasjon? Er det noen her som har hatt den samme partneren lenge, og trives med det, har dere noen tips?

[Gjest Murica]

En venninne av meg møtte også sin mann når hun var 15.

De er snart 30 og er fortsatt lykkelig gift.

Man kan jo selvfølgelig tenke på alt man går glipp av. Eller, du kan tenke at du har funnet noe de færreste klarer å finne og se hvor vanvittig heldig du er.

Man kan gifte seg når man er 20 og aldri bli skilt, man kan også gifte seg som 40 åring og bli skilt en måned etterpå...er ingen garantier.

[frøkna]

Tror nok det er helt vanlig å lure på "hvordan gresset er på andre siden". Men virker som om dette er mer en fantasi for deg, og ikke noe du vurderer å gå fra han for? Når man har vært sammen så lenge er det lett å falle litt i "venne-fella" også, at man blir mer venner enn kjærester, viktig å holde det spennende!

Jeg tror faktisk heller sjansen er større for at du angrer på at du gjorde det slutt (om du hypotetisk sett ville gjort det) og friheten ikke var helt som forventet den heller, og at du når du finner ut du vil slå deg til ro igjen finner du ingen som kan måle seg med han.

Har du snakket med han om det? Tenker han på noe av det samme?

[Jente_anonym93]

Man kan jo selvfølgelig tenke på alt man går glipp av. Eller, du kan tenke at du har funnet noe de færreste klarer å finne og se hvor vanvittig heldig du er.

Det var bra sagt, noe å tenke på takk for bra svar.

[Jente_anonym93]

Tror nok det er helt vanlig å lure på "hvordan gresset er på andre siden". Men virker som om dette er mer en fantasi for deg, og ikke noe du vurderer å gå fra han for? Når man har vært sammen så lenge er det lett å falle litt i "venne-fella" også, at man blir mer venner enn kjærester, viktig å holde det spennende!

Jeg tror faktisk heller sjansen er større for at du angrer på at du gjorde det slutt (om du hypotetisk sett ville gjort det) og friheten ikke var helt som forventet den heller, og at du når du finner ut du vil slå deg til ro igjen finner du ingen som kan måle seg med han.

Har du snakket med han om det? Tenker han på noe av det samme?

Ja, har snakket litt med han om det pga et vennepar av oss på samme alder som det ble slutt mellom nå nettopp. Han sier han har tenkt tanken han også, men at han ikke vil slå opp på grunn av det.

[Jente_anonym93]

Tror nok det er helt vanlig å lure på "hvordan gresset er på andre siden". Men virker som om dette er mer en fantasi for deg, og ikke noe du vurderer å gå fra han for? Når man har vært sammen så lenge er det lett å falle litt i "venne-fella" også, at man blir mer venner enn kjærester, viktig å holde det spennende!

Må kanskje passe oss litt for den venne-fella ja.

[Gjest Reza08]

Du har oppnådd noe svært få unge har gjort. Nemlig å ha et forhold som varer mer enn en time. Dere har vært sammen i 5 år, noe som tilsier at dere har komme godt i gang, og trives med hverandre i et seriøst forhold. Du kan fortsatt oppleve mye selv om du har funnet kjærligheten, bare sammen med partneren. Og det er jo en bonus.

Hvis dere er innstilt på å fortsatt være sammen, er det ingen fare. Ser ingen grunn til å plutselig mene noe annet bare fordi dere ble sammen i ung alder. Kjenner noen par som fant tonen i ung alder, som fortsatt er sammen. F.eks fant et av parene jeg kjenner tonen på VGS, og de er fortsatt sammen og har fått barn, de er godt etablerte med bra jobber. Begge har passert alderen 30.

[sara-ellis]

Foreldrene til samboeren min var gift, skilte seg og begge(!) har giftet seg med ungdomskjæresten sin etterpå Så noen møter faktisk livspartneren sin så tidlig :-)

[Gjest Tirkes]

Jeg traff min når jeg var 19. Jeg fyller 30 om to forbant små uker (knurr).

Vi er fortsatt sammen og har bodd sammen i nå straks 11 år. Vi fikk oss katter sammen, boliglån og hele pakka. Jeg tenkte litt som du, selv om jeg hadde fått være singel ungdom en stund først. Og vet du hva? De single årene mine fra første tungekyss i en alder av 14 og gjennom to lusne forhold frem til nåværende mann fem år etterpå, så tenkte jeg veldig mye på at jeg hater å være singel. Misunte venninner som hadde kjæreste, en de stolte på, og ikke en fyr de traff forrige helg mens de svetter over mobilen og venter på svar på den siste meldingen man sendte.

Du vet hva du har, du vet ikke hva du vil få. Eller hva du vil mangle.

Om du har det bra med denne gutten, så ikke få panikk. Min er også min bestevenn! Vi reiser ofte på weekendturer sammen, ferier til utlandet et par ganger årlig, kjører bil sammen, lærer ting sammen (HUR ATT MÅLA EN VEGG) og feiler sammen (Åh. Maskeringsteip er en fin ting), erter hverandre, eksperimenterer seksuelt den dag i dag 11 år etter at vi startet kaninhumping på lakenet, krangler sjelden, men diskuterer ofte. Jeg får søte meldinger og mail når jeg er på jobb.

Trikset er å ikke glemme det søte krydderet, ikke ta hverandre for gitt. Dere to kan oppleve hele verden sammen, men det betyr ikke at du ikke kan reise på hyttetur med jentegjengen, eller tilsvarende og parkere gutten hjemme. Sånt er bare sunt.

Lev livet, og grattis med førstepremiepotten i førstekjærestelotto'n!

[Gjest Frøya a'2012]

Jeg møtte min mann da jeg var 15, vi ble et par da vi var 17, og ble foreldre (totalt uplanlagt) da vi var 18. -da vi var ca 20 forsøkte vi oss på en pause, noe ingen av oss trivdes med, og vi fant ut at live uten den andre var sikkelig dritt. I dag er vi passert 30, får tilbakemeldiger fra alle fronter på hvor flott datter vi har, har gode jobber, og er forsovidt godt etablert på alle måter. -og vi er lykkelige, vi tar vare på hverandre, overasker i hverdagen, og vi føler oss priveligert. Mange søker et liv etter en livspartner, uten å treffe noen, å vi er så heldig å ha kjent hberandre hele voksenlivet. Vi er en familie med god takhøyde, og ingenting er kleint eller flaut å ta opp.

-er det mach, så kjenner du det i skjela. Vi har aldri garantier, men jeg er iallefall glad for at jeg fikk en mulihet og tok den, og ifølge min mann føler han det samme.

Kjenn på hjerte ditt, gresset er skjelden gønnere på andre siden av gjerdet;)

Hvem kan sette et tall pæ når man finner sin drømmemann/kvinne? Det virker på meg, utfra det du skriver som om dere er fokusert på viktigheten av å ta vare på hverandre like mye som "jeg"-et, fortsett med det, og tilat hverandre å still åpne spørsmål. Et spørsmål fylt med undring behøver ikke bety det samme som usikkerhet.

[Jente_anonym93]

Tusen takk for gode svar!

[Gjest Murica]

::snipp::

Så fint innlegg Tirkes =)

[Gjest O___o]

Men jeg er litt redd for at jeg går glipp av noe...

Livet mitt sånn ca oppsummert fra jeg var 15 - 22 +:

Hadde vel en og annen seriøs kjæreste.

Masse one night stands, venner med diverse fordeler (og ulemper) og flings.

Mye klønete sex med gutter som var selverklærte Guds gaver til kvinner

Guttevalper som hadde hørt at alle kompisene hadde 20cm+ og derfor hadde småkomplekser.

Guttevalper som hadde sett pornografi med kvinner som fikk spruteorgasme av å bli knipset på brystvorta og guttevalper som av og til kom før de i det hele tatt fikk utstyret fram.

Og selvsagt: DRAMA.

Venninner som var forelsket i en - men lå med en annen og jeg burde skjønne at - sånn og slik.

Jenter som var opptatt av at de skulle leve resten av livet sammen med kjæresten, som de hadde kjent i en måned eller to, og ofret hva som ofret kunnes for å gjøre det.

Venninner som hadde hørt at han med stor H hadde klina med hu dærre der vettu

og kompiser som hadde mer følelser enn bare vennskaplige følelser ogsåvidere.

Det var selvsagt en god del heisaturer og alt for mye alkohol i noen perioder.

Gjorde meg mange erfaringer, gode og dårlige, mye jeg ikke ville vært foruten

- noe jeg godt kunne vært for uten.

Dette var riktignok deler av mitt tenåringsliv.

Og for å være ærlig;

Jeg tror ikke du går glipp av noe