Til min ektemann

[AnonymBruker]

Kjære AA.

Jeg skriver brev til deg, fordi jeg ikke er så god til å ordlegge meg når vi snakker sammen. Dessverre.

Vi har nå vært sammen i snart ni år. Det har vært på godt og vondt. De to første årene var det stormforelskelse og alt var bra (selv om vi hadde våre problemer da og –vi mistet venner fordi vi ble sammen).

Så kom utroskapen, som selv om det er et tilbakelagt kapittel så preger det oss og det kommer det nok alltid til å gjøre på en eller annen måte. Selv om jeg har tilgitt deg for selve handlingene, så er jeg sint fordi du fortalte det du hadde gjort i bolker slik at jeg aldri fikk nok krefter til å forlate deg. Hadde du sagt alt på en gang, hadde jeg gått tvert. Men du lurte meg, og ringte meg i utlandet to år senere og fortalte litt mer (samtidig som du hintet om forlovelse). Det var utrolig dårlig gjort. Deretter, mens vi var forlovet, kom det fram at du også hadde hatt følelser for denne dama. Alt dette gjør at jeg for alltid ser deg i et annet lys enn om du alltid hadde behandlet meg med respekt og vært ærlig. Jeg kan aldri vite om du gjør det samme igjen, og jeg vet at du er kapabel til å se meg rett i øynene og lyve til meg. Men på en eller annen måte kom vi gjennom det, og enn ikke helt uskadet.

Fram til BB ble født har vi hatt det forholdsvis bra, vi har gått turer sammen på kveldene og snakket mye. Og det var limet som holdt oss sammen. Men samtidig har fundamentet vårt vært gyngende. På grunn av utroskapen og fordi vi aldri har vært særlig flinke til hverdagsromantikk og til å ta vare på hverandre. Jeg husker jeg var veldig nervøs for hvordan det skulle gå når BB ble født (vi prøvde å melde oss på samlivskurs før hun ble født..). Og det har dessverre gått som jeg fryktet.

Vi snakker ikke sammen lengre, vi kan ikke gå turer på kveldene og tiden med rødvin på balkongen er visst forbi. BBs gråt og mas stresser deg veldig, og du har de siste to årene vært veldig negativ. Du er negativ til det aller meste, det er lite du kan ta med et smil og glasset er som oftest halvtomt. Jeg kan ikke huske sist jeg så deg le, eller i det hele tatt smile. Hvorfor er du blitt slik, hva kan gjøre deg til å bli lykkelig igjen? Jeg blir en bitch som maser deg konstant om husarbeid og kløing. Jeg vil ikke være sånn.

Sex er et kapittel for seg. Jeg har flere ganger forsøkt å ta det opp med deg at jeg ikke er bygd for kjappiser hver gang, men når du prøver føler jeg at det bare er arbeid for deg å få meg tent. Du kjenner ikke kroppen min, og jeg kjenner ikke din. Etter så mange år burde det jo være sånn at vi visste akkurat hva som funket på hverandre, hva som pirret? Men sånn er det ikke. Jeg har også blitt kjedelig når det kommer til sex, jeg er rett og slett lei. Jeg kunne og burde gi deg mye mer. Når forrige samleie var en nedtur så frister det ikke så mye å gjøre det igjen, så det blir en ond sirkel.

Alt dette er vi like mye skyld i begge to. Vi har aldri noensinne i løpet av våre ni år sammen tatt vare på hverandre i hverdagen. Vi slenger dritt til hverandre uten å tenke på hva det gjør med den andre, vi drar hverandre ned. Jeg føler meg ensom, jeg sitte ofte på jobben med gråten i halsen og en del netter ligger jeg våken og gråter uten at du vet det. Jeg vet at det ikke er noen vits i å ta opp noe med deg, fordi alt jeg sier blir slengt tilbake på meg. Eller så benytter du samme ubevisste taktikk som når du var utro, der jeg ender opp med å trøste deg i stedet for å ta en skikkelig prat om ting.

Resultatet er at vi har det miserabelt sammen. Nå må jeg si noe, fordi nå er det kommet så langt at jeg har begynt å tenke på skilsmisse. Jeg merker at jeg mister følelsene mine for deg når jeg blir behandlet av deg slik jeg blir hver dag, og selv om du sier noe annet så tror jeg ikke at du har de samme følelsene for meg heller. Vi kan jo satse på at hvis vi skjerper oss litt igjen så går det bra, men i det lange løp så gjør det ikke det. Vi kan ikke være realistiske og tro at vi skal være sammen i 60 år til som dette, når vi hittil bare har vært sammen i ni år og gjort det så dårlig.

Når alt dette er sagt, så vil jeg understreke at jeg ikke vil skille meg fra deg. Jeg vil ha en god ektemann, som elsker meg og som tar vare på meg hver dag. Jeg vil gi BB en stabil oppvekst, og jeg vil være en god kone som beriker livet ditt. Jeg har fortsatt følelser for deg, og vet at alt kan komme tilbake dersom vi gjør noe. Du er alt jeg vil ha, jeg vil ikke ha noen andre. Men hvis vi fortsetter å dra hverandre ned hver dag, er det bedre å leve alene.

Da har jeg skrevet ned mine tanker rundt dette. Jeg håper du tar dette alvorlig, fordi det er det i høyeste grad. Vi må slutte å ta hverandre for gitt, vi har begge muligheten til å gå når som helst og det må vi huske. Vi er sammen fordi vi vil, fordi vi velger hverandre hver dag.

Jeg lurer nå på hva du tenker rundt dette, og om du har forslag til hva vi skal gjøre. Skal vi snakke med familievernkontor, samlivskurs, skal vi gjøre noen små eller store grep så hverdagen blir mindre stressende? For jeg er villig til å gjøre alt for å få det livet sammen med deg og BB jeg ønsker. Sånn som det er i dag er jeg ikke lykkelig.

SS

Ps. Dette er skrevet med mine synspunkter, vær så snill ikke gå til angrep. Selv om jeg skriver om noe negativt om deg, betyr ikke det at det ikke gjelder meg også. Har prøvd å skrive det slik at du skjønner at vi er like mye skyld i dette begge to, jeg har også vært en rævva kjæreste og kone.

Og jeg håper at du denne gangen er ærlig. Sist jeg prøvde å ta opp dette mente du at alt var fint, at du var lykkelig med meg og at jeg overdrev.

Anonym poster: 82fba86d96467bb676a6f638ec02a1b9

[Titti72]

Print det ut og gi det til han. Og så håper jeg det løser seg for dere.

[Havbris]

Dette må mannen din lese. Håper han ser hvilken bunnløs fortvilelse som ligger mellom linjene. Dere trenger hjelp for å få dette toget på skinner igjen, det er jeg rimelig sikker på.