Dårlig samvittighet...

[Gjest LadySizz]

Sitter her,hjemme hos min søster og skulle egentlig passe hennes datter idag,men psyken/angsten tok kontrollen over meg slik at hun måtte sende henne på barnehagen allikevel (hadde tatt henne fri for at jeg skulle få tid sammens med henne nå når jeg er på besøk).

Merket med en gang på min søster at hun ble ekstremt skuffet/sint/lei seg for at jeg ikke "ville" dele dagen med niesen min,men istedet krype opp i senga og gjemme meg for omverdenen og mine egne tanker..

Fikk kjempedårlig samvittighet og føler søsteren min ikke forstår meg,men på en måte kan jeg vel skjønne at hun synes det er synd jeg ikke får brukt all tiden min med niesen min nå mens jeg er på besøk,men fælt når dine nærmeste ikke ser ut til å forstå hvorfor jeg ikke klarer det..

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget,bare føler alt med veldig vanskelig og trist nå.. :/

[Gjest myr]

Er hun klar over at du sliter med psyken da?

[Gjest Fleecejakke]

Jeg skjønner søsteren din godt. Jeg vet ikke hvor mange ganger min søster har sagt hun skal tilbringe tid med barna, men ent opp me å få angst slik at hun ikke kan. Da må man faktisk bare å slutte å love seg bort, man skuffer barnet og foreldrene. Dette handler jo ikke om deg, men om barnet som hadde gledet seg til å være med tante. Det er ikke noe morsomt å være mor i et slikt tilfelle, det er ingen lett jobb å forklare for barnet at tante kan ikke passe deg (nå heller). Et skuffet lite barn er aldri kjekt.

Jeg forstår at man blir selvsentrert når man har det vondt, men da må man faktisk ikke legge lista så høyt heller.

Endret 13. mars 2013 av Fleecejakke

[Gjest LadySizz]

Er hun klar over at du sliter med psyken da?

Ja,og vi har egentlig pratet mye om det det siste halvåret,så hun er fullt "oppdatert" om man kan si det slik. Men det virker nesten som at hun mener at når jeg er sammen med de skal jeg være frisk eller noe.. Hun er nok litt av den typen som kanskje ikke klarer å skjønne helt hvordan det er å være psykisk syk,for da "ser" man det jo ikke..

[Gjest LadySizz]

Jeg skjønner søsteren din godt. Jeg vet ikke hvor mange gansker min søster har sagt hun skal tilbringe tid med barna, men ent opp me å få angst slik at hun ikke kan. Da må man faktisk bare å slutte å love seg bort, man skuffer barnet og foreldrene. Dette handler jo ikke om deg, men om barnet som hadde gledet seg til å være med tante. Det er ikke noe morsomt å være mor i et slikt tilfelle, det er ingen lett jobb å forklare for barnet at tante kan ikke passe deg (nå heller). Et skuffet lite barn er aldri kjekt.

Jeg forstår at man blir selvsentrert når man har det vondt, men da må man faktisk ikke legge lista så høyt heller.

Du har vel rett i det... Er vel bare slik at man vil så gjerne,men så blir ikke dagen slik man tenker det. Har vært til de i flere dager nå,så er ikke at vi har møttes heller.. Men skal ikke prøve å beklage meg,vet det er dumt for mor og barn.

[Gjest Turid]

Om barnets mor håndterer sånt riktig, så vil også barnet gjøre det. Det betyr ikke at barnet ikke blir skuffet og lei seg, det er ikke til å unngå. Men barnet kan likevel FORSTÅ og lettere tilgi tante for at det ble slik det ble. Selv små barn kan skjønne at tante ikke er i form idag, om trenger ro.

Viktig at du snakker med moren om hennes reaksjon, for hun risikerer å påfører sine følelser til barnet, som sikkert også vil bebreide deg.

Neste gang; kanskje bare la det bli en overraskelse for barnet samme dag som du har tenkt å passe det?

[Gjest LadySizz]

Om barnets mor håndterer sånt riktig, så vil også barnet gjøre det. Det betyr ikke at barnet ikke blir skuffet og lei seg, det er ikke til å unngå. Men barnet kan likevel FORSTÅ og lettere tilgi tante for at det ble slik det ble. Selv små barn kan skjønne at tante ikke er i form idag, om trenger ro.

Viktig at du snakker med moren om hennes reaksjon, for hun risikerer å påfører sine følelser til barnet, som sikkert også vil bebreide deg.

Neste gang; kanskje bare la det bli en overraskelse for barnet samme dag som du har tenkt å passe det?

Tror ikke niesen min tok det så "tungt" da hun fikk beskjed om at jeg hadde ondt i magen og derfor måtte hun på barnehagen,så hun skjønte det.

Er nok reasjonen til min søster som gjør det vanskelig for meg,pluss at jeg vil jo så gjerne men så går det ikke :/

Er nok en lur ide og ta det slik du sier det,heller la det bli en overraskelse og bestemme slikt rett før. Takk for godt råd

[AnonymBruker]

Tror ikke niesen min tok det så "tungt" da hun fikk beskjed om at jeg hadde ondt i magen og derfor måtte hun på barnehagen,så hun skjønte det.

Er nok reasjonen til min søster som gjør det vanskelig for meg,pluss at jeg vil jo så gjerne men så går det ikke :/

Er nok en lur ide og ta det slik du sier det,heller la det bli en overraskelse og bestemme slikt rett før. Takk for godt råd

I barnehagen! Ikke på.

Anonym poster: e3277750fd21e449176c670144a0f7c7

[Gjest Animula]

Prøv å ikke ha dårlig samvittighet for noe du ikke kan noe for. Du ville neppe hatt det om det var pga andre helseplager enn psyken.

[Gjest LadySizz]

Prøv å ikke ha dårlig samvittighet for noe du ikke kan noe for. Du ville neppe hatt det om det var pga andre helseplager enn psyken.

Har nok kanskje ikke hatt det på samme måte nei,selv om det er synd når ting går skeis i siste øyeblikk. Men så ville ikke søsteren min reagert på samme vis heller,om jeg f.eks kastet opp.

Rart dette at vi som sliter med psyken må tåle at andre folk ikke tror deg,eller ikke godtar deg.. Vondt men sant.

Men du har rett Farnesina,skal prøve og ikke la samvittigheten blir alt for dårlig,neste gang kanskje ikke går etter planen,for er litt sent i dette tilfellet

[Gjest Gjest]

Er ikke det uansett en lur leveregel: hvis du av erfaring VET at ting kan bli vanskelig - IKKE lov deg bort. Dette gjelder ikke bare folk med problemer som ts har, men generelt. Jeg blir iallfall mye mer gretten når noen lover noe - men så gang på gang avlyser "fordi...." enn om de sier "kanskje" og så ikke kan. Da forholder jeg meg i utgangspunktet til at dette er noen jeg ikke kan stole helt på, og blir dermed ikke skuffet når det uungåelige skjer.

[AnonymBruker]

Mulig søsteren din viser lite forståelse fordi hun som mamma alltid er nødt til å ta seg sammen, uansett? Når du er mamma hjelper det ikke hvor dårlig du føler deg, eller hvor vondt du har det. Du må bite tenna sammen og gjennomføre mammapliktene dine, og da kan det være vanskelig å vise forståelse for at andre ikke klarer eller orker. Du får litt lavere tålegrense, rett og slett, når du selv sliter og likevel må prestere, mens andre kan si "Nei, jeg orker ikke likevel".

Det er bare en teori fra min side, fordi jeg har hatt det sånn selv. Ikke sikkert det gjelder din søster i det hele tatt, men bare som en forklaring på hvorfor hun muligens virker litt lite forståelsesfull.

Og enig med de andre: ikke ha dårlig samvittighet, men vær forsiktig med å love deg bort enste gang.

Anonym poster: 61feeed35f06839a2d9ea8e710ac3688

[Gjest Animula]

Har nok kanskje ikke hatt det på samme måte nei,selv om det er synd når ting går skeis i siste øyeblikk. Men så ville ikke søsteren min reagert på samme vis heller,om jeg f.eks kastet opp.

Rart dette at vi som sliter med psyken må tåle at andre folk ikke tror deg,eller ikke godtar deg.. Vondt men sant.

Men du har rett Farnesina,skal prøve og ikke la samvittigheten blir alt for dårlig,neste gang kanskje ikke går etter planen,for er litt sent i dette tilfellet

Ja jeg har vært borti det selv, det er utrolig dumt når folk ikke forstår for det er så lett å føle seg verre.

[pingeline]

Dette er veldig vanskelig, og jeg synes du burde snakke mer med søsteren din. Når du lider av en sånn sykdom så innebærer alle avtaler/planer du legger en sjangse for at det må utsettes eller avlyses. Din søster må forstå at dette er noe du ikke kan kontrollere, på lik linje med hvis du fikk influensa og ikke kunne komme av den grunn. Hvis hun ønsker deg i sitt og barnets liv så må hun lære seg å akseptere sykdommen og ta visse forbehold.

Jeg er uenig med de som sier at du ikke burde love deg bort, for med angstlidelser så betyr det i praksis at du ikke kan planlegge mer enn en time eller to frem i tid. Det kan også være VELDIG skadelig for psyken og hele din livssituasjon, samt sjangsen for bedring. Det er veldig vondt å vite at man har en sykdom som gjør at man ikke kan være der for sine nærmeste i den grad man ønsker det, og nederlagene svir, men det er viktig å aldri slutte å prøve.

Når det er sagt så er det viktig at barn skjermes. Det er ikke nødvendig å fortelle barnet at tante skal passe henne på mandag. Du og din søster kan avtale det på forhånd, og så får heller barnet vite det på mandags morgen hvis du er i form. "Vet du hva? I dag skal du ikke i barnehagen fordi tante skal passe deg i stedet!" Så lenge jenta kan avleveres i barnehagen hvis du ikke kan så er ikke denne typen avtale å legge listen for høyt. Det er trygt, og det er en backup plan på plass hvis du skulle være for syk.

[AnonymBruker]

Det verste av alt er at om du bare hadde bitt i deg de første ti minuttene så hadde du mest sannsynlig hatt en kjempegøy dag med niesen din nå.

Jeg sliter mye med angst selv altså, men jeg vet så godt at om jeg bare klarer meg igjennom de første minuttene så går det som regel bra. En ting hadde vært om du skulle holde en tale for 1000 ukjente mennesker, men når det var det å være med din niese som du bor sammen med for øyeblikket synes jeg personlig at du gav opp for fort.

Anonym poster: 2ea321c9ef8020c2298f9deecd61778e

[Gjest LadySizz]

Dette er veldig vanskelig, og jeg synes du burde snakke mer med søsteren din. Når du lider av en sånn sykdom så innebærer alle avtaler/planer du legger en sjangse for at det må utsettes eller avlyses. Din søster må forstå at dette er noe du ikke kan kontrollere, på lik linje med hvis du fikk influensa og ikke kunne komme av den grunn. Hvis hun ønsker deg i sitt og barnets liv så må hun lære seg å akseptere sykdommen og ta visse forbehold.

Jeg er uenig med de som sier at du ikke burde love deg bort, for med angstlidelser så betyr det i praksis at du ikke kan planlegge mer enn en time eller to frem i tid. Det kan også være VELDIG skadelig for psyken og hele din livssituasjon, samt sjangsen for bedring. Det er veldig vondt å vite at man har en sykdom som gjør at man ikke kan være der for sine nærmeste i den grad man ønsker det, og nederlagene svir, men det er viktig å aldri slutte å prøve.

Når det er sagt så er det viktig at barn skjermes. Det er ikke nødvendig å fortelle barnet at tante skal passe henne på mandag. Du og din søster kan avtale det på forhånd, og så får heller barnet vite det på mandags morgen hvis du er i form. "Vet du hva? I dag skal du ikke i barnehagen fordi tante skal passe deg i stedet!" Så lenge jenta kan avleveres i barnehagen hvis du ikke kan så er ikke denne typen avtale å legge listen for høyt. Det er trygt, og det er en backup plan på plass hvis du skulle være for syk.

Synes selv også det er trist om jeg aldri skal kunne legge avtaler eller noe lignende fordi jeg kanskje har en forferdelig dag. Det er jo oftere at det faktisk går bra enn at det går dårlig,så da er det synd at man skal tenke de gangene det går skeis at dette kan jeg "aldri" gjøre igjen..

Du sier mye fornuftig her,så takk for et godt svar

[Gjest LadySizz]

Det verste av alt er at om du bare hadde bitt i deg de første ti minuttene så hadde du mest sannsynlig hatt en kjempegøy dag med niesen din nå.

Jeg sliter mye med angst selv altså, men jeg vet så godt at om jeg bare klarer meg igjennom de første minuttene så går det som regel bra. En ting hadde vært om du skulle holde en tale for 1000 ukjente mennesker, men når det var det å være med din niese som du bor sammen med for øyeblikket synes jeg personlig at du gav opp for fort.

Anonym poster: 2ea321c9ef8020c2298f9deecd61778e

Dette med at ting ville gått bedre etter en stund stemmer i enkelte situasjoner,spesielt om det kun er angsten som sliter på meg.

Nå var det en heller mørk dag,følte meg tom og deprimert,med dårlig søvn natten før og som da kom ut som ett angstanfall på morgenen. Lettere og takle kun angsten,men når denne depresjonen kommer i tillegg blir ting enda verre. Selvfølgelig er ikke depresjonen noe som blir kastet på meg,den er jo der hele tiden,men dagene er veldig forskjellige og dessverre denne gangen fikk jeg virkelig kjenne på begge deler den dagen..

Men jeg kjører som regel på selv når det er angsten som regjerer,for visst ikke hadde jeg aldri sett noen,det er bra sikkert..