Far eksluderer oss - han splitter sin sønn og oss

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold i 4-5 år. Vi har begge barn og bor derfor av hensyn til disse ikke sammen.

Min mann har fremdeles ikke tatt initiativet til at jeg skal treffe barnets mor.Jeg har forsøkt å bringe det på bane ved noen tilfeller, men det faller liksom ikke i god jord og er ikke interesant for far. Mor og far er tidvis i krig.

Når konfirmasjonen ble avholdt ønsket ikke mor at vi skulle inviteres (forholdet hadde da vart i 3 år). Sønnen ønsket dette, men ønsket naturlig og heldigvis ikke en koflikt med mor. Far tok ingen samtale rundt dette for å forsøke løse floken og vi satt hjemme. Etter konfirmasjonen unngikk sønnen helt åpenbart temaet komfirmasjonen, da han følte dette vanskelig. Etter at jeg ba om litt bilder, spurte hva han fikk og gledet meg med han om dette, så er det greiere.

Når far og mor har kontakt av ulike grunner (ingen problem) så inkluderer far ikke meg over hodet. Han involverer meg ikke i oppdragelse, større innkjøp eller andre viktige ting. Jeg skal ikke bestemme på noen måte, det er ikke min rett, men jeg holdes konsekvent utenfor. Når jeg bringer opp ulike ting, så er han så enig, men jeg er redd han snakker meg etter munnen for de avgjørelser som fattes i ettertid får jeg ikke høre om. De kommer uventet opp etter hvert, og da er det stikk i strid med hva han sier han tenker når vi har hatt det oppe.

Jeg ønsker å glede meg med sønnen når han får nye ting, men de dukker tilfeldigvis opp og ingen ting blir nevnt. Jeg ønsker å glede meg over gode karakterer, eller mene noe om oppdragelse. De skal selvfølgelig ikke følge mine retningslinjer, men det er for meg naturlig å drøfte oppdragelsen av mine barn med han etter 5 år. Det er en selvfølge, og for meg å gi han en indikasjon på at han er involvert! At han betyr noe for meg og for barna. Og det gjør han jo! Det han tenker og mener hjelper meg å se ulike situasjoner fra flere hold.

Når det kommer til godene som følger med at han er i nytt forhold, så er det det naturligste ting i verden at dette følger med. Feriereiser hvor han og sønnen slipper å reise alene, julaften og andre høytider. Det er som å ha en fremmed hos oss, for jeg inkluderes ikke i daglige, eller ikke daglige, hendelser. Jeg informeres ikke om viktige avgjørelser de tar i forhold til han.

Den det må være aller verst for er sønnen!

Ved flere tilfeller så sitter han i situasjoner hvor en far ikke har sørget for at de voksne står med samme viktige informasjon og han blir uttrygg. Det er sørgelig å se!

Ut ifra et siste større innkjøp hvor han skylder på at mor ikke har involvert han, og når han "oppdaget" det, så glemte han visst å nevne noe for meg. Nå har jeg bestemt at jeg skal ringe mor. Jeg vil fortelle at vi ønsker å bidra! Både ved større invisteringer og ved å støtte og rose alt det fine sønnen får til. Dersom hun involvererer oss før innkjøpene så vil vi selvsagt dekke vår del (i tillegg til bidrag). Da sier min mann at han har skrevet en mail til henne om dette. Jeg spør om å få se den siste mailen han sendte henne før jeg ringer. Først så har han den på jobbmail, så det går ikke. Når jeg minner om at han logger seg på den hver dag hjemme, så sier han at den vil han ikke at jeg skal se. Når jeg spør om å få se den siste sms fra henne, nei, så har han slettet alle og har visst ingen.

Jeg er ikke i tvil om at forholdet dem er over. Det er ikke her skoen trykker. Jeg er derimot veldig bekymret over at han koklimunker bak min rygg uten å ønske, eller mene, at jeg kan bidra. At jeg vil at vi skal stå sammen alle sammen (han, alle barna og jeg). Vi er en familie og dersom vi skal ha fremtiden sammen, så vil jeg at alle barna skal behandles tilnærmet om mulig likt og føle seg like velkommen og like mye verd. Det er så vanskelig for meg under disse omstendighetene.

Mitt inntrykk er at han snakker "alle etter munnen" fordi han kan møte ulike meninger. Han er redd for konflikter. jeg har sagt gang på gang at jeg ønsker å delta. Om jeg er uenig, så står han fritt til å stå for sin egen og sin exkones avgjørelse, det er de som er foreldre. Jeg vil bare ikke holdes utenfor.

Det føles sårt, og det er enda mer sårt å se sønnen. Hvordan far på denne måten holder han utenfor oss som "flokk".

Sønnen er en utrolig fin fyr! Han er lett å være glad i:)

Hva tenker andre?

Anonym poster: c31024402c7a9086bf2472b01097a795

Anonym poster: 49ddbef1ef9732b1bb3ee979337fa179

[Gjest]

Sønnen er sikkert en fin fyr.

Faren derimot høres ut som en tvilsom karakter.

Hva er det som du synes er bra med han?

Hva har du i forholdet når du ikke har tillit til han?

Jeg kjenner at jeg hadde vært veldig skeptisk til en slik oppførsel. Du er en sånn "grei midlertidig løsning".

Kjennes det ut som.

Men du bestemmer selv hva du finner deg i.

Hvorfor tilrettelegger du for at du blir tråkket på?

[Gjest Gjestelise]

Du burde snakke ut om dette. Uansett grunnen til dette, så er det ikke holdbart og det vil føre til et brudd! Dette er ikke slik noen av dere skal ha det.

[Gjest Gjest]

Sønnen ble konfirmert 3 år ut i forholdet, for 1-2 år siden, da er han nå 16-17 år i år?

Jeg skjønner ikke hvorfor du MÅ bli mer involvert. Dere er særboere, og gutten er snart myndig. Faren, som kjenner denne ekskonen best, har sett det mest hensiktsmessig å holde dere to damene unna hverandre. Kan det ikke hende at han har rett? Jeg hadde blitt rimelig sur i hans sted, om min nåværende partner insisterte på å sende mailer til min ekspartner og overstyre, hvis jeg selv synes det var best for konfliktnivået å la dem være atskilt. Og jeg hadde antagelig blitt sur som hans ekskone også, hvis min eks sin nye partner begynte å kontakte meg mot min vilje. Hun synes sikkert det er nok å forholde seg til sin sønns far. Din kjæreste ønsker ikke at du kontakter henne. Det synes jeg du skal respektere.

Jeg tror du hjelper gutten best om du kan vise et avslappet forhold til hans foresattes beslutningsprosesser. Jeg regner med at ingen av dem driver med barnemishandling. Han blir ikke så beklemt hvis han ikke føler at han må ta hensyn til DINE følelser også, i tillegg til konflikter mellom sine foreldre.

Det er så kort tid igjen av det tvungne samarbeidet, at jeg tror ikke det er verdt det å presse seg inn i hva som gjøres av avtaler dem imellom. Hadde det vært en 4-åring som skulle bo 50% i ditt hjem, ville det kanskje vært mer å vinne på å få til mer åpen kommunikasjon. Men nå? Prøv å senke skuldrene og legg fra deg kontrollbehovet. Far har ansvaret her, ikke du.

[Gjest Gjest]

Du har ingenting med mora til guttunge å gjøre, og om du blander deg inn i noe som er betent allerede, så eksploderer de på deg begge to. Med meget god grunn.

[AnonymBruker]

Problemet her er jo verken forholdet til gutten (som knapt skal bo 1-3 år hos faren) eller forholdet til hans mor. Som du strengt tatt ikke har noe som helst forhold til. Det eneste problemet er at du og din nye partner ikke komuniserer på noe vis. Det er det du må fikse. Litt seint etter 4 år å sette ned foten og kreve å bli snakket til og med som et voksent menneske, men dersom du vil bli kvitt problemene finnes det nok ingen vei utenom. Desverre er det etter så lang tid nesten dømt til å mislykkes, så... lykke til!

Anonym poster: 624617d74ca63adf39049f877e49e280

[AnonymBruker]

Etter mitt syn blir det feil å påstå at dere er en familie når dere ikke bor sammen. Etter 4-5 år skjønner jeg ikke helt hvilke hensyn det er til ungene som gjør at dere ikke kan bo sammen? Bor dere langt unna hverandre?

Jeg har også en kjæreste jeg ikke bor sammen med, og det er ganske utenkelig at han skal involveres eller ha noen medbestemmelsesrett når det gjelder oppdragelse eller innkjøp til sønnen min. Det er mellom faren til sønnen min og meg. Kjæresten min har et barn selv, og jeg forventer ikke å involveres i disse tingene til hans barn.

Jeg hadde fått absolutt alle piggene ut dersom kjæresten min krevde å få se epost- eller sms-kommunikasjon mellom eksen min og meg, eller forsøkte å bestemme noe som helst over det som er mellom oss.

Så lenge dere ikke bor sammen, påvirker ikke disse tingene deg, og da har du heller ikke noe med det.

Anonym poster: 7ac5282724e8cba305b8e11584f11e87

[Gjest Gjest]

Hmm.. enig egentlig. Jeg trenger strengt tatt ikke å involvere meg i det hele tatt. Konsekvensen blir selvsagt at vi og våre barn ikke noen gang vil kunne bli en sammensveiset gjeng som kjenner hverandre og hverandres liv i en slik grad at det vil bli tett. Men det må vi jo selvsagt heller ikke. Tvungne tette bånd blir tynne... Enig også i at det er kommunkasjonen det er noe galt med. Det er jeg ikke i tvil om.

Enig også i at det er noe som må fikses. Det er lite holdbart. Kanskje er det rett og slett ikke mulig.

Jeg vil presisere at jeg IKKE vil være med å beslutte. Jeg er ikke hans mor. På noen måte. Jeg vil bare informeres. Inkluderes. Av far. Når beslutningene er tatt. For det er også far sitt ansvar. Så lenge han til de grader velger å involvere seg i "min lille familie" og også ønsker å være en nær del av oss sammen med sønnen sin der det passer.

Det er ikke lett å være far. Det er helt sikkert. Men det er jammen ikke helt lett å være noen av oss.

Jeg klandrer han ikke. Jeg vet bare at jeg opplever at denne formen for kommunkasjon gjør at jeg får en uønsket avstand til sønnen. Jeg ønsker ikke å kontrollere noen. Det er også en av grunnene til at samboerskap på bekostning av barna ikke er aktuelt.

Avslutningsvis vil jeg også si at jeg er klar over at dette ikke er noe jeg kan forlange.

Dersom det oppleves urimelig og ikke naturlig fra far, så må jeg rett og slett respektere det.

TS

[Gjest O___o]

Hva tenker andre?

Anonym poster: 49ddbef1ef9732b1bb3ee979337fa179

Jeg har vært i et forhold i 4-5 år.

Vi har begge barn og bor derfor av hensyn til disse ikke sammen.

Anonym poster: 49ddbef1ef9732b1bb3ee979337fa179

Jeg tror det ligger mye i dette.

[Gjest Gjest]

Hun ber om tanker...

Jeg synes hun tenker fint. Hun sier jo selv allerede i starten at hun ikke vil bestemme men at situasjonen er vanskelig. Det forstår jeg godt. Jeg syntes det er fint at hun vil at alle skal delta i hverandres liv. Det er jo det hun ber om. Ikke prater hun stygt om mor eller sønn heller. Det er far som oppfører seg litt vrient. Det er tanker fra meg.