Likestilling- en grunn til økningen i antall mislykkede forhold?

[AnonymBruker]

Skilsmissetallene stiger stadig, og ligger vel på rundt 50 %.

Man hører om venner og bekjente som bryter ut av forholdene sine til stadighet.

Forholdsbrudd er noe relativt nytt.

Mine tanker rundt dette, går på at det er dagens moderne kvinne som har store deler av skylda for denne utviklingen. Dette fordi at kvinnen de siste 30-40 åra har blitt stadig mer frigjort, og fått mer tilgang til de samme mulighetene som menn, innenfor jobb og karriere.

Forskning sier at i 2/3 av alle forholdsbrudd, er det kvinnen som gjør det slutt med mannen.

Hvorfor er det blitt slik? Er kvinnen blitt tydeligere og sikrere på hva hun vil, eller er det snarere tvert imot at de blitt mer usikre..? Er de slik at kvinnen til enhver tid skal være forelsket, og derfor stadig søker nye forhold?

Min mening er at den moderne kvinne har blitt mer kravstor og kritisk til hva man vil ha. De vil ikke lenger finne den store kjærligheten, men heller leve livet fullt ut med stadig nye partnere.

Og nei, jeg er ikke bitter på kvinner, etter å ha blitt såra selv. Det er bare en generell undring jeg har gjort meg.

Anonym poster: 9a9b79e44cc68119a4f0b172876f7f62

[AnonymBruker]

Ja, tror helt klart at dette er en stor årsak til skilsmisse/samlivsbrudd. Jeg tror at forventningen om at begge skal jobbe 100%, ha barn og hus og alt som følger med og tilslutt vere avhengig økonomisk at begge jobber 100% kan vere ødeleggende. Syns hele utviklingen er helt urealistisk i praksis. Men for min del var det min mann som dro. Etter,17 år og 3 barn og full jobb fikk han nok. Han har ikke deltatt i husarbeid, matlaging, lekser, fritidsaktiviteter. Han har vel følt presset om å "hjelpe" til, og jeg tror den dag i dag at han hadde blitt om jeg sto klar med middagen blid som en sol, passet på at han fikk fred til å sove middag og om jeg hadde vartet han opp når ungene hadde sovnet. Gjerne med litt ekstra service til han på både den ene og andre måten. Og jeg tenker at det er for mye å forlange at alle menn er av dem huslige typen...min eksmann var ikke det.

Anonym poster: 2f927613ef8a33d90cf7352505c8446e

[Gjest Gorgonzola]

Likestilling=rotløshet.

Det mannlige livsløpet er blitt kvinners referansegrunnlag og "standard", et løp mange i bunn og grunn ikke kjenner seg igjen i eller er komfortable med. Men - omgivelsene forventer det.

Menn presses inn i en myk pappa- og omsorgsrolle som mer enn antyder en "stillingsbeskrivelse" med tung husmorinnflytelse, som de ikke kjenner seg igjen i men har store problemer med å snakke seg ut av.

Hva får vi? Frustrerte fruer og androgyne menn som ikke oppleves som spesielt attraktive. Hvem vil ha en mann som ikke er beslutningsdyktig, trygg på seg selv, evner å skjære igjennom og vise - primært gjennom atferd - at han vet hvem han er og hvor han vil, til tross for at kona prøver å korrigere?

Ingen - nemlig. Da går dere lei, ikke minst når dere enten blir "swept away" av kjekkasen på seminaret eller erkjenner at når dere allikevel har fått all beslutningsmyndighet i fanget uansett, er det like greit å slippe å ta en "late som" diskusjon med tøffelen på andre siden av tacobordet, som sitter der med hundeøyne og et visst "endelig er det fredda'n" håp i de samme bedende gluggene. Nei, da er det bedre å "diskutere" med seg selv i speilet på vei til treningsstudioet og pilatestimen med Eva og Anne fra jobben, deretter sushi og Chablis på byen med en ørliten forventning om at Mr. Handsome setter "blikket" i deg fra nabobordet og at denne gangen er det en mann med stor M som gir deg all oppmerksomhet og sørger for at du er planetens midtpunkt, og du glemmer lett ferdigstillelsen av fordelingsturnusen av kidsa i påsken og sommeren som du akkurat lagret i excel før du sendte den til den tafatte dusten av en eks.....

Konklusjon: Plassér skapene før ungene plopper ut. Sett standarden og lansér forventningene mens dama enda er hodestups forelsket,' there's no other recipe.........'

Endret 4. mars 2013 av Gorgonzola

[Gjest Gaea]

Likestilling=rotløshet.

Det mannlige livsløpet er blitt kvinners referansegrunnlag og "standard", et løp mange i bunn og grunn ikke kjenner seg igjen i eller er komfortable med. Men - omgivelsene forventer det.

Menn presses inn i en myk pappa- og omsorgsrolle som mer enn antyder en "stillingsbeskrivelse" med tung husmorinnflytelse, som de ikke kjenner seg igjen i men har store problemer med å snakke seg ut av.

Hva får vi? Frustrerte fruer og androgyne menn som ikke oppleves som spesielt attraktive. Hvem vil ha en mann som ikke er beslutningsdyktig, trygg på seg selv, evner å skjære igjennom og vise - primært gjennom atferd - at han vet hvem han er og hvor han vil, til tross for at kona prøver å korrigere?

Ingen - nemlig.

Hvorfor er det slik at menn ikke finner seg tilrette i myk pappa- og omsorgsrolle som du sier, mens derimot kvinner føler seg vel der? Er det virkelig så stor forskjell på menn og kvinner? Personlig tror jeg det er færre forskjeller mellom menn og kvinner enn det virker som i dagens samfunn, fordi mange føler seg presset til å vise hvor maskulin eller feminin man er.

Kanskje menn og kvinner i like stor grad har lyst til å både jobbe og være ''husmor''? Men på grunn av slik samfunnet i lang tid har fungert, så føler mannen seg mindre som en mannemann enn før - fordi man stadig har en underbevisst tanke om at mannen skal jobbe, kvinner skal ta seg av hjemmet. Ikke nødvendigvis fordi det er det en ønsker selv.

Jeg tror at mange føler seg litt usikre i denne perioden der mange slåss for likestilling, mens andre stadig sitter med bevisste og ubevisste tanker om at kvinner og menn har forskjellige roller. Jeg håper at det med tiden vil føles like naturlig med likestilling som forskjellige kjønnsroller har gjort tidligere - og med den fremgangen det har vært i samfunnet den siste tiden er det slett ikke umulig.

Har du aldri møtt en mann som både er omsorgsfull og hjelpsom i hjemmet, som samtidig er trygg på seg selv og ikke lar seg herse med av kona?

Har du aldri møtt en kvinne med store ambisjoner innen karriere o.l., som også klarer å ta vare på sin familie?

Jeg vil gjerne ha en mann som tar del i husarbeid og eventuelle fremtidige barns liv - samtidig som han er trygg på seg selv (og vet hvem han er og hvor han vil, som du sier). Det er det samme jeg ønsker for meg selv, jeg vil ha likestilling! Om jeg ikke kunne fått det, først da hadde jeg blitt en frustrert frue.

Og jeg tror absolutt ikke at det er et urealistisk ønske.

Endret 4. mars 2013 av Gaea

[Gjest RockOn]

Alle går automatisk utifra at man skal tenke likestilling.

Men hva med hvordan samfunnet har utviklet seg. Hva med forventningene til familien? Hva med at media framstiller et forhold som ulykkelig hvis man ikke svever på en rosa sky til stadig. Man skal ha sex (god sex) ofte og går det dårlig med sexen så er det over og ut. Og er det noe et langvarig forhold kan oppleve så er det litt sextørke i ny og ne.

Dessuten så er det jo mer "lov" å skilles nå enn før, jeg tror det er også litt av grunnen. Kanskje mange fler går fra hverandre nå, men hvis man hadde sett på de som ØNSKET å gå før i tiden, så er det ikke sikkert at antallet hadde vært drastisk mye mindre. Men hvem vet..

[Cathrine88]

Før var kvinner i mye større grad økonomisk avhengige av menn, mens dagens kvinner har egne karrierer, tjener egne penger og slipper å bli i ulykkelige ekteskap fordi de ikke klarer seg alene. En positiv utvikling etter min mening.

[AnonymBruker]

En positiv utvikling etter min mening.

Ikke hvis en er en drittsekk av en mann...

Anonym poster: 2c3907d4c53d37280b399b258ac763d6

[AnonymBruker]

Tjener egne penger? De får støtte av nav i hue og ræva, DERFOR går kvinner fortere i dag enn før. Menn dumper de også altså, men som regel går kvinnen. Mannen vasker for lite, og kvinnen er utslitt med 3 barn og full jobb. Merker det selv, det er travelt, liten tid til parforhold, og hverdagsrutinene kommer fort.

NAV må slutte gi så mye penger ved samlivsbrudd, da tenker folk seg bedre om før de går.

Anonym poster: a04dd82f83d4bec82613adc66d0b7b8e

[absinthia]

Vel... Det fantes da haugevis av mislykkede forhold før vi fikk likestilling, selv om de ikke skilte seg. Mange levde "ulykkelig sammen alle sine dager".

[AnonymBruker]

Problemet er ikke friheten til å skille seg eller likestilling. Problemet er at færre og færre vet hva kjærlighet er for noe. Flere og flere blir kalde, egoistiske, selvsentrerte, uten omsorg for andre enn seg selv. De lærer barna sine det samme, at barna bare er elsket når de "gjør rett" og oppnår gode karakterer på skolen, sitter rett i stolen, osv. Det gjør at barna igjen lærer seg at kjærlighet, det er noe man må gjøre seg fortjent til i tillegg til at de lærer seg at kjærlighet, det er noe man kan kreve når man har gjort seg fortjent til den. Krake søker make. Da blir det ofte til at disse barna, som voksne, søker etter noen som har samme dårlige oppfatning av kjærligheten. Et slikt forhold er dømt til å mislykkes. Flere mennesker lærer seg at det er det som er kjærlighet. Det er dømt å mislykkes mange ganger om. Og slik blir det flere og flere av.

Anonym poster: 2c3907d4c53d37280b399b258ac763d6

[AnonymBruker]

Tjener egne penger? De får støtte av nav i hue og ræva, DERFOR går kvinner fortere i dag enn før. Menn dumper de også altså, men som regel går kvinnen. Mannen vasker for lite, og kvinnen er utslitt med 3 barn og full jobb. Merker det selv, det er travelt, liten tid til parforhold, og hverdagsrutinene kommer fort.

NAV må slutte gi så mye penger ved samlivsbrudd, da tenker folk seg bedre om før de går.

Anonym poster: a04dd82f83d4bec82613adc66d0b7b8e

Og vi er tilbake til det samme gamle, folk blir i et forhold pga økonomien. Og det er kun barna det går utover i det lange løp.. Hvis ikke foreldrene er gode skuespillere da.

Anonym poster: 39251a7aaf201662ae3f617c1be05625

[Gjest Gorgonzola]

Hvorfor er det slik at menn ikke finner seg tilrette i myk pappa- og omsorgsrolle som du sier, mens derimot kvinner føler seg vel der?

Det var ikke det jeg sa. Menn presses inn i en omsorgsrolle som er definert av likestillingspolitikken, det er det ubekvemme. Menn har mengder av omsorgsegenskaper men de er, tror jeg, signifikant forskjellige fra kvinner. Papparollen er fantastisk, og svært viktig. Tror jeg. Desverre er mange kvinner (og helt sikker mange menn) ikke like overbevist om akkurat det. Men - det er menn som både bør og skal definere rollen, ikke et eller annet departement med vikarierende argumenter.

Er det virkelig så stor forskjell på menn og kvinner? Personlig tror jeg det er færre forskjeller mellom menn og kvinner enn det virker som i dagens samfunn, fordi mange føler seg presset til å vise hvor maskulin eller feminin man er.

Personlig tror jeg forskjellene mellom menn og kvinner er større enn det er aksept for å si høyt.

Om vi gløtter på vårt eget lille land er det vitenskapelig dokumentert at vi -i verdens såkalt mest likestilte land - er det landet i Europa som både velger yrker mest kjønnstradisjonelt og føder flest barn. Årsak? Fordi vi har råd til det? Kanskje. Fordi vi må? Neppe. Fordi vi har valget og velger det vi vil? Godt mulig.

Kanskje menn og kvinner i like stor grad har lyst til å både jobbe og være ''husmor''? Men på grunn av slik samfunnet i lang tid har fungert, så føler mannen seg mindre som en mannemann enn før - fordi man stadig har en underbevisst tanke om at mannen skal jobbe, kvinner skal ta seg av hjemmet. Ikke nødvendigvis fordi det er det en ønsker selv.

Jeg tror at mange føler seg litt usikre i denne perioden der mange slåss for likestilling, mens andre stadig sitter med bevisste og ubevisste tanker om at kvinner og menn har forskjellige roller. Jeg håper at det med tiden vil føles like naturlig med likestilling som forskjellige kjønnsroller har gjort tidligere - og med den fremgangen det har vært i samfunnet den siste tiden er det slett ikke umulig.

Jeg forholder meg til fakta: Sykefraværet blant norske kvinner har altså økt med 60 prosent de siste årene og det øker i takt med antall barn de føder, for menn er det ingen forandring i samme periode.

Forskere og intervjuere har til dags dato ikke truffet én eneste kvinne som hevder hun ser for mye til barna sine, snarere tvert imot. Det er absolutt betimelig å stille spørsmål om de "valgene" vi gjør i dag er de beste, både for oss selv og for barna våre. Ikke minst når statistikkene forteller oss følgende:

• 70 prosent av alle parforhold opplever utroskap.
  
• halvparten av alle forhold ender med samlivsbrudd
  
• antall saker til barne og familietjenesten der foreldre må trenes/formanes/enes fordi de ikke evner å ivareta sine forpliktelser etter en avtaleinngåelse om delt omsorg (eller såkalt 50/50 som noen kaller det) øker dramatisk.
  

Så - over til synsing: Jeg påstår at svært mange kvinner vil få en til dels kraftig reaksjon (som ytterligere vil øke sykefraværet?) når de tar inn over seg erkjennelsen og konsekvensen(e) av at de forsaket barna i den mest travle perioden. Nei, det er ikke kjønnsfascisme eller nedsettende fra min side, mer underbygget av hva kvinner selv sier. Et eksempel er denne bloggen som åpenbart treffer kvinner på en helt annen måte enn menn. Det betyr ikke at menn er blottet for omsorgsgener men at vi har en annen innretning og approach, selv om dere kvinner ikke helt er med på den

Har du aldri møtt en mann som både er omsorgsfull og hjelpsom i hjemmet, som samtidig er trygg på seg selv og ikke lar seg herse med av kona?

Joda, det kalles tøffel, slik du definerer det (uthevet).

For øvrig kjenner jeg mange menn (med lykkelige koner) som både utviser omsorg i fullt monn og definitivt tar sin del av forpliktelsene som hører med når familie og hjem skal ivaretas på en god måte.

Har du aldri møtt en kvinne med store ambisjoner innen karriere o.l., som også klarer å ta vare på sin familie?

Joda, ganske mange faktisk. Det som kjennetegner de fleste av dem er: evne til å planlegge, i det ligger en god periode der jobben må vike fordi hun har tatt et bevisst valg om å prioritere ungen(e) i en småbarnsperiode men tatt opp karrieren deretter, kanskje den største fordelen som finnes med å bo i Norge? Og som vi definitivt skal være svært stolte av. Det er kvinnekamp i praksis.

Jeg vil gjerne ha en mann som tar del i husarbeid og eventuelle fremtidige barns liv - samtidig som han er trygg på seg selv (og vet hvem han er og hvor han vil, som du sier). Det er det samme jeg ønsker for meg selv, jeg vil ha likestilling! Om jeg ikke kunne fått det, først da hadde jeg blitt en frustrert frue.

Og jeg tror absolutt ikke at det er et urealistisk ønske.

Kommer an på hva du definerer som "tar del i" og "likestilling" om du blir fornøyd eller frustrert.

Saken er den, når det kommer til familie, hus, heim og unger: Kvinner er premissgivere og setter dermed standarden for fornøyd eller ikke - skalaen. Når du blander inn likestillingslover, regler, støtteordninger og forventninger i den konteksten kan et fort surre seg til, for både den ene og den andre.

Før var kvinner i mye større grad økonomisk avhengige av menn, mens dagens kvinner har egne karrierer, tjener egne penger og slipper å bli i ulykkelige ekteskap fordi de ikke klarer seg alene. En positiv utvikling etter min mening.

Så alt handler om penger?

Endret 4. mars 2013 av Gorgonzola

[Cathrine88]

Så alt handler om penger?

Nei, men pengemangel kan få mennesker til å gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort, inkludert å inngå eller bli i forhold med en de verken elsker eller trives sammen med. Økonomisk avhengighet er ikke akkurat en solid grunnmur for et bra og likeverdig forhold.

Jeg vil heller ha en mann som velger å være sammen med meg enn en som er sammen med meg fordi han ellers ikke ville klart seg økonomisk...

[Gjest Gorgonzola]

Jeg vil heller ha en mann som velger å være sammen med meg enn en som er sammen med meg fordi han ellers ikke ville klart seg økonomisk...

Akkurat det trenger du vel neppe å bekymre deg noe særlig for.

"Alle" vet at menn ikke har størrelsen på lommeboka di som et kriterium for å inngå et forhold.

Skulle du, mot formodning, havne borti en sånn så er han -pr.def. - en snylter og en slask som ingen vil vedkjenne seg, slik er likestillingen og holdningen i samfunnet for øvrig.

[Cathrine88]

Akkurat det trenger du vel neppe å bekymre deg noe særlig for.

"Alle" vet at menn ikke har størrelsen på lommeboka di som et kriterium for å inngå et forhold.

Skulle du, mot formodning, havne borti en sånn så er han -pr.def. - en snylter og en slask som ingen vil vedkjenne seg, slik er likestillingen og holdningen i samfunnet for øvrig.

Jeg kan si det på denne måten: Dersom jeg var mann, ville jeg heller hatt en kvinne som valgte å bli i forholdet fordi hun elsket meg enn en kvinne som følte seg tvunget til å bli fordi hun var økonomisk avhengig av meg. Derfor ser jeg det som en positiv utvikling, også for menn.

[Suss81]

Jeg tror årsaken er at kvinner nå i stor grad er økonomisk uavhengige av mannen fordi vi jobber. Derfor kan vi gi gubben fingern å stikke om han behandler oss dårlig eller om vi ikke er tiltrukket av han lenger.

[Gjest Gorgonzola]

Jeg tror årsaken er at kvinner nå i stor grad er økonomisk uavhengige av mannen fordi vi jobber. Derfor kan vi gi gubben fingern å stikke om han behandler oss dårlig eller om vi ikke er tiltrukket av han lenger.

Statistikkene viser vel at det holder vann "en mass"??

Ny tråd kanskje; menn oppfører seg som drittsekker vs. kvinner går lei/blir aldri fornøyde?

Kjør debatt

[Suss81]

Statistikkene viser vel at det holder vann "en mass"??

Ny tråd kanskje; menn oppfører seg som drittsekker vs. kvinner går lei/blir aldri fornøyde?

Kjør debatt

Poenget var at det er nok ikke likestilling som i stemmerett og at vi stiller krav til mannen som er årsaken til skilsmissestatistikken Men rett og slett det at vi nå har muligheten til å klare oss alene.....Det hadde man ikke før. Ofte bodde man hjemme helt til man ble gift siden man var avhengig av å bli forsørget.

[Gjest Hjerteknust]

Om bare menn og kvinner var ærlig med seg selv først og fremst!

Forstår at det er mye press som kommer fra media, venner, familien kolleger om hvordan en "god" forhold skal se ut. Men folk er forskjellige og har forskjellige forventninger.

Nå skal jeg snakke etter mitt eget erfaring og det har ikke så mye betydning i det hele bildet.

Men, da jeg giftet meg 11 år siden, det var med en man som snakket også mye om likestilling, og vi skulle gjøre ting sammen, og vi skulle være en team etc, etc... Og det var riktig.....så lenge jeg gjorde det han ville, når han ville, på den måte han ville og jeg måtte i enhver tid smile, være positiv og glad.

Og det kunne jeg faktisk leve med det!

Bare at etter så mye år sammen jeg kunne ikke høre mer på når han snakket om hans "likestilling" teori! Jeg ble helt provosert med forskjellen mellom hva han predikerte til alle og til meg og det han gjorde eller forventet av meg.

Og jeg ble knust i den skizofreni! Om han hadde bare innrømte at han ville være den som bestemmer, den "male" i huset etc jeg kunne hadde faktisk sa ja til det....men jeg kunne ikke høre en gang til om hvor mye han deltok i hjemmearbeid (når det var ikke riktig) selv om han jobbet så mye i tillegg. Uansett det sies av seg selv at når mann jobber 70 t/uke det er fordi noen andre har mer ansvar på hjemmebanen (det er matematisk). ...

Hvorfor kunne jeg ikke det? Fordi hver gang han gjorde det, han tok fra meg min deltakelse i vår familien. Det var som han nektet meg helt. Jeg følte uviktig, nedsatt og mislikt. Han ville fremstå som den moderne mann som kunne alt og gjorde det med glede. Men dette var en fasade. Og det verste i alt dette er at han tror selv på det er sånn det var i vår forhold!

Likestilling er ikke problemet! Men å legge til seg selv og den andre er det!

Be Who you want to be, do what you want to do and find the right person to share your life with given the right expectations !

[Gjest Hjeteknust]

Om bare menn og kvinner var ærlig med seg selv først og fremst!

Forstår at det er mye press som kommer fra media, venner, familien kolleger om hvordan en "god" forhold skal se ut. Men folk er forskjellige og har forskjellige forventninger.

Nå skal jeg snakke etter mitt eget erfaring og det har ikke så mye betydning i det hele bildet.

Men, da jeg giftet meg 11 år siden, det var med en man som snakket også mye om likestilling, og vi skulle gjøre ting sammen, og vi skulle være en team etc, etc... Og det var riktig.....så lenge jeg gjorde det han ville, når han ville, på den måte han ville og jeg måtte i enhver tid smile, være positiv og glad.

Og det kunne jeg faktisk leve med det!

Bare at etter så mye år sammen jeg kunne ikke høre mer på når han snakket om hans "likestilling" teori! Jeg ble helt provosert med forskjellen mellom hva han predikerte til alle og til meg og det han gjorde eller forventet av meg.

Og jeg ble knust i den skizofreni! Om han hadde bare innrømte at han ville være den som bestemmer, den "male" i huset etc jeg kunne hadde faktisk sa ja til det....men jeg kunne ikke høre en gang til om hvor mye han deltok i hjemmearbeid (når det var ikke riktig) selv om han jobbet så mye i tillegg. Uansett det sies av seg selv at når mann jobber 70 t/uke det er fordi noen andre har mer ansvar på hjemmebanen (det er matematisk). ...

Hvorfor kunne jeg ikke det? Fordi hver gang han gjorde det, han tok fra meg min deltakelse i vår familien. Det var som han nektet meg helt. Jeg følte uviktig, nedsatt og mislikt. Han ville fremstå som den moderne mann som kunne alt og gjorde det med glede. Men dette var en fasade. Og det verste i alt dette er at han tror selv på det er sånn det var i vår forhold!

Likestilling er ikke problemet! Men å legge til seg selv og den andre er det!

Be Who you want to be, do what you want to do and find the right person to share your life with given the right expectations !

"Å lyge til seg selv " ikke "å legge".....sorry