Hvor er grensen for at mannen din jobber for mye?

[Gjest AdvocatusDiaboli]

Jeg har nylig begynt å jobbe som advokatfullmektig. Etter å ha snakket med de andre i firmaet har jeg fått høre at 50 timers uke er normal standard her for de litt eldre advokatene. Det er noen som jobber 60-70 timer i snitt, men det er deres valg og ikke noe krav og heller ingen nødvendighet for å bli partner eller gjøre det godt og de fleste ligger som sagt litt under eller over 50 timer. Noen jobber ned mot 45, men under det er uglesett, med mindre det er i perioder og da svekkes karrieremulighetene kraftig. Jeg må med andre ord belage meg på å jobbe ca. 50 timer i uken hvis jeg skal satse på denne jobben.

Jeg lurer på hvordan dere som har barn med menn som jobber omtrent så mye som dette synes at ting fungerer i hverdagen. Blir det for mye jobbb eller er dette helt greit? Når jeg møter en kvinne jeg er interesert i kommer jeg til å være klar på at det jeg ønsker meg er forhold der hun enten er hjemme med barna i småbarnsfasen eller jobber deltid. Jeg ønsker meg ikke en hverdag med satsing på to karrierer som begge krever mye jobb. Dama jeg ender opp med kommer derfor til å være en som selv ønsker at hun har mere tid til barn og hjem. Da blir ting selvfølgelig enklere, men alikevel kommer jeg jo som regel ikke hjem før etter 19. Fordi jeg vil tjene veldig godt på det så tenker jeg at det at jeg jobber mye blir lettere å akseptere. Skifter jeg til noe annet for å jobbe 40 timers uke blir lønnen dramatisk mye mindre.

Jeg har også svært engasjert i et par ting jeg gjør på fritiden. Jo mere jeg jobber med disse jo bedre gjør jeg verden og jeg opplever det som viktig. I tidligere forhold har jeg opplevd at kjærestene mine likte godt at jeg hadde det engasjementet og virkelig jobbet for noe. Jeg kan styre selv hvor mye tid jeg bruker på det. Men, bruker jeg lite tid er resultatene også tilsvarende mindre. I dag bruker jeg 10-15 timer i uken på det. Når jeg får dame kunne jeg godt tenke meg å vie i snitt 5-6 timer til det hver uke. Jeg kan reduserer det enda mere en dette og alikevel føle at det er nyttig, men det er ikke helt det samme selv om det fortsatt gir meg mye. Om jeg må droppe det helt er det en viktig del av meg som dør. Får jeg gjort noe med det brenner jeg.

Det er antageligvis viktig å nevne at jeg ikke er spesielt sliten når jeg er ferdig for dagen. Det kan skje hvis det har vært en spesielt tøff dag på jobben, men jeg har stort energinivå og blir ikke lett stresset.

Hva tenker dere?

[Gjest Gjest]

Hmm... mange kvinner ville sikkert ha likt å jobbe redusert eller vært hjemme med barna i småbarnsperioden. Ser bare positive ting ved det. Ang interessen din så bør vel strengt tatt familielivet komme i første rekke. Det eneste jeg reagerer på ved deg er at du skal sette kriterier når du treffer en dame - det synes jeg virker veldig egoistisk.

[Gjest AdvocatusDiaboli]

Hmm... mange kvinner ville sikkert ha likt å jobbe redusert eller vært hjemme med barna i småbarnsperioden. Ser bare positive ting ved det. Ang interessen din så bør vel strengt tatt familielivet komme i første rekke. Det eneste jeg reagerer på ved deg er at du skal sette kriterier når du treffer en dame - det synes jeg virker veldig egoistisk.

Hvorfor det? Jeg sparer henne jo for å innlate seg på et forhold der vi vil forskjellige ting og derfor havner i konflikt. Svært mange av de kvinnene jeg møter sier at de gjerne vil være hjemme eller jobbe redusert en periode om de har muligheten til det. For meg er det veldig viktig at den jeg blir sammen med også ønsker dette da de forholdene jeg ser rundt meg der begge har krevende jobber med lang arbeidstid ofte går dårlig når barn kommer inn i bildet. De virker helt utslitt og de mister ofte tenningen på hverandre og havner i konflikt. Jeg forteller hvem jeg er og hva jeg vil så kan hun bestemme seg for om hun passer sammen med meg.

Jeg er enig i at familielivet må komme foran interessene mine og jeg kutter dem det jeg må, men jeg vil gjerne beholde det jeg kan. Jeg har også opplevd tidligere at det virker positivt inn på forholdet at jeg har dem. Jeg synes også at mange av de som er en del eldre enn meg og har kuttet ut ting de brenner for etter at de fikk barn virker som de har gitt opp litt og mistet gnisten. Som sagt så kutter jeg det jeg må, men jeg vil gjerne beholde det jeg kan.

[AnonymBruker]

Kan bli vanskelig, ts. De fleste kvinner ønsker riktignok menn som tjener mye og har en bra karriere, men det er likevel få av dem som innser at det ikke kommer av seg selv og at det i mange tilfeller betyr lange arbeidsdager. De får ting servert på sølvfat og behøver ikke forholde seg til dette slik menn må, og da får man heller ingen god forståelse for hva som faktisk kreves.

Anonym poster: 1f57052a54332f8ce51bfec822f3b216

[AnonymBruker]

Så lange dager hadde jeg ikke likt. Ikke fordi du jobber mye i seg selv, men du skriver at du ikke vil være hjemme før 19. Hva da med barna og henne? Du vil med andre ord være lite tilstede i hverdagen og gå glipp av mye på hjemmefronten. For meg hadde dèt vært en dealbreaker; kun fordi familieliv er -for meg- svært viktig. God lønn og trivsel er viktig det også, men hvorfor tjene godt dersom man ikke har noen å dele det med?

Sannsynligvis satt litt på spissen, men jeg håper du forstår hva jeg mener.

Anonym poster: 9be1e7547bf08572a45421413cefb89e

[AnonymBruker]

Samboeren min jobber for tiden offshore samt på kontoret.. når han jobber på land på kontoret jobber han stortsett fra 7 - 19.. og det er både jeg og han lei av. Han kunne likså godt vært offshore da.. ser han jo omtrent ikke uansett. Blir bare tid til veldig sein middag, 5 min leking med kidden, og så er det å hoppe til køys for da var den dagen over.

Vi velger å holde ut et år til for å spare opp en del penger. Men så snart det kommer en unge til i livet vårt vil han finne seg en 8-16 jobb.

Anonym poster: 6942d81b3b47139718e488cc24aee5a3

[AnonymBruker]

Jeg vil heller ha mindre penger å rutte med og en mann som er til stede i livet mitt, enn romslig økonomi og en mann jeg knapt ser. 50-60 timer i uka er mye synes jeg. Men det finnes sikkert mange damer som ønsker en pengesterk mann og et liv som husmor med bare en liten jobb på si'.

Anonym poster: ba6a5986a1b6306aff6ec9d513246c59

[Gjest Gjest]

Så lange dager hadde jeg ikke likt. Ikke fordi du jobber mye i seg selv, men du skriver at du ikke vil være hjemme før 19. Hva da med barna og henne? Du vil med andre ord være lite tilstede i hverdagen og gå glipp av mye på hjemmefronten. For meg hadde dèt vært en dealbreaker; kun fordi familieliv er -for meg- svært viktig. God lønn og trivsel er viktig det også, men hvorfor tjene godt dersom man ikke har noen å dele det med?

Sannsynligvis satt litt på spissen, men jeg håper du forstår hva jeg mener.

Anonym poster: 9be1e7547bf08572a45421413cefb89e

Jeg formulerte meg nok litt klønete der. Jeg nok kan sjonglere en del på når jeg faktisk kommer hjem. Snittarbeidstiden vil frobli på 10 timer om dagen, men det vil variere veldig hvor mye det er fra deg til dag. Noen kortere og noen lengre. Jeg vil også i betydelig grad kunne komme hjem tidligere, være sammen med barn, og så jobbe et par timer på kvelden.

[Britt Banditt]

Jeg hadde ikke funnet meg i det. Før jeg fikk barn kunne jeg kanskje tenkt at det gikk bra, men du er klar over alt du går glipp av selv eller? Du kommer jo ikke til å være tilstede i barnas hverdag. De fleste småbarn er i seng ca klokken 19..

[Gjest Gjest]

Har ikke ønske om barn, og er heller ikke monogam, så det kunne teoretisk sett fungert. Vet ikke helt om det er noe jeg hadde foretrukket, men med tanke på at det at en person brenner for noe er noe jeg setter svært høyt så ser jeg ikke bort fra at det kunne fungert.

[Frøya a'2012]

jeg jobber selv mye, ser ikke noe galt i det, så lenge man har kapasitet.

Det er dog vanskelig å sette rammer for en framtidig partner, og kanskje du opplevde det samme som min mann, at han møtte en kvinne med samme iver og kapasitet for arbeid som han selv

-men om du finner en kvinne som går med på å jobbe redusert, slik at du får mulighet å jobbe med egen karriære, sett opp en anseelig spareavtale som hun er berettiget til å ta med seg ved en eventuell skillsmisse. kos deg i jakten

[Bonito]

Hadde nok ikke fungert for meg siden jeg hadde blitt gal av å gjøre alt hjemme alene. Men om det nå hadde vært slik måtte du nok betalt en større andel enn meg til felleskassa, slik at jeg fikk muligheten til å spare til min egen pensjon. Uten det hadde det vært helt uaktuelt.

[Zoom]

Så lenge du er ærlig på hvordan du ser for deg ukeplanen din fra begynnelsen av, og ikke lover gull og grønne skoger, så tenker jeg at det er helt ok. Jeg ville kanskje kuttet ned det du gjør på fritiden som "gjør verden til et bedre sted" til et minimum, om du får barn så tror og håper jeg at du vil synes det er minst like meningsfult å starte med å skape fred og kjærlighet i din familie, som i resten av verden.

Kanskje en dame som du møter via denne idealismen kunne vært noe for deg; at hun vil forstå den siden av deg, men ikke nødvendigvis ha en jobb hvor man forventer like heftig yrkesdeltakelse.

For øvrig kunne du nok aldri blitt sammen med meg, jeg har ikke studert i 6 år+ for å jobbe deltid og ikke være likestilt mtp yrkes- og familiedeltakelse.

Hvis det blir vanskelig for deg å ofre familie og fritid som partner i firmaet, så ville jeg vurdert veldig nøye om jeg kunne blitt tilfreds med en (dårligere betalt?) jobb, kanskje også med mindre status, som ikke krever like mye.

[melly666]

Grensen min går ved at vi ikke har tid til hverandre mer.

Men nå skal jeg jobbe mye selv (samme som deg forhåpentligvis) i fremtiden, så vi ville vært nødt til å finne en ordning ved eventuelt barn. Derfor håper jeg som deg at jeg finner en partner som ikke setter sin jobb så høyt.

[AnonymBruker]

Hvis du finner en kvinne som er enig med deg vil nok dette gå fint, men hvor mange år har du tenkt å jobbe sånn? Det kan være at det er barna dine som kommer til å bli lei av å ikke se pappaen sin, lenge før kona di reagerer.

I vinter var jeg på ferie, på et hotell hvor det var egen strand etc, der var det en ganske høyt profilert norsk advokat med familien. Han lå på stranden og bladde i dokumenter og pratet i tlf hele ferien, og da mener jeg HELE ferien. Kona hans brydde seg ikke så mye om det, men derimot barna var irriterte når pappa aldri kunne være med. Tror det er viktig at man iallefall tenker igjennom om det er sånn man vil ha det, eller om man vil roe ned litt etterhvert.

Anonym poster: dfcabe06e3b986bd52cedaa3f6ea234a

[Gjest LanaLane]

Synes 60+ er mye! Men det kommer an på hvor flink du er til å koble av. Kobler du ut jobb og er opplagt hjemme hadde jeg ikke reagert like mye.

[AnonymBruker]

Jobbe 7-19 og deretter denne hobbyen du bruker 15 timer på i uka attpåtil? Man kan like gjerne være alenemor, da har man i allefall en mindre å rydde opp etter.

Anonym poster: 8e8bcdfcca7dfe7ef5df089edd607060

[Gjest Gjest]

Jobbe 7-19 og deretter denne hobbyen du bruker 15 timer på i uka attpåtil? Man kan like gjerne være alenemor, da har man i allefall en mindre å rydde opp etter.

Anonym poster: 8e8bcdfcca7dfe7ef5df089edd607060

Kan ikke folk lese? 10 timer er 9-19. 50 timers arbeidsuke ikke 60. Ikke 15 timer til annen interesse, men 5.

[Gjest PorcelainDoll]

Hei, TS.

Har selv en far som er i samme bransje, og kjenner til tankegangen. Når det er sagt, er min umiddelbare tanke at det ikke nødvendigvis er en løsning å finne ei dame som ikke har en karriere, og som vil ser frem til å gå hjemme. Min mor har alltid vært drivende dyktig i det hun har gjort, og som min far alltid har sagt til meg og broren min: Hemmeligheten bak et godt familieliv er forståelse for den andres situasjon, fleksibilitet og raushet.

Nå er det ikke min intensjon å rakke ned på noen, men jeg tror det har hjulpet at min mor hadde en karriere før hun valgte å gå hjemme. Ikke bare gjorde det henne mer selvstendig, men jeg har aldri hørt henne klage over at min far kom sent hjem. Jeg har et inntrykk av at kvinner som er vant til å ha en full timeplan, og som vil gjøre noe med livet sitt neppe vil drive "dank" selv om hun er hjemmeværende. Sitter man hjemme og savner barna med en gang de sendes på deltid i barnehage, tror jeg at man har et problem.

I tillegg vet jeg at min mor har hatt stor respekt for at faren min valgte å jobbe overtid fordi hun selv kjente til miljøet. Det er enkelt å si at man godtar det, men det er en annen ting å leve med det, år etter år. En av min mors andre venninner hadde ingen spesiell karriere eller yrkesbakgrunn bak seg før hun fikk barn, hun har alltid klaget over at mannen "må" jobbe overtid. Noen vil nok forstå det, men etter å ha lest litt her inne, har inntrykket mitt om at ikke alle gjør det blitt forsterket.

Min barndom kunne ikke vært bedre, og jeg håper inderlig at jeg kan videreføre de samme verdiene til barna mine den dagen jeg får barn. Jeg kommer nok ikke til å slutte å jobbe (jeg er for glad i faget mitt), men jeg har et sterkt ønske om å gå hjemme med dem til de blir halvannet- to år for deretter å jobbe redusert i fem-seks år. Dessverre er dagens samfunn lagt opp til at man skal føle dårlig samvittighet for å tenke slik, og hadde det ikke vært for at jeg selv hadde den ballasten fra barndommen hadde jeg nok neppe valgt på samme måte.

Dette ble langt og meg og mine erfaringer, det jeg ønsket å få frem er at jeg tror det er viktig å tenke på flere ting når man velger å satse på den rette. Praktisk logistikk er en ting, men forståelse, ydmykhet og raushet er noe helt annet. Jeg har flere venninner som er sykepleiere, og som er særdeles oppegående og dyktige mennesker, men mange sliter med å forstå at jeg faktisk må levere resultater. Jeg kan ikke bare gå fra jobb på fredag fordi jeg ønsker det, jeg må få gjort unna det jeg har planlagt. Og nei, jeg får ikke betalt for overtid, det er innbakt i lønna mi allerede (som ikke er altfor høy nå som jeg er nyutdannet.)

At du har hobbyer du brenner for ville jeg sett på som utelukkende positivt. Jeg er enig i at familien ikke bør lide for dem, men det er da fullt mulig å planlegge slik at det ikke gjør det? Begge mine foreldre har hatt egne hobbyer under hele min oppvokst, og gjort det slik at den ene var sammen med oss når den andre fikk utfolde seg. Jeg tror det er utrolig viktig, spesielt dersom man er hjemmeværende, eller jobber redusert, at man tar seg tid til å utvikle interessene sine. På samme måte tror jeg det er viktig for en som jobber så mye som du kommer til å jobbe å ta seg tid til seg selv og gjøre noe man virkelig trives med. Det krever at begge er rause, og strekker seg langt for å få det til, men jeg er helt sikker på at det er mulig hvis begge ønsker det.

[Anglofil]

En ting er hva jeg synes, en annen ting er hvordan det vil gå utover barna. Jeg hadde aldri funnet meg i det, mest fordi det er uaktuelt for meg å være hjemme i småbarnsperioden eller jobbe redusert. Å jobbe er faktisk viktig for meg, ikke pga pengene, men fordi det gir meg glede og ingenting virker mer kjedelig enn å være hjemmeværende.

Det er nå så, hvis mannen min hadde jobbet så mye så kunne jeg kanskje ha valgt å fire litt på mine egne krav. Kun fordi jeg elsker ham. Men jeg tenker på hva man går glipp av som forelder. Som mor til mine fremtidige barn er ikke dette noe jeg vil utsette mine barn for, jeg vil at de skal ha en tilstedeværende far. Jeg vil heller ha en mann som tjener mindre men som er tilstedeværende framfor en mann som tjener godt men som jobber så mye at han knapt rekker å se sine barn.

Mvh Yvonne

Endret 11. mars 2013 av Yvonne