Skulle dere noen gang ønske barnet deres var...

[Gjest ts]

...annerledes? Flinkere? Snillere? Mer engasjert? Sånn som andres barn?

Er så lei meg akkurat nu og tar denne anonymt.

Jeg har to barn. Per på 16 år og Kari på 12. De bor hos meg annenhver uke, faren bor 5 minutter unna og vi har et godt samarbeid. Vi har vært skilt i 4 år. Jeg elsker begge ungene mine så uendelig høyt selv om de er veldig ulike. Og det kan være vanskelig å både behandle dem rettferdig og tenke på dem rettferdig.

Kari er skoleflink, blid og fornøyd. Har tusen jern i ilden, ivrig og flink i sport og trener flere gang i uka. Ryddig, snill, omsorgsfull osv. Strår opp selv på morgenen, steller seg, gjør ting hun blir bedt om, rydder opp etter seg og sånn kan jeg fortsette. Viser at hun er glad i meg, kan finne på å lage meg kaffe, bake noe, komme og gi meg en klem og si hun elsker meg. Er fullstendig klar over at hun kan endre seg når hun kommer i puberteten, men den tid den sorg.

Per er en helt annen type. Ikke skoleflink, sliter med teoretiske fag. Flink i praktiske, men eier ikke engasjement og motivasjon. Har ingen interesser utenom spill, TV og henge med venner. Han er umotivert og lite med på skolen, ofte trøtt og sitter bare å sløver. Han har ingen hobbyer, ingen interesse av idrett, ingenting som fenger han. Jeg sliter vettet av meg hver morgen for å få han opp, han holder ikke avtaler, når jeg ber han om noe er det bestandig "vent litt", eller "snart". Og jeg må virkelig mase for å få han til å gjøre ting. Hverdagen hjemme hos oss blir preget av masing, kjefting, trygling, truing osv fra min side og hver eneste morgen ender det med at vi haster ut av døra i siste liten og jeg kommer for sent på jobb. Jeg har forsøkt å snakke med han når vi begge er i godt humør og på en rolig og skikkelig måte. Han sier han skal forsøke å endre seg, men han klarer rett og slett ikke.

Det hender jeg går inn på rommet hans enten etter han har sovnet på kvelden eller før jeg vekker han på morgenen bare for å se på han og minne meg selv på at jeg elsker han, at han er en fin gutt. For det er han. Han er høflig og snill og det har aldri vært bråk ifm skole eller annet. Får fine tilbakemeldinger fra lærere og andre han er i kontakt med om at han er en flott gutt. Det er veldig godt å høre.

Men noen ganger kjenner jeg på den "ulovlige" og vonde følelsen av misunnelse og avmakt venner eller kollegaer forteller om sine barn eller barnebarn på samme alderen. Som har kun toppkarakterer, som står opp selv tidlig på morgenen for å trene før frokost, som vinner konkuranser i sport, som spiller instrument og har konserter og oppvisninger, som har jobb i tillegg til skola, som har klare måtsettinger for hva de skal bli og jobber knallhardt for å nå sine mål.

Da kjenner jeg noen ganger - hvorfor kan ikke Per være sånn? Hvorfor kan ikke han være målrettet med klare mål og verdier i livet? Hvorfor kaster han bort de evner jeg vet han har?

Han har vært innom PPT - ingenting. Han har vært hos familievernkontoret - ingenting. Skal jeg bare innfinne meg med at han er lat? At han rett og slett ikke gidder?

Synes det er så vondt å kjenne på følelsen av at jeg skulle ønske han var annerledes og jeg er livredd han skal skjønne hva jeg noen ganger tenker. Jeg vil jo bare hans beste og ønsker han alt godt i livet. Jeg er så redd han ikke skal finne noe som interesserer han og at han aldri finner sin plass i livet.

E det bare meg som tenker slik? Eller? Noen som har erfaringer med at det endrer seg når de blir eldre.

[Gjest Gjest]

Du er ikke alene. De endrer seg når de blir eldre. Ofte legger man sine egne verdier og normer på barna, i redsel for at de vil falle utenfor. (Man har gjerne erfaringen hvor vondt det gjør å falle utenfor selv)

Uten å tenke over at barna våre ikke nødvendigvis føler at de må ha det samme i sitt liv som vi har i vårt. Dvs. lykken er ikke eget hus, 0900-1600 jobb, trening tre ganger i uka og ribbe til jul.

Og ofte så er det allikevel disse tingene barna finner frem til av seg selv, når de er klare for det, en gang i livet.

Dessuten, man må kanskje gjøre litt som den forhatte Jesper Juuel sier, la dem ta konsekvensene av sine egne valg selv. Og smerten det medfører. Selv om det er aldri så vanskelig. Per i dag er jo gutten din så vant til at du vandrer rundt og bærer på alle de følelsene som er ubehagelige, at han ikke trenger å bry seg. Hverdagen hans er fet, fordi din suger. Prøv å legge ansvaret der det hører hjemme.

Og det er IKKE DIN SKYLD. Du har ikke gjort noe galt.

[blomster]

Hei

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver TS. Du skriver godt.

Har to gutter.

Den ene kan beskrives som dattera di, den andre kan beskrives som sønnen din. De er 10 og 13 år.

De er nok født med to ganske ulike personligheter, og det ser ikke ut til at det har forandret seg så mye opp igjennom årene.

Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker begge like mye, selv om jeg har hatt mange flere bekymringer for størstemann.

Trøsten er når jeg hører at det kan endre seg med tiden. Til det bedre.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men har to brødre som kan minne veldig om Per. Bortsett fra at han ene røyka en del hasj og havna i masse trøbbel i tillegg.

Jeg har inntrykk av at flertallet gutter er som Per nå for tiden, men det pleier jo stort sett å bli folk av de også Det ble det av mine brødre ihvertfall. Han som var verst er nå dataingeniør og er sosial og trener.

Veldig mange er nok ganske langt nede og forvirra og sånn i tenårene, men for de aller fleste så kommer vel motivasjonen med årene.

Anonym poster: 9e7b8394ee7b61f74fcdf768c01c2b7b

[Gjest Bandit]

Nei, jeg tar ham for den han er. Uansett. At han ikke er perfekt, gjør ham i mine øyne perfekt. Unger skal ikke være englebarn. Jeg var ikke den letteste ungen jeg heller, men det ble da folk av meg uansett. Alt jeg kan gjøre er å gi ham best mulig verktøy til å takle livet.

[estrella]

Du har egentlig ikke så mye å bekymre deg over, tror jeg, sønnen din vil nok bli en ung flott mann om noen år. Det er ikke alltid så viktig å være veldig flink i teoretiske fag, noen er flinkere når de får lov å bruke hendene og gjøre praktiske ting. Min lillebror var veldig lik, null interesse for sport, helt ok i teoretiske fag (mer fordi han ikke gadd enn at han ikke kan) o.l. Han er nå lærling i IKT, bor for seg selv og tar ansvar. Han har blitt en rimelig flott fyr.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, TS.

For all del, jeg tar barnet mitt for den han er, og jeg ønsker ikke perfekte barn jeg heller. Men jeg tror nok at mengden av bekymring henger sammen med størrelsen på "problemet": Hvis tenåringen ikke har ryddig rom, må det kunne sies å være normalt og ikke noe å stresse med. Men jeg tror de aller fleste foreldre hadde bekymret seg over total mangel på interesser eller ambisjoner, barn med fryktelig dårlig selvtillit, barn med store problemer med å innordne seg... da er det ikke like lett å si "Slapp av, det ordner seg, unger skal ikke være englebarn!"

Jeg har en sønn som er skoleflink og har mange interesser, og så dårlig selvtillit at det er vondt å se. Han trekker seg med en gang, kan bebreide seg selv i lange tider hvis noe går galt, og har liten tiltro til egne evner. Jeg elsker ham og er veldig stolt av ham, men det er klart jeg skulle endret på akkurat dette personlighetstrekket hvis jeg hadde kunnet!

Anonym poster: a0a26cb46555dd6ce8f5f72f4df8eea1

[Miss moneypenny]

Han er 16 år. Det er som å høre om min bror, da han var 16 år. Han er en kjempeflink pappa den dag i dag, omsorgsfull til tusen overfor kone og barn og øvrig familie, har klart å skaffe seg en kjempebra jobb. Hold ut Sønnen din er tenåring enda, ikke ta så tungt på vei. Jeg er sikker på at han er en kjempebra gutt selvom han ikke har så mye motivasjon som 16-åring

[Missy1]

Jeg kjenner ofte på den at jeg skulle ønske at barnet mitt var annerledes, jeg føler meg ikke slem av den grunn for han er autist og er veldig krevende.

Jeg ser på han når han sover og får så lyst å vekke han for å kose med han for da er han jo så rolig og herlig, men han sliter meg helt ut.

Jeg prøver å ta de gode øyeblikkene og holde de tett inntil hjertet mitt. Han er autist, hadde han ikke vært det så hadde han jo vært en helt annen gutt. Jeg elsker han over alt på jord, men det er lov å kjenne på at man er sliten og trenger en pause en gang iblandt.

Vi får ikke gjort noen sånne koselige ting som andre småbarnsfamilier kan gjøre, det stikker meg langt inni hjertet. Gutten min viser ikke glede for ting jeg gjør for han, noe som gjør vondt. Han bruker meg som et redskap, noe som kan gi følelsen av at han ikke elsker meg. Klart jeg ser på andre barn og familier og ønsker meg et "normalt" liv. Jeg er forberedt på å være småbarnsmamma resten av livet, fremtiden er usikker.

Du sier at du er kjempe gla i han, det er forståelig at det er slitsomt og det skal du få lov å kjenne på. Selv var jeg lite skoleflink, men er nå ei ung dame som har orden på ting går skole nå igjen og har toppkarakterer i alle fag. Kan det være at han blir plaget eller mistrives på skolen?

[Gjest ts]

Så godt å høre at det ikke bare er meg! Har følt meg så ussel når disse dumme tankene har sneket seg inn og jeg har tenkt at jeg må være verdens verste mamma. Det er jeg ikke, det vet jeg. Men noen ganger er det vanskelig å være fornuftig og objektiv når det står på som verst.

Har tenkt mye og brukt mye energi på dette spesielt det siste året og tror jeg bare må innse at akkurat nå er han slik. Og mange andre tenåringer også, men kanskje man ikke hører om dem? Ikke like populært å sitte på lunchrommet eller på klubbmøte og fortelle om ungdommen hjemme som krangler, sløver og ikke aner hva han skal bli.

Tror jeg skal bruke neste uke (hvor ungene er hos faren) til å legge litt planer for hvordan jeg kan forsøke å snu min innstilling og agering i forhold til han. Kanskje med litt holdningsendring og litt senkede skuldre fra min side kan påvirke han positivt? Og så slipper søsteren å høre på all ufreden.

- Han har mange positive egenskaper, det kan jeg fortelle han oftere.

- Vil han ha svinesti på rommet sitt, ja så betyr det jo egentlig ikke noe for meg

- Jeg kan snakke med min arbeidgiver for å få forståelse for utfordringene på morgenene og høre om jeg kan ta igjen tapt tid uken jeg er alene (blir mindre press på meg på morgenen da)

- Pluss mange andre ting som svever litt i hodet mitt akkurat nu

Takk for gode tilbakemeldinger!

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, ts. Har barn med helt ulike karakterer og lurer veldig på hvordan det vil gå med spesielt den ene av dem. Han er på samme alder som gutten din.

Anonym poster: 8326d2d407fc14559631f40470d44123

[Jens]

...annerledes? Flinkere? Snillere? Mer engasjert? Sånn som andres barn?

Er så lei meg akkurat nu og tar denne anonymt.

Jeg har to barn. Per på 16 år og Kari på 12. De bor hos meg annenhver uke, faren bor 5 minutter unna og vi har et godt samarbeid. Vi har vært skilt i 4 år. Jeg elsker begge ungene mine så uendelig høyt selv om de er veldig ulike. Og det kan være vanskelig å både behandle dem rettferdig og tenke på dem rettferdig.

Kari er skoleflink, blid og fornøyd. Har tusen jern i ilden, ivrig og flink i sport og trener flere gang i uka. Ryddig, snill, omsorgsfull osv. Strår opp selv på morgenen, steller seg, gjør ting hun blir bedt om, rydder opp etter seg og sånn kan jeg fortsette. Viser at hun er glad i meg, kan finne på å lage meg kaffe, bake noe, komme og gi meg en klem og si hun elsker meg. Er fullstendig klar over at hun kan endre seg når hun kommer i puberteten, men den tid den sorg.

Per er en helt annen type. Ikke skoleflink, sliter med teoretiske fag. Flink i praktiske, men eier ikke engasjement og motivasjon. Har ingen interesser utenom spill, TV og henge med venner. Han er umotivert og lite med på skolen, ofte trøtt og sitter bare å sløver. Han har ingen hobbyer, ingen interesse av idrett, ingenting som fenger han. Jeg sliter vettet av meg hver morgen for å få han opp, han holder ikke avtaler, når jeg ber han om noe er det bestandig "vent litt", eller "snart". Og jeg må virkelig mase for å få han til å gjøre ting. Hverdagen hjemme hos oss blir preget av masing, kjefting, trygling, truing osv fra min side og hver eneste morgen ender det med at vi haster ut av døra i siste liten og jeg kommer for sent på jobb. Jeg har forsøkt å snakke med han når vi begge er i godt humør og på en rolig og skikkelig måte. Han sier han skal forsøke å endre seg, men han klarer rett og slett ikke.

Det hender jeg går inn på rommet hans enten etter han har sovnet på kvelden eller før jeg vekker han på morgenen bare for å se på han og minne meg selv på at jeg elsker han, at han er en fin gutt. For det er han. Han er høflig og snill og det har aldri vært bråk ifm skole eller annet. Får fine tilbakemeldinger fra lærere og andre han er i kontakt med om at han er en flott gutt. Det er veldig godt å høre.

Men noen ganger kjenner jeg på den "ulovlige" og vonde følelsen av misunnelse og avmakt venner eller kollegaer forteller om sine barn eller barnebarn på samme alderen. Som har kun toppkarakterer, som står opp selv tidlig på morgenen for å trene før frokost, som vinner konkuranser i sport, som spiller instrument og har konserter og oppvisninger, som har jobb i tillegg til skola, som har klare måtsettinger for hva de skal bli og jobber knallhardt for å nå sine mål.

Da kjenner jeg noen ganger - hvorfor kan ikke Per være sånn? Hvorfor kan ikke han være målrettet med klare mål og verdier i livet? Hvorfor kaster han bort de evner jeg vet han har?

Han har vært innom PPT - ingenting. Han har vært hos familievernkontoret - ingenting. Skal jeg bare innfinne meg med at han er lat? At han rett og slett ikke gidder?

Synes det er så vondt å kjenne på følelsen av at jeg skulle ønske han var annerledes og jeg er livredd han skal skjønne hva jeg noen ganger tenker. Jeg vil jo bare hans beste og ønsker han alt godt i livet. Jeg er så redd han ikke skal finne noe som interesserer han og at han aldri finner sin plass i livet.

E det bare meg som tenker slik? Eller? Noen som har erfaringer med at det endrer seg når de blir eldre.

Dette kjente jeg meg veldig igjen i.

Vil bare gi deg en klem og si at du helt sikkert ikke er alene om å ha sånne tanker

[AnonymBruker]

Hør litt på deg selv da. Han er bare 16 år!! Det er nok mange som er som din sønn i den alderen, kanskje spesielt gutter. Det er lite som stimulerer tenåringer i disse dager når alle nå skal presses gjennom en standard skolegang og et standard liv som nok ikke passer alle. Ungdoms -og videregående skole er en vits med tanke på å trigge elevenes interesse, og ligger tiår etter samfunnsutviklingen.

Dessuten er det fåfengt å forvente at en 16 åring vet hva han/hun skal bli. Med så mange valgmuligheter i dag, så er det mange som er usikre, det er det t.o.m. mange godt voksne som er. Hvorfor skal man forvente mer av en 16 åring enn man forventer av seg selv? De aller fleste som har 16 åringer i dag var heller ikke spesielt målrettede med trening før frokost og en aspirerende idrettsstjerne i magen heller. Dette trenings og kostholdshysteriet må du ikke la deg lulle deg inn i, det er noe som har kommet de siste 5-10 årene eller så. Det er INGEN andre generasjoner som har hatt så mye press på seg når det gjelder alt mulig man skal gjøre i hverdagen som i dag. Besteforeldregenerasjonen hadde det nok ikke så fett på skolen de heller, men det er ingen andre generasjoner som har blitt avkrevd å skulle prestere 110% på så mange arenaer samtidig som det er i dag. Jeg håper du skjønner det.

Anonym poster: 12b40baf7530756d724188746f5dabe9

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter

Det er både godt og vondt å lese det du skriver, rett og slett fordi det er så igjenkjennende! Dette kunne vært meg som hadde skrevet! Jeg har grått bøttevis med tårer over min eldste datter, jeg har prøvd alt mellom himmel og jord, og kjenner meg så uendelig trist og maktesløs. Jeg vet at også hun vil bli mer moden, og at hun må se konsekvensene av det hun gjør, og at livet blir til på den veien man selv velger å gå.

Jeg elsker min datter over alt på jord, men skulle virkelig ønske hun kunne vært litt annerledes, eller i det minste prøvd å imøtekomme både meg og omverden generelt bittelitt.

[AnonymBruker]

Kjære deg!

Det er vondt å føle det slik som du føler deg nå. Men du har gjort ditt beste, tenk på alt det du har gitt han nå i 16 år, tenk på gode minner, på gode øyeblikk og det du føler du har gjort bra.

Eriksson (teoretiker) snakket om at motiviasjon/ tiltaksløshet, og at denne kommer i alderen mellom 7- 12. At han nå sliter med motivasjon, behøver ikke bety at han forblir umotivert, hvis du har sporet initiviativ og tiltakslyst i alderen 7-12, vil den komme tilbake. At han sliter faglig nå er ikke det verste. Kjenner til ei jente som begikk selvmord, hun var nyutdannet lege.... Det viktigste er hvordan han HAR det. Vil anbefale deg å motivere han til å være sammen med venner fremfor og sitte alene foran TV. Hvordan venner han har, kan nok også virke inn. To år til, og han skal fly på egen vinger. Når den tid kommer, la han fly, la han falle, la han få øve seg på vingene, uten alt for stor innblandelse.

Alle er forskjellig, venner som skryter forteller ikke nødvendigvis om kampene, det behøver ikke være så glamoriøst som det høres ut. Stå på!

Anonym poster: f83c03cb98d9d3b089bff69ece586c43

[AnonymBruker]

Har ikke barn selv, men kan jo ta meg selv og min bror som eksempel. Tipper vår mor kan ha hatt endel av de samme bekymringene du har. Broren min minner om din sønn, jeg om din datter. Men hos oss er jeg eldst og han et par år yngre.

For det første kan jeg jo si at dette med dataspill ikke nødvendigvis er så dumt. Min bror er idag dataingeniør og han ELSKER jobben sin. Han gjorde det aldri superbra på skolen, slet mye med teori, fordi lite interesserte han. Men han kom seg gjennom og fikk gjennombruddet på høyskolen da han studerte IT. A'er i flust for å si det sånn, ble kullets beste osv. Alle årene med data hadde jo gitt han utrolig mye kunnskap. Så selv om dataspill er "sett ned på" av foreldre, så betyr ikke det at det er unyttig Jeg synes det er litt synd at man ikek har mulighet til å spesialisere seg enda tidligere. Jeg tror broren min ville hatt en ungdomstid med mye bedre selvtillit hvis han hadde fått føle at kunnskapen hans var verdt noe allerede da.

Jeg har en naturvitenskaplig mastergrad, mye tatt fordi alle forventet det pga så gode karakterer osv. Elsker ikke jobben min og begynner å innse at det er andre ting jeg heller burde gjort med livet mitt. Burde tatt en annen retning antagelig. Så hvem som akkurat nå kan sies å ha lyktes best? Vil si det er han.

Og jo, han trener også, selv om det ikke er det han synes er mest moro, så har han en kompisgjeng som motiverer, og har funnet trening han trives med. Jeg husker han i ungdommen ble "tvunget" til å prøve f.eks fotball, håndball osv. Han likte ikke ballspill og dermed ikke å trene. Men så meldte våre foreldre han på taekwondo. Gjett hvem som ble innmari god? Og som mer enn gjerne dro på trening. Man må jo forsøke å finne noe gutta synes er moro. Og for en som hadde spilt utrolig mye dataspill var det nok lett å finne kampsport interessant

Jeg tror ikke du trenger å være bekymret for han enda, så lenge han styrer unna trøbbel (vold, narkotika osv) så kan det være vel så nyttig å se på hvilke muligheter han har videre for å får gjøre det han liker. Holde på med pc f.eks. Og gi han anerkjennelse for at det faktisk kan føre han inn i et spennende fagfelt med en spennende fremtid

Anonym poster: 68b4dc858e3ae2e8407a2350669322c4

[Gjest _Trude]

...annerledes? Flinkere? Snillere? Mer engasjert? Sånn som andres barn?

Er så lei meg akkurat nu og tar denne anonymt.

Jeg har to barn. Per på 16 år og Kari på 12. De bor hos meg annenhver uke, faren bor 5 minutter unna og vi har et godt samarbeid. Vi har vært skilt i 4 år. Jeg elsker begge ungene mine så uendelig høyt selv om de er veldig ulike. Og det kan være vanskelig å både behandle dem rettferdig og tenke på dem rettferdig.

Kari er skoleflink, blid og fornøyd. Har tusen jern i ilden, ivrig og flink i sport og trener flere gang i uka. Ryddig, snill, omsorgsfull osv. Strår opp selv på morgenen, steller seg, gjør ting hun blir bedt om, rydder opp etter seg og sånn kan jeg fortsette. Viser at hun er glad i meg, kan finne på å lage meg kaffe, bake noe, komme og gi meg en klem og si hun elsker meg. Er fullstendig klar over at hun kan endre seg når hun kommer i puberteten, men den tid den sorg.

Per er en helt annen type. Ikke skoleflink, sliter med teoretiske fag. Flink i praktiske, men eier ikke engasjement og motivasjon. Har ingen interesser utenom spill, TV og henge med venner. Han er umotivert og lite med på skolen, ofte trøtt og sitter bare å sløver. Han har ingen hobbyer, ingen interesse av idrett, ingenting som fenger han. Jeg sliter vettet av meg hver morgen for å få han opp, han holder ikke avtaler, når jeg ber han om noe er det bestandig "vent litt", eller "snart". Og jeg må virkelig mase for å få han til å gjøre ting. Hverdagen hjemme hos oss blir preget av masing, kjefting, trygling, truing osv fra min side og hver eneste morgen ender det med at vi haster ut av døra i siste liten og jeg kommer for sent på jobb. Jeg har forsøkt å snakke med han når vi begge er i godt humør og på en rolig og skikkelig måte. Han sier han skal forsøke å endre seg, men han klarer rett og slett ikke.

Det hender jeg går inn på rommet hans enten etter han har sovnet på kvelden eller før jeg vekker han på morgenen bare for å se på han og minne meg selv på at jeg elsker han, at han er en fin gutt. For det er han. Han er høflig og snill og det har aldri vært bråk ifm skole eller annet. Får fine tilbakemeldinger fra lærere og andre han er i kontakt med om at han er en flott gutt. Det er veldig godt å høre.

Men noen ganger kjenner jeg på den "ulovlige" og vonde følelsen av misunnelse og avmakt venner eller kollegaer forteller om sine barn eller barnebarn på samme alderen. Som har kun toppkarakterer, som står opp selv tidlig på morgenen for å trene før frokost, som vinner konkuranser i sport, som spiller instrument og har konserter og oppvisninger, som har jobb i tillegg til skola, som har klare måtsettinger for hva de skal bli og jobber knallhardt for å nå sine mål.

Da kjenner jeg noen ganger - hvorfor kan ikke Per være sånn? Hvorfor kan ikke han være målrettet med klare mål og verdier i livet? Hvorfor kaster han bort de evner jeg vet han har?

Han har vært innom PPT - ingenting. Han har vært hos familievernkontoret - ingenting. Skal jeg bare innfinne meg med at han er lat? At han rett og slett ikke gidder?

Synes det er så vondt å kjenne på følelsen av at jeg skulle ønske han var annerledes og jeg er livredd han skal skjønne hva jeg noen ganger tenker. Jeg vil jo bare hans beste og ønsker han alt godt i livet. Jeg er så redd han ikke skal finne noe som interesserer han og at han aldri finner sin plass i livet.

E det bare meg som tenker slik? Eller? Noen som har erfaringer med at det endrer seg når de blir eldre.

Du bruker en del tid på å gi oppmerksomhet på det han ikke får til og du minner deg selv og han hele tiden på at han burde være annerledes. Hva med datteren din-får hun ros? Får hun lov til å være mindre flink?

Jeg har en gutt og en jente selv-selv om de er i en annen aldersgruppe, kjenner jeg igjen tankene dine... Utfordringene er med gutten...

Så jobber jeg i skolevesenet-det er gutter, gutter, gutter hele veien som tar oppmerksomheten, man sitter i møter, er bekymret, henviser hit og dit... Jeg jobber på u.skolen og det er mye alderen og den fasen som preger de. Og med "slike gutter" er det ofte sånn at jo mer man gir, jo mer spiser de av hånda de. Trekk deg litt unna og la han få erfare egne feil selv og sett klare forventninger og grenser. Jo mer du gir av deg selv, jo mer vil han ta... Jeg snakker av erfaring både som mor og som pedagog.

[Gjest Gjest]

Bare fordi han kanskje ikke oppfyller alle de kravene du skulle ønske han gjorde, så kan dere fortsatt ha det fint og du kan være stolt av han. Selv er meg og min søster typiske "flinke" barn; best i klassen, høye karakterer, engasjert i idrett og arbeid, flinke hjemme, gode venner osv. Men min søster har lidd av depresjoner og selvskading, vi har slitt oss helt ut på grunn av skole (konstant prestasjonsangst) og jeg sliter selv med å føle at jeg har noen verdi utenom hvor flink jeg er på skolen og selvtilliten min har vært på bunn de siste årene. Jeg syns han er heldig som konstant slipper å tenke at hvis han gjør det dårlig på skolen så vil ikke moren hans være glad i han lenger. Tenk på alle de andre verdiene han har! selv om han ikke er lik søsteren må du aldri finne på å sammenligne de med hverandre, ihvertfall ikke slik at han kan høre det. Prøv å se vekk fra ting som karakterer o.l., det har ikke alltid noe å si for hvor bra han og du kan ha det sammen. Han er 16, gi han litt slack!

[smilo]

Jeg kunne skrevet akkurat det samme som deg TS. Jeg kjente meg så utrolig godt igjen. Og jeg elsker min nå 17 åring, selv om han er så langt fra min personlighet som man kan komme.

Men han bruker meg opp. Så når han og søsknene på 18 og 13 drar til far så er jeg utslitt og trenger et par dager på å komme meg. Jeg bruker så mye energi på å få ham opp hver morgen, og alt det andre som følger meg at jeg går tom. (Og bare så det er sagt så har jeg prøvd å gi blanke og ikke vekke ham en morgen, og det endte meg at han sov den dagen, uten synlig samvittighet av den grunn)

Ser flere skriver her at man skal gi dem litt slack.. På hva? Komme seg på skolen til rett tid? Ikke gjøre skolearbeid? Det eneste min sønn gjør om han får bestemme er å sløve.. Sove til han våkner (sånn i 15-16 tiden) og sitte på PC'n til han føler for å legge seg igjen nærmere neste morgen..

Hver mandag morgen er et helvete, for da har han snudd døgnet i helgen. Og etter ferier er det enda verre.

Men han er en fin gutt som tross i diverse utfordringer de siste 2 årene ikke har landet i narkotika- eller andre belastede miljø. Så jeg slapper av mer nå enn jeg gjorde for 2 år siden da han aldri var hjemme og hang med mer eller mindre tvilsomme venner fra skoleslutt til leggetid.

Og jeg tror nok han blir en fornuftig ung mann når han bare finner sin indre motivasjon.

[Gjest Gjest]

at dere er oppgitt over ungdommen som ikke kommer seg opp om morgenen er helt greit.

MEN opplever du som foreldre å bli overrasket, skuffa eller lei deg fordi et av barna dine ikke innfrir dine forhåpninger/forventninger om ett eller annet - eller at dere bare er veldig forskjellige som person - vel da skal du godta det. ikke prøve å endre barnet/ungdommen. la det få være et eget individ.