Er du et "krigsbarn" av en "tyskertøs"

[AnonymBruker]

Jeg sitter å leser til historieeksamen og vi har mye om de såkalte "tyskertøsene" og deres "tyskerunger"/"krigsbarn". Jeg syntes dette er utrolig interessant! Måten de ble behandlet på og ekskludert fra samfunnet gjorde at mange av mødrene ga bort barna sine, eller holdt fortiden skjult for barna når de vokste opp. Jeg lurer derfor på om det er noen her som er krigsbarn? Hvordan har det vært for dere å vokse opp med en mor som skammer seg over det hun gjorde? Kanskje det er noen her som er barn av krigsbarn?

Anonym poster: c02c996df843b39c9a5bc82ed2c86178

[AnonymBruker]

Jeg er ikke det, men ville bare anbefale deg Tora-trilogien av herbjørg wassmo. Det handler om en jente som er krigsbarn. Fantastisk bok.

Anonym poster: 7754eb44d6fb4d0d90fb180588e1a0fe

[Miller]

http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html

[AnonymBruker]

Jeg er barn av et krigsbarn. Far vokste ikke opp sammen med sin biologiske far så han visste ikke om at han var et krigsbarn før han ble godt voksen. Far bærer nok mere preg av at han vokste opp med stefaren (som han trodde var biologisk far) enn at han egentlig var barn av en nazist.

Anonym poster: 096c0369b844ecb6a76fb3814a0eaae1

[AnonymBruker]

Har en bok om slike og den er ganske forferdelig.

Barn ble tatt fra mødre, en norsk kvinne ble til og med lobotomert, norske kvinner fikk håret skamklippet for at alle skulle kjenne de igjen som tyskertøs, og barna av disse fikk lide i mange tiår etter krigen.

Det er latterlig hvordan Norge ikke tok ut raseriet og følelsene der det hørte hjemme, men på uskyldige barn og kvinner..

Anonym poster: 5d7281ab36c49088ad1774b9dab6ed3d

[AnonymBruker]

Dette er et tema som har blitt lagt lokk på i norsk historieundervisning, og kunnskapen til folk om dette er ofte overraskende lav! Visste dere at kvinnene som hadde fått barn med tyske soldater ble depotert til arbeidsleirer? Ofte var de holdt i en arbeidsleir nær Oslo i ett års tid, og deretter depotert i båter (hvor de måtte oppholde seg under dekk, i kjelleren på båten) til Tyskland. Da de ankom Tyskland ble de plassert i samme tog som jødene ble under annen verdenskrig, og fraktet til fangeleirer. De ble fratatt norsk pass, og flere av disse kvinnene (som er i live) bor enda i Tyskland og ha aldri fått en unnskyldning fra norske myndigheter, ei heller tilbudet om å få passet tilbake...

Et lite tankekors.

Anonym poster: e07e9bc23721ab28ed396b06e8eb36c7

[missdior]

Denne boka er fin! Hvis du klarer å se bort fra det grusomt dårlige språket.

[AnonymBruker]

Anbefaler også Mors og fars historie, av Edvard Hoem. Spesielt som lydbok.

Anonym poster: 9e23eaad258485a41a13bd5d122033e8

[Wanita]

Min bestemor er ikke krigsbarn, men ble ofte kaldt tyskertøs, tyskerunge o.s.v.

Hun ble tatt vare på av en annen familie enn sin egen da hennes mor var for syk til å kunne ta seg av henne. Av en eller annen grunn ble dette holdt litt hemmelig, men alle viste at hun ikke tilhørte familien, selv barna i huset, og de var de verste til å kalle henne ting.

Det var vist tøft å vokse opp hos en familie som ikke var hennes enda fosterforeldrene ikke var slemme på noen måte, men siden "søsken" fikk holde på som de gjorde, og andre voksenpersoner gjerne så ned på henne.

[AnonymBruker]

Kan være greit å ikke ta alt for god fisk.

Bare sånn i tilfelle du hadde tenkt å lese Tyskerungen av Emilia Sommer kan det være verdt å vite at det sannsynligvis bare er løgn og oppspinn.

Anonym poster: 85b6ca83a168743e5860eb67000f628f

[AnonymBruker]

Min farmor som var gift med min farfar (selfølgelig) de fikk et lite barn mens min farfar seilte ute under krigen for de alierte, han så henne første gangen når hun var 6år gammel. Farmor fortalte at hennes far tok for seg sine døtre helt i begynnelsen av krigen og sa han ikke aksepterte noen amorøs omgang med tyskerene og at spesielt min farmor som hadde en liten å ta seg av samtidig som hennes mann seilte ute. Farfar fortalte at en av offiserende om bord på marinefartøyet tok han tilside og sa at han hadde informasjon om at ei med samme etternavn som han var registrert sammen med tyskerene. Min farfar ifølge han selv gikk til en kirke i London der ei liste med navn over tyskertøser var slått opp på kirkedøren, der så han sin søsters navn og ikke min farmors navn. Dette var da under krigen, jeg er ikke sikker på hvilket år, men tydeligvis så var det noen som spionerte og rapporterte også slike hendelser.

Det som er litt rart er at denne søsteren som hadde flere brødre og en far som seilte ute, de hadde en mye mildere reaksjon over landsvikere og nazister en nordmenn som "bare" hadde vært i norge. Da snakker jeg om ordentlige krigshelter, murmansk konvoier, senking av tyske krigskip i skipsslag, d dagen etc....

Anonym poster: 223d30d24ec57705b3f436b2a3806b47

[Gjest vilma2000]

En venn av familien er krigsbarn. Han ble sendt til Tyskland med sin mor for å vokse opp "der de hører hjemme". Da de banket på døren til faren åpnet hans kone opp, nærmere sagt hans enke. Den tyske soldaten hadde dødd under krigen og den stakkars enken ble mildt sagt overrasket over å få den norske elskerinnen og hennes barn på dørstokken. Hun tok de likevel i mot og lot dem bo i huset. Noen uker etter deres ankomst tok enken selvmord, men snill som hun var etterlot hun huset til mannens sønn. Guttens mor, tyskertøsa, trivdes ikke i Tyskland. Hun hadde jo ikke tilhørighet der i det hele tatt og kunne ikke språket. Hele familien hennes bodde dessutten i Norge, men de ville ikke ha noe med henne å gjøre. De skrev i et brev "dette blir siste gang du hører fra oss. du vakgte din side, fiendens side". I mange år prøvde de å få tilbake de norske passene sine, uten hell. Først på 80-tallet da moren døde tok gutten kontakt med norske myndigheter og fikk komme tilbake der han ble født. Det tok riktignok 15 år til før han fikk ut fødselsattesten sin. Nå bor han her i Oslo og er lykkelig med det. Han hadde en grei oppvekst i Tyskland, han hadde jo aldri gått på skole i Norge og kjente derfor ikke til noe annet. Det som for han ble tungt å bære var morens sinne mot han. Hun snakket aldri om hans opphav eller hvordan hun hadde opplevd det hele. Men han merket godt at hver gang moren så på han, så hun han som et symbol på det livet hun ikke fikk. Hun døde som en bitter dame. Han er forøvrig medlem av en organisasjon for krigsbarn, og han kan fortelle at det er andre som har hatt det langt verre enn han, ofte de som ble igjen i Norge.

[AnonymBruker]

Far bærer nok mere preg av at han vokste opp med stefaren (som han trodde var biologisk far) enn at han egentlig var barn av en nazist.

Anonym poster: 096c0369b844ecb6a76fb3814a0eaae1

Tyske soldater var ikke nødvendigvis nazister selv.

Anonym poster: a19f98aeea1aa65b99dacdd556f31cb0

[Gjest Nils-Per]

Dette er et tema som har blitt lagt lokk på i norsk historieundervisning, og kunnskapen til folk om dette er ofte overraskende lav! Visste dere at kvinnene som hadde fått barn med tyske soldater ble depotert til arbeidsleirer? Ofte var de holdt i en arbeidsleir nær Oslo i ett års tid, og deretter depotert i båter (hvor de måtte oppholde seg under dekk, i kjelleren på båten) til Tyskland. Da de ankom Tyskland ble de plassert i samme tog som jødene ble under annen verdenskrig, og fraktet til fangeleirer. De ble fratatt norsk pass, og flere av disse kvinnene (som er i live) bor enda i Tyskland og ha aldri fått en unnskyldning fra norske myndigheter, ei heller tilbudet om å få passet tilbake...

Et lite tankekors.

I dag kan en gjerne se på det som en skamplett på norsk historie, men det er også veldig strengt mot de som levde under okkupasjonen. Her kom det altså et fremmed folk og la beslag på vårt land og begynte å diktere over for nordmenn hva som skulle være hva, en fremmed okkupasjonsmakt. Da er det ikke så rart at de kvinner som la seg på rygg etter okkupantene og gjerne også fikk barn med dem ble ansett som svikere, på samme måte som de menn som kjempet på deres side, eller som på andre måter la til rette for okkupasjonen, også ble ansett som det (disse fikk jo også betydelig hardere medfart etter krigen).

Hvor hevngjerrig og trangsynt det hele var ser en først når en har fått det på god avstand, når nye generasjoner som ikke har det samme personlige forholdet til det som skjedde vokser til. Jeg skjønner godt hvorfor de som levde under okkupasjonen hadde en svært vond skulder til "tyskertøsene", uten at det så klart var ungene sin feil. Det å få barn med fienden er jo på mange måter det ultimate sviket.

Endret 10. mars 2013 av Nils-Per

[AnonymBruker]

I dag kan en gjerne se på det som en skamplett på norsk historie, men det er også veldig strengt mot de som levde under okkupasjonen. Her kom det altså et fremmed folk og la beslag på vårt land og begynte å diktere over for nordmenn hva som skulle være hva, en fremmed okkupasjonsmakt. Da er det ikke så rart at de kvinner som la seg på rygg etter okkupantene og gjerne også fikk barn med dem ble ansett som svikere, på samme måte som de menn som kjempet på deres side, eller som på andre måter la til rette for okkupasjonen, også ble ansett som det (disse fikk jo også betydelig hardere medfart etter krigen).

Hvor hevngjerrig og trangsynt det hele var ser en først når en har fått det på god avstand, når nye generasjoner som ikke har det samme personlige forholdet til det som skjedde vokser til. Jeg skjønner godt hvorfor de som levde under okkupasjonen hadde en svært vond skulder til "tyskertøsene", uten at det så klart var ungene sin feil. Det å få barn med fienden er jo på mange måter det ultimate sviket.

For mange handlet det nok ikke om krig, men rett og slett kjærlighet. En spasertur i parken ble til et kjærlighetsforhold mellom to 17-åringer. Soldaten visste nødvendigvis ikke hvorfor han var i Norge engang, og piken reflekterte kanskje ikke over hva hun gjorde annet enn at dette var en mann hun elsket. Syns det blir litt drøyt å si "legge seg på rygg", for i mange situasjoner så er det litt mer komplisert enn som så.

Anonym poster: 8d92e6eda3d89b07de3101803f87e2eb

[Gjest Nils-Per]

For mange handlet det nok ikke om krig, men rett og slett kjærlighet. En spasertur i parken ble til et kjærlighetsforhold mellom to 17-åringer. Soldaten visste nødvendigvis ikke hvorfor han var i Norge engang, og piken reflekterte kanskje ikke over hva hun gjorde annet enn at dette var en mann hun elsket. Syns det blir litt drøyt å si "legge seg på rygg", for i mange situasjoner så er det litt mer komplisert enn som så.

Men det å ligge med en okkupant er bare no-go, og da må en ta konsekvensene av det. Konsekvensene var jo også relativt milde i Norge, i forhold til det de ville ha vært i en del andre land og kulturer. Det er ikke alle steder en ville blitt sendt til det landet fienden kom fra, for å si det sånn. Klart de fleste tyske soldater ikke hadde noe som helst med politikken bak okkupasjonen å gjøre, eller at de i det hele tatt hadde noen formening om det, men de var nå en gang okkupanter, altså folk en helst vil bli kvitt, en del av krigsmaskineriet.

Hvordan tror du vi hadde sett på det i dag, dersom en fremmed makt kom hit og innvaderte oss, kanskje fordi de ville ha tak i oljen vår? Bombet nabolagene våre sønder og sammen, drepte over en lav sko alle som gjorde motstand, og så på toppen av det hele gikk enkelte norske kvinner hen og forelsket seg i fotsoldatene deres og fikk barn med dem? Jeg tviler på at vi hadde sett på dem med særlig vennligere øyne.

Endret 10. mars 2013 av Nils-Per

[Tabris]

Jeg er litt enig med Nils-Per her. Hvis jeg var under krigen og så min bror bli drept av tyskere, så hadde ikke jeg hatt spesielt varme eller forståelsesfulle tanker igjen til de kvinnene som ble sammen med tyske soldater. Jeg har ingen problemer med å forstå det. Det er noe helt annet å sitte trygt og godt i sofaen over 60 år etterpå og mene at det var galt å dømme dem enn å ha vært der da det skjedde.

[AnonymBruker]

Men det å ligge med en okkupant er bare no-go, og da må en ta konsekvensene av det. Konsekvensene var jo også relativt milde i Norge, i forhold til det de ville ha vært i en del andre land og kulturer. Det er ikke alle steder en ville blitt sendt til det landet fienden kom fra, for å si det sånn. Klart de fleste tyske soldater ikke hadde noe som helst med politikken bak okkupasjonen å gjøre, eller at de i det hele tatt hadde noen formening om det, men de var nå en gang okkupanter, altså folk en helst vil bli kvitt, en del av krigsmaskineriet.

Hvordan tror du vi hadde sett på det i dag, dersom en fremmed makt kom hit og innvaderte oss, kanskje fordi de ville ha tak i oljen vår? Bombet nabolagene våre sønder og sammen, drepte over en lav sko alle som gjorde motstand, og så på toppen av det hele gikk enkelte norske kvinner hen og forelsket seg i fotsoldatene deres og fikk barn med dem? Jeg tviler på at vi hadde sett på dem med særlig vennligere øyne.

Jeg mener ikke at det var fullstendig feil av Norge å reagere som vi gjorde på den tiden. Det er umulig å sette seg inn i den situasjonen i dag her vi sitter trygge og ikke er i krig. Det jeg mener er at man ikke skal se så svart/hvitt på det som at "de lå på rygg for fienden", jeg tror nemlig at i mange situasjoner så handlet det om et kjærlighetsforhold og ikke noe mer enn det. I dag som vi har det på avstand har vi muligheten til å belyse flere sider av saken. Dermed mener jeg at man ikke skal snakke om alle "tyskertøser" som løse jenter som spriket for fienden.

Anonym poster: 8d92e6eda3d89b07de3101803f87e2eb

[Gjest Nils-Per]

Jeg mener ikke at det var fullstendig feil av Norge å reagere som vi gjorde på den tiden. Det er umulig å sette seg inn i den situasjonen i dag her vi sitter trygge og ikke er i krig. Det jeg mener er at man ikke skal se så svart/hvitt på det som at "de lå på rygg for fienden", jeg tror nemlig at i mange situasjoner så handlet det om et kjærlighetsforhold og ikke noe mer enn det. I dag som vi har det på avstand har vi muligheten til å belyse flere sider av saken. Dermed mener jeg at man ikke skal snakke om alle "tyskertøser" som løse jenter som spriket for fienden.

Når jeg sier "legge seg på rygg" er det for å illustrere hvordan datidens nordmenn så på det og hvordan vi hadde sett på det i dag dersom vi var i samme situasjon. Forøvrig er det jo ikke noe mindre svik å genuint forelske seg i fienden.

[AnonymBruker]

Jeg får litt assosiasjoner med foreldrene mine som holdt med fyren som sexutnyttet meg hva krigstanker angår.

Hva tror dere skjer med et menneskesinn da?

Anonym poster: 6f69ee99cf04517e2e575d62f6b75648