Forholdet mellom foreldrene mine. Trist innimellom.

[AnonymBruker]

Kort fortalt så er begge foreldrene min noe spesielle. Men det er faktisk noe av det som gjør at de passer sammen. De trenger hverandre liksom.

Faren min har derimot omtrent 99% sikkert Aspergers. Mange i hans familie har det. Derfor er han veldig kald følelsesmessig. Han forstår seg ikke på andres følelser, og han viser ikke mye følelser selv. Utenom sinne, og innimellom kan han vise at han er glad i andre. Han er sta og stolt, men samtidig merker jeg at han på innsiden, på sin egen måte, er sårbar. Jeg vet at han har hatt en streng og vanskelig oppvekst, og har opplevd vonde ting, blant annet mobbing. Men han er alt for stolt til å innrømme slikt. Han er en person man bare må lære å takle, fordi han kan si mye sårende ting som han i grunn ikke mener.

Moren min er veldig naiv og "enkel". Også ganske lettpåvirkelig i den forstand at hun tror på det meste hun ser på TV o.s.v. Hun er også litt sårbar og tar seg lett nær av ting, noe som ikke er en god kombinasjon sammen med pappas følelsesløshet. Hun er også dessverre alkoholiker og pillemisbruker. Så det blir en ond sirkel når hun kanskje drikker fordi pappa har sagt noe, og så blir pappa irritert fordi hun er rusa o.s.v.

Dette er jeg så vandt med som man kan få blitt, det vil si at jeg bare har lært meg å leve med det og ta ting som det kommer. Det går innpå meg, men jeg vet at jeg bare må prøve å overse skavankene deres og prøve å leve et selvstendig liv.

Følte bare for å snakke litt om en hendelse i dag da. I dag sa pappa til mamma at han hadde lagt merke til hvor mye rynker hun hadde fått, og at hun så gammel ut. Det høres nok sjokkerende ut for noen, men jeg vet at dette er bare sånne ting pappa kan finne på å si. Han sier ting rett ut, og ofte uten å mene det, men han klarer ikke å forstå hvor mye andre blir såret av det. Han sier ofte til mamma at hun er tjukk o.s.v også. Men dagen etter kan han f.eks være i godt humør, og da har han ingen problemer med å vise at han er glad i henne.

Det triste er at mamma tar slike kommentarer fra pappa veldig tungt noen ganger, så jeg må gå og minne henne på at det er pappa vi snakker om liksom. Må legge til at mamma har en tendens til og også overdramatisere ting litt for å få oppmerksomhet. Men i dag merket jeg at hun var lei seg. Hun gikk for å prøve å finne en foundation til ansiktet og spurte meg om det hjalp noe etter at hun tok den på. Jeg fortalte henne selvfølgelig at hun er kjempepen og faktisk har veldig fin hud til å være på hennes alder (47). For hun er faktisk åpenbart veldig pen! Tror mange damer misunner henne. Jeg sa alt dette til henne, men hun snakket litt i munnen på meg og jeg merket at hun ikke trodde meg. Det er så trist.

Jeg skal ihvertfall passe på å si mange fine ord til henne fremover. Og ta en prat med pappa.

Anonym poster: ec2d7cd97b8518288d243ece5265e0c1

[Gjest O___o]

Ja ok.

[-Artemis]

Ja ok.

Hva er poenget med å svare noe slikt...? Det er jo helt klart at dette er noe TS sliter med, kanskje det hjelper for henne å skrive om det her og få tilbakemeldinger fra andre, eller å rett og slett få samlet tankene litt som ofte er veldig mye enklere når man skriver. Det er direkte respektløst av deg å svare på en slik måte.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg TS, men jeg vil hvert fall gi deg en klem

Og ikke bry deg om slike kommentarer som dukker opp støtt og stadig her på kjære KG.

Endret 11. mars 2013 av Kiva

[AnonymBruker]

Ja ok.

Ah, sykt frekt! Noen ganger må man bare få ting ut uten å starte en diskusjon. Veldig unødvendig å kommentere slik.

Anonym poster: 59dce0ca01382b9c90024726dfc5c3b9

[Gjest Emmanuelle]

Vet ikke helt hva jeg skal si TS, men synes det virker som du er en veldig reflektert og tålmodig person

Fortsett å vær en god støtte for moren din, men pass på at du har noen du kan snakke med om det så du ikke sliter deg ut