Ønsker å studere psykologi, men har for dårlig snitt og mye gjeld.

[AnonymBruker]

Med dette mener jeg ikke at TS er blottet for egenskaper til å kunne bli en god psykolog,

men at ;

(1) TS har ca 4 i snitt.

Blant høgskolene og universitetene som har lavest karaktersnitt, ligger snittet på litt over eller litt under 4,5. Ellers har jo Tromsø og Alta hatt åpne plasser tidligere.

( De konkrete tallene finner du sikkert på samordna sine nettsider )

(2) Det å få A i snitt vil jeg kalle en bragd.

(3) I fjor var det vel ca 4000 som søkte på profesjonsstudiet på NTNU som har 50-60 plasser

(ta dette med en klype salt)

Selv om man skulle komme inn på årsenheten og få et A i snitt,

vil det fremdeles være 1000-3000 andre søkere. Mange med tilsvarende snitt.

Det er vannvittig mange om de få plassene.

Fortsatt er det vel bare Tromsø og Bergen som har opptak til prof.studiet på grunnlag av årsstudiet i psykologi. De to studiestedene vil rekrutere søkere med bakgrunn fra andre studiesteder.

Går det an å basere seg på fakta istedenfor synsing? UiB har ca 400 kvalifiserte søkere til profesjonsstudiet (som kommer fra årsenheten). Ikke 2-3000.

Ja, å få A i snitt er en bragd for de fleste. En ting er å få B på eksamen. For å få A må man ha ekstremt gode fremstillingsegenskaper. Å få A flere ganger går mer på personlige evner enn hvor mye man leser. Men man kan alltids prøve. Tror det er lettere å ta opp fag fra VGS.

Anonym poster: c6e0d02733e4bbde1df97346d9007a28

[AnonymBruker]

Går det an å basere seg på fakta istedenfor synsing?

UiB har ca 400 kvalifiserte søkere til profesjonsstudiet

(som kommer fra årsenheten). Ikke 2-3000.

Ja, å få A i snitt er en bragd for de fleste. En ting er å få

B på eksamen. For å få A må man ha ekstremt gode

fremstillingsegenskaper. Å få A flere ganger går mer på

personlige evner enn hvor mye man leser. Men man

kan alltids prøve. Tror det er lettere å ta opp fag fra

VGS.

Anonym poster:

c6e0d02733e4bbde1df97346d9007a28

Å få A på eksamen er en bragd ja for de fleste, i tillegg er det betydelig mer vanskelig å få A i samfunnsfag enn i realfag. Mye mere skjønnsmessig vurdering i samfunnsfag, mens realfag oftest har konkrete svar.

Hilsen en som har studert begge deler.

Anonym poster: d8e74342393f6df938eb3de99eb0c4e4

[AnonymBruker]

Jeg kom altså ikke inn på årsstudium, men det er mulig å ta fagene som enkeltemner. Spørsmålet er fremdeles: Er det verdt det??? Jeg har ikke mulighet til å ta opp fag etter fag for å få A pga. økonomien, så jeg MÅ faktisk klare å få A på første forsøk. Hvor realistisk er det? Jeg tenker at det er helt håpløst, men jeg vil dette så sterkt. Vet ikke hva jeg skal velge å gjøre nå.

TS

Anonymous poster hash: b83c0...e02

[Emily]

Det krever mye å ta en profesjonsutdannelse og når du i tillegg (antakeligvis) må forbedre fag fra videregående er det greit å være sikker på at du er supermotivert. Antakeligvis (har en bror som forbedrer fag nå for å begynne på medisin) må du regne med å bruke 1,5-2 år på forbedringer, og selve studiet er vel 5 år? Det vil si 7 år.

Når du forbedrer fag får du ingen støtte fra Lånekassen, og selv om det ikke er like mye pensum som på høyere utdanning er det tøft, iallfall om du tar mange fag i semesteret. Du kan også satse på årsenheten, men om du først skal bruke tid og penger på dette hadde jeg heller tatt det som sikret meg plass, nemlig å forbedre karakterene fra videregående.

Har selv studert uten støtte fra Lånekassen og jobbet ved siden av i mange år, og det går veldig greit. Det forutsetter selvfølgelig at du er strukturert, har en fleksibel jobb (dette er sikkert litt tricky) og at du er villig til å jobbe knallhardt. Selv bruker jeg størsteparten av helgene på jobb (men jeg elsker jobben min og ser at det gir resultater, så det går greit), men det gjør selvfølgelig sitt til at jeg ikke har det typiske livet mange studenter har.

Mener ikke å senke drømmer her, men det er greit å vite hva du begir deg inn på. Selv synes jeg det går bedre enn jeg hadde trodd på forhånd (jeg studerer ikke profesjonsstudier da), og trives egentlig godt med hverdagen min. Tror faktisk det hadde vært vanskelig å bare være vanlig student igjen, siden jeg er avhengig av struktur i hverdagen, og liker å føle at jeg ikke taper (iallfall ikke mye) på å studere.

Det er en lang vei å gå, men TS; følg magefølelsen. Husk studiene tar under 10 år, yrket skal du ha resten av livet. Da er det greit å ha en jobb du trives med og jeg personlig mener iallfall at det å følge drømmene mine har stor verdi i seg selv.

[AnonymBruker]

Det krever mye å ta en profesjonsutdannelse og når du i tillegg (antakeligvis) må forbedre fag fra videregående er det greit å være sikker på at du er supermotivert. Antakeligvis (har en bror som forbedrer fag nå for å begynne på medisin) må du regne med å bruke 1,5-2 år på forbedringer, og selve studiet er vel 5 år? Det vil si 7 år.

Når du forbedrer fag får du ingen støtte fra Lånekassen, og selv om det ikke er like mye pensum som på høyere utdanning er det tøft, iallfall om du tar mange fag i semesteret. Du kan også satse på årsenheten, men om du først skal bruke tid og penger på dette hadde jeg heller tatt det som sikret meg plass, nemlig å forbedre karakterene fra videregående.

Har selv studert uten støtte fra Lånekassen og jobbet ved siden av i mange år, og det går veldig greit. Det forutsetter selvfølgelig at du er strukturert, har en fleksibel jobb (dette er sikkert litt tricky) og at du er villig til å jobbe knallhardt. Selv bruker jeg størsteparten av helgene på jobb (men jeg elsker jobben min og ser at det gir resultater, så det går greit), men det gjør selvfølgelig sitt til at jeg ikke har det typiske livet mange studenter har.

Mener ikke å senke drømmer her, men det er greit å vite hva du begir deg inn på. Selv synes jeg det går bedre enn jeg hadde trodd på forhånd (jeg studerer ikke profesjonsstudier da), og trives egentlig godt med hverdagen min. Tror faktisk det hadde vært vanskelig å bare være vanlig student igjen, siden jeg er avhengig av struktur i hverdagen, og liker å føle at jeg ikke taper (iallfall ikke mye) på å studere.

Det er en lang vei å gå, men TS; følg magefølelsen. Husk studiene tar under 10 år, yrket skal du ha resten av livet. Da er det greit å ha en jobb du trives med og jeg personlig mener iallfall at det å følge drømmene mine har stor verdi i seg selv.

Tusen takk for et langt svar fra deg! Nå er det slik at jeg ønsker å studere i Bergen, og der er det fremdeles A-snittet som gjelder, så da er det den eneste måten å gjøre det på dersom jeg vil følge drømmen min. Tror rett og slett jeg hadde mistrivdes i Oslo, og det går jo heller ikke om man skal studere et hardt studie i 6 år.

Har du vært fulltidsstudent og jobbet ved siden av alle årene og dette har gått fint, sier du? Det var jo i alle fall litt oppløftende å høre! Hvor mye har du jobbet i løpet av en uke da ca.? Og hvilken type jobb er det du har hatt da?

TS

TS

Anonymous poster hash: b83c0...e02

[Emily]

Bare hyggelig Det er veldig lett å kjenne meg igjen (har en litt sær fagkombinasjon og det vil jeg helst ikke), så må bare beklage hvis svaret blir noe ullent. Jeg studerte først et fag, fikk jobb (og det er innen det fagområdet jeg jobber nå), da jeg begynte på master. De første to studieårene hadde jeg fullt lån og stipend og jobbet ca. 30-40 prosent ved siden av studier.

Da jeg begynte på studium to hadde jeg flere økonomiske forpliktelser, og jeg var heldig nok til å ha en arbeidsgiver som ville sponse noen fag, så da var det like praktisk å ta imot tilbudet fremfor å ta opp mer studielån. Jeg har også jobbet for meg selv og skrevet av studiene som nødvendig videreutdanning (greit å ha en flink regnskapsfører, he he). De siste tre årene har jeg jobbet 100 prosent og mer enn det, jeg har også tatt større studiebelastning. Skal ærlig innrømme at jeg kjente veldig på dette i 2011/12 (da jobbet og studerte jeg altfor mye), så jeg ga meg selv "litt luft" fra høsten 2012, det har hjulpet mye.

Studiet jeg tok er ikke et profesjonsstudium, men det er relativt tøft med mye finans, statistikk og matematikk, så jeg, som egentlig er et språkmenneske, fikk ingenting gratis, men det gjør også følelsen av å bestå med glans enda bedre (iallfall for min del). Så, jeg synes absolutt at det har vært verdt det, men du må være forberedt på knallharde prioriteringer (for min del har det vel ikke vært en eneste dag hvor jeg ikke enten har jobbet med studier eller arbeidsoppgaver, ofte blir det en kombinasjon), men er du inspirert nok burde det ikke være noe problem.

Det er selvfølgelig bare å spørre her i tråden eller sende meg en PM hvis du lurer på mer.

Endret 12. august 2013 av Emily

[amonyn]

Maaan, go for it! Jeg er 26 og tar fortsatt opp fag for å komme inn på medisin.

[AnonymBruker]

Maaan, go for it! Jeg er 26 og tar fortsatt opp fag for å komme inn på medisin.

Gjør du, ja? Jeg er selv 29 og tenker altså på å gå veien om A-snittet for å komme inn. Får ikke sove av å tenke på hva jeg skal gjøre.

TS

Anonymous poster hash: b83c0...e02

[suf]

Ser at du skriver at du ønsker psykologi

profesjon, men dersom du virkelig

interesserer deg for psykologi og ser at

profesjon ikke går, så kan du også prøve

deg på bachelor, mye morsom psykologi

og en utdannelse som kommer godt

med(de aller fleste bygger på med en

master - og det er nok lurt), i følge

masterundersøkelsen fra 2009 fikk de

aller fleste en relevant jobb og de aller

fleste var også fornøyd med jobben sin.

Det er som flere har sagt her veldig

vanskelig å komme inn på profesjon, i

Oslo er du ikke sikret selv om du skulle få

A i snitt, men det skader ikke prøve, men

som sagt, dersom psykologi er noe du

syns er gøy, så syns jeg ikke du skal

avskrive bachelor helt, selv om det ikke gir

en tittel.

Men i Oslo søker man seg jo inn på bakgrunn av VGs karakter? Og når man er inne er man jo sikret plass? Tar de inn folk fra årsstudium også?

[AnonymBruker]

Men i Oslo søker man seg jo inn på bakgrunn av VGs karakter? Og når man er inne er man jo sikret plass? Tar de inn folk fra årsstudium også?

I Oslo er det videregående karakterer som gjelder, ja.

TS

Anonymous poster hash: b83c0...e02

[Gjest tb_xtra]

I tromsø er årsstudiet nå åpent, dvs alle som søker kommer inn. Totalt 500 studenter i år.

[amonyn]

Gjør du, ja? Jeg er selv 29 og tenker altså på å gå veien om A-snittet for å komme inn. Får ikke sove av å tenke på hva jeg skal gjøre.

TS

Anonymous poster hash: b83c0...e02

Jepp. Synes du skal gå for det om det er det du vil. Jeg søker etter 23/5-regelen; det er den enkleste veien etter min mening. Jeg prøver å ikke stresse for mye, det er lenge til det blir for sent. Dagene før man kommer inn er også en del av livet

Bedre å bruke litt lengre tid enn å sette livet på vent og begrave seg i bekymringer.

[Juliette]

Hei, TS! Jeg er delvis i samme situasjon (det vil si, jeg slipper å ta opp fag, men siden jeg ikke søkte i år må jeg vente til neste år), og har bestemt meg for å go for it. Jeg er egentlig utdannet innen media, men har alltid vært skoleflink, detaljorientert og ønsket å gjøre "noe mer". Kjæresten min begynte som advokatfullmektig før sommeren, og etter å ha hørt hans erfaringer og bladd gjennom bøkene hans tok jeg valget; jeg ønsker å studere juss. Har en god jobb med god lønn, men vi lever bare en gang, og jeg vil heller gjøre det jeg drømmer om resten av livet enn å ta det enkle valget nå og angre til jeg blir 60+.

[AnonymBruker]

Hei, TS! Jeg er delvis i samme situasjon (det vil si, jeg slipper å ta opp fag, men siden jeg ikke søkte i år må jeg vente til neste år), og har bestemt meg for å go for it. Jeg er egentlig utdannet innen media, men har alltid vært skoleflink, detaljorientert og ønsket å gjøre "noe mer". Kjæresten min begynte som advokatfullmektig før sommeren, og etter å ha hørt hans erfaringer og bladd gjennom bøkene hans tok jeg valget; jeg ønsker å studere juss. Har en god jobb med god lønn, men vi lever bare en gang, og jeg vil heller gjøre det jeg drømmer om resten av livet enn å ta det enkle valget nå og angre til jeg blir 60+.

Hei, Juliette. Tusen takk for innspill fra deg også Hvor lang utdannelse er den du har fra før? Har du også mye studielån fra før? Hvordan har du tenkt å løse det økonomiske?

TS

TS

Anonymous poster hash: b83c0...e02

[AnonymBruker]

Jepp. Synes du skal gå for det om det er det du vil. Jeg søker etter 23/5-regelen; det er den enkleste veien etter min mening. Jeg prøver å ikke stresse for mye, det er lenge til det blir for sent. Dagene før man kommer inn er også en del av livet

Bedre å bruke litt lengre tid enn å sette livet på vent og begrave seg i bekymringer.

Ja, jeg er enig i at 23/5 er den enkleste veien. Det er dumt det ikke er slik man søker seg inn i Bergen. "Dagene før man kommer inn er også en del av livet"- Det er jo så sant! Jeg ønsker deg masse lykke til med videre studier

TS

Anonymous poster hash: b83c0...e02

[AnonymBruker]

Hei TS:

En ting som slår meg er at her har du en mastergrad fra før av. Hvis den kvalifiserer deg for en jobb med grei lønn, så kan du jo muligens jobbe bare 30-40% stilling og fremdeles ha like god lønn som mange som har fullt studielån i tillegg til en deltidsjobb. Du må jo bruke den kompetansen du har om du vil komme deg videre

Anonymous poster hash: f5a7b...e33

[Juliette]

Jeg er utdannet journalist og har i tillegg en del andre fag. Planlegger å jobbe 50 prosent ved siden av studiene og tjene ca 300.000 på det, samt å søke lån. I tillegg tjener samboeren min greit, og inntekten vil øke mye om noen år. Økonomi er det jeg bekymrer meg minst for, eier leilighet og har det greit økonomisk, er mer skeptisk i forbindelse med graviditet. Er 26, og når jeg er ferdig utdannet om fire år (om jeg klarer det) er jeg altså 30 eller 31. Dessuten skulle jeg helst hatt hus før vi fikk barn...

[AnonymBruker]

Hei TS:

En ting som slår meg er at her har du en mastergrad fra før av. Hvis den kvalifiserer deg for en jobb med grei lønn, så kan du jo muligens jobbe bare 30-40% stilling og fremdeles ha like god lønn som mange som har fullt studielån i tillegg til en deltidsjobb. Du må jo bruke den kompetansen du har om du vil komme deg videre

Anonymous poster hash: f5a7b...e33

Heisann. Det er akkurat det som er så dumt. Jeg har en mastergrad i noe som er veldig vanskelig å få jobb med. Er vel også derfor ønsket mitt om å ta en ny utdanning hvor jeg har et sikkert yrke til slutt er så stort nå.

TS

Anonymous poster hash: b83c0...e02

[AnonymBruker]

Jeg er utdannet journalist og har i tillegg en del andre fag. Planlegger å jobbe 50 prosent ved siden av studiene og tjene ca 300.000 på det, samt å søke lån. I tillegg tjener samboeren min greit, og inntekten vil øke mye om noen år. Økonomi er det jeg bekymrer meg minst for, eier leilighet og har det greit økonomisk, er mer skeptisk i forbindelse med graviditet. Er 26, og når jeg er ferdig utdannet om fire år (om jeg klarer det) er jeg altså 30 eller 31. Dessuten skulle jeg helst hatt hus før vi fikk barn...

Jeg kan forstå deg angående graviditet, men det blir jo bare vanligere og vanligere å vente litt med barn. Synes ikke du trenger å stresse med dette. Det er jo kjempeflott at du slipper å bekymre deg for det økonomiske!

TS

Anonymous poster hash: b83c0...e02

[AnonymBruker]

På psykologi profesjon er det både studenter som er godt voksne, og samtidig har mye lån fra før (fordi det tar lang tid å komme inn, og noen har også byttet studier underveis). Tar man spesialistutdannelsen kommer man fort opp i høye lønninger. Det justerer opp for høyt lån.

Hvis du har håpløst lavt snitt fra videregående, er det mulig det vil være enklest å gå veien via årsenheten i Bergen eller Tromsø. Man må ha tilnærmet A i snitt, men når du er ferdig der begynner du rett på andre året.

Anonymous poster hash: c6e0d...a28