bare jeg som savner jobb når jeg er i permisjon?

[AnonymBruker]

er det bare jeg som savner jobb når jeg er i permisjon med baby?

hjemme med førstemann nå. 5 mnd. Etter hvert skal vel pappaen ut i perm.

Jeg føler bare at jeg er den eneste som ikke koser meg med permisjon, rosa cupcakes og div hjemmehygge. Jeg savner å gå ut døra - gå på jobb - gjøre en jobb og treffe kollegaer. Er det så rart?

Anonym poster: 4d5527550ed7ed42b65b0386471ed03b

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg syns det er litt rart, ja. Du trenger ikke å lage rose cupcakes og sånt, men å tilbringe tid sammen med barnet ditt.

Anonym poster: 9fbb46cefad922455e93338e5966c725

[myomocca]

Savner selv å jobbe,permisjonen min går ut i mai å jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen.

[attegløyma]

Eg syns det var supert å begynne på jobb att! Jobba i starten frå 7- 12, og hadde masse dag med Mini. Då var han 7 mnd, og hos besta frå faren og han reiste heimafrå rundt 9 til eg henta 12.30, og dei hadde det supert! Då Mini var 9 mnd gjekk eg ut i full jobb og pappa'n tok perm. Eg trur nok at vi neste gong legg opp til ei fleksiløysing frå 6 mnd, så faren og eg deler resten av permisjonen der eg kan vere på jobb 5 timar per dag

Endret 6. mars 2013 av attegløyma

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg syns det er litt rart, ja. Du trenger ikke å lage rose cupcakes og sånt, men å tilbringe tid sammen med barnet ditt.

Anonym poster: 9fbb46cefad922455e93338e5966c725

rart at jeg savner jobb? eller syns du også det er rart å være hjemme?

jeg vet at permisjon er mer enn rosa cupcakes. det var nå bare et eks.

[Furstina]

Nej det är inte rart.

Jag saknade också jobbet.

Jag saknade att dricka kaffe medan det var varmt, att prata med kollegor om nyheter och sport (inte bara bebisens utveckling och sömnbrist), att leverera, producera, finna lösningar på problem och använda hjärnan.

Visst älskade jag mina barn när de var bebisar, att lukta på dem, att mysa med dem, att se dem göra framsteg med mera... men att gå planlösa promenader med barnvagn, fika på byn, fundera på aktiviteter under dagen, besöka ännu en lekpark och gunga barnet, sitta hemma för att det regnade och ingen ville träffas just då - nej, det är faktiskt inte så kul efter några månader. Att gå till öppna förskolan och träffa andra lösa bekanta och sitta och prata löst det var inte riktigt min grej.

En månad eller två, men i längden var det ganska oinspirerande.

[Gjest Gjest]

Mine barn er nå 2 og 4 år, og jeg savner absolutt ikke å jobbe. Å være hjemmeværende mor er, for meg, langt mer meningsfylt enn noen jobb

Men jeg synes du er veldig heldig som har et slikt forhold til jobben din. Jeg gruer meg allerede til å skulle ut i arbeidsmarkedet igjen når lillemor blir skolejente.

[AnonymBruker]

rart at jeg savner jobb? eller syns du også det er rart å være hjemme?

jeg vet at permisjon er mer enn rosa cupcakes. det var nå bare et eks.

Rart å være hjemme. Jeg har alltid jobbet, og jeg elsket jobben min. Jeg savnet det, men jeg ville heller være hjemme med barnet mitt. Kos dere sammen! Tiden kommer aldri tilbake, og de dagene du har nå er gull verdt.

Anonym poster: 9fbb46cefad922455e93338e5966c725

[Gjest Gjest]

kanskje det også burde være endel av spørsmålet: hva slags jobb har du og hvordan trives du?

lurer på om jeg trives over gjennomsnittet bra i forhold til flere av dere som svarer

[Gjest Gjest]

Nej det är inte rart.

Jag saknade också jobbet.

Jag saknade att dricka kaffe medan det var varmt, att prata med kollegor om nyheter och sport (inte bara bebisens utveckling och sömnbrist), att leverera, producera, finna lösningar på problem och använda hjärnan.

Visst älskade jag mina barn när de var bebisar, att lukta på dem, att mysa med dem, att se dem göra framsteg med mera... men att gå planlösa promenader med barnvagn, fika på byn, fundera på aktiviteter under dagen, besöka ännu en lekpark och gunga barnet, sitta hemma för att det regnade och ingen ville träffas just då - nej, det är faktiskt inte så kul efter några månader. Att gå till öppna förskolan och träffa andra lösa bekanta och sitta och prata löst det var inte riktigt min grej.

En månad eller två, men i längden var det ganska oinspirerande.

Takk

[Sophie-Ann]

Jeg er også som deg, og kunne ikke vente med å komme meg tilbake til jobb. Jeg hatet å gå hjemme. Er rett og slett ikke laget for å gå hjemme og stelle hus og barn.

[attegløyma]

Det var triveleg å vere med Mini, men eg blei så stressa over at eg ikkje orka å vaske og styre i huset, følte eg burde ha det strøkene sia eg gjekk der og surra... Men eg er verkeleg ikkje laga for å gå heime!

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også slik, sannsynligvis tildels fordi jeg var nyutdannet og var veldig klar til å komme meg i jobb. Og tildels pga friheten som plutselig forsvant (som student styrte jeg dagene min 100 % slik jeg ville, hadde ingenting jeg var nødt til å møte opp til).

Tror også alle rosacupcakes historiene hadde en negativ innvirkning for min del. Jeg hater husarbeid, og gjør det kun fordi jeg må. Baking følte jeg aldri jeg hadde tid til, så i forhold til inntrykket man ofte får følte jeg meg fryktelig uproduktiv.

For min del ble det hele en ond sirkel. Jeg gjør best husarbeid dersom jeg kun har noen timer til rådighet og har mye som må gjøres. Da jeg var hjemme hele dagen kunne jeg alltid utsette det, dermed ble det også gjort. Ser helt klart at ved neste barn må jeg ta meg selv skikkelig i nakken og ikke havne i samme dårlige sirkel og få gjort unna så mye som mulig de timene jeg har til rådighet, da tror jeg også det vil bli triveligere å gå hjemme så lenge. Men missforså meg ikke, det å være sammen med barne var veldig fint, og det elsket jeg. Men mot slutten ble jeg fryktelig lei husarbeid!

Anonym poster: 4bfb592dbb7a99aa684b192db680203d

[Gjest Gjest]

ja, husarbeid er det verste som finns, dessverre helt nødvendig. for dere som "elsker" å bake er det sikkert kos å gå hjemme....

[AnonymBruker]

Det som gjorde at jeg savnet jobblivet (evt skolebenken ettersom det var der fokuset lå når permisjonen var over) var det inntrykket jeg fikk av at siden jeg "bare gikk hjemme", så skulle alt være prikkfritt og støvfritt, skapene fulle av mat og baking var en selvfølge. I tillegg skulle jeg slappe av når babyen sov, få spist selv osv. Den første tiden ble virkelig ikke slik. Da babyen ble litt eldre, fikk jeg mer søvn enn i begynnelsen, men ikke nok. Følte meg utilpass og utilstrekkelig hele dagen, og gledet meg til faren kom hjem. Selv om den siste tiden var hakket lettere når det kom til energi, så følte jeg at jeg falt mer og mer av samfunnet slik det er lagt opp til her hvor jeg bor (by).

Nå hadde jeg en fødsels depresjon i tillegg da, som var det virkelige store problemet med å gå hjemme. Klarte ikke barselstreff, sosialisere oss og slappe av når det kom til husarbeid.

Idag er barnet en toåring som går i bhg, jeg gikk ikke til jobb men tilbake til skolebenken. Husarbeidet tar ikke all tid og energi lengre, og jeg er mer effektiv når det gjøres noe i den kategorien.

Med neste baby har jeg forhåpentligvis rukket å bli 100% ferdig utdannet, i "ordentlig" jobb og har nok jobbet en stund der. I tillegg til at jeg da mest sannsynlig er litt mer voksen og vet hva vi går til

Anonym poster: 741294467c3cfcd608f56a753fa7c14e

[Gjest ikkke-husmor]

Det som gjorde at jeg savnet jobblivet (evt skolebenken ettersom det var der fokuset lå når permisjonen var over) var det inntrykket jeg fikk av at siden jeg "bare gikk hjemme", så skulle alt være prikkfritt og støvfritt, skapene fulle av mat og baking var en selvfølge. I tillegg skulle jeg slappe av når babyen sov, få spist selv osv. Den første tiden ble virkelig ikke slik. Da babyen ble litt eldre, fikk jeg mer søvn enn i begynnelsen, men ikke nok. Følte meg utilpass og utilstrekkelig hele dagen, og gledet meg til faren kom hjem. Selv om den siste tiden var hakket lettere når det kom til energi, så følte jeg at jeg falt mer og mer av samfunnet slik det er lagt opp til her hvor jeg bor (by).

Nå hadde jeg en fødsels depresjon i tillegg da, som var det virkelige store problemet med å gå hjemme. Klarte ikke barselstreff, sosialisere oss og slappe av når det kom til husarbeid.

Idag er barnet en toåring som går i bhg, jeg gikk ikke til jobb men tilbake til skolebenken. Husarbeidet tar ikke all tid og energi lengre, og jeg er mer effektiv når det gjøres noe i den kategorien.

Med neste baby har jeg forhåpentligvis rukket å bli 100% ferdig utdannet, i "ordentlig" jobb og har nok jobbet en stund der. I tillegg til at jeg da mest sannsynlig er litt mer voksen og vet hva vi går til

Anonym poster: 741294467c3cfcd608f56a753fa7c14e

kan jeg spørre hvilken utdannelse du tar og hvor gammel du er?

[AnonymBruker]

Jeg stortrives med å gå hjemme i permisjon, og savner ikke jobben i det hele tatt. Men nå har jeg bare vært hjemme i permisjon i et drøyt halvår da, det kan jo hende jeg endrer mening etter hvert.

Jeg har lang utdanning og en veldig spennende og meningsfylt jobb som jeg trivdes godt i før jeg gikk ut i permisjon. Likevel synes jeg det er enda mer morsomt å være hjemme med skatten min, treffe andre nybakte mammaer, bake, lage deilige middager, gjøre husarbeid osv.

Kall meg gjerne gammeldags, det ville jeg nok ha kalt meg selv for et par år siden. Men akkurat nå synes jeg dette er så deilig at jeg gjerne skulle ha jobbet maks 50 % i noen år.

Anonym poster: 1f1a7633fbd7dcb52f4f246c2a6e9c77

[ViljaH]

Jeg savner å gå på jobb, lage en kopp te, sette meg foran datamaskinen, og slappe av med jobb!!

Jeg liker å være sammen med barnet mitt, jeg er ikke særlig glad i husarbeid, jeg liker jobben min veldig godt. Jeg har vært veldig serviceyter døgnet rundt i det siste..

[Gjest pippi]

bra flere ser at den hjemmeværende husmor fortsatt tilhører historien og 50-tallet. Selv om enkelte maser om at vi må ta rollen tilbake i anledning 100årsjublieet 8.mars

[AnonymBruker]

Jeg kunne tenkt meg å hatt en 50% jobb, og ikke mer. Jeg er ikke laget for hjemmetilværelsen jeg heller, men jeg ønsker å tilbringe mye tid sammen med ungen.

Anonym poster: 9fbb46cefad922455e93338e5966c725