Vanskeligere å bli forelsket ettersom årene går?

[Gjest Emmanuelle]

Husker da jeg yngre, jeg hadde sommerfugler i magen annahver uke, jeg ble rød i kinnene om en søt gutt flørtet med meg og jeg hadde hjertet i halsen dersom noen sa jeg var søt.

Nå, noen år etter, er det null sjans. Jeg blir bare ikke interessert lenger, eneste grunnen til hjertebank er for mye kaffe og dersom en fyr snakker til meg på facebook blir jeg bare oppgitt.

Har vært slik siden det ble slutt med min første kjæreste. Etter et halvt år fikk jeg meg ny kjæreste som jeg på overflaten hadde det kjempefint med; kjekk, snill, hyggelig, sjarmerende og morsom. Men jeg klarte ikke bli forelska i fyren uansett hvor mye jeg prøvde og ville. Ble slutt ganske kjapt.

Nå har det gått snart 4 år og jeg har ikke opplevd å ha en eneste sommerfugl i magen. Jeg som pleide å forelske meg i hytt og pine, nå skjer det absolutt ingenting.

Dersom en gutt viser interesse later jeg som ingenting til han gir opp, eventuelt ler jeg det bare bort og sier at jeg ikke har tid til gutter.

Flere som har det sånn? Blir man mer nummen ettersom årene går?

Må finne ut om jeg skal opprette egen sparekonto til stråhatter og kattemat.

Endret 10. mars 2013 av Emmanuelle

[sta]

Bare å starte kattefarmen da ja!

Tja kommer vel kanskje av behov og ønsker som har kommet litt lenger enn bare å ønske seg neste mann som kanskje var fokuset tidligere.

Og med erfaring bygger man også opp en del vegger for å beskytte seg selv. Så det kan jo være at det er noe som gjør at du rett og slett undebevisst beskytter deg selv mot å føle noe? Hva vet jeg

Kan ikke si det har endret seg mye for egen del, men så er det ikke ofte jeg blir forelska heller da... sånn hvert skuddår liksom.

[Rotemor]

Jeg har det på samme måten.

Jeg tror det handler mye om ubevisst sortering blant annet...Det er visse kriterier som skal bære oppfylt mtp mannens fortid, oppnåelser e.l ( bør ha bygd opp noe i livet)

Det handler sikkert om erfaring og. Jeg tror jeg holder igjen mye rett og slett fordi jeg "vet" at det ikke er vits å investere for mye energi i etablering.

Kanskje er jeg altfor kritisk, men det er temmelig dødt her også selv om jeg alltid har blitt lett forelsket.

[Gjest Nils-Per]

Samme her. Ikke at jeg har noen å velge imellom, men kan liksom ikke se for meg å være sammen med noen jeg kjenner til heller. For 10 år siden kunne jeg gi hvem som helst en sjanse så lenge jeg syns hun var pen. I dag har jeg en lang smørbrødsliste over ting som må være på plass. Går mye på holdninger. Syns det er veldig turn-off med teite A4-holdninger, mens før i tida kunne jeg godt forelske meg i noen som var kristne, medlem av AUF, anti-legalisering, you name it.

Har sikkert å gjøre med at når en blir eldre tenker en mer på fremtiden, det å (forhåpentligvis) kunne leve et helt liv med den personen, respektere det den personen står for og i det hele tatt bare fatte hverandre. Før i tiden var jeg mer villig til å tilpasse meg, mens nå ser jeg hva for et slitsomt liv en da begir seg ut på. Foretrekker definitivt å tenke sånn som jeg gjør i dag, selv om det kan være ensomt til tider. Kan ikke huske sist gang jeg var forelsket i noen, men det må ha vært i noen som sa noe smart i så fall.

Endret 10. mars 2013 av Nils-Per

[Ferny]

Husker da jeg yngre, jeg hadde sommerfugler i magen annahver uke, jeg ble rød i kinnene om en søt gutt flørtet med meg og jeg hadde hjertet i halsen dersom noen sa jeg var søt.

Nå, noen år etter, er det null sjans. Jeg blir bare ikke interessert lenger, eneste grunnen til hjertebank er for mye kaffe og dersom en fyr snakker til meg på facebook blir jeg bare oppgitt.

Har vært slik siden det ble slutt med min første kjæreste. Etter et halvt år fikk jeg meg ny kjæreste som jeg på overflaten hadde det kjempefint med; kjekk, snill, hyggelig, sjarmerende og morsom. Men jeg klarte ikke bli forelska i fyren uansett hvor mye jeg prøvde og ville. Ble slutt ganske kjapt.

Nå har det gått snart 4 år og jeg har ikke opplevd å ha en eneste sommerfugl i magen. Jeg som pleide å forelske meg i hytt og pine, nå skjer det absolutt ingenting.

Dersom en gutt viser interesse later jeg som ingenting til han gir opp, eventuelt ler jeg det bare bort og sier at jeg ikke har tid til gutter.

Flere som har det sånn? Blir man mer nummen ettersom årene går?

Må finne ut om jeg skal opprette egen sparekonto til stråhatter og kattemat.

Jeg tror man etter hvert mister illusjonen av at forelskelse og kjærlighet er så "enkelt". Og når man treffer noen nå, så blir det mest et ork å skulle åpne seg og investere i en ny relasjon. Det har jo gått i vasken før liksom. Så det er ikke like spennende lengre, og de positive følelsene og sommerfuglene overkjøres av andre ting.

[Gjest Emmanuelle]

For min del så handler det ikke om å tenke på fremtiden. Jeg er absolutt ikke klar for å etablere meg, jeg flytter til høsten, jeg har ikke ønske om barn, leilighet og gneldrende bikkje.

Men en flørt burde jo gå an? Å ha et godt øye til noen, synes noen er kjekke?

Jobber i et mannsdominert yrke, mulig det har ødelagt meg? Snakker som en trailersjåfør når jeg går av vakt og får høre absolutt alt helt usensurert.

[Ferny]

For min del så handler det ikke om å tenke på fremtiden. Jeg er absolutt ikke klar for å etablere meg, jeg flytter til høsten, jeg har ikke ønske om barn, leilighet og gneldrende bikkje.

Men en flørt burde jo gå an? Å ha et godt øye til noen, synes noen er kjekke?

Jobber i et mannsdominert yrke, mulig det har ødelagt meg? Snakker som en trailersjåfør når jeg går av vakt og får høre absolutt alt helt usensurert.

Jeg hadde problemer med å i det hele tatt synes en mann var kjekk en periode. Men det handlet om at jeg fremdeles hadde følelser for en mann jeg forelsket meg i flere år tidligere. Og klarte rett og slett ikke å like noen andre. Innså jo dette etter hvert (etter flere mer eller mindre vellykkende forhold til personer som jeg aldri helt forelsket meg i). Så måtte bare komme krypende tilbake til han jeg faktisk følte ting for. Men angrer ikke på det nå.

Men du er helt ferdig med din første kjæreste? Og ingen andre "uoppnåelige" som fremdeles ligger i bakhodet?

Hvis ikke kan det jo hende du har fått litt avsmak av menn pga. det innblikket du får i deres verden gjennom jobben din.

[Gjest Emmanuelle]

Ingen følelser for min første kjæreste nei, men han har nok lagt lista høyt angående hva jeg kan føle.

Ingen uoppnåelige som surrer i hodet heller, jeg har rett og slett ikke peiling på hva det er som foregår.

Kanksje det er det rasjonelle...har så vidt tid til trene om dagene pga skole, jobb og hobby, men det har ikke alltid vært sånn.

Merkelig dette, kanskje jeg rett og slett bare omgås med feil type mannfolk? Og ja, jeg tror nok jobben har ødelagt en god del av synet jeg har på det motsatte kjønn, men jeg synes det er dødsgøy å henge med de og har blir akkurat like ille selv

[AnonymBruker]

Husker da jeg yngre, jeg hadde sommerfugler i magen annahver uke, jeg ble rød i kinnene om en søt gutt flørtet med meg og jeg hadde hjertet i halsen dersom noen sa jeg var søt.

Nå, noen år etter, er det null sjans. Jeg blir bare ikke interessert lenger, eneste grunnen til hjertebank er for mye kaffe og dersom en fyr snakker til meg på facebook blir jeg bare oppgitt.

Har vært slik siden det ble slutt med min første kjæreste. Etter et halvt år fikk jeg meg ny kjæreste som jeg på overflaten hadde det kjempefint med; kjekk, snill, hyggelig, sjarmerende og morsom. Men jeg klarte ikke bli forelska i fyren uansett hvor mye jeg prøvde og ville. Ble slutt ganske kjapt.

Nå har det gått snart 4 år og jeg har ikke opplevd å ha en eneste sommerfugl i magen. Jeg som pleide å forelske meg i hytt og pine, nå skjer det absolutt ingenting.

Dersom en gutt viser interesse later jeg som ingenting til han gir opp, eventuelt ler jeg det bare bort og sier at jeg ikke har tid til gutter.

Flere som har det sånn? Blir man mer nummen ettersom årene går?

Må finne ut om jeg skal opprette egen sparekonto til stråhatter og kattemat.

Hvilket yrke jobber du i Emanuelle, du beskriver nesten meg Tror vel egentlig at det er greit at vi ikke faller som fluer når vi blir eldre, vet ikke hvor gammel du er, men jeg er 27, og merker at det er deilig å være mer sikker på hva jeg vil ha enn da jeg var 23-24.

Anonym poster: f2f87d604941262ff191ffcb6fae5200

[Gjest Emmanuelle]

Hvilket yrke jobber du i Emanuelle, du beskriver nesten meg Tror vel egentlig at det er greit at vi ikke faller som fluer når vi blir eldre, vet ikke hvor gammel du er, men jeg er 27, og merker at det er deilig å være mer sikker på hva jeg vil ha enn da jeg var 23-24.

Anonym poster: f2f87d604941262ff191ffcb6fae5200

Jeg jobber i sikkerhetsbransjen. Mye nattevakter, usakligheter og heslige videoer fra youtube. Er det rart man blir skeptisk

[Gjest Estelle]

Denne tråden var egentlig ganske "fin" å lese, for jeg har det sånn selv. Er i midten av tjueårene, og var sammen med the love of my life fra jeg var 19 til jeg fylte 21. Vi bodde sammen i tre år, og selv om forholdet var mildt sagt turbulent, hadde vi det også utrolig bra. Jeg har aldri vært så forelska før! Da det ble slutt (skjedde før sommeren), flytta vi begge til ny by, og det gikk vel halvannet år før jeg forelska meg på nytt. Kjekk og fantastisk fyr på alle mulige måter, det var ikke måte på så heldig alle venninnene mine mente jeg var, men jeg klarte ikke å bli forelska i han. Tror det var fordi jeg og eksen connectet på et ganske dypt nivå, mens med meg og han nye gikk det aldri lenger enn til å bli overfladisk moro og sånt.

Har flørtet med et par fyrer etter det, men jeg tenker at det må være noe mer for at jeg skal gidde å etablere et seriøst forhold. Ser at flere og flere av mine venninner kjøper leilighet, får barn og stasjonsvogn, men jeg er bare ikke på det punktet i livet. Jeg har alltid vært impulsiv, nesten en drømmer-type som gjør det jeg liker framfor det som er praktisk og smart. Har tro på at jeg blir mest lykkelig på den måten.

Vet ikke om jeg har tid til menn heller, for å være ærlig. Foruten at jeg er på slutten av et tøft profesjonsstudium, har jeg deltidsjobb (krever en del personlige og faglige kvalifikasjoner), jeg trener, samt at jeg har to veldig tidkrevende hobbyer. Møter jo menn på byen, men det må liksom være noe spesielt for at jeg skal gidde å gi avkall på hobbyene mine. Typene på mitt studium er enten utrolig prestisjeorienterte eller vanvittig geeky og umodne, og ingen av delene tiltrekker meg noe spesielt. Jaja, kanskje jeg bare er umåtelig sær.

[Catgirl]

Syns ikke det er vanskeligere å bli forelsket nå enn tidligere og jeg er i slutten av 20 årene. Men jeg tror at før man hadde erfaringer med en person av motsatt kjønn så kunne man ha et slags glansbilde av personen man var forelsket i og det var spennende, man fikk mye sommerfugler i magen fordi man kanskje hadde høyere forventninger til den andre personen. Alt er liksom så nytt og utrolig. Den man er forelsket i er perfekt og nesten gudommelig. Med årene innser man at den andre bare er menneske som en selv og har like så mange "menneskelig svakheter" osv.

Jeg hadde noen lignende følelser med min mor som forlot meg da jeg var 5 år gammel. Jeg så henne veldig sjeldent da jeg vokste opp. Og de gangene jeg fikk se henne var jeg i en slags emosjonell ekstase. I mine øyne var hun perfekt, vakker og morsom. Jeg trodde på hvert eneste ord hun sa, selv om hun fikk seg selv til å høres ut som en edlere person enn min far. Med årene kom jeg ned på jorden igjen angående henne og skjønte hva som var sant og hva som ikke var sant av det hun hadde sagt. Jeg ble kjent med henne og hun ble som et vanlig menneske.

Men jeg kan fortsatt få denne ekstase følelsen med folk jeg ikke kjenner. Det ligger kanskje litt igjen fra tilstanden fra barndommen. Tar det med en klype salt da, for er jo ikke passende å bli forelsket i alt og alle. Jeg nyter bare følelsen og aksepterer det for hva det er, en vakker illusjon

Jeg kan også ha en tendens til å tenke at den mest romantiske, vakre og nærmere overnaturlige kjærligheten er til de man ikke kan få av en eller annen grunn. Litt sånn dramatisk nesten. Elsker sånne tragiske kjærlighetshistorier som Romeo og Juliet, Wuthering heights etc.

[Gjest extra]

Men jeg kan fortsatt få denne ekstase følelsen med folk jeg ikke kjenner. Det ligger kanskje litt igjen fra tilstanden fra barndommen. Tar det med en klype salt da, for er jo ikke passende å bli forelsket i alt og alle. Jeg nyter bare følelsen og aksepterer det for hva det er, en vakker illusjon

Så bra skrevet

[Gjest Marmot]

Jeg ble også innmari lett betatt, det var nesten slitsomt. Nå er jeg ikke sånn mer i det hele tatt, men kjenner på helt andre følelser for kjæresten min og er litt forelsket når han ler.

[AnonymBruker]

Det er nok lettere å bli forelsket når man er veldig ung fordi hormonene tar mer plass i kroppen enn når man blir litt eldre. Likevel kan man bli forelsket i alle aldre. Det er egentlig ikke noe som heter forelskelse, det er i bunn og grunn en illusjon og et begrep vi bruker når kjemien stemmer. Det som avgjør om det blir noe mer er om vi lar oss rive med når kjemien først stemmer eller ikke, og jeg må nok innrømme at jeg sjelden gjør det.

Turn off med jester som skal ha menn med høy utdannelse + god jobb (altså status) og selv om jeg ikke har gjort det så ille så hater jeg likevel jenter som bare ønsker meg på grunn av oppnåelsen. Videre er det turn off med jenter som har ligget med halve byen og først når de er godt over 30 ønsker å slå seg ned med mann, barn, familie etc. Var jeg ikke bra nok tidligere så godtar jeg ikke å bli et andrevalg. Turn off med jenter som ikke vil noe annet i livet enn å feste, dra på ferie og henge på facebook halve dagen. Turn off med jenter som ikke kan diskutere annet enn såpeopera og hva de skal gjøre neste helg. Turn off med jenter som har to forskjellige barn med to forskjellige fedre. Turn off med jenter som ikke tar vare på seg selv og som lar seg forfalle.

Så ja, listen er blitt litt lengere enn forventet og jeg forblir nok singel en god stund til. Uten at det bryr meg så mye for øvrig

Anonym poster: 2feed8aa7b2de47a63066859d369a5d7

[RockPaperScissor]

Jo eldre man blir, jo flere erfaringer og forhold har man fått/hatt. Selvfølgelig lærer vi av alt vi går gjennom, og når det gjelder forhold og forelskelser får vi til slutt en liste vi automatisk går gjennom, enten om det er bevisst eller ei. Jeg ser det på meg selv, av alt jeg har gått gjennom, så har jeg plukket med meg ting jeg ser etter i en partner. I tillegg har jeg blitt såret såpass mange ganger at jeg ikke lar meg selv falle for fort heller. Det pluss bevissthet over hva jeg ønsker og trenger, gjør at jeg er nøyere med hvem jeg ønsker å bli kjent med.

Men det gir meg samtidig håp om at når jeg treffer den personen som innehar de kvalitetene og egenskapene jeg søker, så vil kriblingene være enda bedre enn for 10 år siden

[Gjest Emmanuelle]

Åh, så godt å se at jeg ikke er alene!

[AnonymBruker]

Egentlig litt fint å vite at jeg ikke er alene. Har av og til lurt på om det er noe galt med meg, eller om jeg har blitt helt blasert.

Ble lett forelsket/betatt før, men så skjedde det stadig sjeldnere. Ga noen forhold en sjanse for å se om det kunne utvikle seg mer, men fikk aldri helt "kjempeforelska-følelsen". Bestemte meg derfor for å heller være singel en stund. Så plutselig, mens jeg minst ventet det, gikk et ganske nytt vennskap over til å bli en stormende forelskelse, begge veier. Vi ble sammen, og ingen av oss hadde følt noe lignende før. Det var helt fantastisk og jeg var overbevist om at dette var mannen i mitt liv. Forelskelser dabber jo alltid av etter en stund, men jeg var fremdeles utrolig glad i han. Dessverre tok dette forholdet slutt, men jeg fikk jo opplevd at jeg kunne få den følelsen, og sterkere, igjen, selv etter mange år uten noen forelskelser. Nå håper jeg bare at det er mulig å oppleve det samme på nytt.

Min erfaring er i alle fall at det blir vanskeligere å falle for noen med åra, og det kan det nok være mange grunner til, men det er fortsatt mulig. Kanskje faller man mer for "rett" person ettersom man blir eldre, og ikke bare hvem som helst? Og det er jo i så fall positivt. Så får jeg heller vente en stund på drømmeprinsen. Og da bryr jeg meg ikke om penger, jobb eller status, men kjemi, like verdier, gode samtaler, trygghet etc.

Jeg har nok en side som vil gjøre det litt vanskeligere for meg enn mange andre kvinner; jeg vil ikke ha barn. Og det er det dessverre (for meg) veldig mange menn som vil.

Så det er godt mulig jeg ender opp alene med katta selv om jeg blir aldri så forelsket

Anonym poster: ece6f612b49954495c3f5472ee1d4c38

[Ferny]

Det er nok lettere å bli forelsket når man er veldig ung fordi hormonene tar mer plass i kroppen enn når man blir litt eldre. Likevel kan man bli forelsket i alle aldre. Det er egentlig ikke noe som heter forelskelse, det er i bunn og grunn en illusjon og et begrep vi bruker når kjemien stemmer. Det som avgjør om det blir noe mer er om vi lar oss rive med når kjemien først stemmer eller ikke, og jeg må nok innrømme at jeg sjelden gjør det.

Turn off med jester som skal ha menn med høy utdannelse + god jobb (altså status) og selv om jeg ikke har gjort det så ille så hater jeg likevel jenter som bare ønsker meg på grunn av oppnåelsen. Videre er det turn off med jenter som har ligget med halve byen og først når de er godt over 30 ønsker å slå seg ned med mann, barn, familie etc. Var jeg ikke bra nok tidligere så godtar jeg ikke å bli et andrevalg. Turn off med jenter som ikke vil noe annet i livet enn å feste, dra på ferie og henge på facebook halve dagen. Turn off med jenter som ikke kan diskutere annet enn såpeopera og hva de skal gjøre neste helg. Turn off med jenter som har to forskjellige barn med to forskjellige fedre. Turn off med jenter som ikke tar vare på seg selv og som lar seg forfalle.

Så ja, listen er blitt litt lengere enn forventet og jeg forblir nok singel en god stund til. Uten at det bryr meg så mye for øvrig

Anonym poster: 2feed8aa7b2de47a63066859d369a5d7

Forelskelse er ikke bare en illusjon. Eller - ikke helt sikker på om jeg skjønner hva du mener. Det at "kjemien stemmer" dreier seg jo om biologiske prosesser som skjer i kroppen også (ikke bare at man har samme interesser eller whatever). Det skjer endringer i hjernen som gjør at det skilles ut dopamin. Og kroppen reagerer nesten likt på kokain og dopamin. Får du det ikke, så blir du søren meg deperimert. Det er jo som narkotika! Jeg har vært der. Man kan ikke velge å ikke gjøre noe med det. Man MÅ HA det.

Synes for øvrig det var litt rart med den der - "jenter som er over tredve; ville de ikke ha meg før, får de meg ikke nå." Kanskje de hadde falt for deg da de var tjue også, bare at de ikke hadde møtt deg ennå? Timing, timing.

[Nettinettet]

Men det gir meg samtidig håp om at når jeg treffer den personen som innehar de kvalitetene og egenskapene jeg søker, så vil kriblingene være enda bedre enn for 10 år siden

Da kan jeg fortelle at det du håper på det skjer. Kriblingen var lengre, og følelsene blir bare sterkere og sterkere.