Har du noen gang angret på et brudd? Hvis ja, fortell meg gjerne.

[AnonymBruker]

Jeg er nemlig i ferd med å bryte ut av forholdet til min samboer. Nå har vi prøvd så lenge og så mye forskjellig at jeg virkelig ikke orker mer. Bobla sprekker hvert øyeblikk.

Hva grunnen til det er orker jeg ikke gå inn på her og nå, for det er litt innviklet.

Men det er en ting som alltid har stoppet meg fra å gjøre det. Jeg har sånn frykt for at jeg skal angre etterpå og sitte igjen med ingenting.

Jeg føler virkelig at jeg taper uansett hva jeg gjør. Jeg har valget mellom å leve slik som dette i årevis fremover, eller ta sjansen med å bryte ut, med den risken at jeg kan ende opp med å angre. Også vil han ikke ha meg tilbake.

Jeg er så redd...

Noen som har angret noen gang? Og ødelagt livet sitt?

Eller har alle brudd en grunn? Og man kommer over det til slutt?

Anonym poster: 86530c41383c6adbf8b29358770e92ac

[Gjest Gjest]

Omdu er i tvil så la være til du er sikker. For min del trengte jeg aldri tenkte meg om to ganger når jeg tok avgjørelsen om å forlate min ex.

[Gjest -a]

Stemmer i med svaret over. Er du ikke sikker, så vent. Jeg angrer, veldig. Føler jeg burde gjort så mye mer og prøvd mye mer, og nå er det for sent.

Men på en annen side er det vanskelig å være helt sikker, for der er jo så mange følelser involvert.

[AnonymBruker]

Jg vil nok aldri bli helt sikker. Fordi jeg er jo glad i han og det er derfor det er vanskelig å sette strek.

Men tross alt, jeg er glad i han og alt det, men likevel føler jeg ikke at det holder. Det er ikke nok. Jeg greier ikke helt se for meg at vi skal bli gamle sammen. Selv om en del av meg sier at jeg vil.

Hvordan lytter man til hjertet? Hvordan følger man magefølelsen?

Tror ikke jeg har noen magefølelse fordi jeg kan aldri huske å ha kjent noe.

Anonym poster: 8722599c317afed87582b7952b1b5aac

[AnonymBruker]

Stemmer i med svaret over. Er du ikke sikker, så vent. Jeg angrer, veldig. Føler jeg burde gjort så mye mer og prøvd mye mer, og nå er det for sent.

Men på en annen side er det vanskelig å være helt sikker, for der er jo så mange følelser involvert.

Men hvor leng skal jeg vente?

Tvilen min begynte når vi flyttet inn sammen for snart 3 år siden. Og det har gått opp og ned, men jeg har aldri rukket å komme til topps før et eller annet har dratt meg ned på bunn igjen.

Vet ikke hvordan jeg skal tenke eller handle, han siér han kun er glad i meg, vil være sammen med meg til vi dør osv og det gjør valget virkelig ikke noe lettere.

Det har vært slutt en gang tidligere (i høst) da han dro og sa han fikk nok. Men så kom han tilbake og angret en uke etter.

Jeg har "gjort det slutt" to ganger. Spesielt den siste den skjedde nå før jul. Da hadde jeg tenkt på dette lenge og motet meg opp til å gjøre det.

Jeg gjorde det, men han fikk meg til å endre mening og bli.

Det er virkelig en berg og dalbane dette forholdsgreierne. Noen ganger vil jeg ba være ifred. Vil ikke ha noen mann i mitt hus. Vil være alene med datteren vår og kun se han når jeg må.

Men så kommer det dager hvor jeg faktisk kan finne på å ha sex med han og legge meg inntil han i sofaen.

Anonym poster: 8722599c317afed87582b7952b1b5aac

Anonym poster: 8722599c317afed87582b7952b1b5aac

[Alice123]

Slik du beskriver det, hadde jeg stukket. At mamma og pappa er så til og fra kan heller ikke være en positiv opplevelse for datteren deres.

[Gjest Riskjeks]

Jeg har bare brutt med en kjæreste én gang - da jeg gikk fra eksmannen min. Var aldri tvil i min sjel, og jeg har aldri angret. Jeg synes man bør være veldig sikker før man tar en slik avgjørelse. Hva med å snakke med ham om at vurderer å gå, og høre hva han tenker?

[AnonymBruker]

er det bare du som prøver å jobbe med forholdet?eller prøver dere begge to.

Hvis det bare er du som jobber for å få forholdet til å fungere så hadde jeg gått , for da blir det jo ikke bedre samme hvor lenge du blir. men er han villig til å jobbe kan dere jo ta en prat om å prøve en siste gang

Anonym poster: ddaae1140fd16b79181d7023160da0ff

[Gjest myr]

Angre kommer du nok til å gjøre uansett. Om du gjør det slutt nå eller blir. Gjør du det slutt og du angrer, la det gå tid og etterhvert vil det gå over og du ser at det går bra å være alene og kanskje du ser at bruddet var en positiv ting og du nok ikke hadde det så bra i forholdet?

[Gjest Gjest]

Det kommer veldig ann på årsaken til bruddet om det er noe å angre på eller ei.

vis dere mangler kjærlighet og komunikasjon er det en sikker vinner å dra!

Vis dere har masse kjærlighet men sliter med følelser som omhandler død,relasjoner til venner og familie.da er d ikke sikkert brudd er d smarteste.

Har dere kjærlighet,men mangeler økonomisk styring og enighet kan dere få hjelp til dette.

Du vil altid angre på ett brudd som inneholder kjærlighet,er kjærligheten borte er d faktisk ingenting å samle på.

Du tenker fremover,hvordan du vil ha det resten av livet,da må man også være litt ego.man kan ikke leve for andre,men sammen!

[AnonymBruker]

Det kommer veldig ann på årsaken til bruddet om det er noe å angre på eller ei.

vis dere mangler kjærlighet og komunikasjon er det en sikker vinner å dra!

Vis dere har masse kjærlighet men sliter med følelser som omhandler død,relasjoner til venner og familie.da er d ikke sikkert brudd er d smarteste.

Har dere kjærlighet,men mangeler økonomisk styring og enighet kan dere få hjelp til dette.

Du vil altid angre på ett brudd som inneholder kjærlighet,er kjærligheten borte er d faktisk ingenting å samle på.

Du tenker fremover,hvordan du vil ha det resten av livet,da må man også være litt ego.man kan ikke leve for andre,men sammen!

Uenig. Hvis man mangler kommunikasjon er det noe man kan lære seg. Veldig mange par sliter med kommunikasjon, og løsningen er ikke å gå fra hverandre. Sannsynligvis følger nemlig bare nissen med på lasset.

Kjærlighet er uansett en intensjon, ikke en følelse.

Anonym poster: 420ae1d68c25d80c39f701769970b3d6

[AnonymBruker]

Kommunikasjon kan være et problem ja. Da vi misforstår hverandre ofte. Vi tenker veldig ulikt og er ganske ulike også personlighetsmessig. Det i seg selv bør vel ikke være en grunn nok til å dra men det gjør det liksom ikke noe bedre.

Men hvordan vet jeg at jg elsker han? Hvordan kjenner jeg på den følelsen? Kan noen fortelle meg det?

Jeg er jo glad i han og jeg føler meg veldig trygg i armene hans når han holder rundt meg. Og da får jeg virkelig dårlig samvittighet for å tenke på å bryte ut.

I det ene øyeblikket vil jeg være sammen med han resten av livet, det neste øyeblikket kan jeg være så sint og lei at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så det ender med den enkleste løsningen, å bli litt til.

V har prøvd "en siste gang", og vi har prøvd "en aller siste gang". Men det fortsetter jo i samme tralten etter en stund uansett.

Bare tanken på å se han sammen med en annen dame gjør meg kvalm. Jeg hadde aldri taklet det.

Selv om jeg hadde "kommet meg videre" før han og kanskje fått meg ny kjæreste, så hadde det gjort så sinnsykt vondt.

Vil det være veldig dumt at om vi bryter, å si at jeg vil ikke gå rundt og vente, men at jeg er faktisk åpen for at vi kan finne tilbake til hverandre på et senere tidspunkt. Er det dødfødt tror dere?

Jeg spør sikkert masse dumme spørsmål nå. Men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg taper uansett hva jeg gjør.

Anonym poster: 8722599c317afed87582b7952b1b5aac

[AnonymBruker]

Er du sikker på at det er forholdet som er grunnen til at følelsene dine svinger, og ikke noe inni deg selv? Hvordan har det gått med tidligere forhold?

Greier du å forandre deg selv? Hvis du gjør det, endrer dynamikken seg og den andre tvinges nesten til å forandre seg den og, for å tilpasse seg.

Anonym poster: 420ae1d68c25d80c39f701769970b3d6

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du virker klar. Det høres ut som om du helt klart har følelser, og han også, og siden dere har barn da, er det best å jobbe med det. Har dere vært til parterapi? Jeg er også på vei ut i et forhold med barn, men jeg tenker faktisk sånn at jeg håper han finner seg en annen dame (jeg vet også at han har vært/er utro, men det plager meg ikke så mye lenger). Tanken på å være med han resten av livet gjør at jeg nesten får panikk, ikke fordi jeg ikke vil være bundet, men fordi han aldri har vært en god kjæreste, og jeg har fått fysiske plager allerede etter få år. Han har løyet, manipulert, vært utro som sagt, kjeftet, hakket og vært ekstremt sint og urimelig til tider.

Anonym poster: 9de531e8ac9807b32b060ec724f5153a

[Gjest Gjest]

Jeg tror du elsker din mann,men du har en trang til å oppleve noe nytt og spennende. livet kjeder deg nok litt fortiden.

vis dere har barn bør dere nok reise en tur alene uten barn. opplevelsereise der dere opplever nye ting sammen!

Har dere ikke barn bør dere kansje ofte litt tid på venner og ha litt andre interesser som kan deles med partneren og gjøre deg og partneren spennende for hverandre(det bør dere self.også gjøre om dere har barn)

[AnonymBruker]

Jeg er ikke ute etter spenning og problemet mitt er ikke at jeg kjeder meg i forholdet. Men vi krangler så mye, og det handler om de samme tingene hver gang.

Han føler seg alene i forholdet fordi jeg ikke deltar så mye i det økonomiske som han gjerne skulle ønsket.

Jeg føler meg alene fordi han ikke deltar i det praktiske både hjemme og utenfor hjemmet.

Jeg syns han er lat, tiltaksløs, gjør ikke noe i huset for at det skal være et trivelig sted å bo, med mindre jeg sier ifra, og det må gjerne skje flere ganger før det skjer noe.

I tillegg har en av oss vært utro (ikke full pakke men litt kloning på fest) og dette sliten den av oss som sitter igjen med. Greier ikke stole på den andre som også resulterer i krangel og tull.m

Vi har som sagt følelser for hverandre, men jeg personlig har egentlig alltid følt at det er noe som mangler. Da han fridde så hoppet jeg ikke av glede. Men tenkte inni meg at det var ok.

Er ikke det et faresignal?

Jeg er en aktiv person som blir gal i hodet av å sitte innendørs en hel dag. Jeg er heller ikke den store friluftsentusiasten men jeg liker å gjøre noe og få noe ut av dagen.

Der er han stikk motsatt. Han kan sitte flere dager innendørs med dataspill eller Playstation uten å kjenne noe på at han føler han må/bør gjøre noe. Dette forstår jeg ikke. Og blir sint fordi han har vært hjemme en hel dag uten å ha i det hele tatt tenkt på å begynne helgevasken. Den er det jeg som må begynne med rett etter jeg kommer hjem fra jobb kl 16.

Han gjør så og si aldri noe sammen det barnet vårt. Han er inne med henne, ser tv mens hun svirrer rundt. Greit nok at man ikke trenger å ta henne med på ting hele tiden men han gjør jo aldri det. Går ALDRI ut med henne. Dt er det jeg som må gjøre. Og når jeg spør om han blir med så sier han enten at nei han må gjøre noe annet. Eller så blir han med, motvillig og halvitrritert fordi han ikke fant noen unnskyldning denne gangen.

Altså han r snart 30 men fines ikke huslig!

Han har sjekket seg hos legen ang trøtthet og det at han er så tiltaksløs, men ingenting er galt.

Han er bare lat.

Vi jeg leve sånn til jeg blir gammel? NEI.

Men vil heller ikke miste en jeg er glad i.

Herregud for en smørje.

Anonym poster: 8722599c317afed87582b7952b1b5aac

[AnonymBruker]

Jeg har vel ikke akkurat angret, men alltid tenkt i etterkant om hvordan vi ville hatt det i dag om jeg ikke dumpet han. Hadde vi vært gift? Hadde vi hatt barn? Hvordan hadde jeg vært som person og samme med han.

Anonym poster: e0831e769d68d63c4ed4c396dae3849a

[Gjest Gjest]

Jg vil nok aldri bli helt sikker. Fordi jeg er jo glad i han og det er derfor det er vanskelig å sette strek.

Men tross alt, jeg er glad i han og alt det, men likevel føler jeg ikke at det holder. Det er ikke nok. Jeg greier ikke helt se for meg at vi skal bli gamle sammen. Selv om en del av meg sier at jeg vil.

Hvordan lytter man til hjertet? Hvordan følger man magefølelsen?

Tror ikke jeg har noen magefølelse fordi jeg kan aldri huske å ha kjent noe.

vel, en dag blir du kanskje sikker. jeg gikk også rundt og var usikker lenge. helt til en dag jeg våkna og jeg følte bare at det var riktig avgjørelse og jeg angra ikke et sekund. jeg var hjeller ikke i tvil

Anonym poster: 8722599c317afed87582b7952b1b5aac

[Gjest anonym]

Jeg er ikke ute etter spenning og problemet mitt er ikke at jeg kjeder meg i forholdet. Men vi krangler så mye, og det handler om de samme tingene hver gang.

Han føler seg alene i forholdet fordi jeg ikke deltar så mye i det økonomiske som han gjerne skulle ønsket.

Jeg føler meg alene fordi han ikke deltar i det praktiske både hjemme og utenfor hjemmet.

Jeg syns han er lat, tiltaksløs, gjør ikke noe i huset for at det skal være et trivelig sted å bo, med mindre jeg sier ifra, og det må gjerne skje flere ganger før det skjer noe.

I tillegg har en av oss vært utro (ikke full pakke men litt kloning på fest) og dette sliten den av oss som sitter igjen med. Greier ikke stole på den andre som også resulterer i krangel og tull.m

Vi har som sagt følelser for hverandre, men jeg personlig har egentlig alltid følt at det er noe som mangler. Da han fridde så hoppet jeg ikke av glede. Men tenkte inni meg at det var ok.

Er ikke det et faresignal?

Jeg er en aktiv person som blir gal i hodet av å sitte innendørs en hel dag. Jeg er heller ikke den store friluftsentusiasten men jeg liker å gjøre noe og få noe ut av dagen.

Der er han stikk motsatt. Han kan sitte flere dager innendørs med dataspill eller Playstation uten å kjenne noe på at han føler han må/bør gjøre noe. Dette forstår jeg ikke. Og blir sint fordi han har vært hjemme en hel dag uten å ha i det hele tatt tenkt på å begynne helgevasken. Den er det jeg som må begynne med rett etter jeg kommer hjem fra jobb kl 16.

Han gjør så og si aldri noe sammen det barnet vårt. Han er inne med henne, ser tv mens hun svirrer rundt. Greit nok at man ikke trenger å ta henne med på ting hele tiden men han gjør jo aldri det. Går ALDRI ut med henne. Dt er det jeg som må gjøre. Og når jeg spør om han blir med så sier han enten at nei han må gjøre noe annet. Eller så blir han med, motvillig og halvitrritert fordi han ikke fant noen unnskyldning denne gangen.

Altså han r snart 30 men fines ikke huslig!

Han har sjekket seg hos legen ang trøtthet og det at han er så tiltaksløs, men ingenting er galt.

Han er bare lat.

Vi jeg leve sånn til jeg blir gammel? NEI.

Men vil heller ikke miste en jeg er glad i.

Herregud for en smørje.

Anonym poster: 8722599c317afed87582b7952b1b5aac

Er du ts? Ble litt usikker her...Om du er ts eller ikke, her er mine tanker om det du skriver : du kan ikke forandre han, man kan bare forandres seg selv. Du beskrivr at du er mer aktiv enn han. Ok, dette vet du. Da nytter det ikke å mase på han. Det gjør vondt værre! Når han allerede ikke er motivert, blir det motsatt virkning om du maser på han. Det du heller kan gjøre, er å vise at du opplever ting, ja du kan med det inspirere han! Gjør mer ting på egen hånd og med andre venner uten å inkludere han, så kanskje han får lyst? Du kan og finne på noe annet dere skal gjøre, ja overraske han! Så, istedenfor å kjefte når han er inne , gjør kule ting selv og med andre så DU utvikler deg, og foreslå som sagt noe dere kan gjøre. Bestill en f.eks ¨helgetur til et sted, bruk fantasien!

[AnonymBruker]

For ett halvt år siden var jeg akkurat der du er nå. Ikke akkurat de samme omstendighetene men den samme tvilen og frem og tilbake - følelsen. Det var mye kjærlighet mellom oss men vi var også forskjellige og jeg stilte meg mangen av de spørsmålene du nevner.

Vi bestemte oss for å gå hvert til vårt. Jeg vet fortsatt ikke om det var det rette å gjøre. Jeg angret med en gang rett etterpå, MASSE, men han var sikrere enn meg. Nå angrer jeg fortsatt, men er alikevel usikker på om det hadde vært mer rett å forbli sammen. Hvis du gjør det slutt, vær forberedt på en tung tid hvor du kommer til å tvile mye. Men du være enda sikrere tenker jeg, pga datteren din, er jo ikke fair for henne med mye frem og tilbake. Lykke til

Anonym poster: fde609a82896556ce2e95752ba08cabc