Er dette normalt?

[AnonymBruker]

Tar denne som AB.

Helt siden jeg kan huske, har min Mor vært glad i og drikke greit, nok at det var ubehagelig der og da, men nå bryr jeg meg ikke noe om det, gjort er gjort man får ikke gjort noe fra eller til.

Men så til problemet, jeg kan ærlig talt ikke huske noe fra barndommen min fra da jeg gikk på barneskolen 2-6 klasse i noen særlig grad, er det flere som har det på samme måte? Kan også nevne at jeg ble mobbet ganske mye både på barneskolen og på ungdomsskolen, men allikevel så føler jeg meg som et ganske dårlig menneske uten at jeg helt kan skjønne hvorfor.

Jeg er alltid snill mot alle som er snille mot meg, driver ikke og sprer løgn og går heller ikke bak ryggen på folk. Merker at jeg faktisk har det helt perfekt i mitt eget selskap, kan gå uker uten at jeg har kontakt med vennene mine, når jeg sier venner så er det faktisk det de er, de er de beste vennene man kunne fått. Så det er ikke de det står på, er vel heller meg.

Merker også at jeg trives best med og holde folk litt på avstand uten at jeg helt vet hvorfor.

MEn utenom disse greiene her, så er jeg VELDIG fornøyd med tilværelsen.

Noen som kjenner seg igjen og kan komme med noen synspunkter?

Anonym poster: 9e9544e69eeb983e6e8d095307e7cf35

[Gjest Gjest]

nei. for jeg skjønner ikke hva du spør om ?

Er det drikkingen til morra di? At du ikke husker barneskolen? At du ble mobbet? Eller at du har et humør som går opp og ned på lik linje med 100% av befolkningen?

[AnonymBruker]

Jeg skjønte ikke hvorfor du la til det med moren din, når resten av det ikke handler om det. Hva har moren din sin drikking med at du husker lite fra store deler av barneskolen, eller ble mobbet?

Anonym poster: 34781e61109c6f93b11e5d1bd170517a

[AnonymBruker]

Forstod ikke helt hva du skulle frem til, ble litt mye. Men jeg har også problemer med å huske store deler av da jeg var mindre, samtidig trives jeg ofte i mitt eget selskap. Men jeg tror det er faktorer de fleste mennesker har, og som er helt normalt. Skrivingen din derimot, at du blander mye ting i en liten tekst er derimot ikke helt normalt.

Anonym poster: 1c1ff2789190d8d2a923b4f06468e8c8

[Hjertefisk]

Du er helt normal.

Jeg husker nesten ingenting heller fra den tiden. Jeg har alltid levd i nåtiden/fremtiden hele mitt liv. Fortiden har aldri interessert meg. Folk er bare forskjellige på sånt. Noen dagdrømmer om det som kommer, andre mimrer om det som har vært.

Det er også ganske normalt å trives i sitt eget selskap. Hadde jeg kunnet formet livet mitt akkurat som jeg selv ønsker, så hadde jeg bodd HELT alene. Og hatt det kjempekult.

[Hanna!]

Jeg har et par venner som hadde alkoholisert far eller mor. De skammet seg over, men det har hjulpet for dem å snakke om det. De trakk seg mye tibake, fordi de var redde for at noen skulle finne det ut. Vet ikke om dette var svar på noen måte, men et lite synspunkt

Men jeg kan hvertfall svare på tittelen: det er normalt alt du beskriver, men det betyr ikke at det kan være vanskelig til tider.

[Slither]

Jeg er egentlig ganske lik. Hadde ingen alkoholisert mor og ble ikke direkte mobbet, men jeg var innesluttet og likte vel egentlig ikke så godt kontakt med de andre barna, så jeg havnet litt på utsiden med 1-2 venner jeg hang med.

Nå i voksen alder er jeg også lik, jeg krever ekstremt mye "alenetid" og får noia hvis vennene mine tar for hyppig kontakt. Jeg liker å være sosial en gang i blant, men trives helt klart best i eget selskap hvor jeg kan dyrke egne interesser. Jeg ser ikke lenger noe problem i det, da jeg trives med det. Og så er jeg heldig og har en samboer som er borte man-tors hver uke på jobb, så at jeg er så sær går ikke utover forhold heller

[Gjest Sunheart]

Jeg er egentlig ganske lik. Hadde ingen alkoholisert mor og ble ikke direkte mobbet, men jeg var innesluttet og likte vel egentlig ikke så godt kontakt med de andre barna, så jeg havnet litt på utsiden med 1-2 venner jeg hang med.

Nå i voksen alder er jeg også lik, jeg krever ekstremt mye "alenetid" og får noia hvis vennene mine tar for hyppig kontakt. Jeg liker å være sosial en gang i blant, men trives helt klart best i eget selskap hvor jeg kan dyrke egne interesser. Jeg ser ikke lenger noe problem i det, da jeg trives med det. Og så er jeg heldig og har en samboer som er borte man-tors hver uke på jobb, så at jeg er så sær går ikke utover forhold heller

Åh, du er heldig som har en samboer som er borte nesten hele uka

[Slither]

Åh, du er heldig som har en samboer som er borte nesten hele uka :fnise:

Haha! Ja, det er innmari ålreit nå før det er noe barn i bildet i allefall! Er jo sååå koselig å se hverandre i helgene og når man rekker å savne hverandre litt.

[Miller]

http://giftedkids.about.com/od/glossary/g/introvert.htm

Du er nok bare en introvert

[Gjest Sunheart]

Haha! Ja, det er innmari ålreit nå før det er noe barn i bildet i allefall! Er jo sååå koselig å se hverandre i helgene og når man rekker å savne hverandre litt.

Ja, er det jeg og tenker. Man slipper å gå lei av hverandre ,og å gå oppå hverandre hele tiden .

[AnonymBruker]

Det er en overlevelse teknikk, som barn var det nok traumatisk for deg med både drikkingen til mor og mobbingen. Da er det vanlig at den tiden blir pakket langt bak i arkivene og trenger teknikker for å finne de frem igjen. Noen ganger finner man de aldri frem.

Anonym poster: 024c0ec4a8dc2a07cc1f09e2017be5a4

[AnonymBruker]

Det er dette det kommer an på:

Vil du helst ha andre nærmere? Innerst inne?

Med uforutsigbare foreldre blir man nemlig redd for nærhet. Det kan man endre på, og det er en fordel om man endrer på det før man ender opp med en partner som ser problemet og nekter å gi slipp

Anonym poster: 77e4a7b42d1a65b5f69a39c331da8f0a

[ainna]

Du er god nok akkurat som du er :-)

og hva er nå egentlig "normal"????

[Katniss]

Jeg har også fortrengt store deler av barndommen. Ble mobbet som liten. Kan det være at hjernen din beskytter deg mot å huske det verste?