Jeg jente er aggresiv og voldelig mot kjæresten min..

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg blir egentlig bare verre. Jeg har blitt syk i hodet på en eller annen måte. Jeg vet ikke hva det skyldes, hva det er eller hva det kommer av.

Det siste året har jeg fått anfall hvor jeg anklager, truer, og angriper kjæresten min verbalt. (Jeg har også slått han ett par ganger). Jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt slik. Noen dager hater jeg kjæresten min så intenst at jeg gjør alt for å skyve han unna, selv om jeg elsker han!! Jeg liker ikke å se han lei, så jeg fatter egentlig ikke hvorfor jeg bare fortsetter å presse på.

Jeg føler jeg ikke er den rette type jenta for kjæresten min, kanskje derfor jeg er slik? Er det for å såre meg selv? Jeg vet ikke hva som skjer med meg!!

Han er frustrert og forstår ikke hvorfor jeg har blitt slik. Jeg gjør alt for å såre han, og skyve han lengre unna. Samtidig som jeg gråter fordi han ikke elsker meg nok og sikkert kommer til å være utro en dag..

Nå nettopp pratet jeg med han på telefonen. Vi kranglet og han la på. Jeg ringte han opp, han svarer ikke. Jeg sendte han en meldig at hvis han ikke ringer opp så kaster jeg han på dør. (Gjør jo ikke det men, truer...)

Andre ting jeg f.eks har gjort er å skjelle han ut og kalle han dum dersom han f.eks tar majones på hamburgeren min i steden for ketsjup.

Hva er dette???? Noen som kjenner seg igjen? Hvorfor er jeg så aggressiv mot han?

Det som virkelig er synd, er at det har pågått over så lang tid at mye er ødelagt. Det er vanskelig å komme tilbake til det punktet hvor vi var søte og lykkelig sammen. Han har jo sett udyret i meg nå, kan liksom ikke plutselig være en søt barbie i morgen?

Anonym poster: 2729511e1675a78771b6655ef9727083

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg blir egentlig bare verre. Jeg har blitt syk i hodet på en eller annen måte. Jeg vet ikke hva det skyldes, hva det er eller hva det kommer av.

Det siste året har jeg fått anfall hvor jeg anklager, truer, og angriper kjæresten min verbalt. (Jeg har også slått han ett par ganger). Jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt slik. Noen dager hater jeg kjæresten min så intenst at jeg gjør alt for å skyve han unna, selv om jeg elsker han!! Jeg liker ikke å se han lei, så jeg fatter egentlig ikke hvorfor jeg bare fortsetter å presse på.

Jeg føler jeg ikke er den rette type jenta for kjæresten min, kanskje derfor jeg er slik? Er det for å såre meg selv? Jeg vet ikke hva som skjer med meg!!

Han er frustrert og forstår ikke hvorfor jeg har blitt slik. Jeg gjør alt for å såre han, og skyve han lengre unna. Samtidig som jeg gråter fordi han ikke elsker meg nok og sikkert kommer til å være utro en dag..

Nå nettopp pratet jeg med han på telefonen. Vi kranglet og han la på. Jeg ringte han opp, han svarer ikke. Jeg sendte han en meldig at hvis han ikke ringer opp så kaster jeg han på dør. (Gjør jo ikke det men, truer...)

Andre ting jeg f.eks har gjort er å skjelle han ut og kalle han dum dersom han f.eks tar majones på hamburgeren min i steden for ketsjup.

Hva er dette???? Noen som kjenner seg igjen? Hvorfor er jeg så aggressiv mot han?

Det som virkelig er synd, er at det har pågått over så lang tid at mye er ødelagt. Det er vanskelig å komme tilbake til det punktet hvor vi var søte og lykkelig sammen. Han har jo sett udyret i meg nå, kan liksom ikke plutselig være en søt barbie i morgen?

Anonym poster: 2729511e1675a78771b6655ef9727083

Nei. Det som er virkelig synd er at du slår kjæresten din og at du ødelegger han uten at han gjør noe med det. Du har feil perspektiv på ting. Du syns ikke synd på typen din. Du syns synd på deg selv fordi du ødelegger forholdet ditt. Det er hele grunnproblemet ditt og også grunnen til at du slår han. Alt sentrerer rundt deg selv og ditt, du ser ikke et menenske du slår, bare en form for eiendom du er redd for å miste. Innser du det, at du er egoistisk og selvsentrert, og at motivene dine for å skjerpe deg er egoistiske og selvsentrerte, så har du en mulighet til å endre deg.

Anonym poster: 05c3a51503d1ebe2b1c2e4ce960f0a6d

[Cathrine88]

Gjør det slutt med ham før du ødelegger ham fullstendig. Så søker du profesjonell hjelp og så, etter å ha jobbet masse med deg selv, er du kanskje i stand til å være noens kjæreste.

[norvel]

Uff, jeg syns så synd i deg. Jeg har en nær venninne som har det på samme måte. Har bare et råd til deg; Skriv en lapp med de værste tingene du har gjort mot han, gå til fastlegen din og forklar og fortell at du trengere å snakke med noen ang usikkerheten din. Hvis du ikke klarer å fortelle legen hva som skjer så sier du bare at du gjør og sier ting mot kjæresten din som du ikke forstår i ettertid, og gi legen lappen.

Husk, ikke gi opp forholdet før du får snakket med noen, men dra feks til en venninne/familie å vær noen dager, og fortell kjæresten din at du skal få hjelp med dette. og IKKE hør på de som sier at du skal dumpe han for hannes del og at noe feiler deg som ikke kan rettes på. Han er jo sammen med deg fordi han elsker deg, og alle kan bli psykisk syke i løp av livet.

Endret 3. mars 2013 av norvel

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg blir egentlig bare verre. Jeg har blitt syk i hodet på en eller annen måte. Jeg vet ikke hva det skyldes, hva det er eller hva det kommer av.

Det siste året har jeg fått anfall hvor jeg anklager, truer, og angriper kjæresten min verbalt. (Jeg har også slått han ett par ganger). Jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt slik. Noen dager hater jeg kjæresten min så intenst at jeg gjør alt for å skyve han unna, selv om jeg elsker han!! Jeg liker ikke å se han lei, så jeg fatter egentlig ikke hvorfor jeg bare fortsetter å presse på.

Jeg føler jeg ikke er den rette type jenta for kjæresten min, kanskje derfor jeg er slik? Er det for å såre meg selv? Jeg vet ikke hva som skjer med meg!!

Han er frustrert og forstår ikke hvorfor jeg har blitt slik. Jeg gjør alt for å såre han, og skyve han lengre unna. Samtidig som jeg gråter fordi han ikke elsker meg nok og sikkert kommer til å være utro en dag..

Nå nettopp pratet jeg med han på telefonen. Vi kranglet og han la på. Jeg ringte han opp, han svarer ikke. Jeg sendte han en meldig at hvis han ikke ringer opp så kaster jeg han på dør. (Gjør jo ikke det men, truer...)

Andre ting jeg f.eks har gjort er å skjelle han ut og kalle han dum dersom han f.eks tar majones på hamburgeren min i steden for ketsjup.

Hva er dette???? Noen som kjenner seg igjen? Hvorfor er jeg så aggressiv mot han?

Det som virkelig er synd, er at det har pågått over så lang tid at mye er ødelagt. Det er vanskelig å komme tilbake til det punktet hvor vi var søte og lykkelig sammen. Han har jo sett udyret i meg nå, kan liksom ikke plutselig være en søt barbie i morgen?

Anonym poster: 2729511e1675a78771b6655ef9727083

Du tror ikke dette kan ha noe med syklusen din og gjøre. Noen kvinner forvandles til monster hvis de lider av PMS.

Anonym poster: 701375157d86e697d7970fcfb2e67824

[AnonymBruker]

Det er noen onde ånder som har bosatt seg i deg.jeg vet om en som gjorde det samme hun måtte renseshos en prest.du bør også tenke litt i disse baner.

Anonym poster: a3d7098ab8df5421ed9ef73b0e9b6621

[Gjest Gjest]

Hormonprevensjon som roter til hodet hos deg?

[Gjest navnelapp]

Det er noen onde ånder som har bosatt seg i deg.jeg vet om en som gjorde det samme hun måtte renseshos en prest.du bør også tenke litt i disse baner.

Anonym poster: a3d7098ab8df5421ed9ef73b0e9b6621

For noko reinhekla tull.

[Cathrine88]

Uff, jeg syns så synd i det. Jeg har en nær venninne som har det på samme måte. Har bare et råd til deg; Skriv en lapp med de værste tingene du har gjort mot han, gå til fastlegen din og forklar og fortell at du trengere å snakke med noen ang usikkerheten din. Hvis du ikke klarer å fortelle legen hva som skjer så sier du bare at du gjør og sier ting mot kjæresten din som du ikke forstår i ettertid, og gi legen lappen.

Husk, ikke gi opp forholdet før du får snakket med noen, men dra feks til en venninne/familie å vær noen dager, og fortell kjæresten din at du skal få hjelp med dette. og IKKE hør på de som sier at du skal dumpe han for hannes del og at noe feiler deg som ikke kan rettes på. Han er jo sammen med deg fordi han elsker deg, og alle kan bli psykisk syke i løp av livet.

Ville du ha ment det samme dersom trådstarter var en mann som hadde slått, truet og mishandlet kjæresten sin psykisk i et helt år?

[Gjest Gaea]

Kjenner meg igjen, selv om jeg har dratt det enda lenger. Vet ikke hvorfor jeg ikke greier å la være å bli aggressiv og si ting som jeg vet sårer.

Tror jeg kanskje har borderline personlighetsforstyrrelse, mye annet som passer og. Får dra til psykolog, kanskje du burde gjøre det samme...

[Gjest Skogmann]

Vi hater alle våre nærmeste i blandt. Tell til ti og pust rolig når du blir frusterert, sint eller kjenner på agressjon. Funker ikke det har du noen form for personlighetsforstyrrelse eller noe..søk hjelp.

[norvel]

Ville du ha ment det samme dersom trådstarter var en mann som hadde slått, truet og mishandlet kjæresten sin psykisk i et helt år?

Ja, hadde sagt akkurat det samme. Trekk deg ut av hjemmet, søk hjelp og jobb med deg selv. Ikke forlat de som blir fordi de elsker deg, hjelp deg selv til å gi de det de fortjener.

[AnonymBruker]

Jeg fatter ikke hvorfor han gidder å være sammen med meg en gang....Kan jo umulig være drømmedama?

* Jeg klikker dersom han går å tar solarium, for da betyr det vel at han søker oppmerksomhet fra jenter eller er utro? Hvorfor ta solarium når du har kjæreste?

* Jeg klikker dersom han lyver. Samme om det er liten eller stor.

* Jeg klikker dersom han ikke tar telefonen når jeg ringer.

* Jeg klikker dersom han jobber overtid.

* Jeg blir forbannet og sur dersom han ikke vil ha sex.

* Jeg blir sur dersom han ikke koser og klemmer så masse med meg, for da er han jo ikke så forelsket i meg lengre.

Jeg vet jeg trenger hjelp, men jeg ønsker å finne ut av problemet selv. Problemet er bare at jeg ikke vet hva som feiler meg. Når jeg finner det ut kan jeg begynne å lese om det.

Jeg stoler ikke på han, jeg er aggresiv, jeg har en selvdestruktiv atferd!

Noen hobby psykologer her? Hilsen TS

Anonym poster: 2729511e1675a78771b6655ef9727083

[Sweet77]

Uff, jeg syns så synd i deg. Jeg har en nær venninne som har det på samme måte. Har bare et råd til deg; Skriv en lapp med de værste tingene du har gjort mot han, gå til fastlegen din og forklar og fortell at du trengere å snakke med noen ang usikkerheten din. Hvis du ikke klarer å fortelle legen hva som skjer så sier du bare at du gjør og sier ting mot kjæresten din som du ikke forstår i ettertid, og gi legen lappen.

Husk, ikke gi opp forholdet før du får snakket med noen, men dra feks til en venninne/familie å vær noen dager, og fortell kjæresten din at du skal få hjelp med dette. og IKKE hør på de som sier at du skal dumpe han for hannes del og at noe feiler deg som ikke kan rettes på. Han er jo sammen med deg fordi han elsker deg, og alle kan bli psykisk syke i løp av livet.

Jeg er litt enig i denne, i grunn.

Og JA, jeg hadde vært enig om det hadde vært en mann også.

Jeg er enig - under visse forutsetninger. Med det mener jeg at TS er på et stadium der hun har innsett at noe er riv ruskende galt med seg selv. Hun vet godt at tingene hun sier og gjør er noe som oppstår i hennes eget hode, og at hennes reaksjoner er fullstendig uakseptable. Dette er en bra begynnelse, og om hun fortsetter slik hun nå bør, kan det godt hende hun får bukt med dette.

Han er tydeligvis glad i henne, og det er ikke opp til andre, eller TS, å bestemme hvor langt han er villig til å gå for å få henne på rett kjøl igjen. Han har en vilje selv.

Jeg legger også inn den forutsetning at TS kjæreste ikke har kommet i et psykisk avhengighetsforhold til henne som følge av behandlngen hun har utsatt ham for. I så fall bør hun gå, på samme måte som en mann bør om saken er kjønnslig motsatt.

MEN hun bør uansett flytte unna en stund, som du sier, og gi ham fred mens dette pågår. Det vil kanskje også være en forutsetning, det er ingen som orker slik behandling i lengden.

Det er også noen farer her, og det er at du TS:

1.

Ikke gjør det du må for å få en forandring. Det aller første for deg er å innse at dette klarer du IKKE å lese deg til eller gjøre alene. Du må ha hjelp. Innser du ikke det, så er du rett og slett ikke villig til å gjøre det som må til, og da er jeg redd jeg begynner å bli enig med de som mener du bør gå. Du har større problemer enn du klarer av alene ser det ut til - SØK HJELP!!

2.

Etter en stund, når du har jobbet med det en tid, kan det være du har lyst til å gi opp fordi det er enklere enn å beholde troen på at du kan og heller velger forklaringen "det går ikke, jeg er et håpløst tilfelle". Vel, det ligger bare i valget ditt, ingen ting annet. Så velg rett.

Ta ansvaret for dette, TS, og slutt med å finne unnskyldninger for å la være, som f.eks at du vil finne ut av problemet selv. Så lenge du har denne innstillingen viser du bare at du IKKE vil, da ting fortsatt skal skje på dine premisser. Da har du bare kommet dit at du ser at du har et problem, mens du velger å beholde det så lenge du ikke får det som du vil. Dette er å lete etter unnskyldninger, og det motsatte av å ta ansvar, dessverre.

[norvel]

Jeg er litt enig i denne, i grunn.

Og JA, jeg hadde vært enig om det hadde vært en mann også.

Jeg er enig - under visse forutsetninger. Med det mener jeg at TS er på et stadium der hun har innsett at noe er riv ruskende galt med seg selv. Hun vet godt at tingene hun sier og gjør er noe som oppstår i hennes eget hode, og at hennes reaksjoner er fullstendig uakseptable. Dette er en bra begynnelse, og om hun fortsetter slik hun nå bør, kan det godt hende hun får bukt med dette.

Han er tydeligvis glad i henne, og det er ikke opp til andre, eller TS, å bestemme hvor langt han er villig til å gå for å få henne på rett kjøl igjen. Han har en vilje selv.

Jeg legger også inn den forutsetning at TS kjæreste ikke har kommet i et psykisk avhengighetsforhold til henne som følge av behandlngen hun har utsatt ham for. I så fall bør hun gå, på samme måte som en mann bør om saken er kjønnslig motsatt.

MEN hun bør uansett flytte unna en stund, som du sier, og gi ham fred mens dette pågår. Det vil kanskje også være en forutsetning, det er ingen som orker slik behandling i lengden.

Det er også noen farer her, og det er at du TS:

1.

Ikke gjør det du må for å få en forandring. Det aller første for deg er å innse at dette klarer du IKKE å lese deg til eller gjøre alene. Du må ha hjelp. Innser du ikke det, så er du rett og slett ikke villig til å gjøre det som må til, og da er jeg redd jeg begynner å bli enig med de som mener du bør gå. Du har større problemer enn du klarer av alene ser det ut til - SØK HJELP!!

2.

Etter en stund, når du har jobbet med det en tid, kan det være du har lyst til å gi opp fordi det er enklere enn å beholde troen på at du kan og heller velger forklaringen "det går ikke, jeg er et håpløst tilfelle". Vel, det ligger bare i valget ditt, ingen ting annet. Så velg rett.

Ta ansvaret for dette, TS, og slutt med å finne unnskyldninger for å la være, som f.eks at du vil finne ut av problemet selv. Så lenge du har denne innstillingen viser du bare at du IKKE vil, da ting fortsatt skal skje på dine premisser. Da har du bare kommet dit at du ser at du har et problem, mens du velger å beholde det så lenge du ikke får det som du vil. Dette er å lete etter unnskyldninger, og det motsatte av å ta ansvar, dessverre.

Er så veldig enig med deg!

TS, hvis du ikke ønsker proff hjelp, så ender det kun med at du kommer til å gjøre dette mot deg selv og alle andre som kommer deg virkelig nært flere ganger. hvis du ikke VIL ha hjelp, så si det til han, sånn at han får vurdere om han vil ha et forhold med en som ikke prøver på riktig måte.

[Gjest LineaAlba]

TS. Jeg har vært sammen med en som deg, og det sendte meg rett i kjelleren! Det er lenge siden nå, og jeg fikk profesjonell hjelp i ettertid, men jeg syns fortsatt at det kan være veldig vanskelig å være i et forhold den dag i dag. Nå har jeg en snill kjæreste, men jeg får fortsatt "flashbacks" som trigges av helt irrasjonelle ting som gjør samlivet vanskelig. Jeg jobber kjempehardt for å prøve å bli en normal kjæreste igjen. Det er tungt for både meg og kjæresten.

Hvis du er glad i kjæresten din så setter du en stopper for dette med en eneste gang. Jeg ser ingen annen løsning enn at du gjør det slutt med han. Kanskje dere kan finne tilbake til hverandre en gang i fremtiden, men i mellomtiden må du oppsøke noen som kan hjelpe deg med den endringen du trenger. Du tenker kanskje at kjæresten din hadde gjort det slutt hvis han ønsket det, men når man lever med noen som driver misbruk mister man all ryggrad og tror at all dritten fra den aggressive parten er berettiget. Selvrespekten forsvinner, og den trenger ikke å komme tilbake igjen. Du ødelegger kjæresten din.

Hvordan kan du slå, kjefte og trykke ned kjæresten din uten å tenke at han fortjener bedre? Jeg kommer aldri til å forstå hvordan du har det og hvorfor du gjør det du gjør, men jeg forstår hvordan det er for kjæresten din. Det er synd på deg fordi du ikke greier å ha et normalt forhold, men du må innse at kjæresten din ikke skal lide av den grunn.

Det forbauser meg at det er flere her som mener at TS bør bli i forholdet. Jeg tror ikke du hadde sett de samme svarene om det var offeret som skrev et innlegg her. Kjæresten til TS kunne oppsøkt et krisesenter med god grunn.

[Gjest Eurodice]

Bruker du narkotika?

[AnonymBruker]

TS. Jeg har vært sammen med en som deg, og det sendte meg rett i kjelleren! Det er lenge siden nå, og jeg fikk profesjonell hjelp i ettertid, men jeg syns fortsatt at det kan være veldig vanskelig å være i et forhold den dag i dag. Nå har jeg en snill kjæreste, men jeg får fortsatt "flashbacks" som trigges av helt irrasjonelle ting som gjør samlivet vanskelig. Jeg jobber kjempehardt for å prøve å bli en normal kjæreste igjen. Det er tungt for både meg og kjæresten.

Hvis du er glad i kjæresten din så setter du en stopper for dette med en eneste gang. Jeg ser ingen annen løsning enn at du gjør det slutt med han. Kanskje dere kan finne tilbake til hverandre en gang i fremtiden, men i mellomtiden må du oppsøke noen som kan hjelpe deg med den endringen du trenger. Du tenker kanskje at kjæresten din hadde gjort det slutt hvis han ønsket det, men når man lever med noen som driver misbruk mister man all ryggrad og tror at all dritten fra den aggressive parten er berettiget. Selvrespekten forsvinner, og den trenger ikke å komme tilbake igjen. Du ødelegger kjæresten din.

Hvordan kan du slå, kjefte og trykke ned kjæresten din uten å tenke at han fortjener bedre? Jeg kommer aldri til å forstå hvordan du har det og hvorfor du gjør det du gjør, men jeg forstår hvordan det er for kjæresten din. Det er synd på deg fordi du ikke greier å ha et normalt forhold, men du må innse at kjæresten din ikke skal lide av den grunn.

Det forbauser meg at det er flere her som mener at TS bør bli i forholdet. Jeg tror ikke du hadde sett de samme svarene om det var offeret som skrev et innlegg her. Kjæresten til TS kunne oppsøkt et krisesenter med god grunn.

Takk for innlegget ditt. Jeg tror selv jeg er slik mot han fordi jeg er usikker. Jeg er redd han skal være utro, gå i fra meg, lyve eller lure meg. Samtidig føler jeg meg drit, og prøver egentlig bare å bevise det til han med å oppføre meg slik. Det er som jeg presser han bort og venter til han er utro, for å så si "hva sa jeg? Jeg visste du ikke elskte meg.." Jeg stoler ikke på menn, og hater alt som har med løgn, utroskap osv å gjøre. Jeg ble missbrukt som barn av en mann, kanskje det er derfor jeg er slik?

Selv om kjæresten min ikke har gjort noe (enda i vært fall) så behandler jeg han som at han allerede har sviket meg.

Jeg vil jo ha hjelp, men jeg vet at det er lang kø for psykolog. I tilegg så kjenner fastlegen min hele familien min, så det vil være for flaut å spørre om psykolog.

Og til siste: Nei, jeg bruker ikke narkotika. Kanskje jeg burde begynne.?

TS

Anonym poster: 2729511e1675a78771b6655ef9727083

[AnonymBruker]

Jeg er litt enig i denne, i grunn.

Og JA, jeg hadde vært enig om det hadde vært en mann også.

Jeg er enig - under visse forutsetninger. Med det mener jeg at TS er på et stadium der hun har innsett at noe er riv ruskende galt med seg selv. Hun vet godt at tingene hun sier og gjør er noe som oppstår i hennes eget hode, og at hennes reaksjoner er fullstendig uakseptable. Dette er en bra begynnelse, og om hun fortsetter slik hun nå bør, kan det godt hende hun får bukt med dette.

Han er tydeligvis glad i henne, og det er ikke opp til andre, eller TS, å bestemme hvor langt han er villig til å gå for å få henne på rett kjøl igjen. Han har en vilje selv.

Jeg legger også inn den forutsetning at TS kjæreste ikke har kommet i et psykisk avhengighetsforhold til henne som følge av behandlngen hun har utsatt ham for. I så fall bør hun gå, på samme måte som en mann bør om saken er kjønnslig motsatt.

MEN hun bør uansett flytte unna en stund, som du sier, og gi ham fred mens dette pågår. Det vil kanskje også være en forutsetning, det er ingen som orker slik behandling i lengden.

Det er også noen farer her, og det er at du TS:

1.

Ikke gjør det du må for å få en forandring. Det aller første for deg er å innse at dette klarer du IKKE å lese deg til eller gjøre alene. Du må ha hjelp. Innser du ikke det, så er du rett og slett ikke villig til å gjøre det som må til, og da er jeg redd jeg begynner å bli enig med de som mener du bør gå. Du har større problemer enn du klarer av alene ser det ut til - SØK HJELP!!

2.

Etter en stund, når du har jobbet med det en tid, kan det være du har lyst til å gi opp fordi det er enklere enn å beholde troen på at du kan og heller velger forklaringen "det går ikke, jeg er et håpløst tilfelle". Vel, det ligger bare i valget ditt, ingen ting annet. Så velg rett.

Ta ansvaret for dette, TS, og slutt med å finne unnskyldninger for å la være, som f.eks at du vil finne ut av problemet selv. Så lenge du har denne innstillingen viser du bare at du IKKE vil, da ting fortsatt skal skje på dine premisser. Da har du bare kommet dit at du ser at du har et problem, mens du velger å beholde det så lenge du ikke får det som du vil. Dette er å lete etter unnskyldninger, og det motsatte av å ta ansvar, dessverre.

Ganske optimistisk dette innlegget ditt, mtp hvordan ts svarer i tråden. "Jeg kan vel umulig være drømmedama?" Alt handler om henne og hun leter etter bekrefteser på at hun er god nok. Hun har nok en fjern romantisk tanke om at hun selv er god nok siden han blir med henne tross dette. Samtidig er hun vel frustrert fordi akkurat det er en påstand som ikke er skrevet i sten, så hun reagerer som hun gjør for å fortsette å bekrefte at hun er god nok ved at han fortsatt blir. Han er eiendom for henne, og er kun til for å påvirke henne slik på en måte hun liker. Hans behov kommer i andre rekke. hun må selvfølgelig først finne ut selv "Hva som feiler henne". Å få hjelp og gjøre en forandring for hans skyld kommer selvfølglig i andre rekke. Det viktigste her er at hun kan finne en rasjonell forklaring på at adferden hennes er rasjonell gitt at hun har et problem hun kan identifisere seg med som forklaring på den uakseptable oppforskjellen hennes. Han er ubetydelig i denne sammenhengen, alt handler bare om at hun kanskje har sett tegn på at nok begynner å bli nok. Hadde hun brydd seg om han hadde hun gjort en forandring for lenge siden. Og det er det som er hennes hovedproblem, og hans forsåvidt. At hun faktisk ikke bryr seg om han eller andre enn seg selv.

Anonym poster: 05c3a51503d1ebe2b1c2e4ce960f0a6d

[Gjest LineaAlba]

Takk for innlegget ditt. Jeg tror selv jeg er slik mot han fordi jeg er usikker. Jeg er redd han skal være utro, gå i fra meg, lyve eller lure meg. Samtidig føler jeg meg drit, og prøver egentlig bare å bevise det til han med å oppføre meg slik. Det er som jeg presser han bort og venter til han er utro, for å så si "hva sa jeg? Jeg visste du ikke elskte meg.." Jeg stoler ikke på menn, og hater alt som har med løgn, utroskap osv å gjøre. Jeg ble missbrukt som barn av en mann, kanskje det er derfor jeg er slik?

Selv om kjæresten min ikke har gjort noe (enda i vært fall) så behandler jeg han som at han allerede har sviket meg.

Jeg vil jo ha hjelp, men jeg vet at det er lang kø for psykolog. I tilegg så kjenner fastlegen min hele familien min, så det vil være for flaut å spørre om psykolog.

Og til siste: Nei, jeg bruker ikke narkotika. Kanskje jeg burde begynne.?

TS

Anonym poster: 2729511e1675a78771b6655ef9727083

Husk at du er beskyttet av taushetsplikten. Dette blir bare mellom deg og legen. For din egen del så har du alt å vinne på å ta tak i dette!