nytt forhold - vs gammelt forhold?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er stadig i tenkeboksen å kjenner at jeg begynner å bli både utslitt og lei av alle tenkingen ved livets veier å velge.

Jeg var ung da jeg møtte min eks, å gikk fra å ikke vite hvem jeg var til å finne ut hvem jeg er.

Etter 3 år sammen flyttet han for å fullføre studier. Etter et halvt år i avstandsforhold klarte jeg ikke mer, jeg søkte bekreftelser som møtte motstand og alt ble bare veldig vanskelig. Jeg skapte i mitt eget hodet problemer og mistet tillit til oss. Dermed endte dette med en usikkerhet som jeg la frem til han (et skrik om oppmerksomhet) jeg ville vi/han skulle kjempe, overbevise meg at det var oss nå og for alltid. Men det skjedde ikke, han trakk seg helt unna meg og ble såret, ville ikke snakke, ikke håndtere situasjonen, men flykte bort fra det.

Jeg var helt knust og bare eksiterte. Etter noen måneder fikk vi litt kontakt igjen og sakte skled vi tilbake. Vi klarte ikke leve uten hverandre, men vi klarte heller ikke å finne helt tilbake til forpliktelsene. Slik holdt vi det gående i 2 år. Etter dette var jeg sliten av å ikke vite hvor vi skulle og ville at vi begge skulle ta et valg, jeg valgte han, men han klarte ikke helt å velge meg. (enda, han holdt meg på vent)

Det føltes som jeg hadde vært på vent i all evighet... så for min egen del måtte jeg legge han og alt vi hadde bak meg for å så gå mine egne veier.

Jeg møtte en fantastisk mann som viste meg hvor lett ting egentlig kan være i et forhold og som ønsket å være med meg. Vi fant på ting, kunne planlegge, se frem mot små opplevelser. Han er snill, omtenksom, hengiven, utrolig vakker på innsiden og utsiden. Han er alt en kvinne kan ønske seg. Jeg kjendte glede over mitt eget liv med han på min side. Han har møtt mine foreldre (som forguder han) og jeg har møtt hans (som også liker meg)

Den siste tiden har en snikende følelse som jeg ikke helt klarer å finne utav tatt litt over inni meg. Det er som jeg ubevisst fortsatt dyrker en liten sorg inni meg. Jeg prøver å ikke sammenligne min eks og min kjæreste, men alikevell så opplever jeg at små ting er ikke helt som jeg ønsker.

Så tilfeldig møtte jeg min eks forrige helg ute. Det var som et sjokk, jeg hadde ikke sett han på veldig lenge og alle følelsene bare blusset opp. Vi pratet og hadde en fin tone. Selv om jeg prater mye med mine få nærmeste så kjennes det som han er den eneste i verden som virkelig skjønner meg.

Han er klar nå, savnet meg, ville kjempe for meg igjen, ville det skulle bli oss, sa at jeg var alltid i tankene hans og at ingen kunne nærme seg det vi hadde sammen.

Etter litt tårer og forvirring valgte jeg å forlate han å reiste hjem til min kjæreste.

Dette er det vanskeligste, min kjæreste har ingen anelse over hvordan jeg føler meg innvendig (ripped apart...) å han er den som er helt uskyldig i alt dette. Jeg ønsker ikke å blande han inn i mitt kompliserte hode og mine blandete følelser, blir helt knust av å tenke på det.

Jeg skulle helst vært helt alene akkuratt nå, ønsker jeg aldri hadde møtt min kjæreste for å bli ferdig med alt alene. Men jeg vil ikke si han fra meg, jeg ønsker sterkt å være med han, men samtidig kjenner jeg et utrolig savn over mitt tidligere liv og min eks.

Jeg trenger råd og meninger over hva jeg bør gjøre...

Anonym poster: 3fac515edee16622bd24c658f22c10ca

Anonym poster: 3fac515edee16622bd24c658f22c10ca

[Frøya a'2012]

Med fare for å høres en smule "klinisk" ut. Lag lister over bra/dårlige aspekter ved forholdene, Analysser hva som er viktig for DEG, ta et valg, stå for det, og ikke se tilbake på hva som kunne ha vert.

Hva man ikke gjør i en slik situasjon....? -lar seg rive med av x'n, og pluselig befinner seg i en situasjon hvor man har seg med begge to, enten på det fysiske eller mentale plan, eller begge deler.

[Miller]

Man kan lime sammen en knust vase, men sprekkene er der fortsatt.

Jeg vet ikke om det er et godt råd, men husker jeg tenkte det var ganske logisk da jeg hørte det

[AnonymBruker]

takk for tilbakemeldinger.

akkuratt nå har jeg begge på det mentale plan...

men i "hverdagen" lever jeg med kjæresten min, å har ikke kontakt med eksen.

hvor lenge jeg klarer dette ( å bare legge alt det gamle til sides) er jeg ikke sikker på.

men jeg har jo tatt et valg å forplikte meg i det forholdet jeg er i, i dag.

dersom eksen min tar mer kontakt så kommer det til å bli vanskeligere.

Jeg føler meg ussel og veldig veldig feig av alt...

jeg kommer til å skrive ned fra begge, men har ikke orket å utføre det enda. men det nå gjøres, ingenting er riktig når jeg er i denne tåka

Anonym poster: 3fac515edee16622bd24c658f22c10ca