Løgner

[AnonymBruker]

Hvordan forholder man seg til en person som åpenbart lyver? En mytoman.

Her er mønsteret jeg har oppdaget på en som står meg nær.

Han lyver (samme om det er store eller små ting)

Blir konfrontert med løgnen (det er beviselig)

Ror seg unna og vikler seg inn i mer løgn

Når han skjønner at han ikke kommer seg unna prøver han å skyve det over på meg. Det er jeg som er mistroisk og jeg som må passe meg for hva jeg sier og legger meg borti. Ikke han.

Hva gjør jeg? Er så lei nå og tror ikke han kommer til å endre seg. Jeg lurer på å legge fram mønsteret for han så kanskje han forstår det selv. Jeg har og lyst til å sette et ultimatum at enten jobber han med seg selv og gjør noe med løgnbehovet, eller så er ikke jeg der for han mer. Jeg har innset at jeg kan miste han om jeg stiller ultimatum.

Kan legge til at jeg betyr mye for han og jeg vil også være der for han i livet hans men jeg ser nå at dette kan være vårt veiskille..

Anonym poster: b49e630e01f934b8cd12921fac22f3a9

[AnonymBruker]

La ham seile sin egen sjø. Jeg hadde også en slik en i omgangskretsen og han løy om såpass alvorlige ting at vi kunne fått problemer om vi stolte på ham. Han kom også med trusler da han ble konfrontert.

Anonym poster: dc900f6951f958de37ac4cd822650692

[AnonymBruker]

La ham seile sin egen sjø. Jeg hadde også en slik en i omgangskretsen og han løy om såpass alvorlige ting at vi kunne fått problemer om vi stolte på ham. Han kom også med trusler da han ble konfrontert.

Anonym poster: dc900f6951f958de37ac4cd822650692

Konfrontere han først?

Han betyr utrolig mye for meg og å miste han ville vært utrolig vondt...

Anonym poster: b49e630e01f934b8cd12921fac22f3a9

[Gjest -A]

Konfronter han først, la han få muligheten til å innrømme det og si sannheten.

Er det store eller små ting han lyver om?

Dersom han ikke tar noe eierskap til at han lyver og utelukkende prøver å forklare det bort, så blir det vanskelig. Men dersom han tar full eierskap for det, innrømmer det og er skikkelig lei seg og vil jobbe med seg selv for å ikke gjøre det, så tenker jeg at det er håp.

Prøv å finn ut hvorfor det er han lyver slik, hva er grunnen til at han ikke klarer å si sannheten?

[Steinar40]

Kommer jo an på hva slags relasjon man har til vedkommende.

Det å ha en person som lyver om alt og ingenting som partner hadde aldri vært aktuelt for meg.

Men hvis det "bare" dreier seg om slekt eller omgangsvenner så kan man ta alt vedkommende sier med en stor klype salt, oppføre seg deretter.

[AnonymBruker]

Han er en nær venn. Kan ikke huske han har frivillig innrømmet en løgn før selv om han har vært konfrontert, bare bortforklart eller lagt på en ny løgn. Vet at det alltid har vært lett for han å lyve. Mulig det ligger en diagnose bak men ellers er han en ordentlig flott kar. Kanskje lav selvfølelse som gjør det?

Tar mye av det han sier med en klype salt, det har jeg og sagt til han. Lyver om både store og små ting både til meg og andre.

En stor ting han lyer om nå og vet for sikkert det er løgn. Ikke skjønner jeg hvorfor han lyver om det heller for sannheten er hverken skummel eller sårende for meg.

Tror jeg kommer til å legge fram for han hvordan mønster jeg ser på han. Og legge fram at jeg vet beviselig at han lyver nå.

Enten svelger han noen kameler og innrømmer selv at han har et problem eller så er det jeg som har problemer og han forsvinner ut av livet mitt...

Anonym poster: b49e630e01f934b8cd12921fac22f3a9

[Gjest ZZZZZ]

Jeg ljugde masse om både små og store ting når jeg var en del yngre. Både veldig alvorlige ting og små, meningsløse bagateller. Sluttet med det når jeg oppdaget hva jeg drev med og innså hvorfor. Jeg hatet meg selv, synes jeg var ekstremt kjedelig og stygg osv og prøvde å gjøre meg selv mer interessant ved å ljuge. De få gangene noen klarte å ta meg i løgn reagerte jeg på samme måte som du beskriver at kompisen din gjør.

Nå vet jeg jo ikke akkurat hva han ljuger om, men det kan jo være noe lignende som er problemet hans. Eller noe helt annet. Det er det bare han som vet.

[AnonymBruker]

Jeg ljugde masse om både små og store ting når jeg var en del yngre. Både veldig alvorlige ting og små, meningsløse bagateller. Sluttet med det når jeg oppdaget hva jeg drev med og innså hvorfor. Jeg hatet meg selv, synes jeg var ekstremt kjedelig og stygg osv og prøvde å gjøre meg selv mer interessant ved å ljuge. De få gangene noen klarte å ta meg i løgn reagerte jeg på samme måte som du beskriver at kompisen din gjør.

Nå vet jeg jo ikke akkurat hva han ljuger om, men det kan jo være noe lignende som er problemet hans. Eller noe helt annet. Det er det bare han som vet.

Hva var det som gjorde at du Skjønnte det? Og fikk lyst til å endre på det?

Hadde du satt pris på om noen tok det opp med deg?

Anonym poster: b49e630e01f934b8cd12921fac22f3a9

[Gjest ZZZZZ]

Det er jo ikke sånn jeg egentlig er, så det gjorde meg vondt hver gang jeg ljugde. Men det var på en måte greit at jeg selv hadde det vondt så lenge alle andre synes jeg var interessant og kul. Jeg ville endre på det fordi jeg hadde det dårlig med å være sånn. Kompisen din har det nok innerst inne ikke så veldig bra med det han heller.

Jeg oppdaget det en dag jeg snakket med en venninne som har en søster som er lystløgner. Hun var veldig frustrert og skjønte ikke hvorfor søsteren var sånn. Kjente meg litt igjen i det hun fortalte, og det hadde ikke skjedd før.

Jeg hadde satt pris på om noen kanskje "vekket" meg litt forsiktig, fikk meg til å tenke over det litt tidligere enn det jeg jo gjorde når jeg fant ut av det selv. Hadde nok først blitt utrolig provosert og sta på at sånn er jeg IHVERTFALL ikke! Men så hadde jeg blitt lei meg og begynt å tenke etter hvorfor. Skjønt at sånn kan man ikke fortsette.

Det jo helt individuelt hvordan forskjellige mennesker reagerer på sånt, så jeg vet ikke om det virker på vennen din selv om det hadde virket på meg. Håper ihvertfall dette hjalp deg på en eller annen måte.

Ønsker dere all lykke til!

Edit: skrivefeil

Endret 6. mars 2013 av ZZZZZ

[Gjest anonym]

Hei ts,

det kommer an på om han fyren du beskriver kan angre, unnskylde seg eller ikke. Holdte lenge på med en som jeg fant ut jugde om mye. Jeg mistet tilliten totalt. Det som var spesielt vondt var at han ga skylda på meg når han hadde jugd. Sa jeg var kontrollerende , hysterisk...u name it..Dette er faresignaler, for det er mennesker som ikke eier empati og vil aldri innrømme egne feil, det er alltid andres feil. Sånne folk holder jeg meg nå langt unna!

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Det får bære eller briste skjønner jeg...

Anonym poster: b49e630e01f934b8cd12921fac22f3a9

[AnonymBruker]

Jeg hadde rett.

Han ble sint. Jeg beskyldte han grunnløst. Jeg gav han aldri sjansen til å være ærlig eller noen gang bli det fordi jeg alltid beskyldte han... Dust altså. Kan han ikke bare se det selv!!!

Plutselig endret det han løy om seg og jeg sa at da skurrer det ihvertfall. Så nå har det endret seg til utgangspunktet igjen..

Blir gal!! Han klarte å snurre meg rundt fingeren igjen igår men han har fått klar beskjed om at en eneste (fille)løgn til og det er over og ut, våre veier skilles.

Anonym poster: b49e630e01f934b8cd12921fac22f3a9

[AnonymBruker]

Jeg hadde rett.

Han ble sint. Jeg beskyldte han grunnløst. Jeg gav han aldri sjansen til å være ærlig eller noen gang bli det fordi jeg alltid beskyldte han... Dust altså. Kan han ikke bare se det selv!!!

Plutselig endret det han løy om seg og jeg sa at da skurrer det ihvertfall. Så nå har det endret seg til utgangspunktet igjen..

Blir gal!! Han klarte å snurre meg rundt fingeren igjen igår men han har fått klar beskjed om at en eneste (fille)løgn til og det er over og ut, våre veier skilles.

Anonym poster: b49e630e01f934b8cd12921fac22f3a9

Selv om jeg ser jeg burde kutte han ut allerede nå...

Anonym poster: b49e630e01f934b8cd12921fac22f3a9