Hvordan møttes dere?

[Petalouda]

jeg var på besøk på øya der han bodde, jeg visste hvem han var men vi kjente ikke hverandre. en dag kom jeg gående alene, han stod sammen med en kompis, ved hver sin moped. han spurte om han fikk kjøre meg hjem. og det fikk han .... <3 det er tjueto år siden. vi forlovet oss den gangen.

men skjebnen ville det annerledes, så det ble slutt. vondt og vanskelig. og vi mistet kontakten.

men så kom facebook ... og jeg søkte etter han hver eneste uke fra jeg lagde meg konto der. og vips en dag var han på facebook også .... det er .... fem år siden. vi var i hvert vårt forhold da, som var elendig.

likevel tok det tid før vi endte opp her vi er nå. vi var bestevenner og super støtte for hverandre i flere år. men da begge ble single gikk det ikke lang tid før vi erklærte kjærlighet til hverandre. og nå er det seksten uker til vi eeeeendelig gifter oss - hurra

[Moderfavn]

Vår historie er ikke noe særlig spesiell: Vi var kollegaer. Og vi hadde ett bra kollegialt forhold og en dag spurte han meg om jeg ville ta en øl. Som viste seg å være vår første date...

Der må jeg være litt uenig. Tenk å se noen daglig, for så å plutselig en dag se mennesket på en ny måte, den virkelige, vakreste og mest betydningsfulle måten. En dag ser du han, for så å virkelig SE han. Er ikke det også å ha en spesiell historie, så vet ikke jeg.

[Lace]

Nettet. Han skrev til meg, jeg svarte halvhjertet, og tenkte, klok av skade (trodde jeg), at dette er sikkert bare enda en ustabil tulling...

Etter et par uker skrev han til meg igjen, jeg hadde glemt hele greia. Men, i et lyst øyeblikk tenkte jeg at det var faktisk på tide og slutte å være så sær. (Han bodde ikke langt unna)

Så jeg sa ja til et møte, og det viste seg å være veldig lurt;)

[Vanillalilla]

Kort fortalt, på internett. Langt fortalt...og dette blir langt, fryktelig langt... Nå skal jeg skryte litt.

I 2002 var jeg i en ulykke som gjorde meg ufør, og mye på grunn av det, ble jeg værende i et tragisk forhold i 6 år. En selvopptatt, snyltende, utro, psykisk mishandler, som jeg utrolig nok holdt ut med fordi den stakkars gutten ikke ville ha noe annet sted å gå. (Jeg vet...) Lang historie kort, gjorde jeg endelig kort prosess i 2008, og ba han finne seg en egen leilighet og komme seg ut av min. Da hadde jeg i årevis tenkt at jeg trolig uansett aldri kom til å finne lykken her i livet. Jeg tenkte at ingen normal mann ville ha meg, men den skaden jeg har, og de begrensninger det medfører.

Så jeg gjorde som jeg alltid har gjort. Etter å ha kastet ut "husdyret", fordypet jeg meg i oppbyggende musikk. Jeg bygget ny selvtillitt, gikk ut så mye som helsa tillot, og lærte meg å igjen være fornøyd med meg selv. Jeg var ikke i tvil om at et liv alene tross alt kunne bli et godt liv.

Så søkte jeg etter en spesiell sang en kveld. Da kom jeg over jango.com, et sted der man kan lytte til musikk man liker, og får servert lignende musikk i en slags radioløsning. Jeg ble værende, og laget meg en profil for å lagre valgene mine.

Plutselig har jeg forvillet meg inn på en annens kanal, full av all musikk jeg foretrekker. Og jeg kommer til å trykke meg inn på hans profilbeskrivelse. Der ser jeg bilde av det vakreste menneske jeg noen gang har sett. Jeg, som aldri hadde en tenårings-crush med plakater på rommet, har forelsket meg i et bilde. Og jeg klarer ikke tanken på å trykke meg bort, for aldri å se han igjen. Så jeg gjør noe helt sykt. Helt ulikt meg. Jeg skriver en melding til han.

I ca fem minutter sitter jeg med hjertet i halsen, og tenker tusen tanker om at denne fremmede, hvor enn i verden han er fra, kan ignorere meg, være en gal øksemorder, eller hva som helst annet. Og uansett hva, er det ingen med respekt for seg selv som skriver til en fremmed på den måten. Han må jo tro jeg er psykisk ute og kjøre.

Og så kom svaret. På dansk! Han var dansk. Plutselig snakket vi hele natten, med en forståelse og tiltrekning jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Og det skriftlig. Vi hadde så mye felles, og var så like. Hans personlighet er like vakker som hans utseende. Så han får telefonnummeret mitt, og i flere uker snakker vi sammen to-tre ganger om dagen. Vi sender mailer, og smser. Vi har forelsket oss.

Så kommer det. Jeg åpner meg totalt, og forteller rett ut at jeg er så forelska som aldri før, men at på grunn av skaden min, kan jeg ikke se at han kan ha en fremtid med meg. Så hva er det vi holder på med, egentlig? Hva gjør vi?

Joda... han hoppet på et fly, (to fly og en buss, faktisk) og tok den lange turen til nordnorge for å treffe meg. Med planer om hotellopphold. Et hotell han aldri kom seg til. Og nok om det... To uker hos meg, førte til at jeg ble med da han dro tilbake, fordi vi ikke ville være fra hverandre igjen. Etter fire måneder i Danmark, hadde han lukket firmaet sitt, solgt alt han eide, sagt farvel til venner og familie, og bestemt seg for å flytte nord for polarsirkelen, for min skyld. Lille meg, med min skade, kroniske smerter, lave nav-inntekt, og ikke annet enn en feit katt å vise til av verdier. Og vellykkede, inteligente, vakre han, som i utgangspunktet syntes Danmark var for kaldt og kjedelig, og som i en årrekke hadde bodd og jobbet i Spania. At han satset alt på meg, en jente som så seg selv som ødelagt, er et rent mirakel.

Når høsten kommer har vi vært sammen i fem år. Vi har fått en sønn, kjøpt hus, bil, hatt store utfordringer vi har beseiret sammen, og fått en tilværelse jeg helt ærlig vil betegne som idyllisk. Og i romjula, da vi lå utslått med influensa, og holdt hender fra hver sin sofa, kom det plutselig et frieri fra han. Typisk han. Hverdagsromantikk der det skulle være nesten umulig. Han fokuserer på hvor deilig det er at vi har hverandre når vi er syke, der andre bare ville ynket seg over hvor syke de er. Når jeg sliter som verst, behandler han meg som en dronning. Hvem andre har en mann som tar 100% av husarbeidet, holder hjemmet prikkfritt, jobber 100% stilling, og har aldri en klage å komme med?

Så alt i alt kan jeg si at det ble oss på en utrolig romantisk måte. Vi snublet over hverandre tilfeldig, i et av internetts ukjente hjørner, hvor vi begge akkurat hadde havnet i jakten på samme musikk. Mitt livs opplevelse, som får det til å kile i magen hver eneste dag. I sommer når vi gifter oss, vet jeg at kalde føtter ikke eksisterer. Og her om dagen spurte han når vi skal prøve på barn nr.2.

Å, herrejesus for en historie. Jeg vet dette var litt gammalt, men måtte kommentere. Selv om jeg er litt nysingel og det IKKE er synd på meg enda, så er jeg redd det ikke finnes noen andre for meg enn X'en min.

Sånne historier som dette får meg liksom til å få trua igjen. Takk

Edit: Skriveleif

Endret 30. desember 2013 av Vanillalilla

[AnonymBruker]

Vi møttes her på kg.

Anonymous poster hash: 06eba...87a

[AnonymBruker]

Via nett-dating.

Han fridde etter at vi hadde vært sammen i 3 mnd. Mange ting i forholdet har egentlig gått veldig fort, men vi er fortsatt sammen (gift, og har barn) nå 7 år senere. Han er den beste som finnes for meg!

Anonymous poster hash: fd205...038

[AnonymBruker]

Vi møttes her på kg.

Anonymous poster hash: 06eba...87a

Pene sko, og Fashionista?

Anonymous poster hash: fd205...038

[Gjest Bud]

Jo, hun startet en tråd her hvor hun undret over om svenske pojkar var gode i senga, jeg bød meg frem og nå er vi lykkelige samboere med et felleseid vrak av en bil og en vrang kjøter.

[Gjest Keikolina]

På fest.

[Jordbærkake]

Jeg møtte min på fest! Han satt å stirra på meg fra andre siden av rommet med det mest intense blikket jeg noen gang har sett, kom bort til meg å så at han syntes jeg var nydelig. Jeg ignorerte han, ettersom jeg gikk ut fra at han bare ville i buksene mine. Et kvarters tid senere gikk jeg bort til han og sa unnskyld og ba han opp til dans. Etter det husker jeg bare en salig blanding av fylleklining og mer eller mindre meningsfulle samtaler med han før jeg våknet i min egen seng. Vi hadde utvekslet telefonnummer, og han sa han skulle ringe dagen etter. Da klokka ble seks var jeg lei av å vente, og sendte han ei melding der jeg kalte han en løgnhals. Da ringte han med en gang, vi endte opp med å prate i to timer, neste helg dro vi på vår første date og siden den gang har det vært oss. Og nå er vi snart gift

[Gjest bustyvel]

Jo, hun startet en tråd her hvor hun undret over om svenske pojkar var gode i senga, jeg bød meg frem og nå er vi lykkelige samboere med et felleseid vrak av en bil og en vrang kjøter.

Han er ikke vrang når han sover, da. Men tiltrer denne historien sånn ca :-)

[lisske]

Vi kom i samme klasse da vi startet på videregående. 2 uker etter skolestart ble det oss, og nå går det på det 9.året. Han er så flott!

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch