Din partner og "underholdningsverdi"

[Slither]

Etter å ha lest "Han spiller så mye og jeg er lei"-tråden begynte jeg å tenke litt. Lager en egen tråd her for å ikke kuppe den andre.

Nå har det seg en gang sånn at man som par fortsatt er enkeltindivider. Man trenger selvsagt tid alene, men det er også viktig å pleie forholdet ved å bruke tid sammen. Personlig trenger jeg mye tid for meg selv og har en god løsning med min samboer for å få til dette. Det var en AB som kommenterte i den andre tråden at "det er begrenset med underholdningsverdi" i jenter.

Jeg ble sittende og tenkte litt på det temaet der. Med min samboer er det blir det mer et venneforhold med romantiske følelser. Vi har veldig like interesser og veldig glad i å spille begge to. Som oftest sitter vi og spiller sammen slik jeg ofte gjør med andre kompiser. Jeg har aldri tenkt på det at det skal være "underholdningsverdi" i en partner da dette har blitt automatisk for min egen del.

Så - Hva tenker dere om dette? Skal en samboer være "underholdningsverdi", eller er det bare en som du deler hus og seng med? Hva tenker guttene om dette kontra jentene? Skal det være en plikt å "henge" sammen med kjæresten din, selv om du egentlig har lyst til å gjøre andre ting?

[Gjest Sunheart]

Nei et forhold kan ikke være basert på plikt, men vilje til selv å ville være sammen med den du elsker. Jeg vil ikke at kjæresten min skal finne på ting med meg,om han EGENTLIG vil gjøre noe annet.

Da vet jeg jo at han egentlig ikke vil tilbringe tid med meg. Kan ikke være noe givende .

Derfor setter jeg aldri noe krav til kjærester om at de MÅ være så og så mye med meg. Det får de finne ut av selv hva de vil og hvor ofte de vil være sammen med meg i sin fritid.

[Slither]

Nettopp. Jeg tenker nøyaktig det samme som du skriver der. Jeg klarer ikke helt å forklare hva jeg egentlig lurer på her merker jeg.

Jeg har litt skjevt syn på hele denne forholdsgreia. Jeg er selv ganske sær og trenger mye tid alene til å pleie egne interesser. Dette er i hovedsak da snakk om spilling. Jeg klarer fint å assosiere meg med denne fyren som TS i den andre tråden beskriver, men på en annen side ikke. Kjæresten min er bare hjemme i helgene og dette holder i massevis for meg. Vi bor sammen og finner stort sett på ting sammen når han er hjemme. Men dette er da av typen ting vi begge interesserer oss for.

Hva da med forhold der man har stort sprik i interesser? Hvor mye skal man ofre? Og hvorfor blir man i et forhold der motparten ønsker å vie så mye tid til en hobby og ingenting på partneren?

[AnonymBruker]

Tja - tror ikke det handler så mye om "underholdningsverdi", som det handler om en søken etter å være noe mer enn en tømmestasjon, romkamerater og kollegaer i as-familien. Hvorfor vil du være i et forhold dersom du ikke vil tilbringe tid/oppleve ting med partneren din? Da kan du like grei bytte ut Per med Pål, eller Espen for den saks skyld.

Jeg vil leve sammen med noe, ikke ved siden av noen.

Det er så utrolig trist at samlivet mellom kvinner og menn er redusert til å sitte foran tven med hver sin pc i fanget. Noen ganger tror jeg at jeg er den eneste i verden som vil oppleve ting - ikke bare passivt observere dem fra min egen stue...

Det er jo ofte sånn at motsetninger tiltrekker hverandre; Jakt og fiske Ola falller for skjønnhetspleier Oda som liker seg best inne. Lara fra rødekorskurset er ikke like interessant.

Kansje det er ting som blir viktigere når en blir eldre? I småbarnsfasen er en så opptatt og hverdagslivet går sin vante gang.

Anonym poster: b4ba41f9cb3a336c02632e1f3c1bb207

[Slither]

Tja - tror ikke det handler så mye om "underholdningsverdi", som det handler om en søken etter å være noe mer enn en tømmestasjon, romkamerater og kollegaer i as-familien. Hvorfor vil du være i et forhold dersom du ikke vil tilbringe tid/oppleve ting med partneren din? Da kan du like grei bytte ut Per med Pål, eller Espen for den saks skyld.

Jeg vil leve sammen med noe, ikke ved siden av noen.

Det er så utrolig trist at samlivet mellom kvinner og menn er redusert til å sitte foran tven med hver sin pc i fanget. Noen ganger tror jeg at jeg er den eneste i verden som vil oppleve ting - ikke bare passivt observere dem fra min egen stue...

Det er jo ofte sånn at motsetninger tiltrekker hverandre; Jakt og fiske Ola falller for skjønnhetspleier Oda som liker seg best inne. Lara fra rødekorskurset er ikke like interessant.

Kansje det er ting som blir viktigere når en blir eldre? I småbarnsfasen er en så opptatt og hverdagslivet går sin vante gang.

Anonym poster: b4ba41f9cb3a336c02632e1f3c1bb207

Jaaa, den teorien der kan jeg være med på! "Jeg vil leve sammen med noen, ikke ved siden av noen."

Der satt du vel ord på det jeg forsøkte å komme frem til her. Hvorfor velger noen å bli i et forhold der man er redusert til å leve ved siden av hverandre? Og bruker masse tid på irritasjon og å forsøke forandre partneren.

[AnonymBruker]

Jaaa, den teorien der kan jeg være med på! "Jeg vil leve sammen med noen, ikke ved siden av noen."

Der satt du vel ord på det jeg forsøkte å komme frem til her. Hvorfor velger noen å bli i et forhold der man er redusert til å leve ved siden av hverandre? Og bruker masse tid på irritasjon og å forsøke forandre partneren.

Var litt fornøyd med den formuleringen selv

Jeg tror mange ikke kjenner seg selv,sine behov og sine egenskaper godt nok. Når du ikke kjenner deg selv - hvordan skal du kunne ta riktige valg mht livspartner.

Mitt intrykk fra de jeg kjenner med lange, velykkede forhold er at de har en dypt kjærlighet som fundament i forholdet, i tilegg til en stor respekt for hverandre og en vilje til å være god med partnern sin og løfte den andre frem.

Jeg ser på hvordan mine besteforeldre snakker til hverandre - og ikke minst omtaler hverandre - de har en sånn gjensidig respekt og beundring for hverandre jeg aldri har sett maken til.

Jeg leste i kk i dag et sitat fra åshild ulstrup der hun fortalte om sitt ekteskap "Det ble 43 sterke år. De var ikke uten de små dramaer, men kansje var de også med på å holde oss levende og engasjerte. Selvom hverdagen også kom til oss, holdt vi på flørten, de små berøringer og blikkene som fortalte at jeg er din og du er min".

DET er det jeg vil ha!

Anonym poster: b4ba41f9cb3a336c02632e1f3c1bb207

[Petalouda]

Jeg vil leve sammen med noe, ikke ved siden av noen.

Anonym poster: b4ba41f9cb3a336c02632e1f3c1bb207

nemlig, helt enig. jeg vil også ha frihet til å gjøre ting alene, men dersom kjæresten ikke skal ha større rolle enn at vi deler på nrk-lisensen, da skjønner jeg ikke vitsen.

[Gjest Gjest]

Det er jo ganske stor variasjon mellom forskjellige forhold. Noen trives best når begge kan drive mye med sitt, mens andre disponerer all tid felles. Jeg personlig synes ikke noe er bedre enn noe annet, men det er viktig at det en relativ grad av samsvar mellom forventningene til partnerne.

Forskjellige faser i et forhold skaper jo også forskjellige rammer. Hvis man bor sammen må jo en stor del av fritiden brukes på å holde huset/leiligheten i stand. Hvis man har barn vil jo enormt mye av tiden brukes på barnet.

I en situasjon hvor man både har hus, barn og jobb vil jo størsteparten av døgnets våkne timer være ferdigdisponert. Av de timene som da er til overs er man nødt til å prioritere. Skal jeg/vi bruke tiden på hverandres selskap, eller skal jeg/vi prioritere egne ting. Heller ikke her er det noe fasitsvar, men man må nesten være villig til å strekke seg en god del.

Personlig er jeg svært sportsinteressert, noe min samboer ikke er. Jeg har vært nødt til å kutte kraftig ned på sportstittingen fra de dager jeg var single. Og etter hvert som vi har fått hus og barn blir det stadig mindre tid til slikt. I mine øyne må det nesten være slik, og jeg skjønner godt at mange kan bli irriterte hvis man ønsker å tilbringe tid sammen med partneren, men så er vedkommende allerede ”fullbooket” med fotball, realityserier eller WOW-spilling.

[Athene]

Jeg vil ha det gøy sammen med mannen. Han må være en jeg setter pris på å bruke tid sammen med, i tillegg til andre venneforhold.

Vi ser på noen av de samme seriene, trener sammen 1-2 ganger i uka, går en kveldstur innimellom, kan sitte å småsnakke over et langt måltid, reise på ferieturer og har mye selskap i hverandre, ler sammen hver dag og deler meninger når det gjelder politikk og dagsaktuelle tema.

Felles interesser er avgjørende, sammen med det å sette pris på hverandre som venner i tillegg til å være kjærester, ellers hadde jeg ikke blitt i forholdet.

Samtidig er egentid veldig viktig. Om vi hadde vært helt like, alltid vært sammen, vært avhengig av hverandre, hadde jeg blitt lei. Vi bruker ofte tid på egne interesser, eller med egne venner.

Vi har vært sammen i 10 år, og har hatt det slik så lenge vi har vært sammen, dersom det har noe å si i denne diskusjonen.

Endret 14. mars 2013 av Athene

[Slither]

Var litt fornøyd med den formuleringen selv

Jeg tror mange ikke kjenner seg selv,sine behov og sine egenskaper godt nok. Når du ikke kjenner deg selv - hvordan skal du kunne ta riktige valg mht livspartner.

Mitt intrykk fra de jeg kjenner med lange, velykkede forhold er at de har en dypt kjærlighet som fundament i forholdet, i tilegg til en stor respekt for hverandre og en vilje til å være god med partnern sin og løfte den andre frem.

Jeg ser på hvordan mine besteforeldre snakker til hverandre - og ikke minst omtaler hverandre - de har en sånn gjensidig respekt og beundring for hverandre jeg aldri har sett maken til.

Jeg leste i kk i dag et sitat fra åshild ulstrup der hun fortalte om sitt ekteskap "Det ble 43 sterke år. De var ikke uten de små dramaer, men kansje var de også med på å holde oss levende og engasjerte. Selvom hverdagen også kom til oss, holdt vi på flørten, de små berøringer og blikkene som fortalte at jeg er din og du er min".

DET er det jeg vil ha!

Anonym poster: b4ba41f9cb3a336c02632e1f3c1bb207

Ja, men det er sånn jeg føler det burde være! Jeg tar det nesten som en selvfølge. Nå har jeg ikke hoppet rundt fra partner til partner, men heller valgt å være alene før jeg har møtt noen jeg har følt for å satse på. Jeg forstår ikke de forholdene hvor sånne ting er et problem!

Jeg vil ha det gøy sammen med mannen. Han må være en jeg setter pris på å bruke tid sammen med, i tillegg til andre venneforhold.

Vi ser på noen av de samme seriene, trener sammen 1-2 ganger i uka, går en kveldstur innimellom, kan sitte å småsnakke over et langt måltid, reise på ferieturer og har mye selskap i hverandre, ler sammen hver dag og deler meninger når det gjelder politikk og dagsaktuelle tema.

Felles interesser er avgjørende, sammen med det å sette pris på hverandre som venner i tillegg til å være kjærester, ellers hadde jeg ikke blitt i forholdet.

Samtidig er egentid veldig viktig. Om vi hadde vært helt like, alltid vært sammen, vært avhengig av hverandre, hadde jeg blitt lei. Vi bruker ofte tid på egne interesser, eller med egne venner.

Vi har vært sammen i 10 år, og har hatt det slik så lenge vi har vært sammen, dersom det har noe å si i denne diskusjonen.

At dere har vært sammen i 10 år er jo en viktig faktor. Etter flere å sammen vil jeg gå ut i fra at man blir vandt med den andre personen og det er lettere å glemme slike ting som du beskriver der. Et forhold slik du skriver om her er sånn jeg føler "alle" forhold bør være.

Etter å ha hengt en stund rundt her på KG blir jeg så overrasket og så oppgitt over hvor mange småkrangler og teite diskusjoner folk har med partnerne sine.

[Gjest Sunheart]

Nettopp. Jeg tenker nøyaktig det samme som du skriver der. Jeg klarer ikke helt å forklare hva jeg egentlig lurer på her merker jeg.

Jeg har litt skjevt syn på hele denne forholdsgreia. Jeg er selv ganske sær og trenger mye tid alene til å pleie egne interesser. Dette er i hovedsak da snakk om spilling. Jeg klarer fint å assosiere meg med denne fyren som TS i den andre tråden beskriver, men på en annen side ikke. Kjæresten min er bare hjemme i helgene og dette holder i massevis for meg. Vi bor sammen og finner stort sett på ting sammen når han er hjemme. Men dette er da av typen ting vi begge interesserer oss for.

Hva da med forhold der man har stort sprik i interesser? Hvor mye skal man ofre? Og hvorfor blir man i et forhold der motparten ønsker å vie så mye tid til en hobby og ingenting på partneren?

Jeg har også behov for å være sammen med venner og ha et liv utenom kjæresten Er faktisk glad for at vi ikke bor sammen. Har hatt flere samboerskap som har gått dukken. Jeg kjeder meg fort og synes nesten det er bedre å ikke treffes hver dag Fint å finne noen med samme innstillingen, så slipper man skjevfordelingen