Hva synes dere om fordeling av omsorg ? Mor far begge ?

[Sueno]

Hvis to mennesker skiller lag. Begge foreldrene bor i nærheten av skole bhg og annet. Begge foreldrene har like gode forutsetninger til å ha barna.

Blir det da en selvfølge for deg å dele 50 / 50 da ?

Hvis en av foreldrene skulle ha foreldreretten og begge to har like forutsetninger. Er det da like rett at mannen får den eller ikke ? Skriv gjerne hva du mener, og hvorfor.

Jeg spør av ren nysgjerrighet, samtidig som jeg samler litt stoff og synspunkter til en ny artikkel jeg skal skrive til bloggen min.

Takk for alle svar.

Endret 6. mars 2013 av Sueno

[Fossefall]

Jeg synes det er naturlig med 50% i den type case du beskriver. Ser ikke noen grunn til at mor skal ha rett til å være bostedsforelder hvis far har like gode eller bedre mulighet til å følge opp barnet. Det er barnet som skal ha fordel av fordelingen og ikke foreldrene.

[Hedda-78]

Jeg mener at man da skal fordele slik at det er til det beste for barnet. 50% er rettferdig for foreldrene, men ikke nødvendigvis det beste for barnet. Dette finnes det ingen fasit på, da barn og familier er forskjellige. Om den ene skal være bostedsforelder og den andre samværsforelder, mener jeg at det er like logisk at det er far som er bostedsforelder som mor. Alt etter som hva som er best for barnet.

[Sueno]

Foreløpig to svar og begge er enig flere ?

På meg virker det som at om det skal gå så langt som til retten så dømmes foreldreretten i stor grad over på kvinnen. Uten at jeg vet det sikkert, så regner jeg med at i flere tilfeller stiller foreldrene likt på hvem som egner seg best, men fraværet går gjerne likevel til kvinnen.

Myte eller fakta ?

Endret 7. mars 2013 av Sueno

[Gjest Magdalene]

Avhenger av barna mener nå jeg. Det er nok langt fra alle som trives med to hjem på den måten.

Hvem barna da bør bo hos kan like gjerne være far som mor, så sant de er likeverdige foreldre.

[Gjest loren]

Vår situasjon er slik at jeg bor et stykke lenger unna bhg og skole enn det far gjør. (Har skolestarter til høsten).

Jeg har vært, og er klar på at i det øyeblikket han ikke lenger ønsker å bo en uke hos hver men ønsker å bo mer hos den ene så tror jeg det er best at han bor hos far pga nærhet til sine venner/skole.

Det kommer ikke til å være lettvint, men det er, i mine øyne, barnets beste.

Nå skal det sies at målet mitt ved endt utdanning er å bo nærmere skolen enn jeg gjør i dag, men da må jeg ha mulighet til å kjøpe leilighet først, noe jeg ikke har før om sannsynligvis et par år.

[AnonymBruker]

Foreløpig to svar og begge er enig flere ?

Jeg tror du bør lese de to svarene om igjen - de som har svart, er ikke enige (den ene mener 50 % er naturlig, den andre at man må se på hva som er best for barnet, og at det ikke nødvendigvis er 50 %)

Anonym poster: 5b6c2b8a263c1d6d6ff517e3365de6cb

[Sign]

Synes det er synd at 50/50 blir sett på som det eneste rette og at man nesten må forsvare seg dersom man velger annen løsning. Kanskje på samme måte som tidligere hvor annenhvert helg + 1 dag i uken var det far fikk "tildelt".

I forbindelse med samlivsbrudd er det ofte masse følelser involvert og det kan i noen tilfeller være vanskelig å huske på at man skal ta beslutninger som er til barnas beste. Ofte vil barna at mor og far skal bo sammen, at de fortsatt skal være en familie (bortsett fra i de tilfeller hvor det er så dårlig hjemme at faktisk barna ønsker at foreldrene skal gå fra hverandre).

Men hvis så situasjonen er slik at foreldrene går fra hverandre og barna får to hjem å forholde seg til, hvordan kan vi egentlig gjøre det beste ut av situasjonen for barna? Jeg så på dokumentaren på TV for ikke så lenge siden og kjente en indelig fortvilelse på vegne av alle barna - inkludert mine egne - som sliter med lojalitet mellom mor og far, som sliter med å hele tiden må være på farten mellom to hjem... Men hva i faen skal man gjøre? Når man først har kommet i den situasjonen at man ikke lenger kan leve sammen, hvordan gjør vi det på beste måte for barna våre?

Selvsagt avhenger det av alderen til barna, det er forskjell på en 2-åring og en 10-åring for eksempel når det gjelder forståelse av tid, av situasjon osv. Jeg tror vi voksne må ta ansvar og også ta noen beslutninger for barna ut fra hva vi mener er det beste. Er barna så store at det er naturlig at de er med på å bestemme skal de selvsagt høres, men jeg mener det er feil å overlate beslutninger om hvor et barn skal bo helt og holdent til barnet.

For min egen del ble barna boende fast hos meg ca 70 % av tiden og hadde samvær med faren sin annenhver langhelg. Dette av ulike årsaker som jeg ikke ønsker å komme inn på her, men det var etter avtale mellom meg og barnas far. Jeg følte ofte at jeg måtte "forsvare" denne ordningen overfor utenforstående som mente at 50/50 var det eneste saliggjørende. Ofte fikk jeg inntrykket av at de mente foreldrene hadde krav på barna sine halvparten av tiden... Barna var på den tiden 8 og 13 år og hadde ingen innsigelser på ordningen. De ville så gjerne at vi skulle flytte sammen igjen, det var egentlig det eneste de kom fram med.

Etter noen år ble det gjort endring til at farens samvær var ca 35 % og i dag er det ca 45%. Dette av ulike grunner, men barna har hele tiden vært involvert i beslutningene som tas og de har fått sagt hva de mener. Jeg tror (dessverre) ennå at de har vonde følelser fordi vi ikke bor sammen, men at de skjuler det av frykt for å såre oss foreldre. Standardsvaret når jeg spør om hvordan det er å flytte mellom meg og faren er "helt greit". Om det er så greit er jeg usikker på, men jeg vil ikke rote for mye i "grumset".

Dette ble langt og kanskje utenom det ts spurte om. Men det er vel fordi det er et vanskelig og følelsesladet emne. Mor og far er i de fleste tilfeller gode omsorgspersoner og det er forferdelig trist at vi voksne roter til livene våre og at det i stor grad er barna det går ut over.

Endret 7. mars 2013 av Sign

[Miia]

Vi har gutten til samboer på 3 år, annenhver helg og en dag i uka (+ekstra i ferier)

Både han og mor syns dette er en grei ordning, og gutten kan jo bestemme mer selv når han blir større.

Hvis far hadde en jobb som gjorde det mulig å ha han oftere, så hadde han nok det. Gutten har hatt det sånn alltid så det er jo ingen "store forandringer" hos han.

Når det er sagt, er jeg selv skillsmissebarn, og vi hadde samme ordning og det var noe vi begge søskene syntes var helt topp (nå kan heller ingen av oss huske den tiden foreldrene våre var sammen heller) Når vi ble større, så fikk vi gå litt som vi ville. Hvis vi ville sove noen ekstra dager hos pappa, så var det helt greit

[ViljaH]

Jeg har ikke noe tro på 50/50 som standard løsning, da jeg ikke tror det er bra for barn å pendle så mye, jeg hadde selv sett mørkt på å bytte hjem hver uke. Det blir for ustabilt. Så foreldrene må strekke seg og ta en beslutning de mener er faktisk best for barnet. 50/50 er mest for å oppnå rettferd for foreldre. Hvis foreldrene begge gjør en god jobb, så er det ikke gitt hvem som bør få barna mest. Kanskje de må finne en alternativ løsning, hvor barnet bor fast hos ene, er på fast besøk hos andre eks overnatter en/to dager i uka + spiser middag/drar på aktivitet med en/to ganger i uka. Hvis foreldrene bor nært hverandre, som de absolutt bør gjøre. Avstandsforhold er avstandsforhold i alle kjærlighetsrelasjoner, mellom voksne og barn/voksne.

Min drømmesituasjon ved brudd, er at vi skaffer oss en tomannsbolig, barna har et soverom hver i midten av huset med to dører inn til hver av boligene. Så lever vi som en storfamilie, mor og far tolererer hverandre til beste for barna. Så slipper barna være i en tautrekkings-tilværelse.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke for noe 50/50 løsning.

Om begge er like "kvalifiserte" vil jeg si at det bør være moren som har barna mest, spesielt når barna er små. Mor har tross alt bært barna frem. Mulig jeg er gammeldags, men jeg skjønner ikke poenget med at alle skal være likestilt i alt, la kvinner være kvinner og menn få være menn.

Anonym poster: 1897294bd23266d1712fdf62625ee344

[Redbull]

Jeg synes det er naturlig med 50% i den type case du beskriver. Ser ikke noen grunn til at mor skal ha rett til å være bostedsforelder hvis far har like gode eller bedre mulighet til å følge opp barnet. Det er barnet som skal ha fordel av fordelingen og ikke foreldrene.

Men hva med barnet som blir kasteball da? Jeg har selv skilte foreldre, og syns den følelsen av å ikke høre til ett sted var helt forferdelig.

[AnonymBruker]

Foreløpig to svar og begge er enig flere ?

På meg virker det som at om det skal gå så langt som til retten så dømmes foreldreretten i stor grad over på kvinnen. Uten at jeg vet det sikkert, så regner jeg med at i flere tilfeller stiller foreldrene likt på hvem som egner seg best, men fraværet går gjerne likevel til kvinnen.

Myte eller fakta ?

En dommer vil aldri gi en 50/50 ordning, men kanskje en 48/52 orning. eg vet ikke hvorfor det er slik da, bare fått fortalt av min advokat. De fleste eldre dommere gir nesten alltid mor omsorgen hvis foreldrene stiller likt omsorgsmessig. Jeg synes forsåvidt at far likegjerne kan være hovedforsørger, men da må han skjønne hva det innebærer også.

Anonym poster: 4407a0a99805fdbd116e7b5910fd02ad

[Gjest Gjest]

Som mann ville jeg helt klart foretrukket 50/50, av den enkle grunn at jeg hadde ønsket å hatt så mye å gjøre med mitt barn som mulig. Min kone hadde nok også ønsket det, og dermed må det jo nesten bli en slik fordeling.

For meg hadde imidlertid en slik løsning vært avhengig av at vi begge kunne bosatt oss i kort gangavstand mellom hverandre.

[ViljaH]

Som mann ville jeg helt klart foretrukket 50/50, av den enkle grunn at jeg hadde ønsket å hatt så mye å gjøre med mitt barn som mulig. Min kone hadde nok også ønsket det, og dermed må det jo nesten bli en slik fordeling.

For meg hadde imidlertid en slik løsning vært avhengig av at vi begge kunne bosatt oss i kort gangavstand mellom hverandre.

Du snakker bare om hva du og din kone vil, hva som er rettferd for dere. Bør du ikke tenke på hva som er bra for barnet, er det ikke rettferd for barnet at behovene til den som er liten hensyntas mest?

[Sign]

Gjest skrev 08 mars 2013 - 12:16:

Som mann ville jeg helt klart foretrukket 50/50, av den enkle grunn at jeg hadde ønsket å hatt så mye å gjøre med mitt barn som mulig. Min kone hadde nok også ønsket det, og dermed må det jo nesten bli en slik fordeling.

For meg hadde imidlertid en slik løsning vært avhengig av at vi begge kunne bosatt oss i kort gangavstand mellom hverandre.

Du snakker bare om hva du og din kone vil, hva som er rettferd for dere. Bør du ikke tenke på hva som er bra for barnet, er det ikke rettferd for barnet at behovene til den som er liten hensyntas mest?

Det er jo nettopp dette som er dilemmaet. Vi som foreldre ønsker mest mulig kontakt og samvær med våre barn og for min egen del må jeg innrømme at tanken på at barna skulle bo fast hos sin far og kun besøke meg av og til gjør at det føles som om hjertet skal briste. Egoistiskt? Ja, ikke noe problem med i innse det.

Så hvordan gjør vi det for at barna skal ha det best mulig? Jeg har ikke svaret, jeg bare sier at det er problematiskt, vondt og vanskelig. Så får vi forsøke å samarbeide så godt vi kan, legge voksenproblemene vekk og håpe på at barna når de blir voksne kan se tilbake på barndommen sin og synes at den var ganske ok.

[Gjest Trolletrine]

Jeg tror ikke det finnes gode løsninger på det , det blir mer snakk å greie å redusere skaden/ulempen mest mulig.

En 50/50- løsning mener jeg er bare stress for barnet og kun til det beste for foreldrene. Stakkars barn som må skifte hjem hver uke eller hver 14 dag - hadde det vært meg, hadde jeg syntes det hadde vært stressende og hektisk. Jeg mener et barn trenger en stabil, trygg base, og derfor ville jeg hatt barnet boende hos meg på fulltid. Far kunne hatt barnet annenhver helg og vært sammen med henne på aktiviteter i ukedagene. Dessverre kommer ikke det til å bli løsningen hvis jeg flytter fra mannen min. Han sier at siden det er så viktig for meg at barnet vårt skal ha en trygg base, så kan hun likesågodt bo hos han på fulltid som med meg. Og det er selvfølgelig UAKTUELT! ;-) Så ja.....jeg skjønner svært godt at det fort blir konflikter i forhold til barnefordeling. Jeg håper og tror jeg greier å sette meg selv til side hvis jeg må igjennom en barnefordelingsak, men akk for en sorg å ikke skulle få dele hver dag med barnet sitt. Når alt kommer til alt, bli alle parter tapere.

[Gjest Gjest]

En 50/50- løsning mener jeg er bare stress for barnet og kun til det beste for foreldrene. Stakkars barn som må skifte hjem hver uke eller hver 14 dag - hadde det vært meg, hadde jeg syntes det hadde vært stressende og hektisk. Jeg mener et barn trenger en stabil, trygg base, og derfor ville jeg hatt barnet boende hos meg på fulltid. Far kunne hatt barnet annenhver helg og vært sammen med henne på aktiviteter i ukedagene.

Du snakker bare om hva du og din kone vil, hva som er rettferd for dere. Bør du ikke tenke på hva som er bra for barnet, er det ikke rettferd for barnet at behovene til den som er liten hensyntas mest?

Jeg skrev innlegget ViljaH svarte på..

Jeg er nå personlig av den oppfatning at det er udelt positivt at et barn får tett kontakt med og oppfølging av begge foreldrene.

De vanligste argumentene mot 50/50-fordeling er vel egentlig oppsummert i innlegget til lotte00. Gitt forutsetningen for 50/50-fordeling for min egen del, som jeg også nevnte i mitt første innlegg, nemlig at foreldrene bor i kort gåavstand, klarer jeg ikke å se hvordan dette skal skape utrygghet og manglende stabilitet i barnets liv. De fleste ønsker jo at barna skal ha kontakt med begge foreldrene. Og ofte faller man ned på en løsning som tilsvarer 60/40- eller 70/30-fordeling. Er dette egentlig mer stabilt? Vil ikke et barn kunne føle større grad av trygghet, og i større grad føle seg hjemme hos begge foreldrene, når man er hos begge ofte og i lengre tid av gangen?

Hvis man har mulighet til å bosette seg på en slik måte at barnet kan gå mellom foreldrenes hjem. Kan gå til skolen uansett hvem han bor hos, og hele tiden er i nærheten av vennene sine, så er 50/50-fordeling i mine øyne helt klart å foretrekke.

Hele innlegget til lotte00 avslører jo egentlig hva motforestillingene mot 50/50-fordeling egentlig bunner i. Nemlig redsel for å delvis miste sin totale kontroll over barnet til eks-partneren. Dette kan naturligvis ikke sette rammene for barnefordeling etter samlivsbrudd.

[elinpelin]

bbbbbbbbbbb

Endret 8. mars 2013 av elinpelin

[Gjest Gjest]

Jeg skrev innlegget ViljaH svarte på..

Jeg er nå personlig av den oppfatning at det er udelt positivt at et barn får tett kontakt med og oppfølging av begge foreldrene.

De vanligste argumentene mot 50/50-fordeling er vel egentlig oppsummert i innlegget til lotte00. Gitt forutsetningen for 50/50-fordeling for min egen del, som jeg også nevnte i mitt første innlegg, nemlig at foreldrene bor i kort gåavstand, klarer jeg ikke å se hvordan dette skal skape utrygghet og manglende stabilitet i barnets liv. De fleste ønsker jo at barna skal ha kontakt med begge foreldrene. Og ofte faller man ned på en løsning som tilsvarer 60/40- eller 70/30-fordeling. Er dette egentlig mer stabilt? Vil ikke et barn kunne føle større grad av trygghet, og i større grad føle seg hjemme hos begge foreldrene, når man er hos begge ofte og i lengre tid av gangen?

Hvis man har mulighet til å bosette seg på en slik måte at barnet kan gå mellom foreldrenes hjem. Kan gå til skolen uansett hvem han bor hos, og hele tiden er i nærheten av vennene sine, så er 50/50-fordeling i mine øyne helt klart å foretrekke.

Hele innlegget til lotte00 avslører jo egentlig hva motforestillingene mot 50/50-fordeling egentlig bunner i. Nemlig redsel for å delvis miste sin totale kontroll over barnet til eks-partneren. Dette kan naturligvis ikke sette rammene for barnefordeling etter samlivsbrudd.

Men det tror jeg det gjør i svært mange tilfeller.

Damenere er redd for ikke fortsatt ha kontroll og kunne sterkt påvirke barn/a.

Damene er også redd for å ikke kunne få alle mulige støtteordniger.

Dette er et inntrykk jeg erfaringsmessig sitter igjen med hos flere kvinner.

Jeg tror flere har fått til mer lik fordeling om en har lagt redselen for og miste kontrollen over barn/a