Hvordan takle slitsom kollega?

[AnonymBruker]

Har en kollega totalt uten nettverk.

En person som tar svært mye plass i sin tilstedeværelse. Snakker svært høyt, og mye, trekker knapt pusten. Kan snakke om en smule i en halvtime, stiller kritiske spørsmål og skal diskutere det aller meste, tar det meste personlig, og er helt utrolig hårsår. Blir svært snurt, fornærmet og direkte sur, uten at noen forstår for hva.

Forventer å bli kjørt hjem, fordi hun ikke har, og ikke gidder, å skaffe seg bil.

Klager over at "ingen gidder å høre på meg", "ingen bryr seg om hva jeg sier", og kommer med små stikk så ofte hun kan når hun er sjalu over andres arbeidsoppgaver, som hun gjerne skulle ha hatt. "Jasså, er du sjef i dag? Jasså, er du blitt en av de viktige nå?" og så videre.

Dette har blitt tatt opp med leder mange ganger, og det har blitt tatt opp med vedkommende like mange ganger, men ingenting skjer.

Det hender det bedrer seg en periode, og så er vi i gang igjen.

Jeg føler meg fullstendig utslitt etter en dag på jobb med dette mennesket, det er aldri fred å få, ei heller i lunsjen. Skravla går i ett sett.

Får hun ikke sitte på hjem, er hun sur som en eddik. Ser ikke alle på henne og hilser spesielt til henne når de kommer inn i rommet, blir hun fornærmet. Er man opptatt med noe annet mens hun sitter å messer om det samme vi alle har hørt tjue ganger den siste halvtimen, og hun ikke får oppmerksomhet, blir hun fornærmet.

Vedkommende er svært nærtagende, har dårlig selvtillitt og er svært ensom.

Alle forsøk på å omgås privat gjør at hun blir svært fornærmet når man ikke orker å omgås henne lenger, fordi hun forventer og forlanger svært jevnlig kontakt. Når man da trekker seg unna, blir hun heller ikke blid, og kommer med kommentarer om at "Du har jo aldri tid til meg lenger".

Det er en grunn til at ingen orker å omgås vedkommende, det er lite hyggelig å bli fullstendig tappet for energi når man omgås en slik krevende person.

Jeg var dessverre så dum og prøve å være litt sammen med henne, men jeg angrer bittert nå, for hun tror jo at vi er så gode venner. Jeg orker rett og slett ikke mer. Det verste er at hun gjør det slik at jeg, og flere andre, får dårlig samvittighet. Hun kan jo ikke styre andres liv, hun må jo ta tak i sitt eget. Likevel bruker hun oss på jobb, fordi hun ikke har noen andre. Jeg er hyggelig, men holder avstand, likevel tror hun jeg er fungerende taxi for henne, og det er vanskelig å bare kjøre forbi, for da blir hun jo så fornærmet. Hun forventer at jeg kommer på besøk, noe jeg hverken har lyst eller vil prioritere, for da vil dette ingen ende ta. Hun eier ikke forståelse for at vi andre har familie, nettverk og venner, og at vi ikke orker å måtte forholde oss til denne oppførselen både privat og på jobb.

Hvordan i alle verdens dager skal man takle dette?

Anonym poster: 9b66066cc29de1e90b678c2fff1ceb13

[pusekatta]

Det virker nesten som du må minimere kontakten helt mellom deg og henne -helt-. Jeg ble helt sliten av å lese teksten din jeg, det må være utrolig slitsomt å ha deg slik på jobb. Gjør det noe om hun blir fornærmet da? Hun kan vel ta bussen, osv? Jeg tror nesten ikke jeg hadde brydd meg om at hun ble fornærmet, kanskje hun da skjønner at hun må ta seg sammen etterhvert.. Hva sier lederne på jobben?

[Pria]

Kjære vene, det er du som må ta tak i dette og holde opp med å degge for henne. Vi kjenner ikke denne kvinnen og kan ikke gi så mange konstruktive råd. Og når det gjelder jobben så er dette noe som personalansvarlig skal ordne opp i, og ikke arbeidstagerne innimellom.

[Frøya a'2012]

Det eneste du kan gjøre er; for deg selv.

Det er bare å sett ned foten, blir hu fornærma, so what? Man behøver ikke bli ufin, bare si at "nei, jeg har ikke anledning å kjøre deg", "nei, jeg har ikke anledning å finne på noe". -og når det kommer seg til arbeidsmiljøet, si fra, slik arbeidshverdag kan man ikke ha., dette må personalansvarlig bare ta tak i, omgåående.

[AnonymBruker]

Jøss, har vi samme kollega?

Hun høres prikk lik ut som min, og det er ikke lett å forholde seg til. Dama er et konstant, negativt felt, det er noe galt med alt og alle. Passiv-aggressiv til tusen, og nekter å gjøre noe med problemer, det er som om hun nyter å klage. Det verste er at jeg tror hun har det forferdelig vondt innerst inne, og til tross for at jeg river meg i håret av irritasjon er det jo synd på dama. Men hun har ikke bedt om min hjelp, og vi er kolleger- det eneste vi egentlig skylder hverandre, er å jobbe greit nok sammen.

Mitt råd: teflon, teflon, teflon. Vær grei og hyggelig når dere må prate sammen, men la ellers alt av humørsvingninger og klaging prelle av. Ikke ta det tungt, og ikke bli mer innblandet enn du ønsker. Høflig, men hyggelig, avstand er tingen! Når det gjelder kjøringen kan det være lurt å finne på noen påskudd. Du skal sånn og slik, og kan ikke kjøre henne. Det er i alle fall verdt et forsøk. Hvis hun fremdeles forventer kjøring når du har holdt på et år, må du nesten ta det direkte- men etter min erfaring med litt vanskelig kollega ville jeg definitivt prøvd den unnvikende varianten først.

Og neste gang du merker en slik person, så hold litt avstand fra starten av. Men det vet du vel... Lykke til!

Anonym poster: 327ca829846b2b0a54750ec38e8e6b3f

[AnonymBruker]

Det virker som om du ønsker å unngå åpen konfrontasjon. Da har jeg følgende tips/råd:

Overse negativ atferd... og gi respons på det positive :-)

Et tips for å unngå fornærmelser ved forventninger om å bli kjørt hjem: du kan jo bare si at du skal en annen vei etc.

Du kan f.eks. si at du har mye å tenke på (uten å si at det er hun som er problemet) hvis hun reagerer på din tilbaketreknig.

Anonym poster: e53cf937ddb07e5554e1461f0df8864c

[AnonymBruker]

Ja, vil helst unngå åpen konfrontasjon, da vi jobber svært tett, og er nødt til å samarbeide godt for å få arbeidsdagen til å fungere. Å si det rett til henne har leder prøvd flere ganger, det har blitt tatt opp med ledelsen med jevne mellomrom i flere år, og damen har vært inne på teppet mange ganger. Så skjerper hun seg en uke eller to, og så er vi i gang igjen. Ledelsen vet hvor ensom hun er, og unnskylder oppførselen med det. Det er nok mye derfor hun har disse humørsvingningene, men det gjør det jo ikke noe enklere å leve med for oss som jobber med henne 5 dager i uka.

Det verste er antakelig at vi synes synd på henne også. Hun er ensom og har ingen. Klar over at det ikke er kollegaer sitt ansvar, men det er litt vanskelig å overse henne, for hun er egentlig veldig snill- bare fryktelig slitsom og nærtakende med utrolig dårlig selvtillitt.

Hun tapper en totalt for krefter.

Jeg innser at jeg må bli tøffere, og at hun bare får bli fornærmet uten at jeg skal få vondt i hjertet mitt og dårlig samvittihet av den grunn. Det er vel vanskeligst de førster gangene jeg kjører forbi henne og lar henne gå over en time hjem. Hun kan kjøpe seg bil som alle andre, det er viljen det står på....Hun har aldri noensinne tilbudt noen bensinpenger heller, hun tror vi, og spesielt jeg, er hennes personlige taxisentral.

Gi meg styrke til å gi mer f i henne.

Anonym poster: 9b66066cc29de1e90b678c2fff1ceb13

[pusekatta]

Bare av ren nysgjerrighet? Er det voldsomme omveier for deg å kjøre henne hjem? I såfall vil det iallefall være helt okei å si nei.

Siden dere jobber på samme sted, regner jeg med at dere tjener noenlunde det samme. Det er da ikke ditt problem at hun ikke gidder å kjøpe seg bil. (Du har penger til bil, da har vel hun også det).

Ellers er jeg enig med de andre. "Belønn" positiv oppførsel, og ignorer negativ. Eventuelt kan du ta en skikkelig alvorsprat med lederne og rett og slett si at du mistrives på jobben på grunn av dette mennesket, og at hun tapper dere for energi. (De vil vel ikke ha sykemeldinger heller? ). Ellers er rådet mitt å holde deg unna der du kan, og bare ha med henne å gjøre når du MÅ. KANSKJE hun etterhvert forstår greia.

[Fellatio]

Kanskje hun går på medisiner som gjør ar hun ikke kan kjøre bil? Virker jo merkelig å gå en time hver vei....

[AnonymBruker]

Neida, hun kjører bil hver dag i jobben....

Ja, det er omvei for meg å kjøre henne hjem, det hender hun spør om jeg kan kjøre en annen vei hjem enn jeg pleier og slippe henne av halvveis, slik at hun slipper å gå like langt.

Anonym poster: e07ec5a132d9fdc4fdec494670ad1c25

[pusekatta]

Akkurat det med kjøring: Så lenge det er en omvei for deg, så synes jeg du har full rett til å si nei. Eller, du kan si at hun kan sitte på mot bensinpenger. Det hun driver med er ren og skjær snylting!