Neglisjert som barn - hvordan påvirkes man som voksen?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en såkalt tøff oppvekst, i et hjem med psykisk sykdom og alkoholisme. Jeg ble ikke utsatt for noen fysisk vold, men måtte klare meg selv fra jeg var veldig liten. Ble etterlatt alene i ukesvis allerede på barneskolen, og fikk beskjed om at det hadde jeg godt av, å lære å klare meg selv.

Mine foreldre var ikke direkte slemme, men de hadde nok med seg selv og sine problemer. Jeg fikk aldri høre at jeg var flink, eller at de var glade i meg. Jeg gjorde det jeg kunne for å skjule problemene hjemme, og kom meg unna med det fordi jeg var flink i både idrett og på skolen. Mine beste voksen-relasjoner var med lærere, fordi de kunne gi med positiv feedback. Enkelte naboer var også snille med meg, men jeg følte det som en skam å være til belastning.

Jeg likevel alltid følt meg som en outsider i sosiale sammenhenger. Jeg har overfladiske venner, men har vanskeligheter med å la folk komme inn på meg. Gruppedynamikk forstår jeg lite av. Kjærlighetsforhold er lidenskapelige og kortvarige. Jeg sulter etter positiv feedback hele tiden, men tør ikke be om den. Jeg føler meg ensom, men klarer ikke bygge solide relasjoner med mennesker rundt meg. Jeg liker ikke vise meg som sårbar.

Jeg har forsøkt terapi, men syntes jeg fikk lite igjen for tiden min. Jeg husker ikke så mye fra barndommen, har prøvd å glemme mesteparten. Jeg føler jeg trenger en diagnose og noe håndfast å jobbe med, slik at jeg kan komme meg videre.

Anonym poster: d73b0a3ee60d7768ab2d76a834f1174f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt samme type oppvekst, men jeg har blitt avvist av mine fedre. Dvs, min biologiske far ville ikke vite av meg, så han har jeg aldri møtt. Min stefar (som jeg har kjent siden jeg var 1 år) har følelsesmessig avvist meg, særlig etter 10-års alderen. Det høres kanskje bagatellmessig ut, men å bli avvist av sin far fra ung alder setter dype spor.

Dette førte til et desperat (ubevisst) behov for annerkjennelse av menn, så jeg brukte sex. De få gangene jeg skulle møte en mann som var interessert i meg for noe annet enn sex og behandlet meg med respekt, så gjorde jeg alt jeg kunne (ubevisst) for å sabbotere det. Jeg har lært at jeg skal avvises og behandles dårlig, og det er det jeg alltid har søkt : menn som avviser meg og er drittsekker.

Det har vist seg at det ikke bare dreier seg om menn, men mennesker generellt. Avvisningen sitter så sterkt i meg at jeg stort sett har valgt mennesker i livet mitt som har avvist meg. Det er en forferdelig tung og ensom følelse. Jeg har aldri vært den som blir inkludert. Jo eldre jeg har blitt jo sterkere har avvisningen fra stefaren min (som jeg kaller pappa) vært. Jeg er ikke en prioritet i livet hans, og han er mest opptatt av seg selv og sin nye familie.

Psykolog har ikke hjulpet meg det døyt. Det finnes ingen diagnose å jobbe ut fra, annet enn at jeg er traumatisert og sliter med å bryte mønstre pga det. Jeg har gått til psyokomotorisk fysioterapi med godt hell, i tillegg er jeg veldig bevisst på det som har skjedd og har valgt å ikke lenger se på meg selv som et offer. Det som har skjedd har skjedd, jeg kan ikke endre på fortiden, det er helt utenfor min kontroll. Men jeg kan endre på hvordan jeg ser på det, akseptere det, og se fremover.

Anonym poster: fd913430440d2846d61b7e0c34fee0f9

[AnonymBruker]

TS her. Jeg ser ikke på meg selv som et offer. Jeg nekter å ta offer-rollen, og har alltid bitt tennene sammen og prøvd å være positiv og tenkt at dette skal jeg greie. Og jeg har greid omtrent alt jeg ville her i livet. Men det føles som at jeg ikke helt klarer dette med menneskelige relasjoner.

Anonym poster: d73b0a3ee60d7768ab2d76a834f1174f

[PepsiMax]

Det er endel bøker om dette temaet.. Feks "Flodhesten i dagligstuen", "Forstyrret barn - forstyrret liv" og "Hvordan krenkede barn blir syke voksne".

Ta en titt der og se om du finner noe interessant!

[AnonymBruker]

Jeg merker etter effektene av en vanskelig oppvekst nå tidlig i 20 årene i form av angst og diverse andre psykiske lidelser..

Anonym poster: 24fe321045b8c0da0a2ef249e1566761

[Gjest Raggy]

Mye kommer ann på hvordan du fungerer i dagliglivet. Jobber du, er du aktiv, har du energi, klarer du deg økonomisk?? Alle disse tingene sier mye om helsen din.

For å kunne dra nytte av terapi så tror jeg du aktivt må jobbe med deg selv og de punktene som er vanskelige. For å åpne opp så er det god hjelp i å skrive mye, imens du skriver så vil du erindre ting som har skjedd og du vil kunne sette hendelser og følelser i et system.

Det du skriver viser jo at du er veldig bevisst på hvordan du er og det er en bra ting, da har du målrettede ting å jobbe utifra. Også kommer det ann på hvilken mål og forventninger du har til livet. Ingen har bare hatt det godt og mange har hatt mye å stri med, men de finner alikevel sin vei. Jeg tenker noen ganger at vi kanksje higer etter for mye av "noe vi ikke helt klarer å beskrive, hva som gjør en dag god handler om perspektiv. Det gjelder å se gleden i det man faktisk har. Nå tror jeg ikke at du ikke gjør det, men jeg har hatt god hjelp av å fokusere på dagen i dag, her og nå, og hva som er bra.

Også er det sånn at det er ikke det vi har opplevd som gjør oss til den vi er i dag, det er hvordan vi taklet det. Selvom ting har vært tøft så betyr ikke det at det må gå veldig ille, folk er så forskjellige sånn.

Ang diagnose så handler det vel om relasjonstraumer for din del, det kan gi angst i div former, ptsd og depresjon. Har du et behov for å vite noe om disse tingene så kan du søke deg inn et sted via fastlegen å be om en utredning.

Ang det med offerrollen så er det bra at du ikke setter deg selv i den, men for å komme igjennom ting så kan det hende du faktisk må innom den for å få forløst sorg, for det er en del av prossesen i det å føle seg ok igjen, ikke stritte imot og å stå på, men å våge å ta innover seg at det faktisk var synd på deg når du var liten for det lille barnet trenger trøst og forståelse og det er det du som må gi det nå