Bør vi skille lag?

[AnonymBruker]

Dette burde kanskje stått på kropp og helse når jeg tenker meg om, men jeg prøver.

Jeg har vært vant til å være alene mye de siste årene, selvom jeg har hatt kjæreste. Har hatt to samboere, en tidligere og en nå, og begge har "heldigvis" jobbet en del, så jeg har fått min alenetid en viss grad.

Meg og min nåværende smaboer har vært sammen lenge, men samboere i ca et halvt år, og jeg blir bare sykere og sykere. Psykisk som så går ut over fysisk.

Jeg er uføretrygdet, da jeg ikke klarte å komme meg ut i jobb på over 10år, pga psykiske plager som angst, deprasjon o.l., og hadde en vanskelig situasjon fra før jeg ble samboer.

Nå begynner det virkelig å rakne for meg. Jeg er dypt deprimert, klarer ikke gjøre noenting, dvs, jeg blir utslitt bare av å måtte sminke meg, etter en dusj gråter jeg av utmattelse. Det er rot her, og mer ting å holde styr på enn da jeg var alene, og jeg ligger våken om natten siden pulsen er på høygir fordi jeg stresser. Jeg spiser dårlig, i tillegg til at jeg har begynt å utvikle en spiseforstyrrelse tilbake.

Jeg klarer ikke å slappe av uansett hva jeg gjør, og jeg har mistet helt lysten til å se film,tv osv, vil bare sitte og stirre inn i meningslølse sitcoms (som jeg forøvrig heller ikke får med meg noe av). Jeg vil ikke være med ut, jeg vil bare sitte i sofaen, evt bare sove, men søvn er en sjeldenhet hos meg nå som sagt.

Når han er på jobb, så føles det ut som 30kg letter fra skuldrene mine, og jeg gruer meg ærlig talt til han kommer hjem.......

Jeg vil bare være i fred egentlig. Ikke orker jeg ringe til venner heller, for jeg er for sliten til annet enn å puste når jeg er alene.

Selvsagt sliter dette på forholdet, og jeg har legetime denne uken. Tror ikke legen kan gjøre noe, men har lovet å sjekke med henne.

Hvodan høres det ut for dere? Er jeg rett og slett ment til å være alene? Jeg mister følelsene for min samboer også, mer og mer nå, og helst vil jeg bare rømme. Men ikke kan jeg det heller da jeg har husdyr. Husdyrene mine er forresten det eneste jeg klarer fokusere på, og legge krefter i, og som faktisk hjelper på situasjonen.. (2 katter)

Beklager om det er et rotete innlegg, og håper jeg klarte å få med det meste.

Anonym poster: e66c2f51483a2220d9744da190cf03ae

[Gjest Naria]

Dere kan jo være kjærester selv om dere ikke bor sammen.

[Gjest Gjest]

kjære deg, det er vondt å lese det du skriver, for det kommer så tydelig frem hvor vondt du har det. Jeg vil absolutt anbefale deg en tur til legen, slik at du kan komme i kontakt med en psykolog. Du skriver ikke om du har snakket med psykolog eller prøvd antidepressiva tidligere, men du bør diskutere begge deler med legen din. Jeg kjenner igjen så mye av det du skriver, gikk på en skikkelig smell noen år tilbake, og noen av det første jeg merket var at jeg fikk helt angst av kjæresten min. Var sikker på at vi ikke burde være sammen, og at han var årsaken til at jeg ble syk. Samtidig føltes det helt umulig å skulle greie å gå fra han, og jeg følte det som jeg befant meg i en konstant krisesituasjon. Etter mye om og men kom jeg meg til en psykolog, og begynte å ta antidepressiva. Det har tatt langt tid for meg å nøste opp i hva det er som egentlig plager meg, og jeg vet ikke om det er samtalene eller medisinen som har hjulpet mest, men sakte, sakte begynner hverdagen min å se lysere ut. Jeg skjønner at det er relasjoner generelt, og ikke spesifikt relasjonen til kjæresten min som er vanskelig, og at det er det jeg må jobbe med. Vet ikke om du kjenner deg igjen i noe av det jeg skriver, men det er tydelig at du er dypt deprimert, og har behov for hjelp. Et tegn på depresjon er at man mister følelsr for de nærmeste, og det er ikke rart at du gruer deg til å forholde deg til kjæresten din når du har det sånn. Greier du å snakke med kjæresten din om hordan du har det? Det synes jeg var veldig vanskelig, men hjalp når vi fikk åpnet opp temaet. Det jeg prøver å si er vel, nei, jeg tror ikke du er dømt til å være alene, du beskriver klassiske tegn på depresjon, og depresjon kan man bli frisk av. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg tenker i hvert fall at du på lengre sikt har best av å forsøke å holde fast på kjæresten. Slik det virker på meg er han din eneste kontakt med "virkeligheten", og om du mister den kontakten tror jeg det vil bli verre for deg.

Så er det jo samtidig slik at om du fortsetter å være så deprimert som du åpenbart er, vil nok han nå en grense på et tidspunkt. Her har jeg egentlig ingen råd, men jeg håper det bedrer seg for deg før det skjer.

[AnonymBruker]

Høres ut som en kombinasjon av mange ting.

Sykdommen din er subjektiv. Med det mener jeg ar den består av mye følelser og tanker. Du tar en rekke usunne valg i forbindelse med den.

Ville du ha reist deg opp ga sofaen, trukket pusten og gått løs på oppvasken hvis du var alene?

Jeg spør slett ikke for å være ekkel, men for å bevisstgjøre deg på hvorvidt følelsen av hans tilstedeværelse holder deg nede.

Det er jo bare du som vet.Men du må ansvarligjøres. Det er ikke omstendighetene alene som gjør deg slik, Det er i stor grad deg selv.

Anonym poster: 76d2675c9e62c8c61cb4d1d9c86efce4

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for svar.

Jeg tenker at det er meg som er problemet, ikke samboeren. Når jeg har vært alene litt har jeg ork til å gjøre mer husarbeid enn om det konstant er noe annet jeg stresser av. Altså samboer/å ikke være alene, selvom det gjør vondt å skrive det.....

Lang historie kort, jeg har hatt en problematisk oppvekst der jeg har måttet ta vare på en alkoholisert far og en mor som popper piller, og jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17, og har egentlig trivdes alene siden da.

Jeg fikk cipramil og psykolog for rundt 10 år siden, og cipramil gjorde det faktisk verre. Psykologen gikk jeg til i ca 1,5 år, og da jeg ville tilbake til psykolog for et par år siden, mente spykologen da at jeg var ferdigbehandlet, derav gikk uføretrygd-søknaden veldig raskt inn i systemet året etter...

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Skal forklare så godt jeg kan til legen. Jeg er redd det er annet enn deprasjon som plager meg også, da jeg tidligere har klart å trene 6 dager i uken i tillegg til husarbeid.

Jeg kan snakke meg samboeren, men jeg vil egentlig ikke. Jeg synes ikke han har noe med det på en måte. ... Selvom han han har alt med det å gjøre. Han bor jo med meg stakkars....

Jeg er 30 i tilfelle noen lurer. Jeg føler jeg er langt inni livet allerede, men jeg vil jo ikke ha det slik som dette resten av tiden. Lurer da på om jeg kunne skånet både meg selv og da spesielt samboer ved å skille lag fra ham..

Jeg har en bestevenn jeg snakker med så ofte det lar seg gjøre, helst mld nå siste tiden. Jeg holder kontakt med andre "venner" via nett osv, men det er det jeg orker for øyeblikket. Så jeg trenger ikke samboer for å tilhøre den "virkelige" verden....... Men jeg vet jo ikke hva jeg trenger.....

Anonym poster: e66c2f51483a2220d9744da190cf03ae

[AnonymBruker]

Måtte bare legge til at jeg har snakket med samboer, og han er mer enn forståelsesfull, men jeg vil altså ikke "bry" ham med det...

Ts

Anonym poster: e66c2f51483a2220d9744da190cf03ae

[AnonymBruker]

Noen flere som har en mening?

Ts

Anonym poster: e66c2f51483a2220d9744da190cf03ae

[AnonymBruker]

Nei, jeg synes ikke dere burde skille lag. I hvert fall ikke helt enda. Du er tydelig vis inne i en periode hvor du ikke har det bra, hverken med deg selv eller med samboeren din. Men du har tatt affære og bestilt legetime, så du ønsker mest sannsynlig ikke å ha det sånn du har nå. Og det er første steg på veien til å bli bedre. For det er det vi må satse på, at livet blir bedre. Jeg kan kun gi råd basert på mine egne tanker og erfaringer, så du får bare bære med meg.

Jeg er i en litt annen situasjon, men jeg merker også at jeg kjenner vemmelse ovenfor samboeren min. Vi ser hverandre ikke så mye grunnet jobb, men får til tider mer enn nok av ham. Av og til kjenner jeg avsky ved berøring, mens andre ganger greier jeg ikke å se på fjeset hans. Har ikke nevnt akkurat dette, men har sagt at han sikkert hadde fått det bedre uten meg. Det han da sa var at det var ikke opp til meg å bestemme om han hadde det best med eller uten meg. Du burde derfor ikke slå opp for å skåne han på noen måte. Samboeren din er en voksen mann som kan ta sine egne avgjørelser.

Og over til det med at du blir sliten av å ha mannen rundt deg. Vi har jo tidligere konkludert med at det kommer til å bli bedre. Og når dette skjer, vil du virkelig at han ikke skal være i nærheten da heller? For jeg vet med meg selv at når alt kommer til alt vil jeg virkelig ha han der. Akkurat nå er det ikke ideelt, men ved å gjøre det slutt nå er det faktisk over. Så hvis du kan se for deg en fremtid sammen med han, vent litt til. Se om forholdet blir lettere når du får det lettere. Det er dumt å ta en forhastet avgjørelse når man ikke er helt seg selv.

Anonym poster: 045c2336370d273da58a6fafa5b894e1