jeg trenger gode råd. Mamma syk - typen

[AnonymBruker]

hei alle sammen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Min mor er alvorlig syk, men akkurat nå er hun stabil, hun har kommet seg overraskende men er fortsatt en usikker framtid. Jeg har hatt et helvetes år, går ikke skole, sykemeldt. Psyken opp og ned, mye pga. av denne ustabile og akutte situasjonen hjemme. Jeg er 19år.

Men akkurat nå er tingene rolig, og jeg kunne godt tenkt meg et pusterom. Tingen er at min kjæreste (eller noe sånt, har vært opp og ned med oss pga hans hjemmesituasjon også er noget alvorlig - men ikke sykdom i bilde. og mye anspenthet. Begge har trengt mye omsorg, noe ikke vi klarte å gi den andre) Så vi har latt dette gå utover hverandre. MYE krangling og "pauser" og desperasjon....

Nå har han prestert å fått en sydentur for 2, neste uke. Det er snakk om 6dager. Han vil ha meg med. Skal jeg dra disse 6 dagene? Kan jeg ha god samvittighet ovenfor min mor? hun har min far og annen familie så hun er ikke avhengig av meg.

Jeg er veldig, veldig VELDIG redd for at om jeg reiser - og hun dør senere i år/neste år, om jeg vil angre meg ihjel og møte veggen. som sagt er psyken min ikke-tilstedeværende. Jeg har kommet til hos hastepsykolog og slikt for jeg er kommet i en dyp depresjon, kan nesten påstå at jeg allerede er så langt i kjelleren som jeg kan komme. Jeg gjør ingenting om dagene, sitter bare hjemme. Trener litt, prater med mamma. Kjenner jeg meg selv rett vil jeg nok ikke takle det hvis noe skjer siden, og jeg kastet bort tid jeg kunne brukt med mamman min

Hva ville dere gjort? reist med god samvittighet? Det er som sagt helt stabilt nå med min mor, men hun har store, risikable operasjoner foran seg i år. Så vil ikke sitte igjen og angre på at jeg "dro til syden med typen/eksen" under denne perioden hun er hjemme Men her og nå tror jeg at jeg kunne hatt godt av en liten ferie. Vil heller ikke risikere å sitte på et hotellrom og strigråte for at jeg angrer når jeg allerede er kommet ned dit

(meg og typen har vært sammen i mangemange år, så er ingen halvårs-fling - da hadde jeg ikke vurdert det)

Har dere noen gode råd til meg? Må bestemme meg iløpet av morgendagen...

Anonym poster: 08f2d52c52e784a2b14c917cf4b40a18

[AnonymBruker]

Hei! Vet ikke hvor gode råd jeg kan gi, men føler nesten bare jeg må svare deg, fordi det virker som du er langt nede ja, og jeg vet godt hvordan det er.

Men et problem med oss omsorgsfulle som sliter, er at vi ofte tar på oss for mye ansvar for de rundt oss, og glemmer oss selv. Som du sier så er hun ikke avhengig av deg, hun har andre som kan ta vare på henne, og det er bare snakk om 6 dager. Tror du ikke moren din vil synes det er fint å se at datteren som har slitt så mye får seg en ferietur hun kan fortelle moren alt om når hun er tilbake? De fleste foreldre vil jo bare at barna skal ha det bra. Jeg forstår det på deg sånn at det ikke er noen stor fare for at noe skal skje med det første.

Du må ikke glemme deg selv heller, og som du sier kunne du nok hatt godt av denne turen. Det er 6 dager, det er ingenting, og når du kommer tilbake har du kanskje mer overskudd til moren din.

Ellers virker du som en flott datter!

Klem til deg og lykke til med valget.

Anonym poster: 60b79519b4cb4eb0a46e93c0f7d869ca

[AnonymBruker]

Hadde selv en dødssyk mor da jeg vokste opp. Hun hadde en form for KOLS og var koblet til surstoff hele dagen. Fikk beskjed om at hun hadde ca 2 år igjen å leve, hvis hun ikke fikk nye lunger. Jeg og broren min tok mye ansvar og ting gikk greit. Ingen av oss tenkte for mye på framtiden, da den var usikker. Fokuser på ting du kan gjøre noe med og ikke fokuser på ting som er utenfor din kontroll. Ja jeg vet det er vanskelig.

Det er ikke lett for noen her på kvinneguiden å gi deg en fasit, men hadde jeg vært i dine sko, så hadde jeg åpnet meg for moren min og fortalt hva jeg følte. Husk at hun er eldre enn deg og har mer livserfaring. Kan være lurt å snakke med henne

Anonym poster: d9fb4629ab0331b0daa749eb922b1e2c

[Ferny]

hei alle sammen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Min mor er alvorlig syk, men akkurat nå er hun stabil, hun har kommet seg overraskende men er fortsatt en usikker framtid. Jeg har hatt et helvetes år, går ikke skole, sykemeldt. Psyken opp og ned, mye pga. av denne ustabile og akutte situasjonen hjemme. Jeg er 19år.

Men akkurat nå er tingene rolig, og jeg kunne godt tenkt meg et pusterom. Tingen er at min kjæreste (eller noe sånt, har vært opp og ned med oss pga hans hjemmesituasjon også er noget alvorlig - men ikke sykdom i bilde. og mye anspenthet. Begge har trengt mye omsorg, noe ikke vi klarte å gi den andre) Så vi har latt dette gå utover hverandre. MYE krangling og "pauser" og desperasjon....

Nå har han prestert å fått en sydentur for 2, neste uke. Det er snakk om 6dager. Han vil ha meg med. Skal jeg dra disse 6 dagene? Kan jeg ha god samvittighet ovenfor min mor? hun har min far og annen familie så hun er ikke avhengig av meg.

Jeg er veldig, veldig VELDIG redd for at om jeg reiser - og hun dør senere i år/neste år, om jeg vil angre meg ihjel og møte veggen. som sagt er psyken min ikke-tilstedeværende. Jeg har kommet til hos hastepsykolog og slikt for jeg er kommet i en dyp depresjon, kan nesten påstå at jeg allerede er så langt i kjelleren som jeg kan komme. Jeg gjør ingenting om dagene, sitter bare hjemme. Trener litt, prater med mamma. Kjenner jeg meg selv rett vil jeg nok ikke takle det hvis noe skjer siden, og jeg kastet bort tid jeg kunne brukt med mamman min

Hva ville dere gjort? reist med god samvittighet? Det er som sagt helt stabilt nå med min mor, men hun har store, risikable operasjoner foran seg i år. Så vil ikke sitte igjen og angre på at jeg "dro til syden med typen/eksen" under denne perioden hun er hjemme Men her og nå tror jeg at jeg kunne hatt godt av en liten ferie. Vil heller ikke risikere å sitte på et hotellrom og strigråte for at jeg angrer når jeg allerede er kommet ned dit

(meg og typen har vært sammen i mangemange år, så er ingen halvårs-fling - da hadde jeg ikke vurdert det)

Har dere noen gode råd til meg? Må bestemme meg iløpet av morgendagen...

Anonym poster: 08f2d52c52e784a2b14c917cf4b40a18

Er i akkurat samme situasjon som deg, og følger tankegangen din. Har hatt samme usikkerheten hengende over meg i flere år, og hele tiden visst at det er en uhelbredelig sykdom - uten å ane når det skal ta slutt.

Jeg mener at man trenger tid for seg selv også, med personer som ikke "tapper" deg for energi. Selvfølgelig vil man være sammen med familien. Men samtidig så blir du hele tiden minnet på det som er trist og leit, og det du kommer til å miste.

Dette er sikkert et råd som strider mot alle psykologers fagkunnskap (ding, ding!). Men noen ganger er det kanskje sånn at man tenker at om man lar være å snakke om kjipe ting, så lar man ikke tingene få ta så stor plass - og så forsvinner de av seg selv.

Vel - problemene forsvinner ikke. Men for noen dager gjør de av og til det. Og det høres ut som om du trenger et avbrekk. Jeg bruker vennene mine som et fristed. Jeg snakker aldri med de om akkurat det der. Jeg har familien til det. Selvfølgelig spør de, men jeg gir ikke lange svar, og de skjønner.

Mammaen din er her ikke for alltid, og du vil bruke tiden med henne. Men du må jo også tenke litt på tiden etterpå. Du sier at du har en "kjæreste", men at du ikke helt vet hva dere er. Kan hende dere trenger å finne ut av litt ting mellom dere også? Og han kommer til å være her i lang tid - også når mammaen din er borte. Selv om du holder på å miste noen, så må du ikke glemme å bygge relasjoner som kan være viktige for deg i tiden etterpå også. Og det høres jo litt ut som om du og kjæresten trenger en fin ferie sammen.

Jeg synes virkelig at du skal dra. Jeg vet at mammaen din klarer seg uten deg en liten uke. og jeg tror hun blir glad om du kommer hjem som en litt gladere jente som har hatt en fin uke på tur med kjæresten.

Du må ikke glemme deg selv.

[Gjest]

Jeg har aldri vært i en liknende situasjon, men for meg høres det ut som du trenger en liten ferie. At du og kjæresten din trenger å reise bort og tilbringe tid sammen bare dere to. Jeg tror til og med det ville glede din mor om du dro bort og forsøkte på best mulig måte og koble av. Så lenge hun har det godt her hjemme med støtte fra resten av familien, så er det ingen grunn til at du ikke kan dra.

Det må være en helt ufattelig vond situasjon du er i TS. En situasjon jeg ikke en gang klarer å sette meg inn i. Jeg vil ikke tråkke på noen tær her, og håper ikke du tror jeg ser "lett på det". Jeg forstår godt at du tenker som du gjør- det hadde jeg også gjort. Men ikke se på dette som en "sydentur", se på dette som selvpleie og en avkobling fra en tøff hverdag som ingen på din alder bør oppleve. Det er ikke egoistisk av deg å dra på denne turen, så jeg håper du bestemmer deg for å dra og faktisk også klarer å kose deg. Det fortjener du!

Endret 13. mars 2013 av Calavi

[MissCoverdale]

Jeg tror din mor gjerne vil se deg lykkelig og avslappet. Og det er kun snakk om en liten uke.

Det viktige er kvalitetstid med dem man er glad I, ikke å være der mest mulig og samtidig være tydelig deprimert. Det er også forsket på at lykke/håp kan gjøre underverker, og det er sikkert viktig at din mor får positiv energi fra de rundt henne. Og ikke masse stressede mennesker med konstant dårlig samvittighet.