Mamma hadde rett! Jeg er en taper

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har den siste perioden slitt med studiene mine, jeg holder på å forberede meg til en master oppgave og en haug med eksamener, jeg har blod slitt for så langt som jeg allerede har kommet, men nå har jeg falt av lasset, jeg er så sliten, jeg orker ikke mer, jeg vil ikke mer, jeg klarer faktisk ikke mer...

jeg føler at jeg ikke har noe interesse for dette lengre fordi det er så sabla vanskelig! det er helt sykt!

eneste grunnen til at jeg har fortsatt er at mine foreldre og familie forøvrig har presset meg hardt!

Fortalte min mor at jeg ville bare gi opp, fordi jeg får det bare ikke til!

Jeg er middels smart, ikke noe skole geni, det har jeg aldri vært...

Hun kom med hele ramsen om hvor viktig det er med utdannelse og at det bare er tapere som gir opp, og at jeg ikke kunne være en taper, hva kom alle til å si?

Noen dager gikk og jeg fikk telefon fra kusiner, fettre, tanter, brødre og min søster, alle maste på meg, hvor langt jeg er kommet og jeg kan ikke gi meg nå!! jeg måtte jo ta eksamen og se om jeg står eller ikke, hvem kan vel ha en taper i familien..

min kusine spurte meg " hva skal jeg si til alle de andre om du slutter da? at du er en taper og jobber på kiwi?"

Jeg kom på besøk til min mor idag, og da bare gråt hun, hvor forferdelig alt sammen var, og at hun ikke hadde lært meg å bli en taper som bare har masse studielån, og jeg måtte ikke inbille meg at IKEA har så gode lønner at jeg kan betjene studie gjelden min!

Så... jeg er vel en taper da, for jeg orker ikke mer....

Jeg vet jeg ikke får jobb uten masteren min, jeg vet det... men men.. sløst vekk en masse år for ingenting og opparbeidet en fin sum med gjeld

Hva gjør jeg nå da?

Anonym poster: 51dc846886b2bd63526bd098c5fe8a07

[AnonymBruker]

trist:( hvilken utdannelse har du? får jo jobb med en bachelor? trenger jo ikke master, eller?

Anonym poster: 5db3fb9a213046f5b977fca6ffa65fd6

[Gjesten]

Du gjør det du selv vil. Det er nyttig og smart å presse seg selv, men man skal ikke presse seg for langt. Et sted sier det stopp for alle, og du må kjenne på hva som er riktig for deg.

[Gjest Trolletrine]

Selvfølgelig er du ikke en taper! Utrolig manipulerende å si noe sånt til deg da! Og helt feil - du holder på med en MASTER, det er mange, mange som ikke har tatt en bachelor engang! Ta deg en god prat med veilederen din og si du har mistet all motivasjon og glede, og at du står bom fast. Du er ikke den første, og heller ikke den siste som strever. Og du? Har moren din en master? Greit at man skal pushe litt,men kanskje ikke bryte ned folk??? Hev deg over det og gi deg selv en god klem og en klapp på skulderen :-)

[Skjønningen]

Huff. Det du skriver her er nok noe mange er kjent med. Selv gikk jeg tre år høyskole som jeg ikke kommer til å få bruk for senere, før jeg startet på bacheloren min. Hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke riktig gitt opp. Jeg hadde snakket med noen på skolen og fortalt dem om hvordan situasjonen min var. De har antakelig rådivere der som kan snakke med deg og kanskje hjelpe deg til å likevel komme i mål. Det du må tenke på er at du ikke har en dritt å tape på å bare kaste deg i det og se hva som skjer når det kommer til endelig karakter. Det er vel også ennå noen måneder til denne oppgaven skal leveres? Vi er kun kommet til mairs, kjære deg. Nei, du bør snakke med noen, for det høres ut som du er utbrent og skolelei og trenger å få tilbake lysten til å fullføre dette her. Hjelper ikke på at du har en familie som i stedet for å snakke med deg og oppmuntre deg til å finne tilbake piffen, kun tenker på seg selv og nærmest gjør narr av deg for den situasjonen du har kommet opp i.

[Sweet77]

Duuh, TS.

Du er ingen taper. Du er sannsynligvis utbrent, og det kan aller bli. Ta deg fri om du må, og ta det opp igjen til høsten, når du har fått kommet deg litt. Da ligger du også foran, idet du har gjort ganske mye allerede.

Skal si noe om familiens reaksjoner lengre nede, men først et par ting:

Du har allerede en bachelor. Mange får seg en bra betalt jobb på en bachelor, så det skal du ikke kimse av. Du er altså i mål med noe allerede.

Men jeg lurer, det du studerer, var dette ditt eget valg, det du selv drømte om og hadde aller mest lyst til? Eller ble valget tatt på grunnlag av "fornuft" og familien sin oppfatning av hva som var - "best"? I så fall, så er det ikke rart du kan bli utbrent. Dette er hardt arbeid, og om det harde arbeidet ikke springer ut fra noe du virkelig har lyst til, så er det lett å miste følelsen av mening.

Jeg synes du skal tenke over det, og tenke over hva du virkelig har lyst til. Og om det skulle være noe helt annet enn du driver med nå, så er det ingen skam å legge om. Tvert om, jeg vil heller si at det er bra, for da viser du at du er selvsstendig og tar grep om ditt eget liv, slik DU vil. Og det er en attraktiv egenskap, også i arbeidsmarkedet. Pluss at du jo har bacheloren da

Så, familien din.

Som er grunnen til at jeg stilte spørsmålet over. De har tydeligvis veldig forutinntatte meninger om hva som er "bra" for deg og ikke, pluss at de legger mye mer vekt på "hva alle kommer til å si" enn på hvordan de kan få deg lykkelig.

Dette er totalt feil fokus fra en familie. De skal bry seg om DEG, og hva som får DEG opp på bena igjen, ikke hva naboer og gud og hvermann sier. Skammelig synes jeg, når de oppfører seg sånn, det er, i motsetning til hva de beskylder deg for, å oppføre seg som - tapere.

Gråting fra mor? Fullstendig overdramatisering! Du gjør det et menneske normalt gjør når noe ikke stemmer, det er at kropp og sinn sier ifra, det finnes ikke noe taperaktig ved det. Så det skal du ikke høre på. Derimot skal du trosse mangelen på støtte, og høre på kroppen din, og sørge for å finne motivasjonen din tilbake, enten det gjelder pågående studium - eller noe helt nytt. DET er å ta grep.

Håper dette var til hjelp. Og at du finner veien din

[AnonymBruker]

Jeg synes absolutt at du skal gjøre deg ferdig med masteren, men akkurat nå høres du sliten ut. Herregud, du har år med utdannelse, selvsagt er du ikke en taper!

Litt avhengig av studiested så bruker det å være rådgivere som ikke er rådgivere innenfor fag, men mer innenfor helse og det sosiale. Forsøk å finne ut om du har det der du studerer og så kan du ta deg en prat med noen der. Dersom det ikke er noe sånt der du studerer vil jeg anbefale deg å kontakte lege. Er du deprimert og utkjørt kan du søke om sykemelding hos lånekassen. Da vil hele beløpet bli omgjort til stipend og du kan få slappet litt av og hente deg inn igjen. Deretter kan du begynne til høsten, eller eventuelt våren igjen.

Anonym poster: 548e94b9b39810a102c85aaba9ec4694

[Gjest .-L-.]

Trist å lese, familien din har tvunget deg til å gjøre noe du ikke vil, så er de assholes i tillegg.. Høres ikke ut som noe familie å samle på altså.. Gode venner kan erstatte en elendig familie..

Kan jo studere noe du faktisk liker?

Endret 7. mars 2013 av .-L-.

[AnonymBruker]

Jeg trakk ihvertfall på smilebåndene når jeg leste innlegget ditt, det var høyst underholdene, spesiellt den delen at jeg skal kalle min mor ei fitte og begynne med speed, for å så gå til en psykiater for å ikke få det opp i journalen min! Du har planen klar du? Dæven, ja det må jeg si!!

Jeg er ikke deprimert, jeg er LEI, jeg har ikke ADHD... jeg trenger ingen dop, jeg har kaffi som virker bra nok Jeg har klart meg gjennom alle år uten dop, og har ingen planer med å begynne med det....

Jeg studerer ernæring så dette strider mot mine prinsipper.

Men takk for at du fikk meg til å smile

TS!

Anonym poster: 51dc846886b2bd63526bd098c5fe8a07

Endret 7. mars 2013 av MissStiles

[MissStiles]

Tråden er ryddet.

MissStiles, mod

[AnonymBruker]

Jeg trakk ihvertfall på smilebåndene når jeg leste innlegget ditt, det var høyst underholdene, spesiellt den delen at jeg skal kalle min mor ei fitte og begynne med speed, for å så gå til en psykiater for å ikke få det opp i journalen min! Du har planen klar du? Dæven, ja det må jeg si!!

Jeg er ikke deprimert, jeg er LEI, jeg har ikke ADHD... jeg trenger ingen dop, jeg har kaffi som virker bra nok Jeg har klart meg gjennom alle år uten dop, og har ingen planer med å begynne med det....

Jeg studerer ernæring så dette strider mot mine prinsipper.

Men takk for at du fikk meg til å smile

TS!

Anonym poster: 51dc846886b2bd63526bd098c5fe8a07

Da må du nesten bare bite det i deg. Du kommer til å klare det!!

Anonym poster: 548e94b9b39810a102c85aaba9ec4694

[AnonymBruker]

TS, mitt råd er å fullføre masteren slik at det blir enklere for deg senere å få en skikkelig jobb. Tro meg, i dagens jobbjungel trenger du det.

Vi har alle opp og nedturer, og det eneste vi vet er at det kommer flere. MEN, du overlever de. Ikke gi deg fordi du har møtt veggen nå. Det blir bedre, og etterhvert vil du stange mot en vegg flere ganger. Det er bare sånn livet etr. Du er ikke en taper fordi du er sliten nå, de fleste jeg kjenner fikk seg en smell på master. Det er krevende, rett og slett.

Mange gode råd har du fått også, men hold deg langt unna dop. Du trenger ikke sterkere ting en kaffe, slik du skriver selv

Ta vare på deg selv, begynn å tren, sett av tid til å sove ordentlig, spis sunt og prøv å vær sosial.

Klem fra en som har det akkurat likt nå!

Anonym poster: 535158536afc9a6db0fbe4fd790788e2

[RoH]

Fra meg får du ingen sympati for å droppe ut i studie fordi du mangler motivasjon. 70-80% av studenten som tar master innenfor mitt fagfelt dropper ut, eller fullfører ikke på fastsatt tid, så det er sikkert ikke problematisk å finne sympatisører her inne.

[LukaFrost]

Det du må gjøre nå er å snakke med veilederen din eller noen andre på instituttet der du går.Det er viktig at du får snakke med noen som har et konstruktivt syn på saken. Ingen overemosjonelle slektninger. Jeg skjønner virkelig ikke deres holdninger og at de bryr seg sånn.

Hvis du ikke klarer å ta alle eksamene nå kan det hende du kan utsette noen. Å bli forsinka er ingen krise. Det er ikke ideelt, men det kan gå. Jeg leverte masteren min lenge etter at jeg skulle, men jeg fullførte.

Legg en plan sammen med veileder så skal du se at du kommer i havn til slutt.

[Gjest Gjest]

Jeg er vokst opp i en familie hvor utdanning er viktig. Jeg ønsket å gå yrkesfaglig, men foreldrene mine nektet meg det, så det ble tre år på videregående til ingen nytte. Så flyttet jeg hjemmefra, begynte å jobbe og tok mine år med yrkesfaglig etter det.

Ja, i mine foreldres øyne er/var jeg en taper. De mener jeg tjener så lite at jeg aldri vil klare meg alene. Merkelig da at jeg aldri har hatt noen problemer med det. Min bror derimot som har en flott utdannelse, tjener mye mer enn meg, sløser med penger så mine foreldre må stadig hjelpe han økonomisk.

Foreldrene mine skammet seg, fortalte slekt og venner at jeg trengte noen hvileår , at utdannelsen min var for å ha noe å bygge på senere, et springbrett videre. Men jeg har aldri gått videre.

Så fikk jeg barn tidlig, giftet meg, ogflyttet et godt stykke unna. Da hadde de enda en unnskyldning for hvorfor jeg ikke kunne studere til noe flott ennå. Så fikk jeg en kronisk sykdom og ble ufør. Litt aav et slag i trynet på en familie hvor alle er friske og raske, har gode studier/jobber etc.

Så idag er det mine barn jeg må skjerme fra disse syke tankene om utdanning/jobb. Jeg forteller dem at jeg er fornøyd uansett hva de velger. Mens mine foreldre og slekten spør og graver om de skal bli "all verdens flotte ting", og hva de skal sstudere.

Bare de trives og er fornøyd er jeg mer enn glad nok.

Så TS, du er ikke alene, og noen mennesker forandrer aldri tankegang.

Klarer du å fullføre master ved hjelp av veiledning fra rådgiver så synes jeg du skal gjøre det.

Har du mistet motivasjon helt så ta deg en pause og se om den kommer tilbake. Evt kan du søke på jobber og og jobbe en periode, så kan det hende lysten kommer tilbake. Selv om jeg ikke er høyt utdannet selv så synes jueg det er trist at du ikke skal fullføre noe som du har så få måneder igjen på, og som vil være en stor hjelp for deg i den nisjen du skal arbeide.

Jeg har aldri konfrontert mine foreldre. Men om du klarer så kan du si til dem at du synes det er trist at de ser på deg som en taper etter så mange år med utdannelse. At det er synd at de ikke ser alt det du har prestert, bare det du ikke har prestert. At du som person er mye mer enn kun utdannelsen din, og at du håper de kan klare å se det.

Jeg vet det er tøft det du står i nå TS. Og jeg synes det er grusomt at flere har vokst opp med det samme presset som meg. Men vær rak i ryggen og stå for det valget du tar.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er så takknemlig som er vokst opp i en familie som ikke er så opptatt av fasade eller at man MÅ ha topp jobb for å ha et fullverdig liv. Begge mine foreldre har lang utdannelse allikevel, men pga svikt i skolesystemet og lærere som behandlet meg som dritt har jeg alltid mislikt skolen og aldri klart å finne ut hva jeg vil bli.

Jeg begynte å jobbe da jeg var 19, og min styrke var vel at jeg er god på data og langt raskere enn de fleste på tastaturet. Jobber i dag som regnskapsfører med lønn over 400 tusen, eier rekkehusleilighet, har samboer, barn, hund og full pakke. Samtidig har jeg null studielån.

Jeg har også en søster som er lege og en annen som fremdeles studerer (journalistikk) og som har hatt sommerjobb i bl.a. UD.

Mine foreldre er like stolte av alle sammen. Og jeg er stolt av meg selv som har kommet dit jeg er selvlært.

Som min far sier; folk lagee så mye drama når folk ikke orker skole eller studier at man skulle tro det var ensbetydende med å bli prostituert eller sprøytenaekoman. Hvordan skulle verden blitt hvis alle var ingeniører, advokater eller leger? Det er rom for vanlige oppadgående mennesker på flere arbeidsplasser enn disse, og vi er alle nyttige i samfunnet som helhet.

Be foreldrene dine ta seg en chill pill!

Anonym poster: 199bff8c441e9a100689ec2009ae091a

[AnonymBruker]

Beklager skrivefeil over. Hersens mobil

Anonym poster: 199bff8c441e9a100689ec2009ae091a

[Gjest Stjerner og planeter]

ei mor som seier at du ikkje klarar oppgåvene din vil jo påverka deg, trykkja deg ned. og då vil du ikkje klare oppgåvene dine.

du er nok utbrendt og bør ta ting med ro.

kvifor er det andre som skal bestemma over livet ditt? duvkan vel ta ein pause frå studiene og kome til hektene? og det med kva dei skal sei til andre folk får du berre drite i. det er lavmål!!

MEN tenk den meistringskjensla du får ovanfor mora di den dagen du har klart studie ditt!! det bør vera motivasjon!!

Endret 7. mars 2013 av Stjerner og planeter

[Gjest regine]

Jeg syns du skal gjøre deg ferdig med masteren - men muligens du kan utsette til høsten?

Å ha fullført utdannelse er faktisk veldig mye bedre enn å ha nesten-fullført. Syns rådet om at du bør snakke med veileder/rådgiver på studiestedet ditt var bra, de har garantert snakket med andre som er lei også.

Og det med å være lei: det er vi alle, til tider. Jeg kan være så lei av jobben min at jeg holder på å spy - men jeg kan ikke bare slutte av den grunn. Jeg kan snakke med sjefen/prøve å endre arbeidsoppgaver/rutiner etc, men jobb må jeg ha. Selv om jeg ikke jubler hver dag på vei dit. Sånn er verden og livet, og det å gi opp bare fordi man er lei, blir for dumt i mine øyne.

Presset fra familien din mener jeg dog er utilbørlig - moren din går laaaaangt over streken, både med egen oppførsel og med å ha "utlevert" deg til annen familie. Tror jeg rett og slett hadde kuttet kontakten en stund - for å samle meg og bygge meg opp igjen, uten mas fra noen som bare tar energi og ikke gir det.

lykke til!

[AnonymBruker]

Kan du ikke utsette masteren et år da?

Det er litt krisemaksimering her syns jeg. Du er sannsynligvis ung, har en bachleor, for å ta master, og du har maaaaange år igjen å jobbe.

Pust med magen, ta deg en pause, gjør noe du trives med. Og så starter du opp igjen når du er klar.

Dette vet du jo alt om, når du studerer ernæring. Sammenhenger mellom kropp og sinn.

Pust med magen- dette ordner seg. Og hvem skal definere hva du er? Det er bare du som kan det- ingeng andre.

Anonym poster: c3f8a8d841cea636a49cc4e08af17670