Klage, klage, klage. Syyyyyyyt.

[AnonymBruker]

Kort fortalt så har jeg og kjæresten et avstandsforhold, hvor vi kun sees i helgene. Dette har fungert fint i 2 år, og til påsken flytter vi sammen. Jeg gleder meg, men begynner nå å revurdere hele forholdet.

Vi har det veldig bra sammen, er glade i hverandre, krangler ekstremt sjeldent og prater godt sammen. Han er en drømmemann, som har stilt opp for meg siden dag 1. Han er rett og slett supermann i mine øyne. Og jeg stoler blindt på han. Dette er det første forholdet hvor jeg ikke har hatt et snev av usikkerhet og sjalusi. For han er så trygg, og har gitt meg masse tillit til meg selv og har boosta selvtilliten min opp så til de grader.

Men, jeg kjeder meg i forholdet. Vi har ikke noe internt, ikke en eneste ting som vi felles liker å gjøre sammen. Vi har ikke skapt så mange minner sammen, mest pga avstanden men også pga andre ting. Jeg føler meg til tider litt glemt, men har full forståelse for at han har mye å gjøre på skolen og at det er der fokuset ligger. Fremtid er viktig. Men det er jo også viktig å pleie forholdet. Jeg har tatt dette opp med han, opp til flere ganger, hvor vi har snakket ut om det. Men jeg føler fortsatt at det ikke går noen vei. Jeg føler meg rett og slett ensom. Jeg har venner, jeg gjør ting sammen med dem og er sosial. Jeg jobber og trives godt. Men jeg føler meg ensom i forholdet.

Jeg respekterer at han ikke er et romantisk menneske, dermed har jeg ikke forventet så mye romantikk fra hans side. Jeg respekterer at han ikke tror på ekteskap, og har pratet ut om det, for å prøve å forstå hvorfor han ikke tror. Han vet at det er mitt største ønske, og jeg vet at det ikke er hans. Og det er greit. Men samtidig ikke.

Men jeg ønsker at han kunne bøyd seg litt min vei, løsne litt opp. Komme hjem en dag med en blomst, eller sende et lite brev i postkassa. Jeg har gjort det klart for han at jeg absolutt ikke trenger smykker o.l. Bare en liten oppmerksomhet som viser at han er glad i meg. Som feks en tekstmelding helt ut i fra det blå at han tenker på meg.

Og akkurat idag tror jeg at vi aldri i livet blir å vare. Vi deler ikke samme verdier. Men jeg er likevel så opp etter ørene forelsket i mannen. Og jeg vet at følelsene er gjengjeldt. Men akkurat i dag vet jeg at fremtids planene våre ikke blir virkelighet. Men jeg vil ikke at det skal bli sånn.

Og nå føler jeg at jeg bare syter og klager. Og trengte egentlig få det ut på et anonymt forum, hvor ingen kjenner meg. Da føler jeg det egentlig er greit å syte og klage. Akk, verdensproblemer!

Anonym poster: 177016561e373d95b6087e8eb4678285

[Gjest snoopy_93]

Sliter med det samme selv. Hadde avstandsforhold i 2,5år før jeg flyttet nærmere. (jada vi er fortsatt sammen og halve forumet hater det.) Han har så mange minner og "dritt" med venner, men med meg så blir det mer bare oss i mellom. Litt sånn "husker du den gangen jeg rei deg og du sa....." Vi har ingenting å fortelle andre som vi har gjort som er morsomt. Alt er for intimt å snakke med andre om. Jeg føler at det at han kun har morsomme minner med venner å dele og det er litt sårt, for jeg er kjæresten hans. Jeg vil også være en av de han har gjort morsomme ting med.

Så i den settingen føler jeg meg veldig ensom.. Jeg blir liksom bare sittende å jatte med når de snakker om alle minnene. (Virker av og til som at de snakker om det bare for å plage meg, eller gjøre meg sjalu - noe som er mye mulig da vennene hans ikke vil at vi skal være sammen)

Nå bor vi sammen.. Har bodd sammen i snart 8mnd. Fremdeles ingen spesielle minner å se tilbake på. (som vi kan dele med andre) Jeg også skulle ønske at han kunne bøyd seg litt min vei, ofret et par timer av livet sitt for å se en film jeg ønsker å se på kino..

Vi jobber begge med forholdet og prøver å få til noen koselige ting å gjøre sammen.. I forrige uke var vi f.eks på Dolly og spiste. Var egentlig ikke planlagt, men det var veldig koselig

Men jeg tror at det kan ordne seg så lenge begge er mer bevisst på hva den andre sine ønsker er.

Har dere snakket sammen om dette? Hva slags forventninger dere har til hverandre og forholdet?

[Havbris]

Vi har det veldig bra sammen, er glade i hverandre, krangler ekstremt sjeldent og prater godt sammen. Han er en drømmemann, som har stilt opp for meg siden dag 1. Han er rett og slett supermann i mine øyne. Og jeg stoler blindt på han. Dette er det første forholdet hvor jeg ikke har hatt et snev av usikkerhet og sjalusi. For han er så trygg, og har gitt meg masse tillit til meg selv og har boosta selvtilliten min opp så til de grader.

Anonym poster: 177016561e373d95b6087e8eb4678285

Les hva du selv skriver - han er drømmmemannen din, har bidratt til økt selvbilde, snakker godt sammen med deg etc. Hvordan han har klart å bli denne drømmemannen uten å "se mot din side" (som det virker som han gjør) - kan jeg ikke begripe, men du er ikke fornøyd, du vil at han skal være litt annerledes. Og så er du samtidig opp over ørene forelsket. Dette skjønner jeg ikke helt...

Hvis du ønsker spenning og innhold så ta initiativene selv. Skaff dere opplevelser sammen - det er viktige bidrag i en felles historie.

[Majott]

Mannen min og jeg er også veldig ulike mht interesser. Han har sin sport, som tar mye tid. Jeg har mitt, som også tar mye tid. Vi har vært sammen i 12 år, og er fortsatt forelsket i hverandre, og har et godt forhold til tross for våre ulikheter.

Det som har vært grunnstenen for oss, er at vi alltid bryr oss om hverandre, alltid har omsorg, og at begge gjør sitt for at den andre skal ha det bra. Vi har heller ikke så mye til felles, men vi har grunnverdiene.

Min er heller ikke særlig romantisk, hvis man mener det at han skal kommer med gaver/buketter/brev osv. Men den oppmerksomheten jeg får hver dag, er jo mye mer verdifull. Så jeg får mange små oppmerksomheter hver dag, men sjelden/aldri gaver eller blomster.

Vi har funnet fram til kompromisser når det gjelder å skape felles opplevelser. Han blir med på mine ting, jeg på hans, også får vi en felles ting utav det. Vi reiser mye sammen, og da gjør vi litt av det jeg liker, litt av det han liker, og litt av det vi liker begge to.

Hovedsaken er at vi trives med hverandre, og er der for hverandre når det trengs.