Hva tenker de på jobben :(

[Gjest Føler meg ussel]

Jeg var borte fra jobb med sykt barn fra onsdag-fredag.

Jeg gruet meg litt til å gå på jobb igjen i dag, så mye jeg gikk glipp av forrige uke og jeg fikk ikke planlagt som jeg skulle til dagen i dag. Fra lørdag til søndag sov jeg 3 timer, i natt har jeg ikke fått sove et sekund. Da jeg akkurat var sovnet klokken 4 om natten, våknet minstejenta og har holdt meg våken siden. Jeg er helt utslitt og visste ikke mine arme råd. Jeg ringte på jobben og sa at jeg hadde kjempe vondt i hodet, jeg turte ikke si at jeg ikke hadde sovet, det virker ikke som en gyldig grunn. Jeg føler meg så ussel og fæl. Hva tenker de når man først er borte med sykt barn 3 dager og så ringer og sier at man ikke kan komme på grunn av at man har vondt.

Kanskje de tenker dårlig om meg.

Jeg har 5 barn, mannen min jobber til 9 i kveld, jeg makter ikke ta meg av alt når jeg er så sliten, nå sender jeg de minste i barnehagen og de eldste på skolen, så legger jeg meg noen timer.

Synes dere jeg er en grusom arbeidstager? Med den her dagen har jeg vært borte tilsammen 6 dager etter jul, det er jo skrekkelig mye. Men ungene blir syke en etter en og jeg tenker at jeg må ta vare på meg selv også oppi dette.

[Gjest TS som føler seg]

Jeg tror altså at jeg bekymret eg for dagen i dag, og ble anspent av ikke å få sove, at det var det som gjorde at jeg ikke klarte å sovne i natt. Jeg kjenner et press og føler meg så sliten, jeg trenger vel bare litt søvn.

[Dalila]

Jeg var borte fra jobb med sykt barn fra onsdag-fredag.

Jeg gruet meg litt til å gå på jobb igjen i dag, så mye jeg gikk glipp av forrige uke og jeg fikk ikke planlagt som jeg skulle til dagen i dag. Fra lørdag til søndag sov jeg 3 timer, i natt har jeg ikke fått sove et sekund. Da jeg akkurat var sovnet klokken 4 om natten, våknet minstejenta og har holdt meg våken siden. Jeg er helt utslitt og visste ikke mine arme råd. Jeg ringte på jobben og sa at jeg hadde kjempe vondt i hodet, jeg turte ikke si at jeg ikke hadde sovet, det virker ikke som en gyldig grunn. Jeg føler meg så ussel og fæl. Hva tenker de når man først er borte med sykt barn 3 dager og så ringer og sier at man ikke kan komme på grunn av at man har vondt.

Kanskje de tenker dårlig om meg.

Jeg har 5 barn, mannen min jobber til 9 i kveld, jeg makter ikke ta meg av alt når jeg er så sliten, nå sender jeg de minste i barnehagen og de eldste på skolen, så legger jeg meg noen timer.

Synes dere jeg er en grusom arbeidstager? Med den her dagen har jeg vært borte tilsammen 6 dager etter jul, det er jo skrekkelig mye. Men ungene blir syke en etter en og jeg tenker at jeg må ta vare på meg selv også oppi dette.

Heihei!

Nå må du ta et steg tilbake og få et litt bredere perspektiv.

Du har ikke sovet, er sliten og trenger å ta deg inn igjen. Da er det lurt av deg å gjøre det du gjør nå. Prøv å hvile deg, pust ut, lad opp. Ingen er tjent med at du møter veggen, og slik jeg leser innlegget ditt er du på full fart mot den. Drit i hva de på jobb sier. Ta vare på deg selv og dine.

Dine behov er viktige.

Ha en fin dag.

[Lillie]

Høres ut som du trenger å slappe av.

Håper du får sove godt, og at den dårlige samvittigheten slipper taket - den har du ingen grunn for å ha.

Ikke tenk på hva de på jobben sier, først pri er å ta deg av deg selv og dine (og det er faktisk helt normalt at folk som har unger er borte fra jobb titt og stadig, slik er det på min arbeidsplass også. Og du har ikke mindre enn fem ).

Sov godt, og ha en fin dag

[smilo]

Har din mann tatt noen av syke-barn dagene? Hvis ikke så er det hans tur neste gang!

Ellers er det ikke noe galt i å ta en dag hjemme for din del heller, men jeg leser mellom linjene at du trenger hjelp på hjemmebane. Mulig jeg tar feil, men om det stemmer så ta en prat med mannen din.

[Gjest NN]

Nå skal jeg forsøke å svare ærlig. Det hende at du ikke er den beste arbeidstageren, men det virker jo som om du er en god mor.

I mitt tilfelle har jeg vært den kollegaen som IKKE har fått barn, og jeg har støtt og stadig måtte ta over arbeidsoppgaver fra folk med unger som plutselig ikke møter opp på jobb. Dette har gjort meg mer sliten enn det jeg skal være, fordi jeg nesten konstant ender opp med å jobbe 150% fordi noen er gravide og kjenner seg dårlig / hjemme med sykt barn.

(Andre eksempler: JEG måtte i møte med klienter, fordi kollega kjente seg dårlig, JEG måtte utføre alle de tunge løftene av rekvisita av pakker som har kommet til jobb, til tross for at det ikke er min oppgave, JEG måtte rydde kjøkkenet (heller ikke min oppgave) fordi kollega var gravid og dårlig. JEG har måttet ta over andre kollegaer sine kunder, fordi de har uteblitt fra viktige møter og vært hjemme med sykt barn osv osv. Alt dette kommer i tillegg til mine egentlige arbeidsoppgaver. )

Jeg har hatt lyst til å ringe inn til jobben og si at jeg er sliten og trøtt, fordi jeg har blitt så sliten av den ekstra arbeidsmengden til kollega med barn som uteblir fra jobb, men det virker ikke like stuerent som å kunne si at "ungen er syk". Sier man at ungen er syk, skal alle være veldig forståelsesfulle og kan ikke si særlig mye, i alle fall ikke på min arbeidsplass.

Til slutt så må jeg bare få påpeke at jeg innser at det er ledelsen sin feil som ikke legger opp arbeidsoppgavene bedre og at det derfor blir så mye mer for meg å gjøre - men når man er midt oppe i situasjonen har jeg tatt meg selv i å tenke mindre pene ting om mine kollegaer. Det bunner vel ut i at jeg mener at barn er et personlig valg, og at man må planlegge og ta konsekvensene av valgene man tar.

Til tross for at det er ledelsen sin feil, så er mest sannsynlig faktum at du ikke er verdens beste kollega. Du har valgt å prioritere annerledes. Du har valgt å prioritere ungene dine. Det er ikke feil det, men du kan ikke komme i ettertid og forvente at kollegaene dine skal synes at du er årets ansatt heller.

[lillevill]

Nå skal jeg forsøke å svare ærlig. Det hende at du ikke er den beste arbeidstageren, men det virker jo som om du er en god mor.

I mitt tilfelle har jeg vært den kollegaen som IKKE har fått barn, og jeg har støtt og stadig måtte ta over arbeidsoppgaver fra folk med unger som plutselig ikke møter opp på jobb. Dette har gjort meg mer sliten enn det jeg skal være, fordi jeg nesten konstant ender opp med å jobbe 150% fordi noen er gravide og kjenner seg dårlig / hjemme med sykt barn.

(Andre eksempler: JEG måtte i møte med klienter, fordi kollega kjente seg dårlig, JEG måtte utføre alle de tunge løftene av rekvisita av pakker som har kommet til jobb, til tross for at det ikke er min oppgave, JEG måtte rydde kjøkkenet (heller ikke min oppgave) fordi kollega var gravid og dårlig. JEG har måttet ta over andre kollegaer sine kunder, fordi de har uteblitt fra viktige møter og vært hjemme med sykt barn osv osv. Alt dette kommer i tillegg til mine egentlige arbeidsoppgaver. )

Jeg har hatt lyst til å ringe inn til jobben og si at jeg er sliten og trøtt, fordi jeg har blitt så sliten av den ekstra arbeidsmengden til kollega med barn som uteblir fra jobb, men det virker ikke like stuerent som å kunne si at "ungen er syk". Sier man at ungen er syk, skal alle være veldig forståelsesfulle og kan ikke si særlig mye, i alle fall ikke på min arbeidsplass.

Til slutt så må jeg bare få påpeke at jeg innser at det er ledelsen sin feil som ikke legger opp arbeidsoppgavene bedre og at det derfor blir så mye mer for meg å gjøre - men når man er midt oppe i situasjonen har jeg tatt meg selv i å tenke mindre pene ting om mine kollegaer. Det bunner vel ut i at jeg mener at barn er et personlig valg, og at man må planlegge og ta konsekvensene av valgene man tar.

Til tross for at det er ledelsen sin feil, så er mest sannsynlig faktum at du ikke er verdens beste kollega. Du har valgt å prioritere annerledes. Du har valgt å prioritere ungene dine. Det er ikke feil det, men du kan ikke komme i ettertid og forvente at kollegaene dine skal synes at du er årets ansatt heller.

Da synes jeg du skal ta det opp med sjefen. Det er ikke rett at du skal slite med masse oppgaver. Hva med andre kollegaer da, er alle syke? Håper du får overtidsbetaling.

Samtidig lurer jeg på hva som er logikken bak det å tenke så stygt om de som er borte. Hva mener du at de skal ha gjort?

[AnonymBruker]

Når du har så mange barn, har du og mannen 15 dager hver som maks antall dager dere kan være hjemme med sykt barn.

Om du er en dårlig arbeidstaker eller ei? Jeg må si at i min jobb, der det faller mye på oss andre når vi må dekke opp for folk som er borte, så synes jeg at du kanskje ikke er verdens beste kollega. Men det kommer jo an på jobben.

Anonym poster: 5cbf111b461b3b580ef3bcf357bf4b0b

[Gjest NN]

Hei lillevill, som jeg nevnte forstår jeg på et _logisk_ plan at det ikke er kollegaer sin feil når de er hjemme med sykt barn, men det er vanskelig å holde hodet kaldt og logisk når man er i en stresset situasjon. Når jeg har møtt opp til møter med klienter som jeg ikke har klart å forberede meg til fordi jeg fikk beskjeden 15 minutter før møtet om at dette plutselig var mitt ansvar fordi kollega er borte fra jobb, er det lett å tenke "faen heller, dette er tredje gang på 10 dager at jeg har måttet gjøre jobben hennes på grunn av at de ikke klarer å organisere hverdagen sin med unger" - uavhenging om kollegaen har en supergod grunn eller ikke. Når det er opptil flere kollegaer som uteblir ukentlig, blir man rett og slett utrolig lei av situasjonen, og tankene går fort til at disse kollegaene med barn ikke har samme ansvarsfølelse ovenfor jobben som barnefrie kollegaer. Er det politisk korrekt å tenke slik? Nei. Men tenker jeg (og mest sannsynlig mange med meg) slik likevel? Ja.

Jeg føler kanskje at det er mye mer sosialt akseptert "å være hjemme pga sykt barn", enn "å være hjemme fordi man blir stresset av jobben fordi andre er hjemme med sykt barn". Barn er et valg. Folk prioriterer. (Og selvfølgelig forstår jeg at barna prioriteres, og BØR prioriteres fremfor jobb, men det endrer ikke det faktum om at folk ikke drar sin del av lasset på jobb.) Man er ikke et supermenneske som klarer alt på alle plan samtidig (uavhenging om man har barn eller ei), og man er nødt til å prioritere det som er viktigst i sitt eget liv. For folk med barn er det som oftest barn. For oss uten barn er det vanskelig å rettferdiggjøre å ikke prioritere jobb. Det er oss uten barn som blir ringt ned i hytt og pine for å jobbe overtid, fordi "vi ikke har unger som skal legges", og "vi har sikkert ikke noe som er viktigere å gjøre akkurat nå". Det virker som om mange ledere ser på barnefrie kvinner som en utappet resurs som de kan benytte seg av når andre deler av systemet feiler. Jeg har ofte følt at mitt privatliv ikke får like mye respekt som privatlivet til kollegaer med barn. (Dette har vært en gjennomgangstrend i flere ulike firma jeg har arbeidet for i løpet av de siste 8 årene.)

Håper du forstår hvor jeg kommer fra.

[edderkoppdame]

Nå skal jeg forsøke å svare ærlig. Det hende at du ikke er den beste arbeidstageren, men det virker jo som om du er en god mor.

I mitt tilfelle har jeg vært den kollegaen som IKKE har fått barn, og jeg har støtt og stadig måtte ta over arbeidsoppgaver fra folk med unger som plutselig ikke møter opp på jobb. Dette har gjort meg mer sliten enn det jeg skal være, fordi jeg nesten konstant ender opp med å jobbe 150% fordi noen er gravide og kjenner seg dårlig / hjemme med sykt barn.

(Andre eksempler: JEG måtte i møte med klienter, fordi kollega kjente seg dårlig, JEG måtte utføre alle de tunge løftene av rekvisita av pakker som har kommet til jobb, til tross for at det ikke er min oppgave, JEG måtte rydde kjøkkenet (heller ikke min oppgave) fordi kollega var gravid og dårlig. JEG har måttet ta over andre kollegaer sine kunder, fordi de har uteblitt fra viktige møter og vært hjemme med sykt barn osv osv. Alt dette kommer i tillegg til mine egentlige arbeidsoppgaver. )

Jeg har hatt lyst til å ringe inn til jobben og si at jeg er sliten og trøtt, fordi jeg har blitt så sliten av den ekstra arbeidsmengden til kollega med barn som uteblir fra jobb, men det virker ikke like stuerent som å kunne si at "ungen er syk". Sier man at ungen er syk, skal alle være veldig forståelsesfulle og kan ikke si særlig mye, i alle fall ikke på min arbeidsplass.

Til slutt så må jeg bare få påpeke at jeg innser at det er ledelsen sin feil som ikke legger opp arbeidsoppgavene bedre og at det derfor blir så mye mer for meg å gjøre - men når man er midt oppe i situasjonen har jeg tatt meg selv i å tenke mindre pene ting om mine kollegaer. Det bunner vel ut i at jeg mener at barn er et personlig valg, og at man må planlegge og ta konsekvensene av valgene man tar.

Til tross for at det er ledelsen sin feil, så er mest sannsynlig faktum at du ikke er verdens beste kollega. Du har valgt å prioritere annerledes. Du har valgt å prioritere ungene dine. Det er ikke feil det, men du kan ikke komme i ettertid og forvente at kollegaene dine skal synes at du er årets ansatt heller.

Ok, du sier at det er et snakk om prioriteringer. Hvordan mener du at man skal løse problemet med at et barn er sykt? Sende barnet i skole/barnehage allikevel, la barnet være alene hjemme, be andre som burde gått på jobb være hjemme med barnet, være hjemmeværende? Hvordan planlegger man at barn kan bli syke?Jeg er heldigvis velsignet med god helse og friske barn og har ikke vært hjemme fra jobb på to år (minus nå de siste to uker da jeg er hjemme grunnet en operasjon) i motsetning til 95% av kollegaene mine. Og ja, jeg kjenner at det kan kjære irriterende, men det er bare en del av livet, noen må leve kollegaer som er mye syke, noen må leve med kollegaer som er mye hjemme pga syke barn.

Det å reprodusere seg er faktisk en grunnleggende del av livet til både mennesker og dyr og det som også skaper arbeidsskraft. Jeg har veldig stor forståelse for at det er slitsomt for kollegaer som må ta på seg flere oppgaver, men det at du er den personen som får alt ekstraarbeid når noen er syke eller borte fra jobb pga syke barn er vel kanskje et problem som det bør utarbeides løsninger for i din bedrift.

[Pria]

Fem barn! Ja- jeg vil nesten si at du ikke har noe ute i jobb å gjøre.

Jeg har også vært "hun på jobben uten barn" som har måttet ta over en haug med arbeidsoppgaver fra folk som brukte sykt-barn unnskyldningen i sånn grad at det ble personalsak ut av det. Og når de var på jobb har de der tilstede i kroppen men ikke i hodet.

[Gjest Mann på 47]

. Drit i hva de på jobb sier. Ta vare på deg selv og dine.

Dine behov er viktige.

Og folk lurer fortsatt på hvorfor det er lønnsforskjell mellom menn og kvinner?

[Gjest NN]

Hei Edderkoppdame! Jeg håper du leste det neste innlegget mitt også. Og jeg håper du la merke til delen hvor jeg sa at jeg er klar over at det egentlig er ledelsen sitt ansvarsområde. Problemet er at man ikke klarer å skille disse følelsene og tankene i hodet fra hverandre - det er menneskelig å bli irritert på kollegaer som ikke drar sin del av lasset - SELV om de har en god grunn.

Jeg har ikke barn, så jeg har heller ikke tenkt så mye på hvordan man kan løse en situasjon med syke barn. Det angår ikke mitt liv, og som folk flest i Norge, tenker jeg ikke så altfor mye på ting som ikke angår meg personlig. En ting som har vært vellykket i Japan er sykt-barn-sfo, noen få bedrifter har begynt å innføre sykestue på jobben (med sykepleier) slik at ansatte kan plassere barnet der og likevel ha muligheten til å jobbe. Det finnes mest sannsynlig muligheter dersom man hadde synes at denne saken er viktig, men man hører ikke særlig mye om akkurat denne saken. Det virker ikke som om kvinners jobbdeltakelse i samfunnet er noe som er prioritert på samme måte som menns. Dette er selvfølgelig trist, og jeg skulle ønske at kvinner med barn engasjerte seg mer for å få på plass alternative løsninger. (Men de er kanskje hjemme med syke barn og derfor har de heller ikke overskudd til å engasjere seg til å finne løsninger. Jeg mener ikke dette ironisk - jeg FORSTÅR at det krever både mye tid og energi å ha barn. Man kan rett og slett ikke rekke over alt på alle plan.)

Uansett - jeg har ikke sagt at det ikke er viktig å reprodusere seg, og jeg har heller ikke sagt at det å måtte dekke inn for kollegaer ikke er en del av livet. Jeg sa at jeg (og mest sannsynlig mange med meg) blir frustert av kollegaer som er hjemme med sykt barn. Det er rett og slett sannheten.

Trådstarter spurte om folk på jobben kanskje tenkte dårlig om henne. Det var dette jeg svarte på, med at ja - mest sannsynlig tenker de nok mindre godt om henne enn om hun ikke hadde vært hjemme med syke barn. Som du selv sa, det er også "grunnleggende del av livet" å reprodusere seg, og det er også en grunnleggende del av livet at kollegaer mest sannsynlig tenker mindre pent om deg dersom du er mye borte fra jobb og ikke drar din del av lasten. Det er ikke verdens snilleste svar, men jeg tror det er ærlig og sant.

[Gjest RockOn]

Folk klaget over de som har barn og er borte pga sykt barn, men resten av kollegaene som ikke har barn og er sykt rett som det er, det er greit?

På min jobb så er det de som ikke har barn som virker mer uansvarlige og ofte kan ta en dag som "syk" for å slappe av, mens de som har barn alltid dukker opp til avtalt tid og alltid gir beskjed hvis det skjer noe/forsinket osv. Så på min jobb er det virkelig annerledes..

[Gjest pellepirat]

Vel.... nå vet vi jo ikke hvilken jobb du har, hvilke oppgaver du har, ansvarsomfang osv. Men har man sykt barn så har man det. Da er det jo helt legitimt å være hjemme, ingen kan si noe annet! Små barn trenger pleie og kan ikke bare settes hjemme alene. At du er veldig sliten og holder deg hjemme er vel i grenseland, men samtidig, føler du deg så gåen at du ikke klarer å være på jobb, så har du jo mulighet til å holde deg hjemme. I min jobb er det frivillig om man jobber ekstra for andre, og da er det overtidsbetaling. Ingen tvinges her til å jobbe for noen som har sykt barn.

Man har egenmld dager tilgjengelig, og det går jo rett og slett på tillitt. Du sier du har vært borte 6 dager siden jul, det er nok ikke fryktelig mye. Som du sier, så kommer ofte sykdom på flere barn samtidig.

De som ikke har barn selv og ser på deg som dårlig kollega, håper jeg selv får seg en vekker den dagen de får barn. Det er ikke noe gøy å være hjemme med sykt barn, det er faktisk mer slitsomt enn å være på jobb. Og i tillegg så går man hjemme med dårlig samv.het for at man ikke er på jobb.

Nå er det jo noen som utnytter systemet, og bruker både egne egenmld og sykt barn egenmld for å holde seg hjemme bare for å ha fridag, og det synes jeg ikke noe om..! Da er man både dårlig kollega og dårlig arbeidstaker.

Men vi har heldigvis et bra system her i landet for å ta vare på arbeidstakere (og barn) som blir syke.

[Gjest Belle Gunnes]

Hvor mye jobb kan du gjøre hjemmefra da? For meg er den en selvfølge å jobbe så mye hjemmefra som mulig om jeg er syk (ikke så ofte heldigvis, men man klarer fint å svare mailer selv om man er spysjuk ol).

Jeg har de siste årene ikke hatt problemer med at kollegaer er hjemme med sykt barn, fordi de er like tilgjengelige for meg via telefon og mail. Og de jobber jo selv om de er hjemme. Dagens teknologi gjør jo at jobbdagen kan flyte mer ut og arbeidsstedet ikke spiller så stor rolle.

Men klart - står man i butikk, er sykepleier ol, så går det jo ikke. Da må man jo være på jobb for å jobbe.

[edderkoppdame]

Hei Edderkoppdame! Jeg håper du leste det neste innlegget mitt også. Og jeg håper du la merke til delen hvor jeg sa at jeg er klar over at det egentlig er ledelsen sitt ansvarsområde. Problemet er at man ikke klarer å skille disse følelsene og tankene i hodet fra hverandre - det er menneskelig å bli irritert på kollegaer som ikke drar sin del av lasset - SELV om de har en god grunn.

Jeg har ikke barn, så jeg har heller ikke tenkt så mye på hvordan man kan løse en situasjon med syke barn. Det angår ikke mitt liv, og som folk flest i Norge, tenker jeg ikke så altfor mye på ting som ikke angår meg personlig. En ting som har vært vellykket i Japan er sykt-barn-sfo, noen få bedrifter har begynt å innføre sykestue på jobben (med sykepleier) slik at ansatte kan plassere barnet der og likevel ha muligheten til å jobbe. Det finnes mest sannsynlig muligheter dersom man hadde synes at denne saken er viktig, men man hører ikke særlig mye om akkurat denne saken. Det virker ikke som om kvinners jobbdeltakelse i samfunnet er noe som er prioritert på samme måte som menns. Dette er selvfølgelig trist, og jeg skulle ønske at kvinner med barn engasjerte seg mer for å få på plass alternative løsninger. (Men de er kanskje hjemme med syke barn og derfor har de heller ikke overskudd til å engasjere seg til å finne løsninger. Jeg mener ikke dette ironisk - jeg FORSTÅR at det krever både mye tid og energi å ha barn. Man kan rett og slett ikke rekke over alt på alle plan.)

Uansett - jeg har ikke sagt at det ikke er viktig å reprodusere seg, og jeg har heller ikke sagt at det å måtte dekke inn for kollegaer ikke er en del av livet. Jeg sa at jeg (og mest sannsynlig mange med meg) blir frustert av kollegaer som er hjemme med sykt barn. Det er rett og slett sannheten.

Trådstarter spurte om folk på jobben kanskje tenkte dårlig om henne. Det var dette jeg svarte på, med at ja - mest sannsynlig tenker de nok mindre godt om henne enn om hun ikke hadde vært hjemme med syke barn. Som du selv sa, det er også "grunnleggende del av livet" å reprodusere seg, og det er også en grunnleggende del av livet at kollegaer mest sannsynlig tenker mindre pent om deg dersom du er mye borte fra jobb og ikke drar din del av lasten. Det er ikke verdens snilleste svar, men jeg tror det er ærlig og sant.

hehe, ser den. Selv blir jeg irritert når folk er syke og f.eks er allergiske selvom jeg vet at det ikke er deres feil. Nå vet jeg heller ikke hvor mye TS er borte heller, om det er snakk om tre dager på laaang tid, er det noe helt annet enn om det skjer "hele tiden". Jeg er sykemeldt nå f.eks men tar unna et par småting hjemmefra ved behov, men har vanligvis veldig lavt fravær også ift de som ikke har barn og får ikke nevneverdig med dårlig samvittighet om jeg skulle være nødt til å være hjemme et par dager. Som sagt så er jeg heldig når jeg har to barn som sjelden er syke, pluss at jeg har mulighet for å jobbe en del hjemmefra når barna er syke.

Det jeg reagerte mer på i innlegget var den delen om prioriteringer, for det så ut som du mente at hun kanskje kunne ha prioritert annerledes når barna var syke, og det er ikke alltid man har noe valg der.

[Dalila]

Og folk lurer fortsatt på hvorfor det er lønnsforskjell mellom menn og kvinner?

Hva mener du med det? Skal hun ha lavere lønn fordi hun er sliten av hverdagen sin? Ser ut som hun har hovedansvaret for barn i denne familien, er du uenig?

[Gjest Coolaid]

Jeg har to barn selv. Alle som har barn vet hvordan det er. Det passer aldri å være hjemme, enten man er syk selv eller har sykt barn. Det var en her inne som sa at du ikke var en god arbeidstager. Jeg syns du er det. De som bekymrer seg for jobben på fritiden bryr seg tydeligvis om jobben. Det er veldig lett å lurer på hva andre tror om en selv. Det må vi bare slutte med, det er umulig å vite og fører bare til bekymringer og ubehag. Mest sannsynlig så gleder de seg til at du kommer tilbake på jobb og håper du og barna føler seg bedre. Lykke til

[Gjest tja]

Om de tenker dårlig om deg? Vel, det kommer vel an på hvor du jobber det, tror jeg. Her har vi toleranse for at noen er borte pga syke barn, de fleste har eller har hatt barn selv så de kjenner seg igjen i situasjonen. Vi ser også at de med barn ikke er mer borte enn de som ikke har ansvar for barn. Gjennom årene i arbeidslivet så går vi alle gjennom faser, jeg har vært den unge uten forpliktelser som syns det var greit å jobbe ekstra når noen var syke eller hjemme med syke barn, jeg har også vært den med barn men heldigvis med utrolig friske barn, og nå har jeg store barn som jeg ikke trenger å være hjemme med. De jeg irriterer meg over er de som er friske og som man må lete etter når en jobb skal gjøres eller de som er så hypersosiale at de ikke har tid til å jobbe, sykdom kan ingen noe for og er derfor ikke til plage for meg selv om jeg må jobbe litt ekstra innimellom.