Dere som har fått det bedre i nytt forhold(va det gamle).

[AnonymBruker]

Hei!

Kunne gjerne tenkt meg å høre noen historier/setninger fra noen som har fått et bedre forhold etter de avsluttet et dårlig et/destruktivt. Føler det kam være godt å høre at det faktisk finnes gode menn det ute, og at lyset i tunnelen er der

Fortell om det flotte forholdet du har nå, VS det gamle :-) evnt hvor lang tid tok det?

Tror jeg er litt der at jeg tenker at det ikke vil bli bra i et nytt, men så hører jeg om folk som har forlatt et kjipt forhold og kommet i et bra hvor de er blitt lykkelige og hvor ting var helt annerledes på en postiv måte

Anonym poster: ac98b775f887d5230f2831c066395849

[AnonymBruker]

Altså hvor lang tid det tok før du fant "den nye" mente jeg

Anonym poster: ac98b775f887d5230f2831c066395849

[AnonymBruker]

(Og kan en moderator endre overskriften, skal stå VS det gamle)

Anonym poster: ac98b775f887d5230f2831c066395849

[Breakeven]

Var i et ganske destruktivt forhold i 1 1/2 år. Ble sammen med eksen min etter det nylig ble slutt med hans eks. Han var veldig snill og omtenksom i begynnelsen, men en flørtete gutt! Kommenterte ting som du egentlig bare skriver til kjæresten din på andre jenters bilder, sendte jeg savner deg meldinger til eksen, rotet med en annen eks. Gadd ikke å følge meg de 10 min til toget fordi han var lat.

Jeg stolte aldri på han, var nervøs hver gang han var ute på byen, lurte på om noe var galt om han ikke sendte meg melding 1 dag. Hver gang vi kranglet var jeg redd for at det skulle bli slutt, jeg var en usikker liten jente rett og slett. Klarte ikke slappe av i forholdet, likevel så elsket jeg han så mye og var såå forelsket og blind at jeg ikke så hvordan det brøt meg ned psykisk.

3 år etter at det ble slutt med eksen er jeg nå i et nytt forhold som er totalt motsatt av det jeg hadde med eksen. Denne fyren er gentleman med stor G, han forteller meg ofte hvor mye jeg betyr for han, hvor vakker jeg er, hvor snill jeg er osv. Han gir meg blomster iblant bare fordi jeg fortjener det, ikke en ussel liten rose som jeg fikk av eksen FORDI han hadde vært utro.

Han passer alltid på at jeg er trygg. Ringer meg iblant bare for å høre hvordan dagen min har vært. (Eksen min ringte meg aldri) Han passer alltid på at jeg har det bra, om jeg er hos han feks så kan han komme med et teppe hvis jeg ligger på sofaen og ser tv, sånn at jeg er varm nok.

Dette er bare noen eksempler. Viktigst av alt, jeg stoler 100% på han, noe som er nr 1 på lista. Jeg er ikke nervøs når han er ute. han sender til og med melding når han er hjemme fra byen for og si god natt (jeg ber ikke om det) Føles godt å være i et forhold der det ikke er noen tvil eller usikkerhet.

[AnonymBruker]

jeg føler at mange jenter er alt for redde til å være alene dessverre og blir ofte for lenge i forhold som ikke er så bra. (jeg har også vært gjennom dette)

Mitt forrige forhold hadde vi dårlig kommunikasjon og han tok meg for gitt, og jeg våget faktisk å gå når det ikke bedret seg. Var singel i nesten 3 år , uten å lete etter en ny, men for å finne ut litt mer om meg selv og hvorfor jeg var så redd for å være alene. Det var tungt i begynnelsen, men man kan nye å være singel også. Etter 3 år fant jeg verdens beste mann for meg, og vi har ingen av problemene jeg har opplevd i tidligere forhold.

Anonym poster: 3df8ae2c3d159b47eafe38c0b01452b1

[AnonymBruker]

Jeg hadde utrolig dårlig selvtillit da jeg ble sammen med eksen, og ingen hadde vist særlig interesse for meg så da noen endelig gjorde det så ble jeg veldig glad. (Ironisk at jeg i ettertid skjønner at det var et par andre som viste interesse, men jeg så ikke det da)

Ble sammen med han, og det var ok da. Men etter hvert så ble han bare mer og mer egoistisk og brydde seg lite om meg. Ble sint eller overså meg når jeg prøvde å prate med han. Overlot mye av det økonomiske til meg, og gadd for eksempel ikke å spare penger til en ferie mine foreldre hadde spandert på oss. Han hadde jo ikke penger, for de måtte han bruke på noe annet, men påstod at han hadde penger før vi dro. Jeg hadde litt penger, men mine foreldre måtte betale endel. Noe jeg ikke syns var greit. I tillegg kunne vi nesten ikke gå noe sted bare vi to for det gadd han ikke eller så hadde han ikke penger. Var så forbanna på han.

Han bidro med ingenting når det gjaldt husarbeid. Bare forventet at jeg skulle gjøre alt.

Gjorde noen ting som man ikke gjør mot den man er glad i, men "unnskylder" det ikke før etter det har blitt slutt. I tillegg trodde han at vi liksom skulle være venner etter at det ble slutt.

Påstår ikke at jeg alltid var noen drømmedame, men har det mye bedre i mitt nåværende forhold. Ble ikke sammen med han bare fordi jeg ikke trodde noen ville ha meg og at jeg derfor måtte ta til takke med det jeg fikk.

Han bryr seg om meg, forteller meg hver dag hvor vakker, sexy osv jeg er, han prøver ikke å kontrollere meg, han har orden på økonomien sin, han har hjulpet meg gjennom vanskelige perioder og mange andre ting som gjøt at han er en fantastisk person.

Anonym poster: 2aa68dd755dd7f9815e93dd0837d3dc3

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt med min kjæreste etter fire år, fordi jeg hadde falt for en annen. Forholdet i seg selv var ikke destruktivt, men vi hadde antakelig sklidd fra hverandre, ville forskjellige ting til forskjellig tid, snakket dårlig sammen og hadde ingen felles venner. I tillegg opplevde jeg at han hadde liten forståelse for min trange studentøkonomi, og ville ikke bidra noe særlig til å få hverdagen til å gå opp. For eksempel delte vi alt 50/50 til tross for at jeg hadde togbillett på 2500 kr/mnd i tillegg, slik at jeg hadde kanskje 400 kroner i måneden til overs, før mat og dagligdagse utgifter. I tillegg hadde jeg totalt 4 timer reisevei til og fra jobb/studier, og når jeg spurte om han kunne handle etter jobb, som var rett borti gata fra hjemme, gadd han ikke det fordi han var sliten. Jeg lagde mat. Jeg handlet. Jeg vasket klær.

Så da pakket jeg snippesken og dro, og det er nok en av de beste avgjørelsene jeg har tatt. Mannen jeg er sammen med nå er vant til å ta i et tak, så jeg står ikke alene med alle arbeidsoppgaver. Vi kommuniserer godt og er veldig like på mange områder. Vi deler fritidsinteresser og venner.

Jeg er usikker på om jeg hadde dratt dersom jeg ikke hadde falt for denne andre mannen. Antakelig hadde jeg gjort det. Forholdet med eksen endte med å bli en klump i magen som vokste seg større jo nærmere toget kom mitt nye hjemsted. Det var uholdbart, rett og slett.

Anonym poster: 4f188b7460e3b92ac391f36b8753c0ab

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en gutt som var en del år eldre enn meg. I starten hadde vi det fint, det første året hadde vi mye sex og han kunne ikke få nok. Etter hvert mistet han all tenning, sa at jeg måtte kle på meg om jeg f.eks. stod og stelte meg naken fordi han ble lei av å se på puppene mine. En gang sa han at jeg hadde hengelår, da var jeg godt over 170 cm og veide såvidt over 50 kg... Han var også veldig eiesyk og sjalu og krevde at jeg skulle kutte ut alle venner av motsatt kjønn. Vi var i et avstandsforhold hele forholdet (nesten fire år), og det siste halve året unngikk jeg å svare på tlf når han ringte, svarte sjelden på sms og sa omtrent bare ja og nei når vi pratet. Jeg sluttet å savne ham da vi hadde vært sammen i ca to år, men holdt likevel sammen "fordi det var så koselig når vi treffes". I tillegg hadde han en familie som hatet meg fordi jeg er norsk (han er fra Sør-Øst Asia, men oppvokst i Norge), han bodde hjemme hos foreldrene til han var langt uti tjueårene. Han tok og til tårene uansett hva som kom i veien, og brukte det hele tiden mot meg. Etter hvert som jeg vokste til så jeg at alt det jeg syntes var "søtt" som 15-åring var jævla irriterende som 19-åring. Han ble ikke eldre enn de 21 årene han var da vi ble sammen. Jeg vokste også forbi ham intellektuelt sett,

Min nåværende kjæreste er alt min forrige ikke er. Han elsker hele meg, fra de skjeive tærne mine til det bustete håret. Han utfordrer meg intellektuelt, han elsker å være med meg, han bryr seg om vennene mine - både gutter og jenter, jeg kommer veldig godt overens med familien hans, han flyttet hjemmefra da han var 16 år og kan alt av huslige ting, når jeg er borte fra ham savner jeg ham, vi har vært sammen i syv år og jeg får fortsatt sommerfugler i magen når vi skal sees etter en periode fra hverandre. Jeg er veldig sikker på at dette er mannen jeg både skal gifte meg og få barn med.

Anonym poster: 5b51396e18324d9af60d2fc57b500bdb

[MissCoverdale]

I mitt hode vil et nytt forhold alltid bli bedre enn det forrige. En lærer så lenge en lever, og en er dum om en ikke tar med seg lærdom fra et forhold til å gjøre det bedre i det neste.

F.eks. hadde jeg en kjæreste i 4år, og selv om han var grei nok (altså ikke helt psykopat), så slet vi med kommunikasjon, krangling, sjalusi, forskjellige ønsker og håp for fremtiden, forskjellige verdier, and the list goes on..

En del av dette faller naturlig nok vekk i et nytt forhold bare på grunn av modenhet, siden jeg var 17-21 i det forrige forholdet. Og en del er ikke-eksisterende problemer i mitt nåværende forhold fordi jeg visste hva jeg så etter, og hvor varsellampene burde blinke.

Selv om jeg er lykkelig på 4.året i mitt nåværende forhold, så vil det aldri være helt perfekt. Og jeg har et par ting til på "listen" over egenskaper jeg ønsker/ikke ønsker hvis det skulle bli aktuelt å måtte finne seg en ny en;) For eksempel har min nåværende samboer et yrke jeg hadde styrt langt unna hvis jeg hadde valgt på nytt. Men samtidig krangler vi så og si aldri, fordi vi klarer å kommunisere fint, og har gjensidig forståelse og respekt for hverandre.