Jeg er for snill!

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært veldig forsiktig med å kritisere og krangle med andre mennesker, fordi jeg er redd for å såre dem og la dem tro jeg er hensynsløs. Det har ført til at jeg er veeeldig konfliktsky, og samtidig veldig snill! (ikke dumsnill).

Har prøvd å jobbe med å bli litt tøffere; ikke være redd for å si i fra om jeg føler at noe(n) er urettferdig og teit, og ikke unnskylde meg og være så sykt høflig hele tiden mot alle...

Jeg jobber i et serviceyrke, og om en kunde kjefter på meg så blir jeg helt skjelven, både i stemme og kropp, selv om jeg vet at vedkommende er urimelig.

I går ringte det på døren, det var et par som ville gi meg en flyer om en menighetssamling eller noe, så i stedet for å si takk og ta imot (som jeg normalt ville ha gjort), så sa jeg "nei, den trenger jeg ikke, hade" og lukket døren.

Sitter igjen med en skikkelig dårlig følelse! Tenker på at de sikkert får avslag hos 80% av dem de ringer på til, at de synes jeg var ufin, og at jeg kanskje kunne ha tatt imot for å være grei.

Huff, jeg dras litt mellom å ville være likegyldig og være mors beste barn.

Er det flere som meg? Tips til hvordan jeg kan jobbe med dette?

Anonym poster: 082753fe53204e93a532e1f5bd63e7de

[Campanula]

Aaaah, jeg er AKKURAT sånn som deg! Men etter å ha bodd noen år i en storby har jeg lært meg å takle sånne som vil meg noe (selgere og sånn). Jeg bare smiler og sier "neitakkhaenfindag!" mens jeg later som om jeg har det travelt. Det hjelper mye med et smil, og at du unner dem litt faktisk blikkontakt.

Når det gjelder andre ting blir jeg visst aldri sterk nok. Jeg tar heller til takke med noe uakseptabelt enn å måtte krangle meg til noe.

[Sueno]

Hehe flirer litt når jeg leser innlegget ditt du virker som en snill person hehe

Hvis du vil bli litt mer rett mot deg selv, så kanskje du kan starte forsiktig med å svare høflig tilbake når du er uenig eller når du vet du har rett.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn, kjæresten blir sprø av meg noen ganger fordi jeg ikke takler konflkter.

Jeg har feks kjøpt sånne tegninger som folk selger på dørene mens de gir deg en liten lapp og later som de er døvstumme. Klarer ikke si nei, for da blir de jo lei seg...

Anonym poster: aa882ad864bf26b51614eabf13fe566d

[Zoom]

Det er forskjell på å være snill og dumstill! Ihvertfall når det gjelder selgere (om ikke veldedighet).

[AnonymBruker]

Det har ikke noe med å være "snill" å gjøre. Det har noe med å gå utover sine egne grenser i forsøket på å tilfredsstille andre.

Jobb med grensene dine. Og innse at før du klarer å være snill mot grensene dine/ deg selv, vil det heller ikke hjelpe mye at du prøver å være snill mot andre. Det blir bare mye bortkastet energi og folk vil ha problemer med å vite hvor de har deg.

Anonym poster: 9ce96102e3c5ab1b84584639373a5300

[AnonymBruker]

Ts her. Godt å høre vi er flere!

Jeg føyer meg ikke etter alle andre altså, jeg klarer å si nei til noe jeg ikke har lyst til, og jeg diskuterer gjerne, men jeg gjør det på en snill måte.

Klarer å avslå selgere, men å klage/krangle meg til noe jeg har rett på gjør jeg veldig sjeldent. Som ansatt i kundeservice så treffer jeg folk som er det helt motsatte av meg, krangler på ALT, og det er litt fascinerende i seg selv..åssen det går for seg Har bestemt meg for å si i fra til folk/kunder som er veldig urimelig (les: roping,hetsing,personangrep), at grensen er nådd fremover, i stedet for å late som jeg ikke ser dem eller hører dem så jeg slipper å delta i kranglingen

Anonym poster: 082753fe53204e93a532e1f5bd63e7de

[AnonymBruker]

Jeg skjønner akkurat hva du mener, jeg klarer heller ikke krangle om noe. Eller kreve noe. Det skal mye til, og da får jeg dårlig samvittighet. Hvis jeg krangler eller diskuterer med venner eller kjæreste blir jeg omtrent villig til å gå med på alle mulige løsninger som er dårlige for meg og bra for den andre parten, bare for å få konflikten til å gå vekk fortest mulig og at alt skal bli bra igjen kjapt. Takler veldig dårlig om noen er sure på meg eller ikke liker meg eller noe sånt.

Anonym poster: aa882ad864bf26b51614eabf13fe566d

[Gjest -A]

Jeg skjønner akkurat hva du mener, jeg klarer heller ikke krangle om noe. Eller kreve noe. Det skal mye til, og da får jeg dårlig samvittighet. Hvis jeg krangler eller diskuterer med venner eller kjæreste blir jeg omtrent villig til å gå med på alle mulige løsninger som er dårlige for meg og bra for den andre parten, bare for å få konflikten til å gå vekk fortest mulig og at alt skal bli bra igjen kjapt. Takler veldig dårlig om noen er sure på meg eller ikke liker meg eller noe sånt.

Anonym poster: aa882ad864bf26b51614eabf13fe566d

Må joine dere og si det samme! Orker ikke konflikter og prøver alltid å være diplomatisk. I en konflikt syns jeg mange ganger at begge sider sier noe fornuftig og jeg har vanskelig for å ta min plass med min mening, og takle det at noen kanskje blir irritert når jeg sier min mening.

Dette er velig irriterende for meg og mine omgivelser for jeg blir vinglete i mellom og prøver å tilfredsstille begge sider..

Det har også ført meg inn i konflikter mellom min eks og andre jeg hadde nære, der jeg var så redd for å miste noen av partene eller at noen av de skulle bli sure eller lei seg at jeg endte opp med å ødelegge det grunnet min vaklende håndtering.. Skulle ønske jeg kunne være strekere i min mening og ikke så redd for å såre andre alltid. Den som ender med å bli såret er jo Somregel meg selv...

[Maestro]

Er helt lik, er ikke noe gøy.

[Gjest -A]

Er helt lik, er ikke noe gøy.

Ikke noe gøy og veldig frustrerende. Det er litt "snill pike syndromet" som ikke vil tråkke noen på tærne og er redd at andre skal mislike henne. Hva jeg når har skjønt, og jobber med å få satt ut i livet (en ting er jo faktisk å gjøre det..) er at uansett om en ikke er enig eller syns at andre har gjort noe dumt, så er det lov å si ifra. Dersom de ikke håndterer at en er uenige eller blir irriterte på det, og dermed ikke vil ha noe med deg å gjøre, så kan de bare ha det så godt!

Det handler litt om å ha tro på menneskene rundt deg, stole på at de er glad i deg uansett om dere ikke er enige, og at de kanskje får større respekt for deg og vet mer hvor de har deg når du er klar i din mening. Det betyr jo ikke at de er noe midre glad i deg eller syns noe verre om deg av den grunn.

Så, ta mer plass rundt bordet, ikke vær redd for å si din mening, og tenkt at dersom andre ikke respekterer deg så respekterer de ikke deg!

En kan være verdens snilleste person, uten at det skal bety at en skal stryke alle med hårene alltid. Å være snill, og være enig med folk hele tiden og ikke tørre og si ifra betyr ikke nødvendigvis det samme.

[AnonymBruker]

De tingene der er veldig lette å tenke og si, men ikke så lette å gjøre. Hvordan kan man lære å bli mer sånn som tør å si ifra? Jeg tror ikke engang folk merker at jeg gjør det, for jeg har blitt så flink til å gjøre det forsiktig, ikke bare jatte med, men snike det inn slik at alt blir til det beste for den andre på en måte.

Får så angst av tanken på at noen kan mislike meg. Jeg fremstår som en veldig sosial, selvsikker og sprudlende person, men egentlig tolker jeg alt folk sier, er livredd for å ha sagt eller gjort noe feil og prøver alltid å unngå enhver form for krangel eller konflikt. Har jeg sterke meninger sier jeg dem svært sjelden.

Anonym poster: aa882ad864bf26b51614eabf13fe566d

[Gjest *smak*]

Jeg tok mer hensyn til andre enn meg selv før.. Fant ut at det blir helt feil og at jeg sviktet meg selv.. Nå hører jeg på meg selv og kjenner på mine egne behov og gir gjerne beskjed om jeg synes noen behandler meg urettferdig. Som ei ekspeditrise på et parfymeri som sto i telefonen i flere minutter, jeg ble skikkelig irritert og ba henne ekspedere meg.. Ved å sette grenser føler jeg meg bedre, og jeg går ikke med alt inni meg lenger.. Føles mye bedre!!!

[awesome.]

Haha, kjenner meg igjen. Før jul kom det en gutt bort til meg og delte ut noe greier, jeg sa neitakk og stresset videre med julehandelen. Har nesten fortsatt dårlig samvittighet for det, hadde jo ikke kostet meg noe å ta imot det han ga meg og ønske han en god jul. Følte meg som verdens frekkeste person etterpå.

Når det gjelder kunder, har jeg jobbet i butikk så lenge at ingenting går innpå meg lenger. Synes nesten synd på de som har en så dårlig dag at de på ta det ut på uskyldige butikkansatte. Prøver å være hyggelig så langt det går i håp om at de går sin vei snarest.

[Gjest Sanne__]

Hei Ts jeg var akkurat som deg ...før..i årevis var jeg slik, og det været selvsagt andre mennesker.

Jeg ble så utnyttet at du ikke vil tro det nettopp fordi det satt så langt inne hos meg å gi andre mennesker et avslag. Redselen for dette satt risset inn i ryggmargen min og gjett hvor dette kom ifra? Jo nemlig fra min barndom.

Jeg ble oppdratt til å være snill pike, aldri si mor og far eller noen som helst igrunn i mot. Annet våget jeg heller ikke av frykt for reaksjonene som alltid kom om jeg tok til motmæle.

Dermed kom jeg heller aldri i kontakt med min innerste kjerne, den sinte stemmen ble kvalt og til slutt glemte jeg hvordan det var å være i opposisjon for det nyttet jo aldri allikevel.

Jeg vil påstå at foreldre som oppdrar barna sine slik begår en gedigen tabbe, men de har kanskje opplevd det selv og dermed går det i arv gjennom generasjoner.

Jeg sier ikke at du har hatt det slik men det var årsaken til at flerfoldige tiår av mitt liv ble såpass ødelagt som de ble og jeg har måttet gå i terapi i flere år for å gjenfinne min egen indre stemme.

idet jeg ble utnyttet i kan jeg nevne alt fra å være gratis sjåfør, min gud hvor mye jeg har kjørt på folk, spesielt et par stykker...til å bli utnyttet økonomisk og seksuelt av menn idet jeg sto på hodet for å gjøre dem til lags,,da skulle alt bli bra, men det ble jo aldri det, for jeg utvisket bare min sjel mere og mere.

Jeg snakket aldri for jeg visste ikke hva min mening var lenger.

Jeg er glad jeg ikke er slik lenger, men det tok som sagt år for meg å endre atferd samt forståelse fra mennesker som ikke delte mine foreldres syn på barneoppdragelse.

Noe de selvfølgelig ikke likte.

Ingen av mine foreldre eller mine søsken liker mitt nye , men det jeg kan si er at ungene mine bare har hatt fremgang etter jeg tok et oppgjør med alt.

Det forteller meg at det var en riktig fremgangsmåte og jeg har fått helt ny trygghet og selvrespekt. Jeg tør å si ifra uten å få dårlig samvittighet.

Egentlig fryder det meg litt når de ikke liker mitt nye jeg for det er jo først nå med helikoptersyn jeg ser hva jeg har tapt i alle disse årene pågrunnav.......................