Jeg vil ikke ha noe å gjøre med slektningene mine

[Gjest Gjest]

Jeg har fundert mye på dette den siste tiden og har kommet frem til avgjørelsen om å kutte kontakten med dem. Hvorfor skal jeg forholde meg til mennesker som jeg ikke trives i selskap med. Smisking, baksnakking, sarkastiske spøk, sårende ord og forskjellsbehandling (noe som har såret meg mest) er en stor del av livet til disse menneskene. Bestemoren min eksempelvis har alltid behandlet barnabarna ulikt, og gir tydelig uttrykk for at noen barnebarn er favoritter (altså, alle andre enn meg og broren min), hun vrir og vender på det jeg forteller til henne, og om jeg fortelle henne om gode resultater får jeg alltid slengt i trynet hvor flinke alle andre er. Hun har også vært lite tilstede i oppveksten til meg og min bror - dette gjelder ikke de andre barnebarna som har vokst opp med å ha henne rundt tjuefire timer i døgnet og som mottar pengegaver ofte. Tantene mine er ikke så mye bedre heller, de er flinke til å gjøre seg til\smiske, men stiller aldri opp når en trenger det, driver med mye baksnakking. Kusinene og fetrene mine har jeg ikke god kontakt med og føler vel at vi er så forskjellige, at å ha kontakt er bortkastet i mine øyne.

Jeg vet at jeg skuffer moren min ved å ikke ville ha kontakt med familien hennes mer, og det er vel det verste med denne avgjørelsen, å såre henne. Familien hennes har aldri behandlet henne noe bra, så egentlig har jeg ikke så stor forståelse for hvorfor hun blir så såret. Det var noe nå i helgen, dråpen som fikk begeret til å renne over..

Noen andre som har kuttet kontakten med familie\slektninger? Hva var isåfall årsaken til det?

[Binta Ba]

Jeg har latt kontakten med enkelte fade ut..aldri sagt "jeg vil ikke ha kontakt med deg", men jeg lar være å ringe, og de ringer enten aldri, eller sjeldent.

I store familieselskap trekker jeg meg tilbake når jeg føler for det, og prøver å henvende meg mest til de jeg kommer overens med. Jeg overser ikke de jeg ikke har kontakt med, vi snakker høflig sammen der og da, men det er alt.

Jeg kommer til å dempe kontakten med moren min nå når jeg blir å bo lengere borte. Den negative energien hennes merker jeg demper selvfølelsen min, og det er ikke sunt for noe..man skal ta vare på seg selv også her i livet, ikke alle andre.

[AnonymBruker]

Er i en lignende situasjon. Jeg kuttet nesten all kontakt, er ikke med på noe som helst av tilstelinger. Føles godt å være i fred for familien og ha ro til meg og mitt.

Årsaken er at jeg innså at blod ikke nødvendigvis gir deg en familie som du går overens med. Falskhet er det verste jeg vet.

Anonym poster: b9e20a1f7a67ca1b3dc8a2d2b3e9d79e

[AnonymBruker]

Er i en lignende situasjon. Jeg kuttet nesten all kontakt, er ikke med på noe som helst av tilstelinger. Føles godt å være i fred for familien og ha ro til meg og mitt.

Årsaken er at jeg innså at blod ikke nødvendigvis gir deg en familie som du går overens med. Falskhet er det verste jeg vet.

Anonym poster: b9e20a1f7a67ca1b3dc8a2d2b3e9d79e

Akkurat slik som deg har jeg det. Opplevd mye urett i oppveksten og det isammen med at de aldri har sett meg, anerkjent meg når jeg har hatt det vanskelig gjør at jeg ikke lenger vil trekkes ned av dem.

Anonym poster: bd3f6c9b693408147793be16456bbcf4

[Gjest Heidi]

Dette kunne jeg skrevet selv, TS. Jeg har selv kuttet kontakt med 17 av 28 familiemedlemmer. Venner er familien man selv velger.

[AnonymBruker]

Både godt og vondt å lese dette. Kanskje fordi jeg er i nesten samme situasjon. Har aldri hatt et nært forhold til min bestemor. Hun har aldri vært glad i meg, og det stammer fra at hun ikke synes at den ene av foreldrene var en god nok partner for hennes sønn/datter.

Har blitt forskjellsbehandlet i forhold til øvrige barnebarn. Har ingen søsken, så vet ikke om de også hadde blitt forskjellsbehandlet.

Vi har ca samme forhold til tanter/onkler/søskenbarn. Føles anstrengt og kunstig, søskenbarna mine er det vel egentlig ikke noe i veien med, men vi har så lite til felles og så lite å snakke om at det ikke er naturlig å ha kontakt med dem ellers. Har opplevd en del som jeg føler ikke kan snakkes om(med disse slektningene).

Den eneste forskjellen er at slektningene mine ikke er sarkastiske... heller liten sans for humor overhodet.

Anonym poster: dc3a4fce2ed5c19a58faa5daa4fc17eb

[Daisy Duke]

Man kan ikke like alle, og alle kan ikke like en selv heller, det er umulig. Selv om man er aldri så mye i slekt, og uansett om blod skal være aldri så mye tykkere enn vann. Alle går man ikke overens med, slik er livet. Du velger helt selv hvem du vil omgås. I stedet for å ta den dramatiske varianten med et tydelig brudd, noe som kan være litt voldsomt innad i en familie, kan du jo bare la kontakten sakte dø ut. Ikke involver deg, hold deg unna de du ikke orker å være sammen med, og prioriter kontakt med de du trives sammen med. Det kan jo være at du møter på de i bryllup, dåp, selskaper eller begravelser, og da kan det jo være greit at dere fortsatt er på hils, om ikke annet.

[Gjest LadySizz]

Jeg har selv kuttet kontakten med så og si alle på min fars side av slekten. Er kun en tante jeg har "igjen". Men nå er det vel først og fremst min bestemor jeg har kuttet ut. Har ikke pratet med henne på noen år nå,og det valget tok jeg fordi det var store forskjellsbehandlinger mot oss som barnebarn,men også hvordan hun gjorde forskjell på sin sønn (altså min far) i forhold til de andre barna sine. Fant fort ut at uansett hvor mye han stilte opp betydde han visst langt mindre enn resten,og det gidder ikke jeg være en del av!

Har aldri sagt jeg har kuttet henne ut,bare latt det fade.. Og det virker greit nok for henne,for hun har aldri prøvd å tatt kontakt.