Hun (psykologen) sa noe stygt til meg...

[Gjest Gjest]

Det verste er at jeg lurer på om det er sant...

Fordi jeg har blitt slått av min far som barn og deretter sviktet totalt av han (han bare stakk når jeg var 10 år gammel og i tillegg var han rusmisbruker) i tillegg ble jeg mishandlet psykisk av min mor i tenårene så derfor mente psykologen at jeg aldri vil komme meg ut av rollen som stille og forsagt.Hun sa rett ut at jeg manglet personlighet og aldri kom til å utvikle personligheten min ettersom jeg aldri har hatt nære og gode rollemodeller som barn og ungdom.

Jeg er snart 36 år så det er vel for sent for meg å utvikle meg.Er syk også og går på aap.Jeg er en fiasko tydeligvis.

[Gjest Gjest]

Hun sa jo nesten til meg at jeg hadde null personlighet. Jeg ble jo lei meg.

[AnonymBruker]

Du får spørre henne hva du skal gjøre med det da. Og det er aldri forsent å begynne, men du må jo få input fra en plass. Kurs/skolegang/språk osv.

Anonym poster: 7177c0724b5ce206c4b19779d8ccc824

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du kanskje har tolket det psykologen har sagt litt feil? Hvis ikke synes jeg hun går langt over streken. Men jeg kjenner en som har hatt en veldig vanskelig barndom med grov omsorgssvikt, blant annet, vedkommende har fått en betegnelse "identitetssvak" e.l. - det er mulig jeg husker feil ord, men det var et faguttrykk som beskrev at h*n ikke kjenner sine egne ønsker og verdier i særlig grad. Det var ikke stygt ment av psykiateren til denne personen, men en beskrivelse som antagelig er et godt utgangspunkt for å vite hvor man står i dag, pga ting man har opplevd. Og det er et utgangspunkt å jobbe ut fra, enten man må akseptere at noe blir for vanskelig å endre, eller man kan gjøre noe med det.

Om du føler det er helt feil det psykologen sa til deg, og at hun tar fra deg motivasjon til å jobbe med ting, er det antagelig lurt å bytte behandler. Samtidig tror jeg det kan være lurt å først ta det opp med henne og høre hva hun egentlig mente, hva hensikten er.

Anonym poster: 2bd9595ce1d620d7c80d9dcd441598ac

[Gjest Gjest]

Hev deg over det, den psykologen trenger selv en veileder, er ikke normalt og si at en ikke har personlighet, du er ingen fiasko- vær stolt av deg selv, ta ett oppgjør med psykologen, bytt.. hun / han har ingen rett til å heve seg over deg på den måten.

[Brimi]

Dette synes jeg var tullete sagt at psykologen din. Kan det være at hun prøvde å få deg til å tenke? Få deg til å gjøre noe med det dere snakker om ? Alle har vel en personlighet .

[AnonymBruker]

Hun mente vel at din personlighet ikke har utviklet seg på den måten den skulle, hvis du skjønner? At du er redd for å være deg selv pga det som har skjedd deg. Kanskje du gjemmer deg bak usikkerhet, mens psykologen har funnet ut at du egentlig er den type person som er sterk og "klarer deg selv".

Jeg tror at du kanskje har misforstått (håper jeg!!). Du er ikke en fiasko! Dine foreldre og andre omsorgspersoner er en fiasko! Du har bare fått svi for noe de har gjort. Jeg er sikker på at du klarer å utvikle din personlighet. Du vil aldri bli for gammel for lærdom.

Om du fortsatt er usikker, så synes jeg du kan prøve en annen psykolog.

Anonym poster: 2ec4a5a0824546bba5bb5d08bd1f0b8e

[AnonymBruker]

Hei ts her er vi visst litt like, opplevde det samme å ikke ha noen nære relasjoner hele livet og at følte at psykologen sa at jeg ikke har utviklet mitt sosiale behov,evnen til å sosialisere. er 25 år.

Nå hadde jeg bare en time med den psykologen(byttet av en annen grunn), og begynt hos en nye en og hun forteller meg hele tiden at det ikke er for seint. Det tror jeg også på, og det må nesten du også.

Ingen er en fiasko,vi kan ikke alle bli astronauter, men både du og jeg kan få et normalt liv, det er jeg sikker på.

Anonym poster: 214691a649795435e57f5da471b27880

[Alice123]

Spør henne hva hun mente med det, i stedet for å synse på nettet.

[melly666]

Det er ikke sant.

Ja - jeg tror du helt sikkert mangler sterke personlighetstrekk. Vokser man opp i et abusive miljø så blir prosesssen ødelagt.

Men du er ikke fortapt. Du har en personlighet! Og jo mer du får hjelp til å heale, jo mer kommer den til å utvikle seg og vokse. Det er alltid et håp og aldri for sent.

[AnonymBruker]

Mitt tips til deg er å spørre henne hva hun legger bak en god personlighet.. For det er nemelig et brett spekter..

Var ikke profesjonelt av henne å si noe sånt.

Min personlige mening om hva hun kan mene... Etter å ha lest det du skriver kan del vel være at hun ser på deg som noen som ikke har egen stemme. Noen som følger ikke ledre.. Og kansje du bare jetter med og ikke legger vekt på egene meninger og tørr ikke å noe.

Jeg har gått til 5 psykriatere og 3 psykologer.. 2 spesialister... og jeg får samme beskjed hværgang.

DU har ingenting å gjøre. Du vet like godt som vi hva som feiler deg,

Så nå sitter jeg som en tikkende bombe.. Jeg spiller "russisk rulett" meg livet mitt 5-6 ganger om dagen. Men hjelp får jeg ikke. Blir bare sendt hjem med ad/hd medesin-valium-anti-dep og sovetabeletter.....

For i hode mitt vil jeg bort, men vet at jeg skal være her i manger mange år..

Anonym poster: 9da852f0b62696800c5a723c7d31f3c9

[Gjest Gjest]

tror ho bare var uheldig med ordvalg her. og det stemmer faktisk det hu sier. noen følelser ol kan ikke utvikles i voksen alder om man ikke har fått utvikla det som barn..

ikke alle problemer kan fikses men man kan lære seg å leve med det

[super-s]

Skjønner at du ble lei deg, for det var dårlig gjennomtenkt det hun sa. Jeg mener som flere andre at du bør spørre hva hun mente, for det kan hende at hun ikke mente det sånn som du oppfattet det. Jeg tror dessuten ikke det er helt umulig å utvikle en personlighet i voksen alder, men det krever hard jobbing over lang tid, og det er meningen at hun skal hjelpe deg med det. Hvis hun faktisk mener det ikke er noe håp, bør du finne deg en ny psykolog. Psykologer er de som skal ha tro på deg når du selv ikke har det.

[Gjest Kua]

Som noen sier over her, muligheten er stor for at du oppfattet hennes ord feil / hun utrykte seg uklart. Når man går til psykolog for hjelp, er det hjelp til selvhjelp. Ingen og da mener jeg ingen, kan hjelpe deg om du ikke vil hjelpe deg selv. Psykologen skal hjelpe deg å forstå hva i deg som gjør at du føler / handler / reagerer som du gjør. Ikke alle behandlere kommer man på bølgelengde med fordi tilliten mangler eller man har ulikt kommunikasjonsmønster, da bytter man evt behandler.

Men uansett så er jobben til en psykolog bla å stille spørsmål til deg, og sette ting i perspektiv. Alt de gjøer er for at du skal bli bedre kjent med deg selv, og gjennom selvinnsikt finne hva som får akkurat deg til å klare å bearbeide det vonde du har opplevd. Når du klarer å bearbeide og distansere deg fra det vonde, vil det heller ikke få så stor makt og du kan kanskje klare å gjenkjenne hvilke mekanismer i deg som trigges i forskjellige situasjoner og gjennom det bryte gamle mønstre.

Når du klarer å bryte gamle mønstre og gjøre ting på en ny måte, vil du klare å utvikle deg som menneske og gjennom det vil personligheten din komme mer frem. Det handler om å kjenne seg selv på godt og vondt og hjelpe seg selv.

For det bunner til syvende å sist om å selv ville jobbe hardt for å få det bedre. Ingen klarer å hjelpe deg om du ikke selv vil. Psykologen er din veileder og støtte på veien til et bedre liv og selvinnsikt.

Klemmer deg og ønsker deg all lykke til på ditt livs tøffeste reise, den inn i deg selv. Vil du det hardt nok, vil du lykkes. Du har jo allerede tatt det første skrittet ved å be om hjelp, veien til måler er kronglete, men verdt turen.

[Gjest life]

Hvis du ikke tør å spørre henne hva hun mente så bekrefter du på en måte det hun sier. Ut fra vår personlighet så tolker vi gjerne det folk sier og det kan godt hende at hun ikke direkte sa det sånn som du oppfattet det, men hvis hun gjorde det så er det beste å spørre hva hun egentlig mener med det.

Jeg slet med å finne min personlighet som ungdom og ung voksen, er oppvokst i en familie hvor barn ikke har uttalerett. Barn skal ha respekt for sine foreldre, aldri si imot, si alltid ja og gjør du ikke alt dette så vanker det juling. Noen ganger var det kun min fars humør og dagsform som var avgjørende for om vi fikk juling eller ikke, det var ikke bestandig at vi hadde gjort noe galt. Det var de voksne som hadde de riktige meningene, vi var bare dumme og vi fikk stadig høre at vi ikke kom til å klare oss i arbeidslivet. Min mor var passiv, hun lå på samme linje når det gjaldt barneoppdragelse. Da jeg begynte å få former så fikk jeg en annen oppmerksomhet fra far, fortsatt veldig uønsket. Hadde ingen å ta det opp med. Så fikk jeg meg jobb og flyttet langt hjemmefra, og da var jeg plutselig voksen og forsørget meg selv og det gjorde meg visst fortjent til respekt fra mine foreldre, da kunne jeg regnes med.

Meen.. hvordan forventer man at barna skal kunne hevde seg som voksne når de aldri fikk en stemme hjemme? Jeg har alltid hatt venner, ikke hauger men nok venner. Jeg brukte flere år på å lære å hevde meg og mine meninger, brukte år på å finne meg sjæl, finne ut hvem jeg var. Det tok tid men nå er jeg ikke redd for å si min mening, men uten å overkjøre noen. Står opp for både meg selv og mine barn, og har funnet min personlighet. Ting tar tid men det er ikke umulig, så lykke til.

[lillevill]

Det hun sa er feil! Tenker du liksom ikke tanker du da? Du har vel følelser og meninger? Kansje du filosoferer? Det du tenker er din personlighet, og det former deg. Du er vel ikke en grønnsak???

Hva slags person vil du være? Lag liste over hvordan du beskriver den du vil bli. Det er ingen som holder deg igjen, du kan begynne på nytt nå om du vil.

Anbefaler boken "våg mer" vær så snill å lese den! Det er ikke noe som heter " sånn er jeg bare".

Denne boken forandret livet mitt.

[lillevill]

Hvis du ikke tør å spørre henne hva hun mente så bekrefter du på en måte det hun sier. Ut fra vår personlighet så tolker vi gjerne det folk sier og det kan godt hende at hun ikke direkte sa det sånn som du oppfattet det, men hvis hun gjorde det så er det beste å spørre hva hun egentlig mener med det.

Jeg slet med å finne min personlighet som ungdom og ung voksen, er oppvokst i en familie hvor barn ikke har uttalerett. Barn skal ha respekt for sine foreldre, aldri si imot, si alltid ja og gjør du ikke alt dette så vanker det juling. Noen ganger var det kun min fars humør og dagsform som var avgjørende for om vi fikk juling eller ikke, det var ikke bestandig at vi hadde gjort noe galt. Det var de voksne som hadde de riktige meningene, vi var bare dumme og vi fikk stadig høre at vi ikke kom til å klare oss i arbeidslivet. Min mor var passiv, hun lå på samme linje når det gjaldt barneoppdragelse. Da jeg begynte å få former så fikk jeg en annen oppmerksomhet fra far, fortsatt veldig uønsket. Hadde ingen å ta det opp med. Så fikk jeg meg jobb og flyttet langt hjemmefra, og da var jeg plutselig voksen og forsørget meg selv og det gjorde meg visst fortjent til respekt fra mine foreldre, da kunne jeg regnes med.

Meen.. hvordan forventer man at barna skal kunne hevde seg som voksne når de aldri fikk en stemme hjemme? Jeg har alltid hatt venner, ikke hauger men nok venner. Jeg brukte flere år på å lære å hevde meg og mine meninger, brukte år på å finne meg sjæl, finne ut hvem jeg var. Det tok tid men nå er jeg ikke redd for å si min mening, men uten å overkjøre noen. Står opp for både meg selv og mine barn, og har funnet min personlighet. Ting tar tid men det er ikke umulig, så lykke til.

Jeg har også vokst opp med foreldre som var upedagogiske. Mamma sa "forstår godt at du ikke har venner" om jeg ble sint.

"utdanner deg til arbeidsledighet" når jeg fulgte min drøm. "Må du dra til utlandet da, kan du ikke studere i bygda"

"hva griner du for?!?" Illsint var hun når jeg gråt. Aldri var mine følelser ekte som hennes, og aldri var mine opplevelser av verden viktig.

I realiteten var det mamma som ikke hadde venner og hun levde gjennom meg.

Ja motgang formet meg, men jeg ble sterk på egenhånd. Ingen foreldre trenger å fortelle meg eller lære meg noe som helst, jeg greier det selv og jeg ble den jeg ville bli takket være meg.

Nå skal jeg bli verdens beste for min sønn..