mann vil gå fra stemor og felles barn

[Gjest Gjest]

Vi har vært samboere i 6 år. Han har en datter på 14.5 år og vi har en felles sønn på 3 år. Endelig fant jeg denne artikkelen

http://kilden.forskningsradet.no/c35640/artikkel/vis.html?tid=35483

som hjalp meg til å annerkjenne og godta de følelser og tanker jeg har hatt omkring mitt bonusbarn.

Jeg er ikke alene om å synes at det tøft og vanskelig til tider, men det aller værste er at det er mannen som skal ta mere ansvar- men som overhodet ikke forstår at han skal det. Det er dypt frustrerende når jeg har prøvd å snakke om familie situasjonen og han blir hodestups gal og kjefter løs, uten på noe vis å i møtekomme og prøve forstå- eller se sitt eget ansvar. Det er og blir mitt ansvar at det er problematisk, syns han.

Man kan ikke tvinge frem kjærlighet fra den ene eller anden part.

Han har ikke forstått at hans væremåte har påvirket min væremåte. Og han har krevet en slags kjernefamilie fra meg, som jeg ikke har forstått hvorfor han vil ha, når situasjonen ikke er som sådan - jeg har ikke født hans barn.

I alle år har jeg fått kjærlighet fra han anna hver uke. Dette har jeg heller aldri forstått hvorfor, og aldri forstått hvorfor det er unntaktstilstand når barnet har vært hos oss anna hver uke. Selvfølgelig betyr barnet alt og barnet skal få alt, men dette betyr ikke at barnet ikke skal ha grenser eller se at han også er kjær i meg. Hun lærer jo om kjærlighet gjennom å se far gjør/ikke gjør.

Hans elendig samvittighet styrer alt og det gjør at hun ikke har noen klare grenser.

Hun har alltid vært frekk og dypt egoistisk i måten å si ting på, være på, forholde seg til andre veninner/voksne mennesker. f.eks spør hun aldri om å få noe

hun krever. Jeg skal ha/jeg trenger. Dette er selvsagt illest nå som hun er tenåring. Men hun kan å lage drama, noe som skjer ca. hver 3 måned. Noe som har skjedd hver 3-6måned i 7 år. og han løper til og gjør sitt ytterste for å glede både henne og hennes mor, hans eks.

Vi har aldri funnet ut av dette med å være stemor og bonusbarn og ny familie.

Og det har tæret på oss all sammen.

Og nå sier han at hans emosjonelle forhold til meg er nærmest ødelagt. Han elsker meg ikke, men er glad i meg. Og han har sagt at han kan ikke være sammens med meg når jeg ikke finner ut av det med barnet hans.

Men hva med vårt felles barn?

Vårt felles barn går alltid til sist, hvis han ikke ser sitt særkullsbarn på en stund blir han deprimert og ulykkelig, men om det gjelder våres felles barn så er han ikke i nærheten av ulykke.

Og nå som hans særkullsbarn ikke vil komme til oss fordi vi bor for langt unna, noe som var hans valg å flytte, og ikke mitt, så faller hele verden hans i grus. Og jeg og vårt felles barn må gå på akkord igjen - jeg har kommet med et forslag om at vi kan flytte igjen, hvis det gjør han og henne lykkelige.

jeg forstår ikke dette med at han må ta et valg.

Men om vi ikke finner ut av det, må vi gå fra hverandre. Og jeg har sagt jeg kommer til å flytte ganske langt unna, for det å være alenemor er ikke lett og da trenger jeg et nettverk. Det er bare beklagelig at vi da har et barn sammen og at det går utover vårt felles barn - men han får ihvertfall sin lykke med sitt særkullsbarn. Det er hans valg og måten han forholder seg til omverden som gjør sausen i denne retten. Han kan ikke få alt som han vil, og jeg hverken kan eller orker å bruke enda flere år på akkord og sette hans særkullsbarn i fokus.

Det vises på nettet at det er mange som er frustrerte. og det er mange som har det bra også. Det handler også om kjemi imellom mennesker og hvordan mannen er istand til å ta ansvar, hverken jeg eller særkulls barnet har valgt denne situasjonen, derfor blir ansvaret på han mye sterkere. vi prøver begge to, men vi er veldig forskjellige. det blir dog lettere jo eldre hun blir .

Å snakke ut om de såre følelser- om det å gå fra hverandre- var veldig fruktbart. Å tørre kjenne på det å være alene satte ting i perspektiv.

Samtidig gir det oss en mulighet til å starte forfa igjen..

Men hva slags rammer skal vi lage oss nå?

Hva slags spørsmål skal vi stille oss?

Finnes det noen med lign. erfaring som kan gi meg/oss noen gode spørsmål å tygge på, noen viktige ting/handlinger som gjør at vi finner tilbake til hverandre?

Hva skal/kan man kreve av hverandre? etc

På forhånd takk!

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg kan gi deg så mange gode råd, da jeg føler på mye av det samme. Takk for linken til artikkelen, har aldri lest den før og det var en god artikkel. Det er alt for lite fagstoff om dette emnet.

Først og fremst så forstår jeg hvor vanskelig du må ga det, alt hadde vært annerledes hvis dere ikke hadde hatt felles barn. Da hadde jeg rådet deg til og gått. Noen ganger blir det uutholdelig også med "ny-familien"( hater egentlig det ordet, som om vi er ny etter mange, mange år..... Noen ganger så føler jeg at jeg ikke kommer til å bli gammel med mannen min, rett og slett fordi det blir for vanskelig og fordi jeg ikke kan leve opp til de forventningene som ligger i stemorsrollen. Det er ufattelig trist og jeg skulle ønske jeg i min tid hadde valgt annerledes. Håper du får noen gode svar her inne.

Hilsen fra en medsøster.

Anonym poster: d7819be87cc317c2064272170cc4e4a0