Hvor lenge vente med å få felles barn?

[Gjest Bonusmamma]

Jeg skriver her for å få noen tilbakemeldinger og erfaringer fra andre som er i lignende situasjoner.

Jeg fikk for snart et år siden kjæreste, og sammen med han fikk jeg to herlige bonusbarn - en gutt på fem år og en jente på ti år. Moren deres er også i et fast forhold og har vært samboer i ca to år (det er snart fire år siden hun og min kjæreste flytta fra hverandre).

Vi har det veldig fint sammen. Samarbeidet mellom kjæresten min og moren til barna fungerer veldig godt, vi møtes ikke mer enn vi må, men det fungerer fint. Ikke noe negativt snakk om hverandre, osv...

Jeg og kjæresten min var veldig nøye med å ikke gå for fort fram, og ta hensyn til barna hele veien ifh det å gå framover i forholdet vårt. Alt har gått veldig fint. Nå har vi bodd sammen i et halvt år, og også det har gått fint. Begge barna gir uttrykk for at de setter peis på at jeg bor der (sier det rett ut både til meg, faren sin og moren sin), og de har god tillit til meg. Vi er tydelige på at jeg ikke er en som skal "ta plassen" til mammaen deres, men at jeg er en person som kommer til å være en del av livet deres, som både kan være en venn og som også fungerer som noe vi voksne ser på som en som har ansvar for oppdragelse (mer og mer etterhvert).

Jeg har prøvd å finne steder på nett hvor det står om hvilke behov barn har når de opplever et samlivsbrudd. Har lest at barn mellom 1-12 år trenger i gjennomsnitt tre år på å bearbeide sorgen over at mor og far ikke er sammen lengre. Men det er ikke så mange som kan si noe om hvordan barn som har opplevd et samlivsbrudd og at mor/far får ny kjæreste reagerer når det kommer nye (halv) søsken.

Er det noen som har enten erfaringer (spesielt ifht alder eller antall år etter at bonusmamma/bonuspappa har kommet inn i bildet)? Eller som vet om noen som har skrivd noe om det?

Jeg og kjæresten min vil for all del ikke gå for fort fram i fht barna. Men likevel har jeg passert 30 år, og vil gjerne ikke vente altfor lenge med å prøve å få barn, i tilfelle vi har vanskelig for å få barn.

Håper noen har noen erfaringer de vil dele med meg!

[Ulrikke]

Tja.... Da jeg ble sammen med samboeren min, var stebarna mine 1, 2 og 6. Fellesbarnet kom da de andre barna var hhv 5, 6 og 10.

Det har gått komplett knirkefritt her, men jeg tror det hadde gjort det også om fellesbarnet kom et år eller to før.... Fellesbarnet kom noen dager før jeg fylte 32.

Nå er de 7, 12, 13 og 17 og er en kjempefin gjeng!

Samboeren min og barnas mor hadde bodd fra hverandre et år da jeg ble introdusert...

[Jolene]

Synes det er alt for tidlig å få barn sammen når forholdet er så ferskt, hva om det ryker? Enda fler å forholde seg til og det vil ikke minst forvirre barna. Hadde dere vært sammen lenger enn 1 år, og lenger enn 6 mnd (!!!) som samboere hadde nok saken stilt seg litt annerledes. Jeg vil råde dere til å vente til der i hvertfall har bodd sammen i 1 år.

[Gjest Marmot]

Hvis dere ikke har vært sammen et år engang, og allerede har bodd sammen et halvt år, har dere jo gått veldig fort frem.

[Gjest Trådstarter]

Ulrikke, så fint å høre at det funker så bra for dere, og at det har gått så knirkefritt for dere! Veldig godt å høre for meg! Jeg har tenkt litt sånn at det nesten har gått for bra fram til nå, og vært redd for at det liksom er noe "feil" nesten... Men veldig godt å lese at det faktisk kan funke med bonusbarn, felles barn, osv.

Og ja, mange vil si at det har gått fort. Men ingen forhold er like, og jeg vil si at en skal vite ganske mye om andres forhold før en skal kunne uttale seg alt for mye om hvordan andre skal gå fram i sine forhold.

Jeg vet at mange vil ha noe å si om hvordan vi skal/bør gå fram og ikke minst IKKE skal/bør gå fram i vårt forhold. Det var ikke det jeg spurte om råd for i dette innlegget - jeg ønsker å høre andres erfaringer, eller høre om noen vet om noen som uttaler seg mer faglig om dette.

Vi har uansett ikke tenkt å få barn nå med det samme. Men vi er i tvil om hvor lenge vi bør vente - om vi skal belage oss på et par år eller så mye som fem-seks år, før vi får felles barn.

Hadde ikke min kjæreste hatt en sønn og en datter fra føe, hadde vi nok flytta sammen før og allerede vært forlovet - og hvem vet, kanskje allerede hatt planer om barn. Men vi ønsker å ta hensyn til barna, som vi begge er veldig glade for at er en del av livene våre. Vi har kanskje gått fort fram i følge mange, men vi har tatt hensyn til barnas signaler og meniger hele veien så langt, og har selvfølgelig tenkt å gjøre det videre også.

Tusen takk til Ulrikke for tilbakemelding! Hører gjerne andres erfaringer også!

[Gjest Trådstarter]

Om flere har erfaringer om dette vil jeg gjerne høre fra dere. Jeg forstår at dette er et tema som ikke har fasitsvar, men vil gjerne høre andres erfaringer og tanker.

[Rotemor]

Jeg mener bestemt at man må legge mer i bunn av forholdet før barn skal planlegges.

Det er noe som kalles to- årskrisa. Det er iallfall min erfaring at man må jobbe seg igjennom noen utfordringer som oppstår når forelskelsen roer seg og man ser forskjeller hos hverandre, fremfor alle likhetene man er så glad i. Det tar gjerne et par år før man virkelig kan bedømme hva man at å bygge på.

Barn er dessverre ikke en fellesnevner man bør starte med.Det er så altfor mange eksempler der begynnelsen på slutten starte med barn.

Det er et sterkt signal i seg selv at man tror ett år er lang tid. Det er nok bare forelskelsen som taler

[Gjest Marmot]

Ulrikke, så fint å høre at det funker så bra for dere, og at det har gått så knirkefritt for dere! Veldig godt å høre for meg! Jeg har tenkt litt sånn at det nesten har gått for bra fram til nå, og vært redd for at det liksom er noe "feil" nesten... Men veldig godt å lese at det faktisk kan funke med bonusbarn, felles barn, osv.

Og ja, mange vil si at det har gått fort. Men ingen forhold er like, og jeg vil si at en skal vite ganske mye om andres forhold før en skal kunne uttale seg alt for mye om hvordan andre skal gå fram i sine forhold.

Jeg vet at mange vil ha noe å si om hvordan vi skal/bør gå fram og ikke minst IKKE skal/bør gå fram i vårt forhold. Det var ikke det jeg spurte om råd for i dette innlegget

I overskriften spør du hvor lenge man skal vente med felles barn, så jo, det er det du spurt om. I innlegget ditt påstår du at dere har brukt god tid, og det er det jeg er sterkt uenig i. Når man flytter sammen med ny partner under et halvår etter at man har møtt vedkommende, er det det stikk motsatte av å ta hensyn til ungene, etter mitt syn, helt uavhengig av hvor fantastisk og fint dere to har det sammen.

Man er ganske naiv dersom man ikke engang ser for seg muligheten for at parforholdet ryker. Og jo kortere tid man har vært sammen før man får barn, desto større er sannsynligheten for at det ryker når fellesbarnet kommer. Det å være forelder når man har barn med en annen enn den man lever sammen med, er vanskelig nok når det bare er én eks å forholde seg til, med flere blir det så mange å ta hensyn til at puslespillet blir nærmest uløselig.

Endret 10. mars 2013 av Marmot

[Gjest Trådstarter]

Selvfølgelig må jeg ha en overskrift som kort sier noe om hva denne tråden handler om, men jeg presiserer med en gang i innlegget at det jeg ønsker er tilbakemeldinger og erfaringer fra andre i lignende situasjoner.

Diskusjonen om jeg og kjæresten min går for fort fram eller ikke har jeg ikke bedt om så mye tilbakemelding på. Jeg vet om mennesker som forlova seg og gifta seg iløpetav få måneder, og fortsatt er sammen etter førti år og sier de har hatt et godt ekteskap og ikke kunne tenke seg å skulle delt livet med noen andre. Og jeg vet om folk som har vært kjærester i over ti år, bodd hver for seg siden den ene har barn fra før, bestemmer seg for å bli samboere og gifte seg, og ett år etterpå flytter de fra hverandre igjen.

Mitt poeng er at alle forhold er ulike. Jeg og kjæresten min ser hvor bra barna hans har det, mora deres sier også at hun merker at de har det bra, og de sier også til hun at de setter pris på at jeg bor sammen med de annenhver uke. Jeg vet at barn med skilte foreldre, som flytter mellom to hjem, har utfordrende hverdager, men jeg er trygg på at både jeg og kjæresten min og barnas mor og hennes samboer gjør alt vi kan for at barna har det fint.

Som sagt trenger jeg ikke tilbakemeldinger på hva andre tenker om vårt forhold, men jeg vil veldig gjerne høre andres erfaringer i lignende situasjoner. Som sagt i første innlegget har jeg lest om noen momenter når det gjelder barns reaksjoner og behov når mor og far flytter fra hverandre, men akkurat dette med å skulle få (halv) søsken har jeg ikke funnet så mye om. Derfor er andres erfaringer ønskelig.

[AnonymBruker]

Forsvaret du kaster deg inn i bekrefter sterkt for meg at det er ALTFOR tidlig for deg?

Du viser deg ekstremt umoden i dine svar.Det vitner om at du er ung og forelska.

De svar du har fått er jo nettopp basert på erfaringer!

Med en skilsmissestatistikk på over 50%, og enda flere barn utenfor forhold sier sitt.

Men ok; du skal få et presist svar:

ALL forsknig, erfaring og statistikk peker i retning av at det er for tidlig for dere.

Mannen din burde jo vite det. Han har jo minst ett seriøst brudd bak seg allerede.

Anonym poster: 3291f5c57edf8ffd5f21e578fcf14527

[Gjest Signe]

Hei Trådstarter!

Eg har vært i nesten tilsvarende situasjon som dere er i nå. Blei for ca ti år siden samboer med min kjæreste som eg hadde vært sammen med i litt under et år. Han hadde to jenter fra før, 6 og 8 år. Det å bli samboere gikk kjempefint ifht jentene, men vi tok også hensyn til alle signaler dei gav oss. Venta f.eks ganske mange månader før eg sov over der mens jentene var der, osv...

Etter to og et halvt år fikk vi vårt første felles barn, en gutt som begge jentene stolt så på sin lillebror (ikkje noko fokus på at han "bare" er halvbror). Ca to år etter kom det ei veslesøster, og idag har eg og samboeren min ein fin flokk på fire:) Jentene har blitt store nå, 17 og 19 år, og me har eit godt forhold. Dei sier sjølv at dei opplevde det at pappa fikk ny kjæreste, og at dei etterkvart fekk to småsøsken, som fint (og tru meg, dei tør å svare ærlig på ting..!)

Så: ja, det går an! Sjølv om nokon syns det går fort fram (me fekk høre det samme me også, i mange år).

Det viktigste er som du sier å ta hensyn til barna, og ut fra det du skriver så virker det som dere er bevisste på det - bra! Også er dere heldige som har eit godt samarbeid med barnas mor, det hjelper veldig masse! Fortsett å jobbe for at det skal forbli bra!

Masse lykke til framover! Veit ikkje om eg fikk svart skikkelig på akkurat det du lurte på, men eg har iallefall delt mine erfaringer

[Miller]

Jeg synes du virker veldig gjennomtenkt, og det høres ut som alt går veldig fint! Har du og samboeren din snakket om barn, eller er det noe du bare har tenkt på selv?

Tror ikke det finnes noen som helst fasitsvar. Alle familier og forhold er forskjellige.

Hva med å spørre barna hva de tenker om en ny bror eller søster etter hvert?

[Rotemor]

Jeg synes du virker veldig gjennomtenkt, og det høres ut som alt går veldig fint! Har du og samboeren din snakket om barn, eller er det noe du bare har tenkt på selv?

Tror ikke det finnes noen som helst fasitsvar. Alle familier og forhold er forskjellige.

Hva med å spørre barna hva de tenker om en ny bror eller søster etter hvert?

De har vært kjærester i SNART ETT ÅR.

Bare presiserer.Det virker som om du gikk glipp av den vesentlig opplysningen.

Ett år er ingenting....regnes som startgropa i det store og hele.

Endret 10. mars 2013 av Rotemor

[AnonymBruker]

Dere bør vente i minst et par år til før dere blir gravide. Forholdet er fortsatt svært ferskt, og dessuten så skal førstekullsungene få bli skikkelig trygg på ny steforelder som omsorgsperson, noe som tar tid. Ellers ender dere fort med et lite helvete i heimen, og når samholdet i heimen ikke fungerer så går det desverre fort mot nye samlivsbrudd.

Anonym poster: d19ab89dfff7765dc31648bb3961f1ea

[Miller]

De har vært kjærester i SNART ETT ÅR.

Bare presiserer.Det virker som om du gikk glipp av den vesentlig opplysningen.

Ett år er ingenting....regnes som startgropa i det store og hele.

Gikk ikke glipp av det nei. For meg er heller ikke ett år ikke særlig mye. Men som sagt, alle forhold er forskjellig

[Gjest Trådstarter]

Takk for tilbakemelding, Signe! Som jeg har skrivd lenger oppe er det ikke aktuelt å skulle få barn sammen nå med det samme, men vi har tenkt en del på om hvor lenge vi skal belage oss på å vente.

Ja, Mille, vi har snakket om dette sammen. Utgangspunktet for at samtaleemnet kom opp er kombinasjonen av at vi begge har ønske om felles barn en eller annen gang + jeg er over 30 + begge søstrene mine har slitt med å få barn og brukt 8 og 10 år på å få sine til sammen tre barn. Dette er det som har gjort at vi har begynt å snakke om dette. Men som jeg også har skrivd lenger oppe her er det to små barn inne i bildet som SKAL tas hensyn til uansett hvilke ønsker jeg og kjæresten min har - det er derfor jeg skriver om at vi prøver å finne ut av om vi skal belage oss på å vente i et par år eller om vi skal tenke fem-seks (eller enda flere år) framover. Vi har ikke spurt barna rett ut enda, men kan nok hende at vi kommer til å høre hva de tenker om saken etterhvert når det har gått litt mer tid

[-Meow-]

Det er flott at forholdet fungerer fint, og at barna er positive. Dette er jo noe dere må kjenne på selv, når tiden er inne kan jo ingen på et forum på internett sitte å vurdere. Alle forhold er forskjellige, og hvordan barn takler slikt er også forskjellig. Om alt går like fint som nå når dere har bodd sammen, og delt hverdagen i et par år, så må det være greit å vurdere familieforøkelse:)