Mannfolk og dating (m/barn)

[Gjest Ebbi]

Vel, hvor skal jeg begynne... Skal prøve å holde meg så kortfattet som mulig. I januar tok en venn av venn kontakt med meg over fb, syntes jeg så interessant ut og ville gjerne bli bedre kjent. Kjempe kos, vi prata ofte og mye om alt og ingenting og fant fort ut at vi hadde en god kjemi og bestemte oss plutselig for å møtes, han jobber offshore og rakk akkurat å møtes dagen før han skulle dra ut. Daten gikk så bra at jeg dro til han igjen på kvelden og lå over Vi prata deretter timesvis hver dag når han var ute i 2 uker, og tilbrakte ei lang helg sammen når han kom hjem igjen Alt var bare godt!

Litt historie bak dette, jeg er 26 år, har en sønn på nesten 4 år som jeg er alene med, har vært singel siden bruddet med bf for 3 år siden. Har holdt på litt her og der, men aldri blitt noe seriøst da jeg har litt problemer med å knytte med, så holder heller mannfolka på en trygg avstand slik at jeg ikke kan bli såra. Men med denne mannen er det noe annerledes. Jeg kjenner jeg egentlig vil jobbe med meg selv for å få dette til å funke! Han, jeg vet av xn hans, har flere felles bekjente og vet han er en god mann Han bor nå alene med datra si på 8 år, vært singel i 1 1/2 år, men hadde et stygt brudd med xn etter 5 år og "dine&mine" barn, hun var utro mot han. Datra hans flytta til mora si etter bruddet, men flyttet tilbake til han nå i januar (skolebytte) samt at han kjøpte seg ei ny leilighet da. Så har vært litt av et nytt år på mannen. Så nå har han datra på 100% hun er hos mora fre-søn annenhver helg, han jobber 2 uker på 4 uker av turnus offshore. Så egentlig har han bare barnefri 2 av 6 helger. Samt at han og stortsett jobber 100% når han er hjemme. Jeg har barnefri fre-tirs annenhver helg, egentlig motsatte helger av han. Men har bytta for å treffe han.

Så kommer vi til problematikken, Etter den fine uka sammen med han hvor jeg følte meg trygg og fornøyd med det meste begynte jeg å merke at han begynte å trekke seg tilbake. Vi hadde snakka om hva vi skulle finne på den helga han kom hjem og i påska. Men plutselig var det guttetur til Åre den helga og snøscootertur i påska, jeg var ikke inkludert i noe lengre. Men han tok fortsatt daglig kontakt, bare at vi havna litt mer på "tørrprat" siden. Jeg begynte å føle meg skikkelig usikker på han, og spurte om det var noe... Svaret var nei. Usikkerheta ble ikke noe mindre med dagene. Og han er en mann som ikke er noe flink til å ordlegge ting. Spørsmålene mine ble flere, "hvor ville han ha meg?" "ville han ha meg?" osv. Jeg spurte, og svarene var enten "vet ikke jeg" eller svar som bare gjorde meg enda mer usikker enn jeg allerede var. Ganske god på å ro seg bort denne mannen Og frustrasjonen min blir ikke da noe mindre. Selv hater jeg drama, så prøver så godt jeg kan å ikke mase for mye. Men her om dagen kjente jeg at jeg klarte ikke mer, jeg måtte ha svar. Han besvarte mine spørsmål så godt han kunne tror jeg, og svarene svevde, Spurte hva han ville? Jo, fortsette som nå?" Daglig kontakt per tlf og fb, og avlyse de få planene vi har? Var ikke aktuelt for min del. Han må gi meg noe å bygge på. Kanskje treffes den ene frihelga si, han måtte ha litt tid for seg selv og (skjønner jeg virkelig) med dsv å treffes en gang hver 6. uke når vi bor 30 min fra hverandre, Ikke noe alternativ. Sa at for min del må vi kunne ofre en dag i uka ca til hverandre om dette skal funke i lengden. Han skjønte hva jeg mente, men usikker på om han hadde så mye å gi meg akkurat nå. Turbulent tid for han, mye sliten osv. Sa at jeg venter jo om jeg vet hva jeg venter på. Han var ikke klar for noe seriøst kjærestegreier enda. Poengterte at det var ikke jeg heller. Først skal jeg lære meg å kjenne han, så kommer barna inn i bildet etterhvert- tid har jeg nok av om jeg har trygghet. Men han kan jo ikke gi meg det. Dette høres sikkert ut som et slag tapt når dere leser det. Men det er mye positivt her og, vi bare digger hverandre og personlighetene som vi har. Har daglig kontakt og jeg ser virkelig ei god fremtid med denne mannen om ting klaffer. Vi har utrolig god sex, og mannen er tvers igjennom god. Og nå har jeg gått i 3 år uten å finne en mann som det ikke frister å åpne seg opp for før han her dukka opp Men kjenner jeg har begynt å trekke meg litt tilbake. Vanskelig å kjempe for en som man er usikker på om vil bli kjempa for. Har dere noen gode råd? Er så lenge siden jeg var her, at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

Klem fra en fortvilt alenemor ))))

[Gjest Gjest]

du maser etter så kort tid. dessuten tviler jeg på at han faktisk har tid til kjæreste. å være sammen med noen som jobber offshore er en utfordring i seg selv. nå¨r han i tillegg har et barn og skal også prioritere kompiser så faller du nok ut desverre. du må enten ta han for det han er og godta liten tid sammen eller finne deg noen andre som kan gi deg den oppmerksomheten du trenger.

at han trekker seg unna skjønner jeg veldig godt. du begynner jo å mase før det i det hele tatt er blitt et forhold ut av det.

en venn av meg jobber offshore og han sier selv det er vanskelig å ha dame for alle krever for mye for tidlig. og han har ikke noe ønske om å slutte offshore heller på en stund

[AnonymBruker]

Finn en som ikke jobber offshore. Bare...han kan være verdens beste elsker, men alt det h* styret der er ingen verdt. Finnes mange single menn med vanlig 8-4 jobb.

Anonym poster: 6382831e86dad51e1135187c5feac17a

[Frøya a'2012]

Gå for et elsker forhold, uten forpliktelser, da....?

-alternativet er vel kanskje å bare si takk for seg, å ta det for det det var?

[Gjest Ebbi]

Dere har nok mye rett her... Og jeg har masa alt for på han og jaga han mye bort selv, ser den! Er nok tålmodighet eller ingenting....