Hvor fornøyd er du med kroppen din?

[hannahjoe]

---

Endret 8. november 2019 av hannahjoe

[Kira-delta]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Da jeg begynte å trene gikk jeg på smell etter smell, målet mitt var å få drømmekroppen. Cardio cardio cardio, mange timer med cardio i uken, med et mål for øyet "et bilde av en kvinnekropp jeg hadde funnet på en blogg".

Etterhvert innså jeg vel at jeg aldri i verden kom til å bli petite og at kroppen min ikke hadd en sjangs til å forandre seg i løpet av den tidsfristen jeg hadde satt meg.

Med denne "åpenbaringen" kom også tankegangen om at jeg måtte sette meg små mål av gangen. Bare godta at jeg ikke er en superkvinne som blir sylslank og sexy i en fei.

Det startet med å bytte ut et og et måltid med et sunnere alternativ. Etterhvert ble målet å trene to ganger i uken, så tre. Senere ble målet å løpe lengre, og fortere, kilometer for kilometer og nå løper jeg langt

De siste 6månedene har målet vært å bli sterkere, hvertfall å få en sterkere overkropp.

Jeg tror det er viktig å ikke ha for høye krav til seg selv, og godta at ting tar tid -og det er greit for resultatet vil komme

Akkurat nå er jeg fornøyd med alt jeg har klart det siste året, hva jeg har klart med kroppen min. At jeg løper 2mil med kroppen min, og at jeg tar 70kg i knebøy med kroppen min.

[Brimi]

Jeg har heller aldri vært fornøyd. Ser tilbake nå og lurer på hvorfor. Hadde jo en perfekt kropp. Nå er jeg minst 15 kg tyngre og føler meg fremdeles ikke fornøyd. Men jeg er mer fornøyd nå enn før! Rare greiene .

[PepsiMax]

Kjenner meg veldig igjen i det meste du sier, ts. Har hatt de fleste samme tankene.

Hvorfor var jeg ikke fornøyd da jeg var 15 feks?

Eneste gangen jeg har vært fornøyd med kroppen min var da jeg var på grensen til undervektig og alle rundt meg ropte varsko....

Har alltid mislikt trening. Det eneste jeg har likt var svømming, men det også kun mens jeg var yngere og ikke så kroppsfokusert. Tok dermed opp igjen svømmingen ifjor, og innså etter så mange år at trening faktisk er viktig for at jeg skal føle meg ok.

Så selv om jeg vil ned i vekt, jeg vil stramme opp, så prøver jeg å fokusere på at treningen er viktig for at jeg skal føle meg ok, og at det derfor er viktig for meg å gjennomføre. Nå har jeg også et litt mer avslappet forhold til kroppen, på ingen måte at jeg liker den, men slik at det stortsett er greit å dusje i garderoben på svømmehallen i alle fall.

Det samme gjelder egentlig maten. Jeg merker at jeg føler meg bedre hvis jeg spiser skikkelig mat. Det er hovedmotivasjonen for å få i meg grei mat. Sier på ingen måte at det alltid går, men det er lettere å holde fokus da det dreier seg om hvordan jeg føler meg i dag og i morgen, istedet for hvordan jeg ser ut om 1/2 - 1 år. For jeg vil nok aldri bli fornøyd med utseende uansett....

[AnonymBruker]

På en skala fra 1 til 10? 8-9. Jeg har kvittet meg med dårlig selvtillit, innsett at det er bra å gjøre det beste ut fra sine forutsetninger, gir blaffen i at jeg har kraftige legger og sterke bein - herregud, jeg er sterkere enn de aller fleste damer. Dessuten har jeg født tre barn, jeg har flat mage, og pupper som fungerte utmerket til det de er ment for - å produsere melk. At de nå tar seg best ut med bh bekymrer meg ingenting.

Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver og synes det er utrolig synd at det skal være sånn. Antakeligvis er det en kombinasjon av at jeg klarer å slappe av langt mer nå, og at jeg faktisk ser ganske bra ut etter å ha trent masse og gått ned i vekt det siste året. At jeg har passert 40 hjelper også på selvtilliten, tror jeg.

For meg virker det dessuten som man er i ferd med å forlate det skinny-idealet som har rådet i mange år, og det er bra. Det er kult å være sterk!

Anonym poster: fd02591a9844e104a3c0a6a82390e0dd

[Gjest Sunheart]

Det jeg er mest fornøyd med er at formene sitter på rett plass og at jeg er velproporsjonert.

Men synes rumpa og lårene er litt for store. Trener og spiser sunt for å holde ved like kroppen.

[floppesopp]

Jeg følte meg mye uvell fordi jeg var for tynn, men så la jeg på meg ca. 10 kg, og på mirakuløst vis endte de der jeg ville ha dem bryst og rumpe), så jeg var storfornøyd!

Men så ble jeg syk, hadde ingen matlys og gikk lenge rundt og spiste så og si ingenting, og kiloene rant av. Nå føler jeg at jeg er tilbake på start, og jeg klarer ikke legge på meg uansett hva jeg gjør..

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år, og angrer i dag på at jeg ikke var fornøyd med kroppen min når jeg var 16-17. Jeg vet nå at jeg ikke har noe å være ufornøyd med, men forsatt så klarer jeg å finne småfeil. Jeg trener styrke og spiser sunt. Er utrolig slank fra før av, og mange mener at jeg er for tynn selv om jeg ikke ser det selv. Trener derfor styrke for å få strammere kropp. Skal ikke være lett å være menneske i denne verden... At jeg får dårlig samvittighet når jeg spiser en liten sjokolade synes jeg er dumt.. (Ja dette skjer med meg). Jeg vet at jeg kommer til å tenke når jeg er 40 at "Hvorfor var jeg ikke fornøyd?? Jeg hadde jo den fine kroppen". Men desverre så ser jeg ikke det nå.

Anonym poster: 660cbe2d25f71c3c933c8740125b060b

[Sparks]

Er ikke fornøyd i det hele tatt. Men jeg gjør ihvertfall noe med det