Tiltrekning, alltid begge veier eller ikke i det hele tatt?

[AnonymBruker]

Går det egentlig an at den ene parten føler sterk tiltrekning til den andre, og den andre ikke? "Smitter" tiltrekning?

Jeg tenker tilbake på mine egne forhold... Når jeg har vært veldig tiltrukket selv, har den andre også vært det. Når jeg egentlig ikke har vært særlig tiltrukket fra begynnelsen av, har jeg kanskje latet som om jeg har vært det eller prøvd å være det, og da har den andre parten også vært det. Men når jeg ikke lenger er det og vet det, så går det over for den andre parten også.

Påvirker vi hverandre så lett?

Anonym poster: 7781d8d8e89a9b6a519722688b2e3719

[Sommersmil]

Mennesker liker jo å bli likt, så det kan selvfølgelig være noe i det du sier. Samtidig tror jeg ikke alltid det er sånn. Har selv vært i pinlige situasjoner, hvor jeg har blitt kysset, følt meg direkte dårlig av vemmelse, mens den som har kysset meg tydelig har vist tiltrekning (ved f.eks. å kysse meg en gang til, planlegge neste "date" osv.). Dette gjelder selvsagt ikke bare ved kyssing, men det er jo et ganske konkret og håndgripelig tegn på tiltrekning. Jeg er nok ikke sånn veldig god på å vise det når jeg ikke føler noen tiltrekning, prøver i det lengste å være hyggelig, så kanskje det ofte kan oppfattes som om tiltrekningen er gjensidig?

[Ego]

Skulle jeg tatt utgangspunkt i egne opplevelser ville jeg påstått at det er vanligere at kun den ene parten føler tiltrekning, så ikke enig med TS.

(...eller er det kanskje bare meg?)

[smilo]

Min erfaring er også at det mest er en vei.

[AnonymBruker]

Har en ikke opplevd kjærlighet så vil en søke det en tror er kjærlighet (men som egentlig bare er ønsket om å elske/bli elsket). Så lenge en lurer ("er dette min store kjærlighet?") så er det ikke kjærlighet. Ja, en kan føle mye rart og være glad i, tenke på, bekymre seg for, gledes over å være sammen med, men det er ikke kjærlighet, ikke som i "to blir til ett". Det er kjærlighet som i søster/bror, som i to venner som bor sammen og har sex. Venner elsker også hverandre, tenker på hverandre, bekymrer seg for hverandre, gledes over å møtes (vel, gode venner i alle fall).

Kjærligheten er at man virkelig føler seg som en del av to. Man kjenner seg så godt igjen i hverandre, man trenger ikke si alt man tenker for man vet ofte hva den andre tenker og føler før noen har sagt noe, og omvendt. Man kan avslutte hverandres setninger fordi man kjenner så godt til hva den andre tenker og prøver/vil si. Det er som om man har kjent den andre personen hele livet, man har bare ikke møtt hverandre før nå.

Når det er kjærlighet så vet man. Og nei, det er ikke bare en-veis.

Det er min erfaring.

Anonym poster: 480f8d81412b7268f62c4c9057484b4c