Hva er det vanskeligste med å oppdra barn?

[AnonymBruker]

Det er en mengde tråder her på kg fra unge mennesker som ønsker barn. Samtidig er det programmer på tv som også belyser det å få barn ungt. Jeg undres på om disse unge menneskene ser lenger enn søte babyklær og våken netter. Er dere klar over all grense setting, alle råd barna skal ha, all veiledning etter hvert som de vokser til. Nå er mine barn voksne, men for meg har det mest krevende med barneoppdragelsen vært å tenke gjennom hvordan jeg skal kunne gi barna mine selvfølelse, hvordan jeg på en god og gjennomtenkt måte skulle få dem med å vente med alkohol og sex... Hvordan jeg skulle veilede dem når de kranglet med venner. I denne perioden føltes våkennetter og bleieskift som bagateller i forhold til hvor krevende det ble etterhvert.

Er interessert i å høre andre foreldres erfaringer om barneoppdragelse.

Anonym poster: acb0a4c790d5da15de4ed0673ace5639

[Tiarra]

Veldig godt poeng.

Jeg fikk barn som ung, men det var ikke helt planlagt, ingen av gangene. Mine barn er nå rundt ti års alderen og jeg kjenner allerede nå at det blir mer og mer tøffere å oppdra dem enn da de var mindre. Som du sier, er ikke våkne netter, klargjøring til barnehage, levering og henting osv ingenting å sammenliknes med det som skjer med mine barns liv og det som er i vente. Jeg er livredd for å mislykkes å veilede dem til å bli ordentlige, selvsikre og gjøre riktige og gode valg når de blir store.

Sukk, det er en velsignelse og ha barn, men det er vanvittig stort ansvar å oppdra dem!!!

[Frøya a'2012]

Det å bli mor tidlig, var både en gave, men også en utfordring, så ærlig må det være lov å være.

Mens de er små tenker man at alt kommer til å bli så mye bedre etterhvert som de blir selvstendige, men nå, med ei jente i hus som blir tenåring i år, er det fort gjort å ønske seg tilbake til da man kunne være med henne 24/7...

Da vi fikk jenta vår hadde vi ikke overanalysert det å være foreldre, men det tror jeg var en fordel, vi bekymret oss aldri, men tok hver dag som den kom. Vi har hatt en tydelig oppdragelse, og formidlet at vi som familie er en enhet. Nå er hun en sterk jente, med egene meniger, hun viser personlighet, er empatisk og god med de rundt seg. Vi er overlykkelig for å ha ei jente med gode verdier, som er god i idrett og trives på skolen.

Nå er jeg 30, og må innrømme at tanken på småbarn ikke frister, vil jeg anbefale andre å bli foreldre like ung? svaret er nei, men jeg tror veien blir til mens man går, og man må heller bare forsøke å være sitt ansvar bevist, og bruke de verktøyene man har.

[AnonymBruker]

Jeg har to tenåringer nå og begynner å se resultatet. Ihvertfall hvis målet med barneoppdragelsen er å skape gode voksne.

Man får prøve å forsterke de verdier man selv ønsker.

De er begge fine folk men jeg skulle nok alltid ønske at jeg "ga de mer".

Mer selvtillit, interesser etc. Samtidig så er de ikke ferdig utvokst enda og skal også oppdra seg selv i noen pr for å finne seg selv og hvilken områder de ser som viktigst for sine omgivelser.

Jeg tror kanskje det er en foreldres tunge lodd at man alltid skal være bekymret for barna,

Som TS er inne på så er bleiefasen og "hvordan få til å sove om natten"- type problematikk en liten dråpe i havet som blir totalt likegyldig etterhvert.

Anonym poster: 847b786d4ae25f1b091e2d2c979192ca

[Frøya a'2012]

Jeg har to tenåringer nå og begynner å se resultatet. Ihvertfall hvis målet med barneoppdragelsen er å skape gode voksne.

Man får prøve å forsterke de verdier man selv ønsker.

De er begge fine folk men jeg skulle nok alltid ønske at jeg "ga de mer".

Mer selvtillit, interesser etc. Samtidig så er de ikke ferdig utvokst enda og skal også oppdra seg selv i noen pr for å finne seg selv og hvilken områder de ser som viktigst for sine omgivelser.

Jeg tror kanskje det er en foreldres tunge lodd at man alltid skal være bekymret for barna,

Som TS er inne på så er bleiefasen og "hvordan få til å sove om natten"- type problematikk en liten dråpe i havet som blir totalt likegyldig etterhvert.

Anonym poster: 847b786d4ae25f1b091e2d2c979192ca

-Amen to that-

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si så mye i denne tråden..bare det at jeg sleit i flere år med "gamle ting" selv lenge år etter jeg ble mor,, og det jeg opplevde da på et par år,, var at barna mine forandret sin selvfølelse radikalt til det bedre FØRST etter at jeg hadde gått i terapi et par år..

Jeg opplevde at de "speilet meg"...først når de observerte hvordan jeg mere slappet avog ble trygg på meg selv fikk de motet til å bli sin neste utgave av seg selv.

Og de positive bemerkningene fra skole og omverden lot ikke vente på seg.

Jeg er overbevist over sammenhengen i dette siden jeg så hvordan de sleit fordi jeg sleit dog i en annen form men de sleit...

Vi har også lettere for å snakke sammen idag da lite blir tabu.

Et hjem med stor "takhøyde" tror jeg er viktig.La dem få uttrykt følelsene sine fra begynnelsen av og ikke slå dem slik jeg ble gjort med for da ble jeg et nølende barn, omgivelsene merker det og en veldig dårlig sirkel.

Anonym poster: 819cdd398008ef1cafc7b3d7856ec482

[AnonymBruker]

beste utgave skulle det stå..unnskyld mine skriveleifer

Anonym poster: 819cdd398008ef1cafc7b3d7856ec482

[AnonymBruker]

Med småbarn er det mest det fysiske slitet som tar på. Når jeg ser tilbake på da mine eldste barn var små, ser jeg for meg endeløse søndagsmorgener med barn som sto opp klokka fem, lange oppoverbakker med barnevogn og handleposer, søvnmangel... Og det er klart det er slitsomt, men jeg må bare joine klubben som sier at det bare blir "verre"

Når de er små er alt enkelt og greit. Nei, du får ikke slå. Du må huske å vaske hendene etter å ha vært på do. Du kan ikke spise godteri på en mandag. Det går i slike selvfølgeligheter, som jo kan være utfordrende nok, men som forelder trenger du sjelden å tvile på dine beslutninger og framgangsmåter.

Etterhvert som barna blir eldre, og personlighetstrekkene klarere, begynner du å skjønne hvilken ufattelig viktig oppgave du har tatt på deg, og her er det ikke lov til å feile! Jeg har tre barn: eldstemann har vært utrolig enkel og grei, og har nesten oppdratt seg selv. Mellomste er en super gutt, flink på skolen og flink i sport, men med betydelige selvtillitsproblemer og vanskeligheter med å takle livets doser med avvisning og shit that hits the fan. Han mangler litt guts og stå på-vilje, og jeg er redd for at han alltid skal bli passiv og lei seg når livet går ham imot, heller enn å kjempe. Yngstemann er blid og god, men lat og unnasluntrete, og hvis jeg ikke gjør jobben min skikkelig her, ser jeg for meg at han sitter i en leilighet fylt med tomme pizzaesker og aldri gidder å ta tak i livet sitt. Barna har hatt denne personligheten fra starten av, men det er pokker meg min jobb å sørge for at de vokser opp til å bli dugandes folk allikevel, med de beste muligheter for å få et bra liv... og hvis det ikke er et skummelt ansvar å bære, så vet ikke jeg!

Og så er det venneproblematikk og intriger. Kjærester og sex. Alkohol og festing. Jeg trøster meg med at det at jeg er kritisk til egen oppdragermetode og til stadighet evaluerer jobben jeg gjør, tyder på at det i hvert fall ikke bare får skure og gå. Og barna får mye positiv tilbakemelding fra omgivelsene. Det skal nok gå bra. Men at ansvaret var så stort hadde jeg ingen ide om da de var små søte babyer...

Hilsen bekymret mamma

Anonym poster: fddd40682b9fc16b74d67832a4a5591c

[Gjest Gjest]

Jeg trodde småbarnsperioden var slitsom.... Men nå har jeg tenåringer, så småbarnsproblemene blir bagateller i forhold. Jeg har alltid vært der for ungene mine, skrytt av dem, vært oppofrende og alltid tatt deres parti. Har aldri vært noen kjefemamma som har praktisert strenge regler og grensesetting, men heller snakket med de om tingene. De kan komme til meg med hva som helst uten at jeg har blitt sint på de. De har blitt sterke personligheter som står på sitt, skoleflinke og høflige mot andre. Men ikke med mamman sin da, hehe... Jeg er "dørmatten" føles det som. På meg tar de ut all aggresjon og det kan føles som om de ikke har respekt i det hele tatt for meg. Men selv om jeg mange ganger kan bli fortvilet, så har jeg selv satt de i første rekke alltid. Og jeg vet at egentlig er kjeftingen på mamma egentlig en tillitserklæring.

[AnonymBruker]

Jeg trodde småbarnsperioden var slitsom.... Men nå har jeg tenåringer, så småbarnsproblemene blir bagateller i forhold. Jeg har alltid vært der for ungene mine, skrytt av dem, vært oppofrende og alltid tatt deres parti. Har aldri vært noen kjefemamma som har praktisert strenge regler og grensesetting, men heller snakket med de om tingene. De kan komme til meg med hva som helst uten at jeg har blitt sint på de. De har blitt sterke personligheter som står på sitt, skoleflinke og høflige mot andre. Men ikke med mamman sin da, hehe... Jeg er "dørmatten" føles det som. På meg tar de ut all aggresjon og det kan føles som om de ikke har respekt i det hele tatt for meg. Men selv om jeg mange ganger kan bli fortvilet, så har jeg selv satt de i første rekke alltid. Og jeg vet at egentlig er kjeftingen på mamma egentlig en tillitserklæring.

Kjenner meg veldig igjen i dette. Og må minne meg selv på at når sønnen min terger og terger så er det for å "test my love" på ett eller annet plan. Min datter har veldig behov for å være uenig med meg i alt og demonstrerer meningers mot i eninga.

Sunt, normalt og jææææææ......slitsomt

Anonym poster: 847b786d4ae25f1b091e2d2c979192ca

[AnonymBruker]

Jeg trodde småbarnsperioden var slitsom.... Men nå har jeg tenåringer, så småbarnsproblemene blir bagateller i forhold. Jeg har alltid vært der for ungene mine, skrytt av dem, vært oppofrende og alltid tatt deres parti. Har aldri vært noen kjefemamma som har praktisert strenge regler og grensesetting, men heller snakket med de om tingene. De kan komme til meg med hva som helst uten at jeg har blitt sint på de. De har blitt sterke personligheter som står på sitt, skoleflinke og høflige mot andre. Men ikke med mamman sin da, hehe... Jeg er "dørmatten" føles det som. På meg tar de ut all aggresjon og det kan føles som om de ikke har respekt i det hele tatt for meg. Men selv om jeg mange ganger kan bli fortvilet, så har jeg selv satt de i første rekke alltid. Og jeg vet at egentlig er kjeftingen på mamma egentlig en tillitserklæring.

Jeg er trådstarter og mener at man ikke alltid skal ta barnas parti. Den krevende barneoppdragelsen jeg sikter til, er nettopp det å vurdere når og hvor. Uten å kritisere hverken deg eller andre tror jeg at å være oppofrende og alltid ta barnas parti gjør dem til vanskelige samarbeidspartnere når de blir voksne. Jeg tror barna har godt av å Bryne seg litt i heimen hjemme, snakke om situasjoner, og reflektere rundt dem sammen med foreldrene. Kanskje de i noen sammenhenger ser at de kunne handlet annerledes.

Anonym poster: acb0a4c790d5da15de4ed0673ace5639

[Gjest Gjest]

skjønner at her er det bare å glede seg

[Wonders]

for min del som oppdro min lillesøster var det at man ikke ser resultater før om 10 år...

Det du terper på nå, og er flink med i barndommen vil bli enklere å gå igjennom når de blir tenåringer.

[AnonymBruker]

Jeg synes det vanskeligste er å ikke slå de. Særlig på helge-morgenen når man har lyst til å ligge og dra seg og bare slappe av lenge og barna kommer inn og vil ha oppmerksomhet tidlig på morgenen.

Anonym poster: f039dac9a73a860a75aa48f52defa76f

[AnonymBruker]

Det vanskeligste for min del er å få den meget trassige treåringen til å forstå at h*n trenger medisin for å bli frisk. Når h*n gjør alt h*n kan for å slippe unna den er det ikke alltid lett å få det i h*n.

Anonym poster: 537582b86a10a1aac99902879f8dd7c8

[AnonymBruker]

Det er en mengde tråder her på kg fra unge mennesker som ønsker barn. Samtidig er det programmer på tv som også belyser det å få barn ungt. Jeg undres på om disse unge menneskene ser lenger enn søte babyklær og våken netter. Er dere klar over all grense setting, alle råd barna skal ha, all veiledning etter hvert som de vokser til. Nå er mine barn voksne, men for meg har det mest krevende med barneoppdragelsen vært å tenke gjennom hvordan jeg skal kunne gi barna mine selvfølelse, hvordan jeg på en god og gjennomtenkt måte skulle få dem med å vente med alkohol og sex... Hvordan jeg skulle veilede dem når de kranglet med venner. I denne perioden føltes våkennetter og bleieskift som bagateller i forhold til hvor krevende det ble etterhvert.

Er interessert i å høre andre foreldres erfaringer om barneoppdragelse.

Anonym poster: acb0a4c790d5da15de4ed0673ace5639

Jeg tror ikke du kan være mer eller mindre klar for utfordringene uansett hvor ung/gammel du er som mor. Utfordringene kommer underveis, og ting blir aldri som du har forestilt deg uansett. Hvordan du er som foreldrer tror jeg først og fremst handler om egen oppdragelse, verdier, sosial intelligens og modenhet.

Jeg fikk min sønn da jeg var 18, og tenkte nok ikke over alle utfordringene som kommer senere i livet, men har jobbet med de etterhvert som de dukket opp. Føler ikke at alderen min har begrenset evnen min til å sette grenser og veilede. Det finnes gode og dårlige mødre i alle aldre.

Anonym poster: ada7797c030f83bdceff28dc69ed03c0

[AnonymBruker]

...og selv om jeg var ung da jeg fikk min sønn, så vokser jo jeg også - i takt med barnet mitt. Når han er 12 år er jeg 30. Og ikke nødvendigvis mer umoden enn en 40 åring

Anonym poster: ada7797c030f83bdceff28dc69ed03c0

[AnonymBruker]

For meg har det mest sjokkartet at det er så mye husarbeide. Ikke bare med barna, men det å få et hjem til å gå rundt. Med barn følger også masse handling, klesvask og KLÆR, leksehjelp, organisering, foreldremøter, kjøring og henting og en følelse av ikke å strekke til.

Føler at min jobb som mor er 90 % "arbeid" i form av dette og 10 % kos. Trodde det var omvendt...

Nei, mulig jeg bare har en litt dårlig dag i dag, er vel ikke så ille, men jeg visste ikke helt hva det å ha et hus, hjem og barn innebar. Tror det er viktig å la barna få lov til å bidra med husareid fra de er små, slik at "sjokket" ikke blir så stort. Har tre barn, var selv enebarn.

Anonym poster: eacd71035dc1dd3e93f0ddfa1f779844

[Gjest Gjest]

For meg har det mest sjokkartet at det er så mye husarbeide. Ikke bare med barna, men det å få et hjem til å gå rundt. Med barn følger også masse handling, klesvask og KLÆR, leksehjelp, organisering, foreldremøter, kjøring og henting og en følelse av ikke å strekke til.

Føler at min jobb som mor er 90 % "arbeid" i form av dette og 10 % kos. Trodde det var omvendt...

Nei, mulig jeg bare har en litt dårlig dag i dag, er vel ikke så ille, men jeg visste ikke helt hva det å ha et hus, hjem og barn innebar. Tror det er viktig å la barna få lov til å bidra med husareid fra de er små, slik at "sjokket" ikke blir så stort. Har tre barn, var selv enebarn.

Anonym poster: eacd71035dc1dd3e93f0ddfa1f779844

jeg har bare en enda. men skriver under på sjokket over husarbeid og ikke minst "organisering"... prøver å senke skuldra innimellom. jeg hater husarbeid. ikke umulig det blir vaskehjelp på sikt

[Gjest Gjest]

men er det virkelig ingen som synes at småbarnstida er "verre" enn tenåringsfasen?

Greit at det er mer oppfølging og bekymring, men samtidig trenger man jo ikke passe på barnet 24/7....