Skal foreldre godta bortskjemte voksne barn?

[Gjest Gjesten Gitte]

Dette innlegget skulle egentlig postes i diskusjonen ”Ny kjæreste med store barn”, http://forum.kvinneguiden.no/viewtopic.php?t=72571, og jeg hadde tenkt å si litt om hvorfor jeg forstår hvorfor datteren hans oppfører slik som hun gjør, og hvordan hun har blitt så bortskjemt og egoistisk. Det utviklet seg imidlertid til et helt annet innlegg, så da poster jeg det her. Mulig noen likevel ser sammenhengen.

Jeg har blitt oppdratt til å være selvstendig, til å ta ansvar og til å se at jeg er en del av en større sammenheng der ikke alt dreier seg om meg. En rekke forhold i livet mitt har gjort at jeg aldri har følt at jeg har vært sentrum i mine foreldres liv. Jeg vet at mine foreldre har egne liv, at de har sine sorger og gleder, og at de er mennesker med behov på lik linje med meg selv.

Selv om dette er en selvfølge for meg, ser jeg at svært mange av de jeg kjenner tenker på en helt annen måte. Vennene mine tar det som en selvfølge at foreldrene deres alltid stiller opp, slipper det de har i hendene, og gjør ALT for å hjelpe/legge til rette for sine barn. Et typisk utsagn er: ”Det er jo det man har foreldre til”. Vennene mine har foreldre som man aldri trenger å ta hensyn til, men som man kan forlange hva som helst av. For meg blir det absurd, selv om jeg også er litt misunnelig.

Det må være deilig å kunne troppe opp og kreve mors kjøttkaker uten å måtte ringe og avtale nøye på forhånd, eller ha dårlig samvittighet for at man bryr mor med mye jobb når man vet hun er sliten. Ja, det må i grunnen være deilig å ikke vite noe om at mor er sliten i det hele tatt! Mine venner vet nok ikke noe om det, siden de har foreldre som aldri ville finne på å bry sine barn med slike bekymringer.

Samtidig gir det meg en ekkel følelse, og jeg føler det er utrolig respektløst av mine venner å overhodet ikke SE at foreldrene deres er mennesker som har en funksjon utover å tilfredsstille sine barns behov. Selv om det er foreldrenes feil som tillater det, syns jeg barna fremstår som bortskjemte drittunger. Og barna, dvs mine venner, er i dette tilfellet personer i alderen 25-35 år, med egne liv, familier og også egne barn.

Selv har jeg hatt mange bekymringer for mine foreldre, og i enkelte stunder har jeg syntes synd på meg selv og tenkt at jeg ALDRI i fremtiden skal bry mine egne barn med mine bekymringer. Jeg har tenkt at det er foreldres fordømte plikt å være lykkelige, og at det er foreldre som skal bekymre seg for sine barn, og ikke omvendt. Men selv om også jeg har tenkt slike tanker, mener jeg altså at vennene mine – som faktisk lever etter denne filosofien – har misforstått et og annet…

Hva syns dere?

[Gjest Madam Felle]

utrolig bra sagt.

Er så enig med deg som jeg kan bli.

[Gjest sexysadie]

Har venninner på min alder (25-30) med barn og som må ha økonomisk hjelp ifra foreldrene for å få det til å gå rundt.

Synes det blir feil det også jeg. Da er man jo ikke voksen og uavhengig og burde iallfall ikke få egne barn...