Redd for fremtiden.

[AnonymBruker]

Jeg har en god kjæreste, deltidsjobb, går på skole, og alt ser bra ut til at jeg skal komme inn som lærling til høsten. Men jeg er så redd for alt. Kommer jeg til å få hus når jeg vil ha det? Kommer jeg til og ha økonomi til å kjøpe de møblene vi trenger? Vil jeg kunne få barn når jeg ønsker det? Vil kjæresten min bli lei av meg? Vil jeg kunne drive med hunder, som er min store lidenskap? (Hunder er utrolig viktig for meg)

Dette er tanker jeg tenker mye på nå for tiden. Og jeg er redd, så redd for å ikke få noe av dette. Så redd for at ingenting av ønskene mine skal gå i oppfyllelse.

Jeg er så redd for at vi "bare" ender opp med leilighet i ei jævla blokk, at vi ikke kan få mer en ett barn, pga at vi ikke har plass til mer.

For en stund siden trodde vi jeg var gravid. Jeg var redd da også. Ikke redd for at jeg var gravid, men redd for at vi ikke ville klare og gi barnet det det trenger. "Heldigvis" var jeg ikke det. Ett problem mindre. Jeg har ambisjoner om familie, gode barn, japansk spisshund på stuegulvet, en kjærlig mann i sofaen, en trivelig jobb og komme hjem fra.

Og jeg er så redd for at jeg ikke vil ha noe av dette. Jeg er redd jeg vil ende opp som en mislykket person, som ikke oppnådde noe mens jeg levde.

Grunnen til at jeg sitter med disse tankene er at jeg stadig vekk får høre: "syntes så synd på disse unge menneskene som skal ut på boligmarkedet nå i disse dager". Det er så lett og tenke hva om, hva om. Men min redsel er reell, jeg er redd for å ikke oppnå mine mål, mine harde mål som virker så helvetes langt unna. Jeg er redd for at jeg ikke skal få lov til og leve det livet jeg ønsker og leve, redd for at jeg ikke kan få de barna jeg ønsker meg, bare på grunn av noe så tåpelig som økonomi!

Jeg er redd for å ikke være bra nok.

Anonym poster: 4afce88d30c715b4f61c1b5018eff7d3

[Mafalda]

Ta dette i beste mening, men: Jeg tror du må jobbe mer med din hang til å bekymre deg, enn konkret for å oppnå dine mål om ditt og datt Med det mener jeg selvfølgelig ikke at du skal la være å jobbe for å oppnå det du ønsker- en større leilighet, bytte inn i hus etterhvert, god lønn, plass til hund osv., det må du jo. Men det høres slitsomt ut å bekymre seg så veldig om ting du ikke har all kontroll på likevel.

Og jeg skal garantere deg: tilværelsen med hus, hund og barn er om mulig enda mer pepret med bekymringer. Så fort du får ansvaret for et lite menneske, så kan du i prinsippet bekymre deg 24 timer i døgnet, du kan bekymre deg til du blir bokstavlig talt gal, og de bekymringene får møblene man ikke har råd til til å blekne (du mener ikke seriøst at livet ditt er mislykket hvis du ikke har økonomi til å kjøpe akkurat de møblene du ønsker deg? Der er ikke jeg ennå, og jeg nærmer meg 40... )

Økonomibekymringene forsvinner heller ikke ved et trylleslag, de fleste familier jeg kjenner (som ikke hadde megaflaks og etablerte seg allerede på 90-tallet) har et boliglån på størrelse med Himalaya, og tilværelsen består av langt mer enn å kose seg med spisshund, kjærlig mann og barn. Livet er et slit for de fleste

Sett opp noen konkrete mål, da vel. Da-og-da er du ferdig lærling, så-og-så mye kan du sette av til sparing, kjæresten har planer om sånn-og-slik, og innen tre år, fem år, ti år kan det-og-det være på plass. Så må du bare gjøre så godt du kan og håpe at du får uttelling. Livet har også en tendens til å bli ganske greit selv om det ikke ble akkurat slik som man drømte om som ung. Heldigvis!

Dette går fint. Lykke til!!