Han vil ha barn (en gang), men det vil absolutt ikke jeg.

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har vært sammen med kjæresten min i over 5 år.

Vi har vært samboere i 1,5 år. Vi har aldri snakket noe mye om barn. Men vi har bare vært helt klare på at om det skulle skje et uhell så var abort den eneste utveien (dette var han også helt klar på!).. Nå har det heldigvis ikke skjedd noen uhell!

Men i går hadde vi en diskusjon om barn. Og han ble rimlig tatt på senga, da jeg sa at jeg aldri vil ha barn. Han viste at jeg ikke var noe "keen" på å få barn. Men etter det jeg sa i går, så forstod han virkelig, at han aldri vil få noe barn ut av meg.

Han synes det er vanskelig å velge. Skal han være med meg, som han elsker, men aldri få et barn. Eller begynne på nytt, og få et barn med en annen?..

Og skulle jeg virkelig latt han være med meg? For det er jo ikke gøy å "nekte" noen å få barn, viss de virkelig ønsker seg det.

Det er flere grunner til at jeg ikke vil ha barn. Jeg elsker fritiden min, jeg liker virkelig ikke barn. Jeg har vært alvorlig deprimert i 6-7 år. Og jeg kan gå så langt som å si at hadde jeg blitt tvunget til å bære frem et barn, så hadde jeg tatt selvmord. Jeg kan på ingen måte knytte meg til et barn jeg ikke vil ha. Jeg vil virkelig ikke ha barn!

Vi er bare 20 år (vi ble sammen når vi var 14 år). Så jeg vet det er veldig tidlig å begynne å snakke om sånt. Men det er litt greit å vite hva den andre parten tenker og føler om dette. For jeg vil ikke ende opp som singel når jeg er 30 år. For da skal han plutteslig ha barn .

Nå skal det sies at han aldri i livet vil ha barn på nåværende tidspunkt. Men han vil en gang. Og det vil ikke jeg, og jeg tror neppe det vil forandre seg.

Er det vitsi å bygge mer på dette forholdet da? Jeg elsker han mer enn noe annet, men ikke nok til at jeg tvinger meg selv til å få et barn for hans skyld. Det vil aldri skje.

Anonym poster: 354b482e865dc23ff51c60de36428ed5

[super-s]

Husk at mange endrer mening i løpet av 20-årene da, så det kan jo hende at du får lyst på barn etterhvert.

Dessuten er dere jo veldig unge, og han har goood tid på seg til å få barn. Hadde dere vært 35, så hadde det vært noe annet. Rådet mitt er å bare leve livet, så vil tiden vise om du endrer mening eller ikke, og så får dere ta det derfra. :-)

[Madison_00]

Det er urettferdig for dere begge å bli i dette forholdet, hvis dere er så sikre i deres valg om å ønske/ikke ønske barn. Du skal finne deg en mann som i likhet med deg ikke ønsker barn, og han bør få muligheten til å finne seg en dame som ønsker å bli mor til hans barn. Dere elsker hverandre og har det fint sammen nå, men i lengden vil det ikke funke. Ingen av dere skal måtte føye seg etter den andre i en såpass viktig sak.

[AnonymBruker]

Husk at mange endrer mening i løpet av 20-årene da, så det kan jo hende at du får lyst på barn etterhvert.

Dessuten er dere jo veldig unge, og han har goood tid på seg til å få barn. Hadde dere vært 35, så hadde det vært noe annet. Rådet mitt er å bare leve livet, så vil tiden vise om du endrer mening eller ikke, og så får dere ta det derfra. :-)

Det kan jo hende det er han som endrer mening, og finner ut at hun betyr mer for ham enn barn. Ikke alle frivillig barnløse endrer mening.

Anonym poster: e2c9057c7bc40ccf7e2b273f39ee9c67

[AnonymBruker]

Nå kommer sikkert en masse frivillig barnløse til å kjefte på meg (så sorry, dette gjelder ikke alle og hvis du ikke har skiftet mening, og lever det lykkelig livet som barnløs så gjelder dette ikke deg), men....

Du er bare 20 år. Det kan faktisk ende med at du skifter mening. Når jeg var 20 år så ville jeg være barnløs for alltid, og bli en veterinær. Jeg skulle aldri ha noe som helst med barn og gjøre. Jeg må bare le litt for det endte ikke sånn. 15 år senere, så har jeg ønsket velkommen til fire barn, og blitt lærer.

Jeg syns det er tidlig at dere diskuterer barn. Dere er bare 20 år, og barn er sikkert mange år fram i tiden.

Anonym poster: 8f153a0cb40c7fc20c47190c304965b0

[våren14]

Du er enda veldig ung, dere trenger ikke bekymre dere for dette enda synes jeg.

Jeg ville ikke ha barn da jeg var 20, faktisk ikke før jeg var 28 jeg begynte å tenke at det kanskje kunne vært ok...nå nærmer jeg meg 31 og gleder meg 11 år etter altså! Så det kan hende du en dag tenker noe annet, hva han kan leve med må være opp til han selvsagt. Viktig at dere er flinke med prevensjon så uhell ikke skjer.

[Gjest Ciegus]

Selvfølgelig kan TS ombestemme seg, men jeg ser ikke helt hvordan det er relevant i forhold til situasjonen de er i nå? De bør faktisk ta et valg om forholdet basert på hva de mener nå, hvor hun mener at hun aldri skal ha barn. Det er idiotisk å bli i håp om at hun skal ombestemme seg. Som TS selv nevner så ønsker ikke hun heller å bli dumpa når hun er 30 og han får lyst på barn. Da er det bedre for begge om de går hvert til sitt nå.

Men det er han som må bestemme seg, hvor viktig barn er for han. Om det er vits i å bygge videre på forholdet må nesten han avgjøre - kan han leve uten barn, men med deg? Dere har jo heldigvis ikke hastverk, så ingen forhastede beslutninger trener å bli tatt.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært deprimert og slitt med ulike ting. Frem til jeg var 25 så jeg virkelig ikke for meg at jeg noen gang skulle få barn. Jeg hadde rett og slett ikke noe ønske om det i det heletatt.

Jeg gjorde det slutt med en fanastisk mann, fordi jeg frem til da i livet ikke ville ha barn og ikke ante om jeg noen gang ville forandre mening. Han ville ha barn, men syntes det var viktigere at vi var sammen enn at han fikk barn. Det hørtes ikke lurt ut syntes jeg, så jeg avsluttet forholdet.

Da jeg etterhvert fikk mer og mer lyst til å få barn, angret jeg mildt sagt på at jeg gjorde det slutt.. Ting fungerte så utrolig bra med den mannen, og kjærligheten var sterk. Vi gjenopptok kontakten etterhvert (ikke bare fordi jeg ville ha barn såklart), og nå har vi vært sammen igjen i noen år. Vi er prøvere

[AnonymBruker]

Noe av det samme problemet her. Vi er 27 år og har vært sammen i 8 år, skal gifte oss til høsten. Jeg er mye syk og har slitt en god del. Har kommet fram til at jeg ikke ønsker barn. Tok dette opp med min samboer i går, og da svarte han at vi bare måtte avlyse bryllupet, for han vil ha barn.

Jeg er passe sjokkert nå, aner ikke hva jeg skal gjøre.

Anonym poster: 50372c74a272347b244dfa6af96166d5

[AnonymBruker]

TS du er ikke alene Jeg var 19 år da jeg ble sammen med samboeren min i dag og vi har vært sammen i 9 år. Jeg ville aldri ha barn fra første stund, og i dag som 27 åring kan jeg si at jeg fortsatt ikke vil ha barn. Det er også mitt ultimatum i mitt forhold at jeg kommer aldri til å få barn uten at jeg selv ønsker det! Min mann har skjønt dette selv om ett familieliv er noe han ønsker, likevel elsker han meg og vil fortsatt være sammen med meg. Husk at det er ett valg han er nødt å ta og at du kan jo ikke hindre ham i å gå...Det er uansett viktig at han vet om det tidlig, ofte kan tanken gå seg til etterhvert.

Anonym poster: 4987f876d8edadfa6c2538fb34d6e276

[Gjest Christa]

Det kan være veldig risky å snakke litt om det, og så fortsette forholdet selv om dere vil forskjellige ting ang. barn. Det er jo utrolig viktig å være enig. Å fortsette forholdet er ikke noe som bare bør være opp til den ene, begge må tenke over konsekvensene av mulige "løsninger". Å få barn uten å ha lyst er ikke bra. Å ha lyst til å få barn, men ikke kunne oppfylle ønsket er ikke bra. Det kan føre til bitterhet, brudd i fremtiden.....

Dere tenker kanskje at den andre vil ombestemme seg, eller at evt barn er så langt frem i tid at dere velger å tenke den konflikten/tid, den sorg...

Men jeg tror det er lurt å snakke ut om det ganske tidlig. Og så er det lurt å ta høyde for at man faktisk kan ombestemme seg, men at det kan hende begge mener det samme om mange år.

[Gjest Gjest]

TS her. Jeg merker bare hvor utrolig mye forholdet vårt har forandret seg siden den diskusjonen i går. Vi snakker ikke med hverandre omtrent. Og det eneste jeg har tenkt på i hele dag er dette..

Jeg forstår heller ikke hvorfor det er så jævlig viktig å ha et barn? Jeg klarer ikke å se hva som er positivt eller fint med det?.. Føler nesten bare at det er en måte for menn å vise "manndommen" sin på. At de ikke føler seg som "ekte" menn med mindre de får barn.

Det er virkelig ikke lett å vite hva jeg skal gjøre. For han sier han elsker meg, mer enn noe annet, og at han vil være med meg, med eller uten barn. Men det kan forandre seg veldig fort, om et par år..

[kubrak]

Jeg forstår heller ikke hvorfor det er så jævlig viktig å ha et barn? Jeg klarer ikke å se hva som er positivt eller fint med det?.. Føler nesten bare at det er en måte for menn å vise "manndommen" sin på. At de ikke føler seg som "ekte" menn med mindre de får barn.

hvorfor har man kjæreste da? Jeg antar at det ikke bare er sex denne relasjonen deres dreier seg om. Mange har lyst til å føre slekta videre, skape familie og noe av sitt eget kjøtt og blod som en blir stolt av og ubetinget glad i. Et slags spennde prosjekt som en legger til rette for og får med seg oppveksten til. I bunn og grunn er det mye av de samme grunnene til hvorfor kvinner har lyst på barn. Hvis du får deg barn så blir du iallfall ikke ensom når du blir gammel

[AnonymBruker]

hvorfor har man kjæreste da? Jeg antar at det ikke bare er sex denne relasjonen deres dreier seg om. Mange har lyst til å føre slekta videre, skape familie og noe av sitt eget kjøtt og blod som en blir stolt av og ubetinget glad i. Et slags spennde prosjekt som en legger til rette for og får med seg oppveksten til. I bunn og grunn er det mye av de samme grunnene til hvorfor kvinner har lyst på barn. Hvis du får deg barn så blir du iallfall ikke ensom når du blir gammel

Hva er dette for noe tull?

Jeg ble sammen med mannen min fordi jeg elsket han, ikke fordi jeg ville starte ett familie prosjekt. Ingen av oss ønsker barn, men vi ser ikke på forholdet vårt som bortkastet av den grunn.

At man ikke blir ensom når man er gammel fordi man får barn er overhodet ikke garantert.

Har du noen gang jobbet på gamlehjem? Noe mer deprimerende skal man lete lenge etter....

De som klarer seg best der er faktisk de som legger sin lit til andre beboere enn at ungene skal komme på besøk en gang i året.

Jeg var klar på at jeg ikke ønsket barn allerede når jeg var barn selv. Jeg så aldri helt det store med babyer og unger, aldri hatt lyst på de. Og nå er jeg snart 40 , og hey, fortsatt ingen ønske om barn.

Og heller ingen anger.

At noen må få barn for å gjøre livet verdt å leve får være opp til de, men jeg har ingen ønsker om det overhodet, livet mitt er fantastisk som det er.

Anonym poster: 30d0854b3c2130b12a27caa328b2c5b5

[AnonymBruker]

TS du er ikke alene Jeg var 19 år da jeg ble sammen med samboeren min i dag og vi har vært sammen i 9 år. Jeg ville aldri ha barn fra første stund, og i dag som 27 åring kan jeg si at jeg fortsatt ikke vil ha barn. Det er også mitt ultimatum i mitt forhold at jeg kommer aldri til å få barn uten at jeg selv ønsker det! Min mann har skjønt dette selv om ett familieliv er noe han ønsker, likevel elsker han meg og vil fortsatt være sammen med meg. Husk at det er ett valg han er nødt å ta og at du kan jo ikke hindre ham i å gå...Det er uansett viktig at han vet om det tidlig, ofte kan tanken gå seg til etterhvert.

Anonym poster: 4987f876d8edadfa6c2538fb34d6e276

Skulle ønske det var tilfellet her også Du har en fantastisk mann

Anonym poster: 50372c74a272347b244dfa6af96166d5

[Suss81]

Lurer på hvordan denne tråden hadde utviklet seg om det var mannen i forholdet som ikke ønsket barn....

[Gjest Gorgonzola]

Lurer på hvordan denne tråden hadde utviklet seg om det var mannen i forholdet som ikke ønsket barn....

Tør jeg ikke tenke på en gang.

Jeg er mer bekymra over at dere (fremdeles) er sammen på femte året og dere "bare" er 20 år og i tillegg har havnet i skyttergrava om barn eller ei. Senk skuldrene, ta en bolle, en pause, en utdanning og en jordomseiling eller noe annet/mer. Ta opp barnetråden om 7-8 år.

[AnonymBruker]

Lurer på hvordan denne tråden hadde utviklet seg om det var mannen i forholdet som ikke ønsket barn....

Mitt ståsted er det samme om det er mann eller kvinne.

Det finnes andre ting i dette livet enn barn.

Anonym poster: 30d0854b3c2130b12a27caa328b2c5b5

[Suss81]

Mitt ståsted er det samme om det er mann eller kvinne.

Det finnes andre ting i dette livet enn barn.

Anonym poster: 30d0854b3c2130b12a27caa328b2c5b5

Ja selvfølgelig er det det. Men det er ikke riktig å nekte noen barn. Det er i slike tilfeller som dette " If you love someone, set them free." gjelder. Noen issues i livet er for store til man kan la egoistiske behov for å beholde partneren gå først.

[AnonymBruker]

Ja selvfølgelig er det det. Men det er ikke riktig å nekte noen barn. Det er i slike tilfeller som dette " If you love someone, set them free." gjelder. Noen issues i livet er for store til man kan la egoistiske behov for å beholde partneren gå først.

Ingen som tvinger han til å bli heller. Å ønske barn er like egoistisk som å ikke ønske barn.

Anonym poster: 30d0854b3c2130b12a27caa328b2c5b5