Han er usikker på følelsene sine

[AnonymBruker]

Har en stund gått med følelsen av at min samboer gjennom tre år ikke har vært like engasjert i forholdet som meg. Han har ikke sagt noe, men det er bare en rekke små ting som har fått meg til å tro det. I går tok jeg endelig mot til meg og spurte om han faktisk så meg i livet sittom to år, om ti år og om tretti år. Og svaret var at han ikke vet...

Han er ikke sikker på at det er meg han vil dele livet sitt med. Han sier han ikke vil ha noen andre, han sier at fornuften tilsier at jeg er rett for ham, men at hjertet kanskje ikke henger helt med, at han savner gnist.

Vi snakket lenge om hva vi kunne gjøre for å få det bedre, og det er enkelte ting vi begge er enige om at vi må skjerpe oss på og som er lette å gjennomføre. Begge har issues med sexlivet som vi ikke har vært flinke nok til å kommunisere, og hvis sexlivet blir bedre blir det kanskje mer gnist med en gang, ikke vet jeg. Han vil i alle fall ikke gjøre det slutt, men mener vi skal komme oss gjennom dette.

Men det gjør bare så ufattelig vondt! For meg er valget tatt for lenge siden, jeg vil leve med HAM. Det er viktig å jobbe med ting som gjør at forholdet ikke er på topp, men for meg er det snakk om å jobbe med det slik at vi får det enda bedre. For ham er det fremdeles en del av en beslutningsprosess på om det er meg han faktisk vil ha...

Og jeg tenker: Vi har det faktisk veldig bra! Ja, vi kan gjøre mer sammen og ikke synke sammen med pc og tv. Og ja, sexlivet kan forbedres. Men vi krangler ikke, vi ler og koser og vi har faktisk sex, det er ikke noen skikkelig tørke det er snakk om! Han har aldri hatt noe langvarig forhold tidligere, og jeg er redd han har litt urealistiske forventninger til "gnisten", for forelskelsen går jo over. Jeg får heller ikke sommerfugler i magen av å se ham lenger, men han gjør meg fremdeles veldig glad.

Dette ble veldig usammenhengende og det er vel ikke noe spørsmål av noe slag heller, men jeg orker ikke snakke om dette med venner og måtte bare få det ut...

Anonym poster: 3b5d475a23dfce761520b401f6946b78

[AnonymBruker]

Har du prøvd å ut og flørte med andre, få gnisten tilbake i deg selv? Det kan smitte over på han.

Anonym poster: de737a6fb3f4fe7a0629604113885540

[Majott]

Har en stund gått med følelsen av at min samboer gjennom tre år ikke har vært like engasjert i forholdet som meg. Han har ikke sagt noe, men det er bare en rekke små ting som har fått meg til å tro det. I går tok jeg endelig mot til meg og spurte om han faktisk så meg i livet sittom to år, om ti år og om tretti år. Og svaret var at han ikke vet...

Han er ikke sikker på at det er meg han vil dele livet sitt med. Han sier han ikke vil ha noen andre, han sier at fornuften tilsier at jeg er rett for ham, men at hjertet kanskje ikke henger helt med, at han savner gnist.

Vi snakket lenge om hva vi kunne gjøre for å få det bedre, og det er enkelte ting vi begge er enige om at vi må skjerpe oss på og som er lette å gjennomføre. Begge har issues med sexlivet som vi ikke har vært flinke nok til å kommunisere, og hvis sexlivet blir bedre blir det kanskje mer gnist med en gang, ikke vet jeg. Han vil i alle fall ikke gjøre det slutt, men mener vi skal komme oss gjennom dette.

Men det gjør bare så ufattelig vondt! For meg er valget tatt for lenge siden, jeg vil leve med HAM. Det er viktig å jobbe med ting som gjør at forholdet ikke er på topp, men for meg er det snakk om å jobbe med det slik at vi får det enda bedre. For ham er det fremdeles en del av en beslutningsprosess på om det er meg han faktisk vil ha...

Og jeg tenker: Vi har det faktisk veldig bra! Ja, vi kan gjøre mer sammen og ikke synke sammen med pc og tv. Og ja, sexlivet kan forbedres. Men vi krangler ikke, vi ler og koser og vi har faktisk sex, det er ikke noen skikkelig tørke det er snakk om! Han har aldri hatt noe langvarig forhold tidligere, og jeg er redd han har litt urealistiske forventninger til "gnisten", for forelskelsen går jo over. Jeg får heller ikke sommerfugler i magen av å se ham lenger, men han gjør meg fremdeles veldig glad.

Dette ble veldig usammenhengende og det er vel ikke noe spørsmål av noe slag heller, men jeg orker ikke snakke om dette med venner og måtte bare få det ut...

Anonym poster: 3b5d475a23dfce761520b401f6946b78

Tror det er dette som jeg har uthevet her som er essensen i problemet hans. Erfaringsmessig, så skjer jo akkurat dette.....gnisten forsvinner, dvs spenningen, fordi en blir trygge på hverandre. Og det trengs jo hvis et forhold skal vare. Det samme vil skje i hans neste forhold også etter en stund, så er han avhengig av gnist og spenning, så får han etterhvert mange forhold. Eller han får et forhold der han er litt utrygg på dama si. Det siste bevarer nok spenningen lenger, men er et dårlig utgangspunkt for et varig forhold.

Du sier også at selv om sommerfuglene er borte, så gjør han deg veldig glad! Så bra! Det er et kjempeflott utgangspunkt at du blir glad av å være sammen med han, at dere trives sammen, ler sammen osv. Hvis han også blir glad av å være sammen med deg, istedet for irritabel, likegyldig osv, så er jo det fint! Han bør vektlegge slike ting også, ikke bare spenning og gnist.

Jeg tror ikke at en kan forvente å ha det perfekt sammen som par. En er jo to ulike personer, som har ulike meninger, væremåte og issues. Kommer en fram til en gylden middelvei, som passer for begge, så er mye gjort. Det er ikke alle som kommer dit engang.

Også må han kanskje slutte å tenke så mye på hva han kunne hatt om alt var perfekt. Det får han jo ikke uansett.

Sier ikke med dette at all gnist forsvinner. En må bare mate den litt. Om en viser at en bryr seg om hverandre, kysser og klemmer, har kos og nærhet i hverdagen, støtter hverandre, ler sammen, kan prate om problemer og ting som plager, så vil en verdsette hverandre. En vil føle seg ivaretatt og elsket, og ha et samhold. Det vil også føre til at en VIL gjøre ting for hverandre, for å glede hverandre osv.

Så han det er bedre å tenke seg INN i forholdet. Ikke ut. Det gjør han nå, i og med at han tror han kan få det bedre med en annen, istedet for å bygge opp forholdet med deg. Følelser er nemlig også viljestyrte til en viss grad, og hvis han gjør en innsats i handlinger og tankemåte, vil følelsene gjerne følge etter. Tenker han ofte på det som er feil mellom dere, og forestiller seg en perfekt dame på alle måter, så vil følelsene hans også preges av det.

Du ser det jo med deg selv. Du VIL leve livet med han, og dermed er du mer positivt innstilt til forholdet enn han er. Hadde du drømt om en som var helt feilfri, og som kunne tenne deg like godt etter 10 år som de første 3 mnd, så hadde nok du også tenkt deg mer ut av forholdet, og latt følelsene følge på det. Men det gjør du ikke, for du VET at det ikke funker sånn, så du er fornøyd med han, og ser de gode mulighetene dere har sammen.

Jaja, det ble mye vås her, men den innstillingen en har til forholdet er med å prege følelsene en har for partneren.

[AnonymBruker]

Majott, det var et kjempefint svar og hjalp faktisk endel, ikke minst bare fordi jeg trengte å dele det med noen.

Har vanskelig for å vite hvordan jeg skal forholde meg til ham nå. Føler jeg plutselig rykker tilbake tre år og havner midt i den perioden når man nettopp har blitt sammen, der man er utrygg og usikker og prøver seg frem - bare at jeg ikke har den forelskelsesrusen som gjør usikkerheten så enkel å bære. Føler jeg er på audition til min egen rolle som hans kjæreste. Og jeg skjønner at jeg burde gjøre så mye som mulig for å få et bedre forhold nå: sprite opp sexlivet, vært mer romantisk i hverdagen, tulle mer og være den perfekte kjæreste. Samtidig skriker alle instinktene mine at det er fullstendig unaturlig å kaste seg over han som ikke vet om han vil ha meg. Jeg har bare lyst til å trekke meg tilbake og "slikke mine sår" helt på egenhånd.

Og jeg som ikke et sekund i dette forholdet har kjent noe på sjalusi gikk inn på hans Facebook i dag for å snoke på bilder av den nye kollegaen hans, hun jeg vet han syns er så pen...

Anonym poster: 3b5d475a23dfce761520b401f6946b78