Samboeren mistror meg til stadig uten grunn

[AnonymBruker]

Tar denne anonymt.

Kort om oss: Begge i midten av tjueåra, har vært sammen i tre år. Han studerer rettsvitenskap og er ganske typisk jurist, egentlig, veldig trangsynt og fordømmende. Han har f.eks lite forståelse for mennesker som har slitt med psykisk sykdom, noe jeg flere ganger har kjent på kroppen (sliter psykisk selv, blant annet med spiseforstyrrelser og en muligens bipolar-diagnose.)

Vi har hele veien hatt et litt turbulent forhold, hovedsaklig fordi vi har dårlig økonomi ettersom han studerer. Vi bor trangt på under 40 kvadrat med to dyr, og vi ser hverandre lite i hverdagen. Eller, det vil si, vi ser hverandre mye, men det blir lite kvalitetstid, når han ikke jobber, leser han.

Helt siden vi ble sammen har vi hatt et problem med moren hans. Hun har gjort narr av alt fra foreldrene mine (kalt pappa "yrkestittel", fordi hun mener han er snobbete) og første gang jeg møtte henne dro hun opp at mamma hadde vært utro med en fyr som om det var en spøk! Samboeren og jeg var 21 da vi møttes og på den tiden vurderte jeg et år på en elitéskole i utlandet, det fikk hun snudd til at jeg ikke var seriøs med ham...

De siste årene har forholdet blitt mildt sagt turbulent. Like etter jeg opplevde sppntanabort og hadde enorme fysiske og psykiske smerter ble jeg med dem på en slektshelg et sted. Dette viste hverken hun, samboeren min eller slekta hans noen forståelse for (samboeren min kan ikke skjønne at jeg syntes det var så vanskelig) og overkjørte meg hele helga. Det hele toppet seg da vi dro tidligere fordi jeg var sliten, og slekta hans trengte seg inn i bilen og krevde at han skulle kjøre en ekstra tur fordi de måtte jo bare hjem. Var ikke snakk om å ringe taxi, nei, og det til tross for at vi hadde avtalt det ikke skulle skje på forhånd. Jeg, som allerede var lei av hele greia, ble jævlig sur, og det ble en høylytt diskusjon mellom meg go en av slektningene i bilen. Da vi hentet moren og broren var hverken moren eller jeg spesielt happy, og turen endte med en ganske kjip stemning.

Kona til sønnen til samboeren til moren hans har trakassert meg i lang tid, det samme har også sønnen, moren hans og stefaren har nektet å gripe inn (selv om de har tatt mange diskusjoner med kona og sønnen) selv om det har gått så langt at jeg blir drapstruet av sønnen. Jeg føler meg utrolig utrygg pga dette, og det går utover livskvaliteten min. Moren hans har også sagt at min far har sagt til henne at jeg har en tendens til å lyve, noe han aldri har sagt. Jeg har spurt om det. Nå i det siste (ca siste året) har jeg fått høre at moren hans sier stygge ting om meg til venninnene sine. Det går på alt fra at jeg ikke kan å lage mat og at jeg burde trappe ned på alt jeg gjør for å rydde mer til at jeg misbruker sønnen hennes og at jeg er et psykopatisk menneske. Hun påstår at hun ikke har sagt det, men da samboeren konfornterte henne i høst, innrømmet hun det til slutt, men hun klarte å snu det til en krangel der hun begynte å grine fordi jeg var jo dramaqueenen, må vite. (Greia er at hun har snudd helt om på alt og påstått at jeg har hevdet ting jeg aldri har hevdet, dratt inn folk som aldri var tema bla.)

I mange av disse sammenhengene har samboeren min først vært helt nøytral og brukt lang tid på å ta mitt parti. Forleden dukket det opp noe som gjorde at han ved første øyekast trodde at jeg hadde løyet om alt, og da presterte han å kalle meg alt fra psykopat til manipulator, sa at han var usikker på om jeg virkelig hadde utført en abort (han hadde jo ikke sett beviser på det), og at jeg gjorde livet hans til et helvete. Jeg ble lei meg, da jeg ikke hadde gjort disse tingene, og visste at jeg kunne bevise det. Fikk bevist det til slutt, og da trakk han tilbake alt.

Likevel synes jeg det er vanskelig å move on, for han har flere ganger tidligere beskyldt meg for løgn, tilsynelatende uten grunn. En gang var det fordi en han kjente brukte et annet kallenavn på en person derfor kunne jeg umulig ha snakket med vedkommende? I begynnelsen tenkte jeg at det sikkert var noe han ville vokse av meg, men jo mer jeg tenker på det, jo sykere er det. Mine foreldre er utrolig bekymret fordi han kaller meg psykopat, må dobbeltsjekke noe av det jeg gjør og at jeg må forklare meg uttømmende til ham om disse tingene. Det er ingen tillit der, og det er jo åpenbart. Hver gang et lite usikkerhetsmoment bringes inn, snus det til at jeg må bevise at det jeg sier er sant. Det er utrolig slitsomt, og jeg merker at jeg ikke klarer å leve sånn lenger.

Hadde det ikke vært for at vi hadde kjøpt leilighet sammen hadde jeg nok bedt ham flytte, men vi har leilighet og to dyr, og jeg vet vi er glade i hverandre innerst inne, så jeg vil gi det et nytt forsøk. Samtidig forteller alle meg at vi ikke har noe grunnlag for en felles fremtid, og at jeg bare bør droppe ham. Er så usikker, for jeg ser jo selv at dette ikke er greit, og jeg har sagt at neste gang han beskylder meg for noe er det slutt, og det står jeg fast ved. Har også krevd at han skal ta tak i moren sin og kreve handling fra henne, og at hun skal slutte å baksnakke meg, noe han godtar.

Men han mener altså at det er for mye for meg å forlange at han ikke skal ha kontakt med henne. Sånn jeg ser det er det eneste måte å få dama til å slutte på, hun gir faen i meg, vil ha meg ut av familien, og helst møtes når jeg ikke er tilstede. Hvis samboeren min møter henne alene har hun jo vunnet...

Samtidig vil jeg jo ikke nekte ham å møte noen, og jeg synes situasjonen bare er utrolig syk. Jeg blir sliten av hele greia, og ligger ofte oppe og tenker om natta. Utviklet en periode forsterket bulimi pga det, men har ved rein viljestyrke klart å slutte å kaste opp. Men jeg har det ikke bra, overhodet ikke. Ser at det på mange måter er best å bryte, men jeg er jo glad i ham... Og jeg vet han er en fin fyr på så mange måter. Han har stilt opp for meg på mange måter andre ikke ville gjort det på, og foruten denne greia med moren hans har han fra dag en visst at han ønsker en felles fremtid.

Tanker go innspill fra andre som ikke er involvert hadde vært fint. Krever jeg for mye av ham? Hva bør jeg kreve for å fortsette? Og bør jeg fortsette? Både psykiateren min og samtlige jeg har drøftet situasjonen med sier at det er folka på hans side som er ustabile, og at jeg bør holde meg langt unna. Er det feil å mene det? Han sier selv at han mener at moren er teit, men ikke mer enn det...

Hilsen fortvilet jente

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

[Miller]

Det høres ut som moren hans er psykopaten (hun må nesten ha en narsissistisk personlighetsforstyrrelse). For "vanlige" mennesker er det vanskelig å ha sånne personer i livet, og for deg er det faktisk krise. Jeg har selv en bipolar lidelse, og hadde ei som var narsissist i vennegjengen. Det tæret noe ufattelig på meg. Hun manipulerte, løy og trykket meg ned.

For din egen skyld, og for helsa de sin skyld, hold avstand til henne!

Er det mulig for deg å fortsette sammen med kjæresten, uten at du har kontakt med moren, men han har det?

[AnonymBruker]

Reagerer litt på ordbruken din, kan du oppklare for meg?

Først skriver du at du hadde en spontanabort, litt lengre ned skriver du at du fikk utført en abort. Hva mener du egentlig?

Anonym poster: 7c1f57f6871874bbbf08cd8bdcd20658

[AnonymBruker]

Hva faen gjør du med denne fyren? Herregud, du er ung -bli singel, finn deg selv og deretter drømmemannen

Anonym poster: 7f403713efed41c35b943da110ff5f0f

[AnonymBruker]

Det høres ut som moren hans er psykopaten (hun må nesten ha en narsissistisk personlighetsforstyrrelse). For "vanlige" mennesker er det vanskelig å ha sånne personer i livet, og for deg er det faktisk krise. Jeg har selv en bipolar lidelse, og hadde ei som var narsissist i vennegjengen. Det tæret noe ufattelig på meg. Hun manipulerte, løy og trykket meg ned.

For din egen skyld, og for helsa de sin skyld, hold avstand til henne!

Er det mulig for deg å fortsette sammen med kjæresten, uten at du har kontakt med moren, men han har det?

Reagerer litt på ordbruken din, kan du oppklare for meg?

Først skriver du at du hadde en spontanabort, litt lengre ned skriver du at du fikk utført en abort. Hva mener du egentlig?

Anonym poster: 7c1f57f6871874bbbf08cd8bdcd20658

Hva faen gjør du med denne fyren? Herregud, du er ung -bli singel, finn deg selv og deretter drømmemannen

Anonym poster: 7f403713efed41c35b943da110ff5f0f

Ja, jeg har tenkt på det samme selv, men når jeg nevner det for ham sier han bare at hun er "emosjonelt ustabil." Jeg gjør mitt beste for å holde avstand, men det hjelper ikke. Får stadig høre disse tingene hun sier om meg, og det stopper tydeligvis ikke. Har aldri fått høre at jeg er en dramaqueen før, og jeg vil tro, at jeg en gang i mitt 25 årige liv hadde fått høre det fra andre, om jeg virkelig var så gal som hun fremstiller meg som.

Anonym bruker: Det var en spontan abort, men alt kom ikke ut, så jeg måtte få restene fjernet kirurgisk. Beklager hvis ikke det kom godt nok frem i HI.

Siste anonym bruker: Ja, jeg har tenkt tanken selv.

Har hatt en oppvask med ham i dag, faktisk, etter at jeg skrev dette innlegget, for jeg innså selv, da jeg skrev alt, hvor psyko det faktisk er! Har fått høre det samme av venninner og psykiateren min, men det hjalp å få alt ned på papir. Jeg ser jo nå, helt klart, at jeg ikke har gjort noen feil, og at ting må endres. Så, jeg ga ham et ultimatium i dag; om hun ikke skjerper seg, må han velge, meg eller henne. Han sier at han skal velge meg, vi får se. Om han snur, blir det uten meg isåfall.

Jeg har mistet all livsglede de siste månedene. Tankene kverner og kverner, hva har jeg gjort for å fortjene dette? Som jeg sa gråtkvalt til pappa i telefonen; er jeg virkelig så ondskapsfull at jeg fortjener dette? Både venner og familie spør om det går bra med meg, og jeg innser nå at det er en grunn til at de spør. Jeg har hele tida prøvd å unnskylde samboeren med at det er mora som er gal, men når det går utover meg må det faktisk få konsekvenser for hans forhold til henne også. Dessverre.

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en typisk "gal mor fører til ganske så gal sønn". Har vært borti lignende selv... Han høres ikke ut som noe å bygge en framtid med akkurat. Hvor skal det ende? Til slutt kommer han vel ikke til å tro på deg når du sier hvor du har vært, fordi det kaaaaan hende du har vært hos en kollega for å ha sex. Selv om du bare var på jobb.

Anonym poster: c8da3f7f317b49a9d3292dea04f0dfc5

[AnonymBruker]

Det er ikke ofte at jeg sier dette men her må du sette hardt mot hardt. Oppførselen hans mor bedriver er ikke på noen måte logisk, og kan ikke forsvares på noe som helst nivå. Skal du fortsette sammen med han må dere være enige om det og enige i måten dere skal håndtere henne på. Hvis han likevel velger å støtte og komme med bortforklaringer for henne sier det mye om han som person. Mer trenger du faktisk ikke å vite.

Anonym poster: ca387800780cb3394c274c71fc26585c

[AnonymBruker]

Forleden dukket det opp noe som gjorde at han ved første øyekast trodde at jeg hadde løyet om alt, og da presterte han å kalle meg alt fra psykopat til manipulator, sa at han var usikker på om jeg virkelig hadde utført en abort (han hadde jo ikke sett beviser på det), og at jeg gjorde livet hans til et helvete. Jeg ble lei meg, da jeg ikke hadde gjort disse tingene, og visste at jeg kunne bevise det. Fikk bevist det til slutt, og da trakk han tilbake alt.

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

Det er ikke bare morens oppførsel som er problemet. Man trenger jo ikke lese noe mer enn det her for å se at TS er sammen med en fyr med store problemer. Derfor skrev jeg at man ikke kan bygge en fremtid med en sånn mann. Det er jo helt sykt.

Anonym poster: c8da3f7f317b49a9d3292dea04f0dfc5

[AnonymBruker]

Det er ikke bare morens oppførsel som er problemet. Man trenger jo ikke lese noe mer enn det her for å se at TS er sammen med en fyr med store problemer. Derfor skrev jeg at man ikke kan bygge en fremtid med en sånn mann. Det er jo helt sykt.

Anonym poster: c8da3f7f317b49a9d3292dea04f0dfc5

TS her: jeg kan dessverre ikke skrive så mye konkret om denne episoden, siden det da er veldig enkelt å skjønne hvem jeg er, men det som er saken er at han trodde han hadde beviser på at jeg løy, men så trakk vedkommende tilbake det han/hun sa. Grunnen til han nevnte de andre tingene, var ifølge ham, fordi han mente at jeg var manipulativ og psykopatisk dersom jeg stod bak hele greia (altså fant på det moren hans sa og gjorde.)

Har riktignok forklart ham at det er utrolig dårlig kildekritikk, siden det er mye han overså da han gikk til den konklusjonen, og det er han enig i.

Han er overhodet ingen creepy fyr (selv om jeg selv ser at det kan virke sånn), men det er en ting som plager meg litt, og det er at han ofte, gjerne når vi krangler, påstår at jeg prøver å manipulere han. Det har ikke rot i virkeligheten. Han er ofte skeptisk til at jeg gråter, og tror noen ganger at jeg gjør det for oppmerksomhetsskyld.

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

[AnonymBruker]

En mann kommer aldri til å gi opp sin egen mor, om da moren ikke missbruker sønnen sin. Jeg kan med stor sikkerhet si at han aldri kommer til å velge bort moren til fordel for deg. Men han vil sikkert ha pose og sekk, så at han vil fortsette å ha kontakt med henne, må du bare regne med. Men da bak din rygg. Er det bedre? Eller værre?

Anonym poster: 8c200d252f7b4d554b5a09b49fed02a8

[AnonymBruker]

Han er overhodet ingen creepy fyr (selv om jeg selv ser at det kan virke sånn), men det er en ting som plager meg litt, og det er at han ofte, gjerne når vi krangler, påstår at jeg prøver å manipulere han. Det har ikke rot i virkeligheten. Han er ofte skeptisk til at jeg gråter, og tror noen ganger at jeg gjør det for oppmerksomhetsskyld.

Personlig erfaring (dessverre) så sier manipulerende menn akkurat dette her... de overfører alle sine feil på sine partnere og går derfor fri. Han er ikke det skvett bedre enn sin mor. Han er foreløpig ung, og har ikke blitt helt voksen i sin psyokopatiske verden. Men tro men - det blir værre.

Anonym poster: 8c200d252f7b4d554b5a09b49fed02a8

[AnonymBruker]

En mann kommer aldri til å gi opp sin egen mor, om da moren ikke missbruker sønnen sin. Jeg kan med stor sikkerhet si at han aldri kommer til å velge bort moren til fordel for deg. Men han vil sikkert ha pose og sekk, så at han vil fortsette å ha kontakt med henne, må du bare regne med. Men da bak din rygg. Er det bedre? Eller værre?

Anonym poster: 8c200d252f7b4d554b5a09b49fed02a8

Jeg kommer ikke til å godta det dersom han har kontakt med henne fordi det ikke er snakk om noe så enkelt som at hun bare baksnakker meg. Når det har gått så langt at sønnen til samboeren hennes drapstruer meg, og hun godtar at samboeren hennes ikke gjør noe med det, eller prøver å ta tak i problemet, er det veldig alvorlig. Det tyder på at hun er særdeles ustabil, og jeg ønsker ikke å ha henne i nærheten av mine barnebarn om det er slik hun akter å agere resten av livet. Har gjort det klinkende klart, og han sier at han er enig.

Tror du at han lyver for meg? Han er egentlig en ganske ærlig person, og jeg har aldri tatt ham i løgn.

Men ja, valget mellom oss to er endelig. Jeg må ta vare på meg selv, og forstår han ikke det, får de to ha a fucking good riddance. Som jeg sa til ham, jeg tviler på at det er pga meg, jeg tror denne dama vil lage problemer uansett hvem han drar med seg hjem.

TS

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

[AnonymBruker]

Personlig erfaring (dessverre) så sier manipulerende menn akkurat dette her... de overfører alle sine feil på sine partnere og går derfor fri. Han er ikke det skvett bedre enn sin mor. Han er foreløpig ung, og har ikke blitt helt voksen i sin psyokopatiske verden. Men tro men - det blir værre.

Anonym poster: 8c200d252f7b4d554b5a09b49fed02a8

Blir litt skremt av det du sier, jeg tror virkelig ikke at han er psykopat. Han har aldri slått meg, eller truet meg, det eneste som skjer, er at han kan bli veldig kald i diskusjoner. Jeg kan sitte og gråte, og han bryr seg nesten ikke før han på en måte har sjekket om det er reelt. Da blir han hyggelig og skal trøste, akkurat det har jeg bitt merke i. Ellers kan han være utrolig kald, og jeg opplever på mange måter at han blir en mer ufølsom person når vi krangler. Han sier det er fordi jeg har en irriterende stemme og plager ham.

Han ber også alltid om unnskyldning, og erkjenner sine feil. Han mister hodet litt, som han pleier å si. Han hadde nesten ingen erfaring med jenter før han traff meg, og han er nok litt umoden på mange områder. Mangler blant annet litt empati, mens andre har han mer empati for, for eksempel fremmede og dyr. Vi har to dyr sammen, og han elsker dem. Jeg har aldri sett en person som er mer glad i dyret sitt enn ham, det ville han vel ikke vært om han var psykopat?

Men at han har noen kjipe personlighetstrekk, helt klart... Samtidig er det så mye fint i ham, han har støttet meg gjennom sykdom, jobbproblemer go gudene vet what not, og når vi har det bra, har vi det bra. Har dog, som flere påpeker innsett at jeg må gå videre om det ikke funker, så dette blir siste sjanse. Har lovet meg selv det. Jeg er en ganske oppegående person, har en god jobb og kan absolutt stå på egne bein. Får også høre at jeg har godt utseende, og han sier at jeg på grunn av det kan "finne noe bedre enn ham." Så det er ikke sånn at han prøver å dra meg ned. Han gir meg komplimenter for utseendet mitt og hvor dyktig jeg er i jobben min flere ganger daglig.

TS

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

[AnonymBruker]

Blir litt skremt av det du sier, jeg tror virkelig ikke at han er psykopat. Han har aldri slått meg, eller truet meg, det eneste som skjer, er at han kan bli veldig kald i diskusjoner. Jeg kan sitte og gråte, og han bryr seg nesten ikke før han på en måte har sjekket om det er reelt. Da blir han hyggelig og skal trøste, akkurat det har jeg bitt merke i. Ellers kan han være utrolig kald, og jeg opplever på mange måter at han blir en mer ufølsom person når vi krangler. Han sier det er fordi jeg har en irriterende stemme og plager ham.

Han ber også alltid om unnskyldning, og erkjenner sine feil. Han mister hodet litt, som han pleier å si. Han hadde nesten ingen erfaring med jenter før han traff meg, og han er nok litt umoden på mange områder. Mangler blant annet litt empati, mens andre har han mer empati for, for eksempel fremmede og dyr. Vi har to dyr sammen, og han elsker dem. Jeg har aldri sett en person som er mer glad i dyret sitt enn ham, det ville han vel ikke vært om han var psykopat?

Men at han har noen kjipe personlighetstrekk, helt klart... Samtidig er det så mye fint i ham, han har støttet meg gjennom sykdom, jobbproblemer go gudene vet what not, og når vi har det bra, har vi det bra. Har dog, som flere påpeker innsett at jeg må gå videre om det ikke funker, så dette blir siste sjanse. Har lovet meg selv det. Jeg er en ganske oppegående person, har en god jobb og kan absolutt stå på egne bein. Får også høre at jeg har godt utseende, og han sier at jeg på grunn av det kan "finne noe bedre enn ham." Så det er ikke sånn at han prøver å dra meg ned. Han gir meg komplimenter for utseendet mitt og hvor dyktig jeg er i jobben min flere ganger daglig.

TS

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

Huff se hva du skriver da. Han er kald og mangler empati og samtidig synes du er irriterende. Det er vel ikke slik det skal være? Et forhold skal være oppbyggende. Men jeg vet jo ikke. Jeg ser bare det du skriver. Og jeg kjenner meg litt igjen i dette og mine opplevelser rundt et slikt forhold.

Når det gjelder det å være psykopat og å være glad i dyr, så er det mer en mulig for en psykopat å være glad i dyr. Jeg bodde med en manipulerende mann og han manglet toalt empati for meg, men elsket dyr. Han sa slike ting, som din samboer sier til deg. Fy søren for en lykkens dag det var å kaste han ut (heldigvis min leilighet) men det tok lang tid før jeg skjønte hvordan forholdet var. Vi hadde jo våre gode stunder vi også.

Ble selv også forfulgt og opplevde drapsforsøk av en person med store psykotiske trekk. Han elsket sin hund mer enn noe annet her i verden.

Anonym poster: 8c200d252f7b4d554b5a09b49fed02a8

[Miller]

Han har kanskje ikke hatt verdens beste oppvekst? Det kan ikke være lett å vokse opp med en emosjonelt ustabil mor.. som manipulerer og lyver. Det er vel dette han er vandt til? At han er villig til å sette deg foran moren sier ganske mye.

Om han ikke klarer det, bør du komme deg ut.

Endret 10. mars 2013 av Miller

[AnonymBruker]

Å hevde at en person er psykopat, på bakgrunn av enkelthendelser som man får en subjektiv vurdering av på et diskusjonsforum tilsier i mine øyne at svaret er nærmest verdiløst.

Det er mye mulig at denne mannen har psykopatiske karaktertrekk, men det er da umulig å avgjøre etter å ha lest på et forum. Å advare mot holdninger og fremtidig atferd derimot, er en annen sak.

Anonym poster: ca387800780cb3394c274c71fc26585c

[AnonymBruker]

Huff se hva du skriver da. Han er kald og mangler empati og samtidig synes du er irriterende. Det er vel ikke slik det skal være? Et forhold skal være oppbyggende. Men jeg vet jo ikke. Jeg ser bare det du skriver. Og jeg kjenner meg litt igjen i dette og mine opplevelser rundt et slikt forhold.

Når det gjelder det å være psykopat og å være glad i dyr, så er det mer en mulig for en psykopat å være glad i dyr. Jeg bodde med en manipulerende mann og han manglet toalt empati for meg, men elsket dyr. Han sa slike ting, som din samboer sier til deg. Fy søren for en lykkens dag det var å kaste han ut (heldigvis min leilighet) men det tok lang tid før jeg skjønte hvordan forholdet var. Vi hadde jo våre gode stunder vi også.

Ble selv også forfulgt og opplevde drapsforsøk av en person med store psykotiske trekk. Han elsket sin hund mer enn noe annet her i verden.

Anonym poster: 8c200d252f7b4d554b5a09b49fed02a8

Han har kanskje ikke hatt verdens beste oppvekst? Det kan ikke være lett å vokse opp med en emosjonelt ustabil mor.. som manipulerer og lyver. Det er vel dette han er vandt til? At han er villig til å sette deg foran moren sier ganske mye.

Om han ikke klarer det, bør du komme deg ut.

Tusen takk for svar, alle dere som svarer, dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på det. Jeg føler at de rundt meg er påvirket av hele situasjonen, som tross har vart i noen år, så det er godt å få tilbakemeldinger fra noen som kan vurdere det hele med "nye" øyne.

Anonym: Jeg håper ikke at noen tror at jeg overser argumentene deres, og det er mulig at jeg er særdeles naiv, men jeg tror virkelig ikke at samboeren min er en psykopat. At han derimot har karaktertrekk som ikke er spesielt sjarmerende er jeg den første til å skrive under på. Det har jeg for øvrig lenge visst, og et av issuene våre har vært at han har visst for lite empati/forståelse for min psykiske sykdom. Jeg ser jo at mye av det han sier ikke er bra, og jeg blir veldig lei meg for det, spesielt det han sier om stemmen min har gjort at jeg har begynt å bli litt mer selvkritisk, men det sier vel mer om meg enn om ham.

Han er nok ikke en person som liker å snakke om følelser, og jeg tror grunnen til at han blir kald er fordi han ikke vet hvordan han skal takle det. Det skal også sies, at med disse drapstruslene og problemene med mora hans har det vært ekstremt mange problemer. Vi har diskutert problemer hver kveld, så jeg skjønner at han kan bli lei, det kan jeg også bli.

Miller: Enig med deg, elsker han meg ikke nok, og prioriterer han ikke meg over moren sin, så er det tegn nok på at vi ikke har en felles fremtid.

Jeg kjenner at jeg er utrolig usikker, jeg skal etter planen selge leiligheten min og flytte sammen med ham i et nybygg som står klart til våren. Faren min mener at dette er sykelig unormalt, og at jeg uavhengig av samboeren min bør droppe forholdet. Jeg ser jo alle de gode argumentene for at jeg bør move on, men samtidig, jeg er glad i ham. Skulle ønske at det gikk an å flytte juni fem måneder frem i tid, men jeg må ta et valg nå snart, og etter samtalen i kveld, har jeg egentlig valgt å prøve igjen.

Så spør jeg meg selv, er jeg dum? Er jeg en av de jentene jeg tidligere kritiserte for å ikke se ting med åpne øyne? Jeg prøver jo å se feilene hans, men jeg vet ikke om jeg unnskylder dem i for stor grad. BAHHH, usikker.

TS

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

[AnonymBruker]

Aner dessverre ikke hva som er best for deg. Det er ikke så lett å komme med noen fasitsvar.

Jeg vet bare at når jeg endelig bestemte meg, så følte jeg meg 100 kilo lettere.

Anonym poster: 8c200d252f7b4d554b5a09b49fed02a8

[Miller]

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

Tusen takk for svar, alle dere som svarer, dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på det. Jeg føler at de rundt meg er påvirket av hele situasjonen, som tross har vart i noen år, så det er godt å få tilbakemeldinger fra noen som kan vurdere det hele med "nye" øyne.

.

Han er nok ikke en person som liker å snakke om følelser, og jeg tror grunnen til at han blir kald er fordi han ikke vet hvordan han skal takle det. Det skal også sies, at med disse drapstruslene og problemene med mora hans har det vært ekstremt mange problemer. Vi har diskutert problemer hver kveld, så jeg skjønner at han kan bli lei, det kan jeg også bli.

Miller: Enig med deg, elsker han meg ikke nok, og prioriterer han ikke meg over moren sin, så er det tegn nok på at vi ikke har en felles fremtid.

Jeg kjenner at jeg er utrolig usikker, jeg skal etter planen selge leiligheten min og flytte sammen med ham i et nybygg som står klart til våren. Faren min mener at dette er sykelig unormalt, og at jeg uavhengig av samboeren min bør droppe forholdet. Jeg ser jo alle de gode argumentene for at jeg bør move on, men samtidig, jeg er glad i ham. Skulle ønske at det gikk an å flytte juni fem måneder frem i tid, men jeg må ta et valg nå snart, og etter samtalen i kveld, har jeg egentlig valgt å prøve igjen.

Så spør jeg meg selv, er jeg dum? Er jeg en av de jentene jeg tidligere kritiserte for å ikke se ting med åpne øyne? Jeg prøver jo å se feilene hans, men jeg vet ikke om jeg unnskylder dem i for stor grad. BAHHH, usikker.

TS

Anonym poster: 0cdac9cef42d2a9184fc195490fc882c

Det er vanskelig for samboeren min også å takle den psykiske lidelsen min i perioder. Det er svært vanskelig for ham å forstå hvorfor jeg er lei meg "uten grunn" for eksempel.

Jeg synes ikke du er dum. Alle har negative sider, høres ut som han har en del positive også. For meg virker det som moren hans og familien er det egentlige problemet.

Du kan bare sende meg PM om du trenger noen å snakke med

Endret 10. mars 2013 av Miller

[AnonymBruker]

Jeg sier bare en ting: Lytt til magefølelsen din.

Jeg tror at du vil få et mye bedre liv uten din samboer, for det er ikke enkelt å leve et liv uten kontakt med svigerfamilie. Jeg tror (tror) jeg vet hvem du er, og den leiligheten/huset er ikke verdt din livsglede.

Kom deg ut, og lev ditt liv i frihet.

Lykke til.

Anonym poster: 7dd191323f82276bb4d1cd9f74774e54