Jeg slår mannen min :(

[Gjest Skyggen]

Jeg er en jente på 30 år som er gift med verdens snilleste mann. Sammen har vi to barn på 3 år, og 3 mnd.

I fjord sommer kjøpte vi nytt hus, som vi har pusset masse opp. Jeg var gravid, sykemeldt, sliten og hormonell, og han jobbet så og si døgnet rundt for å få huset ferdig før babyen kom, og ble selvfølgelig sliten selv også...

Og som tittelen sier...så har jeg slått mannen min.

Både under og etter oppussingen så har vi kranglet en del.. Ikke så veldig masse og ofte, men når vi har kranglet har det vært skikkelig!! Jeg vet ikke hvem som starter kranglingen, men den som ikke starter prøver gjerne og holde seg rolig, helt til man blir så provosert at man ikke klarer lengre å holde seg. Og der er da det eksploderer!

Det er i disse eksplosjonene jeg har slått han. Vi krangler, og jeg prøver og ta avstand fra han og gå unna, men han kommer etter meg og krangler videre, og det er da jeg klikker! Jeg slår han i armen, i brystet og en gang i ansiktet. En gang tok han "kvelertak" på meg uten å klemme til da..

Og disse kranglene er helt forferdelige! Vi roper til hverandre, vi kaller hverandre, vi klarer ikke å holde oss konstruktive...

Og tingene vi krangler om er egentlige bagateller.. At hvem som er mest sliten, at den ene ikke syns den andre viser nok hensyn o.l.

Så hvordan stopper vi? Hvordan klare å holde hodet kaldt og IKKE SLÅ? (Jeg er søkkimponert over mannen som ikke har slått tilbake- ennå).

Jeg vil jo ikke ha det på denne måten.

Jeg vet om det hadde vært motsatt, at det var mannen som slo, så hadde det ikke vært noen unnskyldning og alle (innkludert meg selv) ville sagt at dama måtte komme seg langt unna! Og at har man slått en gang, så vil man gjøre det igjen... Og dette stemmer vel... Iløpet av de 12 årene vi har vært ilag, har jeg faktisk slått han 3 ganger. (2 ganger siden sommeren i fjor).

Så er det noen som kan hjelpe meg? Noen råd? Tips? Erfaringer?

Jeg elsker jo faktisk mannen min, men i kampens hete så "glemmer jeg det"

Hilsen værdens værste kone....

[Sinner]

Gå fra han hvis du ikke klarer å oppføre deg. En vakker dag kanskje han slår tilbake og hvem får skylden da? Jo, han. Barna kommer til å lide veldig under dette forholdet.

Ellers så er vel parterapi et alternativ og sinnemestringskurs.

[AnonymBruker]

Kom dere i terapi.

Anonym poster: b06ee5dd064f21b2d60af063710f50bf

[AnonymBruker]

ring familievernkontoret,der får du antageligvis fort hjelp og siden dere har barn

Anonym poster: 7e5f62a83dae98dd814186b745c83d6e

[AnonymBruker]

Oppsøk psykolog.

Anonym poster: c4835a0e974db1bd258799bb59a95ee0

[Gjest mann]

klisjeen er jo at du er i alle fall erkjenner at du har et problem og derfra er det mulig å gjøre noe med det. Men det er jo blitt en klisje av en grunn. Og det betyr også at du nå må ta skrittet videre. Du sier dere krangler om bagateller, og det er jo ofte slik når man ikke vet/tenker at til syvende og sist så er skyldfordelingen i de aller fleste forholdene 50/50. Dere er like gode og like dårlige. Det virker bare som om dere konkurrerer litt for mye, og da blir det ofte krangler om bagateller. Lær dere å legg bredsida til. Du er IKKE en voldelig person. Da hadde du slått vesentlig oftere og verre. Du har overtrått en grense for hva et sunt forhold skal ha av utagerende argumentasjon. Jeg støtter parterapi (ikke fordi du slår, for det er det du som trenger å gjøre noe med) men hele situasjonen du beskriver forteller meg at dere har en vei å gå på å få et voksen forhold. Voksne mennesker løper ikke etter hverandre og krangler. De stopper når den ene parten trekker seg unna. Det handler om respekt.

[AnonymBruker]

Jeg tror også parterapi kan være en løsning. I tillegg at du søker hjelp for det at du slår og ikke klarer å kontrollere deg. Nå mener jeg ikke dette som en unnskyldning eller trøst, men jeg kjenner meg litt igjen i kranglemønsteret deres - hvor den ene eller begge ikke gir seg. Eksen min lot meg ikke trekke meg unna, han fulgte etter, ropte og "truet". Det er forferdelig vanskelig, særlig når man ikke lenger diskuterer/krangler om sak, men det først og fremst er drittslenging og gamle episoder som trekkes fram på det tidspunktet... Jeg har også slått, og følt meg helt forjævlig. Min eks slo tilbake også. En kan jo ikke la et forhold være sånn, man skal jo elske og respektere hverandre. Jeg har jobbet mye med meg selv, og er ikke redd for å oppsøke hjelp dersom jeg ser jeg ikke klarer å kontrollere meg. Men samtidig må jeg bare si at jeg er VELDIG langt fra å krangle på en slik måte med han jeg er sammen med nå. Så dynamikken mellom to voksne mennesker har også noe å si, selv om det aldri kan unnskylde vold. Jeg tenker uansett at du bør be om hjelp, dere har barn og om du ikke klarer å kontrollere deg ovenfor dem er det utilgivelig, synes jeg.

Anonym poster: 1df88b54dae398a0345ff122144b1b23

[Havbris]

Jeg er enig med de som foreslår å kontakte et familievernkontor. Og kanskje trenger dere også et samlivskurs der dere lærer mer om kommunikasjon. Dere trenger å lære å være uenige, lære å dra lasset sammen og lære at kamper om hvem som "har rett" bare ender i grøfta. Og sikkert en del annet. Og du trenger å lære deg å mestre sinnet ditt.