Helt på jordet, eller?

[AnonymBruker]

Lørdag 09.03

Forhistorie: Samboer skulle jobbe sent hele uken før denne lørdagen, og hadde derfor spurt om jeg kunne ta hensyn til dette med tanke på barnet og søvn. Dette gjorde jeg, så jeg stod opp med gutten mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Han våknet mellom 05 og 06 alle dagene. Disse dagene ble slik: Jeg stod opp med gutten tidlig. Klokken halv åtte kjørte jeg han til barnehagen og dro selv på skolen. Etter skolen unnet jeg meg kanskje en halvtime med avslapping hvis jeg hadde tid, men etter det gikk det i husarbeid, middagslaging, henting i bhg, leke og lese med gutten, kveldsmat, leke enda litt mer, kveldsstell og legging. I tillegg til at dagene gikk i ett så var jeg veldig sliten fra før av pga. jeg holdt på å bli syk.

Samboer sine dager bestod av å sove til han selv ville stå opp, slappe av fram til han begynte på jobb (et par av dagene lagde jeg dessuten middag tidlig slik at han også kunne få), dra på jobb og komme hjem. Noen dager kom han i nitiden, mens andre dager jobbet han til rundt midnatt. Altså fikk han slappet av betydelig flere timer enn meg denne uken i tillegg til at han ikke tilbragte tid med barnet.

Fredag 08.03 hadde jeg fri, så jeg ba om Rune kunne stå opp med barnet. Det kunne han. Klokken halv ni stod jeg selv opp, og dro med gutten til min mor, altså fikk samboer slappet av fra halv ti til halv tolv før han skulle til byen for å ha time på familievernkontoret.

Så til lørdag, dagen konflikten oppstod:

I helgen hadde jeg arbeidshelg (sykehjem). Hadde tidligvakt lørdag og senvakt søndag. Vi har alltid hver vår dag til å sove ut i helgen. For at samboer skulle få mest ut av sin dag, la jeg det opp slik at han kunne stå opp med gutten lørdag og jeg søndag. Det ville si at jeg ville kun få mulighet til å sove til 07:15 på min ”helgedag”, mens samboer kunne disponere sin morgen slik han ville. Han hadde jobbet ganske lenge på fredagen, kom ikke hjem før 2-3 på natten (tror jeg).

Klokken 06:50 sendte jeg melding til han og sa at jeg måtte bli hjemme fra jobb da jeg ikke hadde stemme i det hele tatt og var i veldig dårlig form, men at han ikke trengte å komme ned og vekke meg, for hadde ikke forsovet meg. Fikk etter hvert ringt jobben og sagt i fra at jeg ikke kunne komme. Stod opp, men fikk da melding av samboer som lød ordrett slik: ”Jeg trenger mer søvn enn jeg har fått tilgang på de siste dagene. Jeg spurte i begynnelsen av uken om det kunne tas hensyn til meg og søvnen i forbindelse med fredagen å lørdagen pga at det kunne være noen tunge dager. Jeg stod opp med han i går, på fredag, og i dag lørdag, selv om jeg kanskje har sovet fire timer i natt. Hvordan er dette å ta hensyn til meg og jobben fredag og lørdag?”

Da jeg leste denne meldingen følte jeg meg først som et spørsmålstegn da vi hadde snakket om dette på søndagen uken før hvor jeg sa jeg kunne stå opp med gutten i ukedagene, og jeg hadde ikke fått med meg noe spesifikt om fredag og lørdag, bortsett fra at han måtte nok jobbe da, men skulle prøve å jobbe det mest mulig inn slik at han slapp å jobbe så mye i helgen. Sa til han at dette kunne han ikke forvente, at jeg hadde alt tatt svært mye hensyn til han denne uken og at jeg også måtte få min ”helgedag”, var dessuten i tillegg syk. Han reagerte med å si at selv nå når han tok det opp på best mulig måte, så tok jeg det ikke til meg. Svarte tilbake at selv om han tok det opp på en flott måte så ville det ikke automatisk si at jeg skulle være enig med han. Jeg mente det var urettferdig mot meg at jeg ikke skulle få sove ut i helgen.

Det hører også med til hendelsen at han hadde selvplanlagt å stå opp 05:30 på søndag for han skulle på søppelfyllingen for å skyte kråke/rev. Derfor kom han jo ikke til å få sove ut dagen etter heller. Dette sa han da, og mente derfor at han burde få sovet ut på lørdag. Nok en gang måtte jeg si at det at han velger å ha en hobby hvor han måtte opp grytidlig på morgenen, skulle ikke gå ut over min helgedag. Å stå opp tidlig for å dra på jakt fikk han gjøre på sin dag, slik at jeg kunne disponere min dag slik jeg ville. Hvis ikke ville jeg ende opp med å stå opp grytidlig for å ta meg av gutten begge helgedagene. Den ene for at han skulle få sove ut, den andre for at han skulle få dra på jakt. Dette har vi hatt flere diskusjoner om tidligere.

Herifra og ut eskalerte det bare og jeg fikk jammen meg høre det fra han. Jeg tok ikke hensyn til han, jeg var egoistisk, han var en jævla slave som måtte opp med ungen, han tok det opp på en skikkelig måte, likevel ble det krangel (i den mening at alt var min feil) osv. Det endte ikke så bra, jeg tok med meg barnet (for å skåne både meg og gutten fra kranglingen) og dro til min mor. Dette skjedde etter han med svært spydig stemme sa ”tenk med de fire hjernecellene du har, og…” han kom ikke lengre da jeg sa til han at nå går jeg. Vet av erfaring at det ikke hjelper å be han om å snakke ordentlig til meg, da får jeg bare ”hold kjeft og hør etter”, noe jeg for øvrig fikk i dag, da vi kranglet og jeg ba han om å dempe seg.

Da ropte han at jeg respekterte ikke han og jeg feilet totalt på hvordan dette med time out funket. Jeg sa at dette var ikke time out, dette var jeg som gikk når han ble respektløs og stod og kjeftet der jeg prøvde å skåne barnet mest mulig. Da ble han bare enda sintere, hørte han ropte ganske mye i stuen, men jeg blokkerte det ute og konsentrerte meg om å prate, kose og tulle med barnet, mens jeg pakket tingene.

Det ble som vanlig flere meldinger fram og tilbake, jeg sa jeg ikke orket mer, han sa jeg var egoistisk og sa at neste gang fikk jeg reagere på en menneskelig måte. Jeg mente, og mener at han var urimelig som ikke skulle la meg ha en eneste helgedag å slappe av på, spesielt etter en uke hvor jeg virkelig hadde satt hans behov for søvn foran mitt. Sa dessuten i ettertid at hadde han bare sagt fredags kveld eller lørdags morgen at vi kunne bytte dag, dvs. at han fikk sove ut (til 07 30 da siden jeg i utgangspunket skulle på jobb) på lørdag, så kunne jeg heller sove ut på søndag (da kunne jeg ha sovet så mye jeg ville siden jeg skulle jobbet sent), men det gikk ikke an for da skulle han som sagt på vikan 05:30.

Det blir litt ”mye vil ha mer”, og uansett hvor mye jeg anstrenger meg for å avlaste han og gjøre hverdagen lettere, så er han ikke fornøyd. Vi kom vel aldri helt til enighet i dette.

Så her hadde jeg slitt meg totalt ut i uken med absolutt alt ansvar for barn og hjem i tillegg til skole (bachelor med obligatorisk oppmøte) for at han skulle få det lettest mulig med tanke på kveldsjobbing, også er takken at jeg ikke tar hensyn og behandler han som en slave..

Er det jeg som er helt blind og er urimelig? Burde jeg ha stått opp med gutten seks av syv ukedager til tross for at jeg var syk, i stedet for fem av syv ukedager, som jeg da gjorde?

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee

[edderkoppdame]

nei, du er ikke på jordet. Han høres helt forferdelig ut.

[AnonymBruker]

nei, du er ikke på jordet. Han høres helt forferdelig ut.

Men så tenker jeg at kanskje hadde du hatt en annen mening hvis du hørte hans side av saken? Jeg har vært veldig klar på at jeg mener han er urimelig, men så begynner jeg jo å lure da etter flere dager med uenigheter.. Jeg har jo skrevet det hele ut fra hvordan det har opplevdes for meg da, men det går jo ut på selve konflikten da, for ellers har det jo ikke med hvordan man har opplevd det. Det er jo fakta at jeg stod opp med ungen og stod veldig på og hadde barnet alene, men at han forventet mer..

Men jeg vet ikke jeg..Blir så sliten og begynner å lure på om det er jeg som er vanskelig..

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee

[AnonymBruker]

Føler meg veldig tråkket på, og vedig lite satt pris på..Selv om jeg står på, så er det ikke godt nok, og dagen etter jeg har gjort noe kjempebra, så tar han opp noe annet..Hele tiden har han noe å klage på..Og han lurer på hvorfor jeg har fått dårligere selvbilde. Det går i grunn mer på kroppsbilde da, men det er jammen meg ikke bare fordi jeg har født barn. Faktisk ser jeg bra ut til at jeg har født et barn. Vises knapt at jeg har vært gravid. Men kropp og sinn henger jo sammen, og det har ført til at jeg ikke er komfortabel med ting jeg kunne gjøre før. Jeg har blitt mye mer forsiktig og forlegen når det kommer til sex.

Klarer for eksempel ikke å ha røff sex lenger, for da føler jeg meg nedvediget med en gang, mot før så var det som et ekstra piff i sexen..Men det blir liksom som en forlengelse av alt jeg føler etter en krangel. Føler meg ofte verdiløs, lite respektert, mindreverdig osv. Men samtidig irriterer jeg meg over hvordan jeg har blitt. Før tok jeg riktignok mye fortere til tårene (noe han ikke likte), men jeg holdt meg alltid saklig og oppførte meg. Nå er jeg mer utagerende. Blir sint, forlater rommet, sier jeg ikke orker mer, at vi gjør det slutt midt i en krangel. Å rope ut at det er slutt når man krangler er noe jeg aldri, aldri, aldri hadde gjort før. Husker første gangen han gjorde det. Var såret i flere dager etterpå.. For en trist person jeg har blitt!!!

Og det er dessverre mye krangling og mye dårlig behandling som er årsaken til det...

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee

[AnonymBruker]

Men hvis man tenker mer tilbake til hovedinnlegget..Skulle gjerne hatt flere synspunkter på dette. Kan jo være at andre leser det anderledes.

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee

[AnonymBruker]

Er det noe rart det blir krig her i verden.. gud hvor glad jeg er for at jeg slipper å la livet mitt styres av minutter og sekunder og at jeg kan bruke tiden på ungene mine og ikke å krangle med halvdelen om minuttkvoter.

Anonym poster: 95aeeaa2ed071ee130fd187c53978f04

[AnonymBruker]

Er det noe rart det blir krig her i verden.. gud hvor glad jeg er for at jeg slipper å la livet mitt styres av minutter og sekunder og at jeg kan bruke tiden på ungene mine og ikke å krangle med halvdelen om minuttkvoter.

Anonym poster: 95aeeaa2ed071ee130fd187c53978f04

Minuttkvoter? Hva har dette med saken å gjøre? Og hva var så konstruktivt med dette her da?

Så du ville bare gitt etter og ende opp med å ta barnet hele tiden slik at du selv ble totalt uslitt? For det er det som ville vært konsekvensen dersom jeg ikke hadde sagt at det var urimelig av han å forvente at jeg tok barnet både lørdag og søndag. Handler ikke om minutter, handler om at alle skal ha energi til å komme seg gjennom herdagen, og når man er to foreldre med jobb og skole, så må man legge opp hverdagen slik at det blir rettferdig for alle.

- ts

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee

[Gjest]

Han ser bare seg selv, ikke deg og dine behov og familien som en helhet.

Han er elendig på kommunikasjon, og bruker aggresjon som hersketeknikk.

Han mangler respekt for deg og livet deres sammen.

Dere må få timer hos rådgivning, og jobbe seriøst med å forbedre forhold, kommunikasjon og prioriteringer.

Hvis han ikke går med på det så høres det temmelig nyttesløst ut.

[AnonymBruker]

Dere er nok begge to fullstendig utslitt, og har følelsen av at dere gjør for mye. Noe som sannsynligvis er sant for begge to. Ikke la dette ødelegge for dere! Man blir urimelig nå man er trøtt og utslitt. Han er overbevist om at han har rett, du er det samme.

Prøv å sett en strek over det hele. Tviler sterkt på at du kommer til å få en unnskyldning, selv om det virker som du har rett. Småbarn sliter på ekteskap. Sånn er det.

Det hele er en misforståelse som har eskalert fordi dere er i dårlig humør pga. lite søvn.

Ikke la dette ødelegge forholde! Be the bigger person

Anonym poster: 41b6342bf7811fed132594987a7d6cd6

[AnonymBruker]

Vi går allerede til familierådgivning på familievernkontoret. Dvs. vi har hatt en time, som da var på fredagen.

Da ble vi enige om å:

- Jobbe med kommunikasjon: Hvis man har noe man vil ta opp, bruk "jeg-språk", ikke vær anklagende, men komme med ytringer om hvilke behov man har. Fortjener den ene en unnskyldning, si hvorfor man sier unnskyld, og si at man ikke mente det, men viktigst av alt ikke si "unnskyld for at jeg kaldte deg hjerneskadet, men det var fordi du sa og gjorde sånn og sånn"

- Vi skulle begynne å bruke time out. Hvis den ene føler at diskusjonen eskalerer eller at man ikke klarer å ta inn over seg det man snakker om da, så skal man be om time out. Innen et gitt tidsperspektiv må den som ba om time out, ta opp emne igjen

- Vi skulle fokusere mer på det positive i hverdagen: Gi mere ros til hverandre, si oftere at vi er glade i hverandre, kysse, klemme og kose mer og rett og slett fokusere på de små tingene i hverdagen

- Jeg skulle prøve å ta mer initiativ til sex (som jeg forøvrig ikke har gjort enda, pga. krangling og fordi jeg har fått mensen

___________

Me jeg føler han missbruker det litt. For to dager siden avbrøt han meg midt i en setning og sa TIME OUT. Jeg ble veldig frustrert og tok til tårene, da fikk jeg surt beskjed om at jeg ikke respekterte time out når jeg begynte å gråte. I går abrøt han meg også midt i en setning på tlf, sa time out og la på.

I tillegg klager han veldig på dette med sexen at jeg tar lite initiativ (vi har sex ca. to ganger i uka tror jeg), og tok dette opp her om dagen. Jeg prøvde å få han til å huske på hva vi hadde som delmål, at dette med initiativ til sex er noe som forhåpentligvis blir bedre når resten av forholdet blir bedre, altså ta de små skrittene før de store. Men det endte bare i krangel uansett..

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee

[Purple Basil]

Denne mannen virker utrolig slitsom å leve med :omg: Jeg synes ikke du er helt på jordet, utifra det du skriver virker som at han ikke har noen respekt for deg i det hele tatt!

[Gjest]

Det høres ikke bra ut.

Han missbruker det dere lærer i terapi. Plukker bare med seg det som passer for han og det som kan brukes som våpen.

Begynn å forberede deg mentalt på at dette kan gå til helvete.

Planlegg økonomien din, sperr tilgang på eventuellt felles kontoer.

Legg en plan om hva du skal gjøre om det smeller høye en dag.

Om han er urimelig nå, så blir han ikke mindre urimelig når dere går fra hverandre.

Samtidig, jobb med forholdet, få ny time, evaluer det som har hendt etter den forrige.

Han må ta seg et tak her, ellers fungerer det jo bare ikke for dere.

[AnonymBruker]

Fortsett med terapi, og fortsett med jobbingen sammen. Si hva du føler, og hør på hva han føler. Det er alltid to sider av slike krangler.

Anonym poster: 41b6342bf7811fed132594987a7d6cd6

[AnonymBruker]

Det høres ikke bra ut.

Han missbruker det dere lærer i terapi. Plukker bare med seg det som passer for han og det som kan brukes som våpen.

Begynn å forberede deg mentalt på at dette kan gå til helvete.

Planlegg økonomien din, sperr tilgang på eventuellt felles kontoer.

Legg en plan om hva du skal gjøre om det smeller høye en dag.

Om han er urimelig nå, så blir han ikke mindre urimelig når dere går fra hverandre.

Samtidig, jobb med forholdet, få ny time, evaluer det som har hendt etter den forrige.

Han må ta seg et tak her, ellers fungerer det jo bare ikke for dere.

Er det jeg også føler at han gjør..Værste av alt er at jeg tror ikke han selv ser hvordan han oppfører seg. Han tror virkelig at han gjør alt rett.. Følet meg så matesløs..

Jeg har ringt familievernkontoret og spurt om time raskere. Neste time er etter påsken, men jeg sa at jeg tror ikke vi holder så lenge. Terapeuten var opptatt ut dagen da, så han skulle ringe i morgen, så får vi se..

Og jeg vet jeg kommer til å slite veldig dersom det blir slutt med tanke på å ordne opp i alt, for min samboer har ved flere ganger gitt uttrykk for hvilken forakt han kommer til å ha, og hvordan han stiller seg til et brudd. Så det er noe jeg virkelig frykter. Er redd han kommer til å gjøre alt han kan for at jeg skal komme dårlig muligst ut, er redd han kommer til å snakke mye stygt om meg til andre og han kommer til å hate meg. Virkelig hate meg, og det gjør så vondt, for jeg er så glad i han..Men må prøve å ikke la disse tingene styre avgjørelsen, så klart..

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee

[Gjest]

:hug:

Noen ganger så må man bare.

Nå må du ta tak i deg selv og gjøre det som trengs for at du får det bra.

Det blir enklere om du planlegger litt før alt har gått til helvete.

Håper hastetimen fører til noe.

Videre så lønner det seg ikke for deg å "please" alt for mye. Om han er av typen som tar hele armen om noen gir han en lillefinger, så må du stå på ditt. Kanskje har respekten for deg dabbet av fordi du gir etter? Men nå gjetter jeg.

Vær forsiktig med å involvere din familie og venner alt for mye i problemene. Det blir vanskelig senere om det nå ordner seg for dere. Men om du har et godt forhold til din mor, så kan du kanskje nevnte at det er litt tøft nå, og få ha henne som en backup løsning den dagen det smeller.

Og lykke til. Det er ikke enkelt, det der.

[AnonymBruker]

:hug:

Noen ganger så må man bare.

Nå må du ta tak i deg selv og gjøre det som trengs for at du får det bra.

Det blir enklere om du planlegger litt før alt har gått til helvete.

Håper hastetimen fører til noe.

Videre så lønner det seg ikke for deg å "please" alt for mye. Om han er av typen som tar hele armen om noen gir han en lillefinger, så må du stå på ditt. Kanskje har respekten for deg dabbet av fordi du gir etter? Men nå gjetter jeg.

Vær forsiktig med å involvere din familie og venner alt for mye i problemene. Det blir vanskelig senere om det nå ordner seg for dere. Men om du har et godt forhold til din mor, så kan du kanskje nevnte at det er litt tøft nå, og få ha henne som en backup løsning den dagen det smeller.

Og lykke til. Det er ikke enkelt, det der.

Ja jeg tenker jo at dersom det blir slutt så må jeg bare prøve å ordne opp i det best mulig.

Jeg vet sånn høvelig hva jeg har rett på i forhold til økonomisk støtte, og med egenkapitalen jeg har så tror jeg at jeg vil ha råd til å kjøpe leilighet i stedet for å leie. Er i alle fall det jeg vil foretrekke.

Men det å bli alene, og dette med samværsavtale er noe jeg frykter veldig.

Men han har mange gode sider også, bare så det er sagt, men det er vel sikkert underforstått. Men blir jo ikke akkurat fokuset her, da. Jeg føler i alle fall at det jeg gjør sjeldent er godt nok. Står jeg opp med barnet 5 av 7 dager for å avlaste han, så burde jeg ha avlastet han fredag og lørdag i stedet for. Har vi sex gjennomsnittlig to ganger i uken så er det ikke godt nok, fordi jeg ikke tar nok initiativ. Jeg har ikke et kjempesterkt behov for sex. To ganger i uken er nok for min del, men han får meg til å føle meg som en skikkelig dårlig kjæreste for at det ikke er mer. Men hvem vet, kanskje hadde det vært mer hvis forholdet var mer på stell. Vet ikke, jeg. Vet bare at jeg mister lysten på både mat og sex når jeg er lei meg.

Takk for klemmer og lykkeønskniger. Nei er jammen ikke lett dette her. Samtidig blir jeg så forvirret om jeg virkelig frykter livet uten han, eller om det bare er frykten for livet alene. Jeg vet at jeg er glad i han, men hva når alt det negative overskygger det positive..

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee

[Gjest]

Kanskje du skulle skrive et langt brev til han?

Fortelle han hvor glad du er i han.

Hvor fortvilet du blir når alt er feil, og du ikke kjenner deg bra nok?

Kanskje burde han svare deg i brevs form?

At dere kan kommunisere sånn. For da nytter det ikke å skrike høyest, og man får tid til å fordøye budskapet.

Det er vanskelig å bryte med en man er glad i.

Det er også vanskelig å føle seg urettferdig behandlet og ignorert.

Livet med et lite barn er tøft, alt er annerledes, for dere begge.

Skal krysse fingrene for deg.

Oppdater gjerne senere, så vi får høre hvordan det går med deg.

[Gjest Magdalene]

Det jeg syns er rart er at når han tydeligvis ikke har sett gutten deres hele uken (han har sovet på morgenen når dere har vært oppe, og jobbet når fete har vært hjemme), så vil han heller sove eller jakte på kråker og rev i stedet for å stå opp med han. Rar prioritering!

Sånn ellers så burde han jo se at du også har behov for å sove innimellom.

Men må si jeg ikke helt forstod.. Du sendte han melding om at du ikke skulle på jobb? Deler dere ikke soverom?

[edderkoppdame]

Men så tenker jeg at kanskje hadde du hatt en annen mening hvis du hørte hans side av saken? Jeg har vært veldig klar på at jeg mener han er urimelig, men så begynner jeg jo å lure da etter flere dager med uenigheter.. Jeg har jo skrevet det hele ut fra hvordan det har opplevdes for meg da, men det går jo ut på selve konflikten da, for ellers har det jo ikke med hvordan man har opplevd det. Det er jo fakta at jeg stod opp med ungen og stod veldig på og hadde barnet alene, men at han forventet mer..

Men jeg vet ikke jeg..Blir så sliten og begynner å lure på om det er jeg som er vanskelig..

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee

Kan være, men jeg må jo forholde meg til at din versjon er korrekt, ellers så synes jeg at det virker som om han tilbringer veldig lite tid med barnet. Det med at han sa at han trengte mer søvn fordi han måtte tidlig opp for å bedrive sin underlige hobby og bruker det som grunn for ikke å ta seg av sønnen er også helt absurd. Slik det ser ut, er det at du gjør ALT.

Det jeg leser nedover at han avbryter deg og sier timeout hver gang du sier noe som ikke faller i smak er så provoserende og en klar hersketeknikk, minner om noe min eks pleide å gjøre. Det er så frustrerende at man kan begynne å grine av ren frustrasjon, og da får de bare bekreftet hvor "gal" og ustabil en er. Det er som å få munnkurv.

Den måten han skjeller deg ut på ved å si at du mangler hjerneceller, er rett og slett helt uakseptabelt, ikke rart du ikke vil ha sex med en som overlater alt av barnepass til deg og snakker til deg på en slik måte. Det virker som hans søvn og fritid er mer verdt enn din søvn, sikkert fordi han mener at barnet er mer ditt ansvar enn hans.

[AnonymBruker]

Det jeg syns er rart er at når han tydeligvis ikke har sett gutten deres hele uken (han har sovet på morgenen når dere har vært oppe, og jobbet når fete har vært hjemme), så vil han heller sove eller jakte på kråker og rev i stedet for å stå opp med han. Rar prioritering!

Sånn ellers så burde han jo se at du også har behov for å sove innimellom.

Men må si jeg ikke helt forstod.. Du sendte han melding om at du ikke skulle på jobb? Deler dere ikke soverom?

Han hadde stått opp for en stund siden, soverommet er i en annen etasje, og pga. jeg såvidt hadde stemme sendte jeg melding i stedet for å rope det opp. Gutten er så mammadalt for tiden at hvis jeg hadde gått opp bare for å s at jeg ikke skulle på jobb for så å legge meg igjen, så hadde han blitt veldig fortvilet.

Ikke det at jeg la meg. Jeg ventet med å stå opp til jeg hadde fått tak i jobben, så halv åtte stod jeg opp og startet dagen selv om jeg ikke akkurat var i storform.

Han fikk vært litt sammen med oss torsdags kveld fordi at han ble ferdig på jobb i femtiden tror jeg. Noe i den duren, men det var jo ikke så lenge da heller. Dvs. han jobbet bare to timer på torsdagen.

Fritid er veldig viktig for han da, så siden det var eneste gangen på en hel uke han fikk gjort noe for seg selv så var det det han ville. Men han er flink med gutten også da. På søndags ettermidda var han ute med gutten i halvannen time sammen med en venninne av oss og hennes sønn.

Anonym poster: d811ddeb5487c136ede9b6ea5a776bee