Å finne tilbake til følelsene. Noen med erfaring? Trenger deres råd!

[Gjest Gjest]

Hei

Mann her som søker gode råd fra de som har vært oppi samme situasjon som meg.

Vi er ett ektepar med flere fantastiske barn i barneskolealder som har møtt vår første store utfordring. Og hvilken stor en er det!

Kort fortalt får jeg etter en kort krangel vite at min kone og min livs kjærlighet gjennom mange år ikke har følelser for meg lengre. En ubeskrivelig smertefull følelse. For meg kom dette som lyn fra klar himmel og min verden ble snudd på hode der og da.

Det har så kommet frem at min kone har slitt med dette i en tid, men hun har tydeligvis skjult det veldig godt og prøvd å undertrykke det. Naturligvis er ikke dette noe en løser ved å bare undertrykke det. Det må frem i lyset og snakkes om. Men hun har aldri åpnet seg opp til meg om sine tanker, bittert som det nå føles.

Vi har alltid hatt et nært og godt forhold. Vi har også vært bestevenner og trivdes godt i hverandres selskap.

Så sakens kjerne er at min kone ikke har noen varme følelser for meg lengre, annet som en venn. Det er ubegripelig for meg men, jeg må akseptere det uansett hvor vondt det føles. hennes første reaksjon var at det er over, dette kan ikke repareres så hvorfor prøve.

Men jeg kan ikke videre godta dette. Vi har sammen skapt ett ekteskap, en institusjon for vår familie og våre barn. Vi har begge invester livene våre i dette. Vi er flere om dette. Når jeg får vite dette i ellevte time, så bør jeg også få ha noe å si i det hele. Så bør også barnas ønsker og følelser gjøre. Og vi vet begge at de ikke ville ønske dette.

Vi har snakket sammen og blitt enig om at vi må jobbe med dette sammen for våre barns skyld, for familiens skyld. Dette innebærer parterapi, samt gjøre noe oss to. Vi har fastlagte hendelser i år som er planlagt sammen som en familie og vi sier vi skal gjennomføre dette sammen.

Jeg har sagt til henne at hun ikke trenger å ta på seg ett skuespill lengre da jeg nå vet hvordan hun føler. Hun burde ikke lengre anse hjemmet som noe stressfaktor. Jeg skal gi henne den avstanden hun hun trenger for at hun skal være komfortabel. Har bedt henne til å fortelle hva jeg kan gjøre for at hennes tilværelse kan bli best mulig i hjemmet. Jeg har akseptert situasjon vi er oppi og vil ikke la dette prege atmosfæren i hjemmet for min del.

Hun har selvsagt ett annet tankesett enn meg i denne prosessen. Jeg er 100% bestemt for å få dette til, men hun har nå hatt mer denne innstillingen at "jeg ser ikke hvordan, men jeg kan bli med". Jeg kan bare spekulere i at hun tenker at "om bare jeg kan bli lykkelig og fri nå, så vi det også være til det beste for barna". Men jeg er overbevis at om barna kunne spørres om dette, så ville de sagt at vi 2 bare har med å gjøre vårt beste for deres del.

Jeg mener ikke å påstå at hun ikke setter barna sine foran alt. Jeg vet hun elsker dem like høyt som meg. Hun har tross alt blitt med å å gjøre noe med dette, men jeg frykter at hennes egen sinnstemning kan dominere tankeprosessen. På samme måte som min smerte påvirker min tankeprosess. Forskjellen er et min ønsker og følelser er på linje med det mål vi jobber mot.

Men dette er bare mine tanker og følelser basert på hennes svar.

Hennes egne uttalelser om at det ikke er noen andre, ingen planer om noen andre, er redd for økonomien, ikke ønsker å være alene, bør være en god grunn til å gå inn helhjertet inn i oppgaven og prøve ALT! Men, føler ikke helt at hun ikke har den rette innstillingen.

Det finnes nok historier om tilsvarende par som har kommet igjennom tilsvarende kriser. Vi kjenner faktisk til andre par selv som har klart dette og er lykkelig gift den dag i dag. Det alene er grunn til å prøve har jeg sagt til henne. Om å fokusere på det positive.

Og jeg er fast bestemt på å kvitte meg med alle feil og uvaner som kan ha vært årsak til at dette har skjedd og fokuserer sterkt på det.

Så nå går vi inn i dette ukjente. Jeg som den part som fortsatt elsker henne og hun som ikke elsker meg på samme måte.

Jeg trenger nå råd om hvordan vi kan gå frem, hvordan jeg kan gå frem. Jeg har så lyst å kjærtegne henne, å holde henne og fortelle hvor mye jeg elsker henne! Men jeg merker hun blir utilpass av dette. Hva kan jeg gjøre? Hvor skal vi begynne for å prøve å nærme oss igjen. Hva bør vi gjøre sammen i denne perioden vi er inni?

Dere som måtte lese dette og som var den part uten de rette følelsene. Som var der min kone er idag. Hva kan dere fortelle og gi av råd hvordan jeg med mitt ståsted burde forholde meg til dere?

Gjerne råd fra dere som også var i mine sko.

Takker for alle gode og konstruktive tilbakemeldinger!

[Havbris]

Har ikke vært i tilsvarende situasjon, men i en periode i vårt ekteskap så mistet vi forbindelsen litt og fungerte mest som to som samarbeidet bra om AS familie.

Jeg skjønner hvor ufattelig vondt det må være å få dette gnidd inn i ellevte time. Jeg synes det er flott at dere går for parterapi, - så lenge dere har barn sammen og har en lang historie, så synes jeg hver eneste sten skal være snudd før dere kaster inn håndkleet. Men spøsmålet er om hun allerede har bestemt seg, men blir med litt videre for å kunne si til seg selv at alt er prøvd?

Er det ingen signaler underveis som du har oversett? Har hun prøvd å kommunisere at hun er misfornøyd uten at du har lest signalene? Dere må iallefall komme til bunns i hva det er som gjør at hun har "mistet følelsene". Hvis dere har vært veldig gode venner og har hatt det bra sammen, så må det være noe hun ikke har kommunisert til deg.

Gi henne iallefall luft.

Endret 7. mars 2013 av Havbris

[AnonymBruker]

Jeg mast følelsene for samboeren min for en stund tilbake. Jeg følte at vi var mer venner enn kjærester, jeg var lett irritabel og alt han gjorde var galt. Han visste om at følelsene mine ikke var helt slik de skulle være, og en dag bestemte vi for å snakke helt ut om det. Jeg var ikke klar for å gi opp forholdet og han ville det heller ikke. Men jo mer vi snakket desto mer håpløst virket alt. Man kan jo ikke bare bestemme at man skal føle noe. Samtalen begynte å gå i retning brudd og vi snakket litt om hvordan vi skulle fordele ting, bolig osv. Jeg har alltid følt meg trygg på at han ikke kom til å gå fra meg, alt for trygg. Og nå satt han der og snakket om en fremtid uten meg. Da fikk jeg et skikkelig sjokk og det gikk opp for meg at jeg holdt på å miste han. Jeg fikk da overtalt han om å gi oss mer tid, og etter 2-3 uker har vi det bedre enn noen gang. Jeg setter faktisk pris på han og ikke tar han for gitt slik som før.

Jeg håper din kone vil gi forholdet en sjanse, for det går faktisk an å jobbe seg gjennom dette. Mitt råd er å høre på henne, om hun vil ha tid for seg selv er det best å gi henne det. For min del måtte jeg bare "våkne opp" og innse hva jeg holdt på å miste, så det at kjæresten snakket om å gjøre det slutt var definitivt det som gjorde susen.

Anonym poster: 2663750206c1ab01972a9319578de3f7

[Gjest Gjest]

Jeg opplevde å miste romantiske følelser for mannen min etterhvert som tiden gikk og følte at vi bare var en mamma og en pappa som skulle drive familien. Han var også klar over at det ikke var helt sånn som vi ville ha det, og når det ble for gæli, prøvde vi begge to å gjøre noe med det og skape rom for å være kjærester. Det hjalp i korte perioder, men vi klarte ikke å skape varig forandring. Men jeg innså at det gikk ikke an å fokusere på å være forelsket, utifra de følelsene vi hadde i begynnelsen av forholdet. Det var bare å vedta at den første forelskelsen var over og vi kunne ikke skape den på nytt. Mye har tross alt skjedd siden da - barn, hus, giftemål, etc, det som hører med når man skaper et liv sammen. Så det vi var nødt til å gjøre, var å innse dette, at man ikke kan leve på de følelsene man hadde for hverandre før. Vi måtte definere forholdet vårt på nytt, vi måtte si "dette elsker jeg deg for IDAG". Straks vi gjorde det, gav vi oss selv en ny begynnelse, en ny type forelskelse som var på et helt nytt og høyere nivå. Men det er fortsatt litt sårbart, jeg kan fortsatt synes at han gjør mye feil, at han prøver altfor lite å være kjæresten min. Jeg er nok ikke helt feilfri selv. Så man må definitivt legge sjelen i det å være kjærester, prøve å imponere, sjarmere, og alt det.