"Livet mitt er fantastisk, jeg er så lykkelig, småkakene står i ovnen"..

[AnonymBruker]

.."jeg har verdens peneste sønn og datter og hund og mus som bor i hula si utenfor trappa mi, jeg er så glad i foreldrene mine, det blir 4stjerners-middag i kveld, kjæresten min gjør meg så lykkelig" osv.

Disse irriterende, rosa, søte, diabetesfremkallende facebookstatusene som egentlig er litt kvalme, hvorfor bugner det av dem?

De som skriver slike statuser (er dere her inne, svar gjerne), gjør de det for å "bevise" noe for resten av befolkningen? Overbevise seg selv? Hvorfor skriver de sånne statuser?

Det er kjempemange ganger jeg har en super dag, fikk toppkarakter på skolen, hunden oppførte seg nydelig, dritgod middag osv, men jeg føler faktisk ikke et behov for å skrive om det på facebook og ovebevise andre om at jeg er den mest lykkeligste og heldigste av alle på vennelista deres!!

Det er kanskje jeg som er rar som ikke løper til facebook hver eneste gang jeg opplever en følelse som ikke er negativ???

Anonym poster: 669f615cd3a6047aa8246d6f8037b17d

[Gjest Tirkes]

Jeg skriver som regel bare gullkantede poster på facebook. Men sjelden skriver jeg at jeg har kaka i ovnen. Men jeg poster bilde av mannen og jeg som hugger ned det store treet i hagen, eller bilder av megselv på en høy fjelltopp. Eller poster lykkestrålende at i kveld skal jeg feire bryllupet til bror min, hurra.

Altså, litt spesielle ting. Måltid, humør og trening på Sats har jeg aldri helt skjønt meningen med, det blir litt sånn "se på meg, jeg har et perfekt liv hele tiden", som er veldig anstrengt. Jeg tror og håper at jeg har en litt mer "Fine ting skjer av og til"-stil. Der jeg holder kjeft om klager, sørpeføre, sure kollegaer og rift i strømpene. For sånt trenger ikke tremeninger og kollegaer å vite. At jeg skal på ferie eller i bryllup eller har klatret opp på Galdhøpiggen - det kan gjerne kollegaer og tremeninger få vite.

Jeg ser mange som er litt som meg på newsfeeden. Det virker som om flere og flere bruker FB på samme måte som de ville holdt en samtale til en perifær bekjent. "Joda, vi brukte søndagen i hagen, vi" er litt mer naturlig til en nabo enn "Oskar kjøpte meg fem roser som står for hvert av årene han har kjent meg, også bakte jeg kake til ham også koste jeg meg i armkroken hans mens vi så på Pantelånerne i Las Vegas hele kvelden Mmmm" er.

...men alt selvskrytet plager meg ikke så mye, det er bare litt småmorsomt at enkelte tror dagens middagsvalg er interessant for 300 andre å vite om.

[Sign]

Jeg tror at ofte er det de som kanskje ikke har det så godt med seg selv og sitt som legger ut disse sukkersøte statusene. Ser at det er de samme som går igjen, som har verdens mest fantastiske mann og barn, stadig vekk kaker i ovnen og rødt i glasset osv.

Tror mange forsøke å opprettholde en fasade, et glansbilde av vellykkethet og familielykke. Når "alle" vet at de strever med samlivet, at han stadig vekk er utro, at en av ungene er tatt for tyveri osv. Selvsagt er ikke det tilfelle hos alle, men har inntrykk av at det gjelder mange. Ser også at det ofte er de samme som "liker" disse statusene som selv legger ut samme type.

Selv skroller jeg kjapt over disse og leser heller de som har mer interessante newsfeeder(synes i allefall jeg). Kanskje sitat, dikt, betraktninger rundt livet, underfundige historier og slikt. Det synes jeg er koselig.

[Gjest Riskjeks]

Det er vel et eksponeringsbehov hos mange, behov for å føle seg vellykka, uansett om man er det eller ikke. Mange er jo motsatt - klager ut sine sorger på FB, spesielt av typen der statusen ikke er utfyllende, slik at folk skal skrive "hva skjer?" o.l. Folk får gjøre som de vil. Noen ganger litt underholdene med all (u)lykken, men innimellom hender det jeg tenker at visse personer burde vært beskytta mot seg selv...

Selv skriver jeg svært sjelden statusoppdateringer, holder med "god jul, alle sammen!" o.l

[AnonymBruker]

Det er vel et eksponeringsbehov hos mange, behov for å føle seg vellykka, uansett om man er det eller ikke. Mange er jo motsatt - klager ut sine sorger på FB, spesielt av typen der statusen ikke er utfyllende, slik at folk skal skrive "hva skjer?" o.l. Folk får gjøre som de vil. Noen ganger litt underholdene med all (u)lykken, men innimellom hender det jeg tenker at visse personer burde vært beskytta mot seg selv...

Selv skriver jeg svært sjelden statusoppdateringer, holder med "god jul, alle sammen!" o.l

Ja, noen gjør facebook veldig personlig. Men det må være slitsomt å føle et slags behov for å måtte oppdatere om sin lykke på facebook hele tiden. Eller ulykke for den saks skyld.

Men jeg kan heller skjønne at man blir emosjonell og forbanna på NSB og skriver et litt ugjennomtenkt innlegg enn at man er på spa med kjæresten sin og må oppdatere om det på facebook - imens man er der!!

Anonym poster: 0318186dbf23472c9722d31be948d694

[Gjest Riskjeks]

Ja, noen gjør facebook veldig personlig. Men det må være slitsomt å føle et slags behov for å måtte oppdatere om sin lykke på facebook hele tiden. Eller ulykke for den saks skyld.

Men jeg kan heller skjønne at man blir emosjonell og forbanna på NSB og skriver et litt ugjennomtenkt innlegg enn at man er på spa med kjæresten sin og må oppdatere om det på facebook - imens man er der!!

Anonym poster: 0318186dbf23472c9722d31be948d694

Hehe, det er jeg enig i

[Gjest LanaLane]

Synes dette er utrolig rart, virker som om enkelte tror at Facebook er stedet hvor man skal skryte mest mulig. Jeg skriver også om positive ting, skal innrømme det, men kan også poste statuser når ting ikke går som jeg vil, om en nyhet som inspirerer/irriterer meg, ja i det hele tatt, mye mer enn rosenrøde hverdagsgleder. Skjønner ikke helt hvorfor noen føler for å si at de har verdens herligste barn eller kjekkeste mann -hver- uke, heller. Fint for deg/dere at du har det sånn, men vi andre har bedre ting å tenke på, spesielt når vi kommer til gang nummer tjue et eller annet.

Hva som er grunnen? Sannelig om jeg vet, men mitt inntrykk er at de som poster hyppigst, og mest positivt, er de som kanskje ikke har så godt nettverk og som er usikre på seg selv. Jeg har ei venninne som alltid drømte om å bli lege, men hun fullførte av diverse grunner ikke vgs. Nå er hun gift med en lege, og skriver om denne typen i hytt og pine på Facebook. Selv går hun hjemme, og har gjort det i to år, selv om de ikke har barn ennå. Virker nesten som om hun lever livet gjennom ham... men når vi møtes, da forteller hun alt om hvor kjedelig det er, og at hun savner å ha noe å gjøre. Ta vgs på nytt? Det vil hun ikke, og hun ønsker ikke en enkel butikkjobb, heller.

Har vel tre-fire eksempler til på vennelista som faller under samme kategori.

[FantasDick]

Jeg poster litt "jeg er så lykkelig-poster", men det er stort sett alltid med en liten selvironisk snert. Jeg er veldig lykkelig for tida og jeg føler for å dele det med andre, da jeg ikke alltid har hatt det like enkelt. Heldigvis er det fleste glad på mine vegne.

Poster også en del bilder av mat, fordi det er en stor interesse - og fordi det har blitt en av "mine" ting.

[fruBeist]

Jeg tror at ofte er det de som kanskje ikke har det så godt med seg selv og sitt som legger ut disse sukkersøte statusene. Ser at det er de samme som går igjen, som har verdens mest fantastiske mann og barn, stadig vekk kaker i ovnen og rødt i glasset osv.

Tror mange forsøke å opprettholde en fasade, et glansbilde av vellykkethet og familielykke. Når "alle" vet at de strever med samlivet, at han stadig vekk er utro, at en av ungene er tatt for tyveri osv. Selvsagt er ikke det tilfelle hos alle, men har inntrykk av at det gjelder mange. Ser også at det ofte er de samme som "liker" disse statusene som selv legger ut samme type.

Selv skroller jeg kjapt over disse og leser heller de som har mer interessante newsfeeder(synes i allefall jeg). Kanskje sitat, dikt, betraktninger rundt livet, underfundige historier og slikt. Det synes jeg er koselig.

Det er forskjell på folk, dikt og sitater er det kjedeligste jeg ser på Facebook

For en tid tilbake var det en av mine kontakter som la ut veldig detaljert om sitt psykiske sammenbrudd og veien til å bli frisk. Det høres kanskje litt i overkant ut, men jeg synes faktisk vedkommende var utrolig tøff som gjorde dette. Bryte tabuer rundt psykisk helse er viktig.

[Sign]

Det er forskjell på folk, dikt og sitater er det kjedeligste jeg ser på Facebook

For en tid tilbake var det en av mine kontakter som la ut veldig detaljert om sitt psykiske sammenbrudd og veien til å bli frisk. Det høres kanskje litt i overkant ut, men jeg synes faktisk vedkommende var utrolig tøff som gjorde dette. Bryte tabuer rundt psykisk helse er viktig.

Forsåvidt enig, men jeg vil heller lese et dikt av f.eks Ingrid Hagerup eller Tarjei Vesaas enn å lese om at noen akkurat har bakt muffins, skal ta seg en joggetur eller informerer om alt det "morsomme" poden sier og gjør.

[AnonymBruker]

Jeg blir like sliten og oppgitt over de som hele tiden legger ut om hvor syke de er, hvor vondt de har det, og hvor jævlig verden er. Egentlig kjenner jeg at jeg reagerer på alt som er i overkant personlig.

Jeg er en skikkelig antihelt på Face. Legger jeg ut bilder av mat er det en Fjordlandmiddag jeg ikke har giddet å ta ut av formen, eller at jeg ligger i fosterstilling på sofaen og ser på dårlige såpeserier, eller at jeg trener situps ved å strekke meg etter vinglasset. Alt med en stor dose selvironi.

Har fått tilbakemelding om at folk liker statusene mine, og syns de er morsommere - da er mye oppnådd for meg

Anonym poster: d44086149b653f27eae999d1617909e9

[Krysopras]

Ved å henge for mye på FB bidrar jeg dessverre til å mate mine egne mindreverdighetskomplekser. Absolutt best når folk deler både sine oppturer og sine nedturer.

[Fluffe]

Eneste gang det er greit å si man har noe i ovnen, er når man skal si man er gravid

Men jeg tror jeg foretrekker slikt, framfor 30 bilder med visdomsord eller 90 bilder av ungen sitter på potte for første gang. Men jeg lurer litt på hva mener dere man skal skrive på facebook?

[AnonymBruker]

Jeg poster kanskje en status i uka, og med få unntak (som litt klaging på snø), er de stappa med lovprisninger for livet, mannen, huset, jobben, babyen i magen osv.. For min del er det veldig enkelt; Jeg er faktisk så sinnsvakt lykkelig!

Nå har jeg under 100 personer på face, der kanskje 30 stk er på "begrenset" og ikke ser oppdateringer, så jeg vet at de som ser statusene min er glad på mine vegne. Jeg bruker statusoppdateringer til å formidle følelser, og de siste årene har det meste gått min vei. Så når livet mitt er supert, blir statusene naturligvis preget av det! Vi finnes faktisk her ute, vi som har det genuint bra, og setter så stor pris på livet at vi må spre gleden. Jeg er også priviligert fordi min familie og mine venner lar seg smitte av min positivitet istedet for å bli irritert.

Anonym poster: 6444c1dbf774954897cbd8fb86d69213

[fruBeist]

Forsåvidt enig, men jeg vil heller lese et dikt av f.eks Ingrid Hagerup eller Tarjei Vesaas enn å lese om at noen akkurat har bakt muffins, skal ta seg en joggetur eller informerer om alt det "morsomme" poden sier og gjør.

Setter pris på dikt og tekster av dyktige forfattere jeg og, men for meg er ikke Facebook riktig fora for høykultur. Facebook er riktig fora for sosialpornografi