Svigermor..

[Gjest Abelone]

Jeg har tidligere skrevet inn her, anonymt, om min svigermor som laget et helvete for oss i sommer da vi var på besøk. Vi (min mann og jeg) ble beskyldt for å være forferdelige mennesker, og barnebarna var en pest og en plage. Hun hadde et regelrett sammenbrudd, og vi måtte bare dra derfra. I ettertid har vi hatt litt kontakt, overflatisk kontakt, uten å ta opp de vanskelige tingene på en ordentlig måte.

Jeg forsøkte i høst å snakke med henne. Hun ba masse om unnskyldning, og jeg sa at jeg ikke hadde noen problemer med det, men at hun må få hjelp for sin egen psyke, for slik jeg kjenne henne som frisk svigermor, ville hun aldri ha opplevd vårt nærvær som en så stor belastning at hun ville ha reagert på denne måten. SÅ jeg oppfordret henne til å få samtalebehandling, og evnt. også medisin mot depresjon. Hun har de fleste tegn på depresjon. Jeg sendte også en mail til henne, der jeg sa dette. Og jeg sa at vi ikke kunne risikere å utsette oss for å oppleve dette en gang til, for vår egen del, og for barnas del. Siden det har det vært lite kontakt.

Nå har mannen min tatt mot til seg og snakket med henne om hva vi skal gjøre fremover. Da kom det for en dag at hun er sint på meg, at jeg er årsaken til at hun ikke har tatt kontakt med oss på lang tid, fordi jeg har skrevet at jeg ikke vil utsette meg for henne.....

Jeg har slettet mailen jeg sendte, men vet at jeg ikke har skrevet noe som ikke både jeg og min mann var enige om og kan stå inne for.

Hun har rett og slett overført hele problemet på meg. Hyggelig. Jeg kan sikkert leve med det. Men det er utrolig vondt at hun ikke klarer å se sin egen syke måte å tolke verden på. Og at ingen andre rundt henne kan klare å hjelpe henne... Det blir slik at vi ikke kan ha besøkskontakt med svigers... Jeg syns det er kjempetrist, for de har mye å gi til sine barnebarn, om hun kunne komme seg ut av bølgedalen..

Noen gode råd til en fortvilet svigerdatter????

[*Kaisa*]

Stakkars deg, føler veldig med deg

Har selv en svigerfar som er nesten lik. Vi har også fått beskjed om diverse. Han sliter også med psyken.

Det eneste jeg kan råde deg til er å stå for det du mener er rett. Slike opplevelser du refererer til fører jo aldri noe godt med seg verken for din familie eller henne.

Ellers så er jo dette problemet med svigermor en gjenganger. Det må jo ha noe å gjøre med at den lille gutten hennes har funnet en annen kvinne i sitt liv og at hun føler seg tilsidesatt. Håper mannen din støtter deg oppi dette her og at han ikke tviler på deg, iforhold til mailen som du sendte.

I slike situasjoner så mener jeg at den som burde prate og ta opp problemet er han. Det er hans mor, og hadde det ikke vært for han så hadde ikke du vært der.

Synes du skal prøve å slappe av iforhol til dette her. Vet at det er vanskelig og at du tenker på barna dine. Men du kan jo ikke flytte fjell alene. Du har prøvd å snakke og hjelpe henne, hun skjønner tydligvis ikke at hun trenger hjelp. Og personer som ikke vil hjelpes kan ikke hjelpes. Enkelt og greit. Neste trekk ligger hos henne.

Håper ting ordner seg.

Kaisa

[Rannva]

Har dessverre ingen gode råd å komme med, vil bare gi deg en klem og ønske lykke til.

[Gjest Poirot]

I det siste har jeg faktisk tenkt på denne saken, og lurt på hvordan det gikk. Jeg er enig i at neste trekk ligger hos mannen din, du har gjort det du kan.

[Gjest Abelone]

Hei, takk for tilbakemeldinger!

Så hyggelig at du har tenkt på oss, Poirot!

Det er synd at jeg ikke kan berette om noen hyggelig vendig i saken. Tidlig i høst trodde jeg faktisk at den krisa som kom i sommer gjorde det mulig å få til en positiv vendig, men det slo ikke til. Jeg mente at om vi var tydelige på vår opplevelse, og de konsekvensene det har for oss, så ville behovet hennes for å søke hjelp tvinge seg fram.

Det er med sorg jeg ser at det ikke skjer, for da tenker jeg umiddelbart at SÅ lite betyr vi for henne. Så lite betyr hennes sønn og hennes barnebarn for henne, at hun ikke orker å be om hjelp hos legen. Når hun tross alt har fått "diagnose" psykisk utstabil. (hun har hatt det på sykemeldingen sin) Men jeg vet inni meg at det er dumt å bli såret og fornærmet over at hun ikke søker hjelp. Hun er jo syk! Hun klarer ikke med det, og hun ser ikke ting klart.

Det er jo noe paranoid over å kunne sitte med inntrykk av at "min svigerdatter vil ikke utsette seg selv for meg, så derfor kommer de ikke". Det er slett ikke slik det er, og det har jeg formidlet til henne svært tydelig. Både på mail og muntlig flere ganger.

Vi bare sørger, egentlig. Min mann føler at han har mistet familien sin, og jeg har stor medfølelse med ham. Jeg er også glad i dem, og vil ikke miste kontakten. Og det er såååå sårt når datteren vår sier at "jeg vil så gjerne til bestemor og bestefar" og vi må forklare henne at det kan bli vanskelig for bestemor ikke er helt frisk.....

Godt å få ut litt saker, dere...... :-)

[Gjest Tex]

Bare en liten kommentar....

Når du tenker på svigermoren din, husk at hun er syk og at hun mest sannsynlig ikke kan hjelpe for sin dårlige helse. Jeg vil anbefale deg bladet "Psykisk Helse" som er et hjelpemiddel både for den syke og de pårørende. Her kan dere finne masse tips til hvordan dere skal forholde dere både til damen og til hverdagen.

Stor trøsteklem fra Tex

som har en svigermor som forsøker å flytte inn for tredje gang på to år....