Kan man bli kvitt angst?

[AnonymBruker]

Det går ikke så bra nå. Har slitt meg ut på grunn av prestasjonsangsten nå, og er nede i en liten dal. Dro ikke på skolen i dag, siden angsten gir meg problemer med å sove og jeg dermed var helt utslitt i går. Det er pga skole og angst ovenfor en jeg dater, som jeg nå tror vil si stopp.

Det var fint å være hos psykologen, men erfaringsmessig, så blir det mye nyttigere når jeg blir kjent med psykologen og slutter å skamme meg over hvordan jeg føler meg, og hvor mye de tingene vi snakker om berører meg. Første timene er gjerne mange spørsmål, noe som er litt slitsomt da man(eller i hvert fall jeg) bare føler man rører i overflaten. Jeg tenker at det blir mer nyttig om to-tre møter. Det som er fint er at jeg føler at jeg har en trygghet, så selv om ting er tunge, så vet jeg at jeg skal til psykolog om mindre enn en uke.

Nå tror jeg at jeg skal gå meg en tur, og kanskje stikke opp på rådgivningskontoret til skolen min for å se om de har noen kloke ord til meg. Jeg har ikke falt av skolen, har gjort alt jeg skal, men driven er borte.

Vil anbefale deg å oppsøke psykolog om du sliter med det samme som meg. Som legen min sa til meg så fint: "du kommer til å få så mye mer overskudd og du vil få det mye lettere når du slipper å ha angst på denne måten".

Anonym poster: 64e69ac28010ecf97080dc16fe1c88d6

[AnonymBruker]

Det går ikke så bra nå. Har slitt meg ut på grunn av prestasjonsangsten nå, og er nede i en liten dal. Dro ikke på skolen i dag, siden angsten gir meg problemer med å sove og jeg dermed var helt utslitt i går. Det er pga skole og angst ovenfor en jeg dater, som jeg nå tror vil si stopp.

Det var fint å være hos psykologen, men erfaringsmessig, så blir det mye nyttigere når jeg blir kjent med psykologen og slutter å skamme meg over hvordan jeg føler meg, og hvor mye de tingene vi snakker om berører meg. Første timene er gjerne mange spørsmål, noe som er litt slitsomt da man(eller i hvert fall jeg) bare føler man rører i overflaten. Jeg tenker at det blir mer nyttig om to-tre møter. Det som er fint er at jeg føler at jeg har en trygghet, så selv om ting er tunge, så vet jeg at jeg skal til psykolog om mindre enn en uke.

Nå tror jeg at jeg skal gå meg en tur, og kanskje stikke opp på rådgivningskontoret til skolen min for å se om de har noen kloke ord til meg. Jeg har ikke falt av skolen, har gjort alt jeg skal, men driven er borte.

Vil anbefale deg å oppsøke psykolog om du sliter med det samme som meg. Som legen min sa til meg så fint: "du kommer til å få så mye mer overskudd og du vil få det mye lettere når du slipper å ha angst på denne måten".

Anonym poster: 64e69ac28010ecf97080dc16fe1c88d6

Det er leit å høre at du sliter fortsatt, men det er bare naturlig at du vil begynne å se resultater etter ett par møter med psykologen din

Det er lettere sagt enn gjort, men jeg håper at du kan slutte å skamme deg over angsten din. H*n er der for å hjelpe deg og psykologen har mest sannsynligvis hørt mye verre ting enn det du forteller h*n. Tenk på det

Jeg skal oppsøke legen min for å snakke med henne om angsten min, men har ikke råd til å gå til legen ennå så må nok vente til april/mai

Lykke til videre og gjerne fortsett med å oppdatere fremgangen din. Er veldig interessert i hvordan det vil gå for deg!

Anonym poster: 1ecbccd5e0b96b6c6d79fc32f8f4bb18

[Blackpuma]

Det er leit å høre at du sliter fortsatt, men det er bare naturlig at du vil begynne å se resultater etter ett par møter med psykologen din

Det er lettere sagt enn gjort, men jeg håper at du kan slutte å skamme deg over angsten din. H*n er der for å hjelpe deg og psykologen har mest sannsynligvis hørt mye verre ting enn det du forteller h*n. Tenk på det

Jeg skal oppsøke legen min for å snakke med henne om angsten min, men har ikke råd til å gå til legen ennå så må nok vente til april/mai

Lykke til videre og gjerne fortsett med å oppdatere fremgangen din. Er veldig interessert i hvordan det vil gå for deg!

Anonym poster: 1ecbccd5e0b96b6c6d79fc32f8f4bb18

Ja, jeg vet at med tiden så vil den skammen avta litt. Nå er det bare kaos i hodet mitt når jeg er der, føler at jeg ikke vet hva jeg kan si eller ikke si, eller hva som er relevant eller ikke. Har gått til psykolog før, og da gikk dette over etter at jeg hadde fått en del av hjertet.

Har du ingen som kan hjelpe deg litt økonomisk? Det er viktig å ta seg selv alvorlig, og det er synd om økonomien skal sette en stopper for det.

Lykke til til deg også!

Skal prøve å oppdatere, men jeg vet at jeg vil bli selvkritisk om jeg ikke får noe respons, så kan ikke love noe. Tullete, men ja.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde mye sosial angst i høst etter å ha møtte den berømmelige veggen, med depresjon og angst.

Det som har hjulpet meg er trening og rett og slett pusteøvelser. Masse pusteøvelser. Jeg øvde meg på å få pusten helt ned i magen hver kveld før jeg la meg, men da lenge av gangen asså, noen ganger pustet jeg helt ned i magen 200 ganger før jeg klarte å puste uanstrengt. Jeg holder ved like nå også og kvelden er en veldig fin tid å gjøre det på ettersom man har "vært utsatt for" mye sosial kontakt i løpet av en dag. Jeg er ikke helt frisk ennå, men jeg er mye bedre ihvertfall. Når det står på som verst så er det jo nødvendig med beroligende/angstdempende da, særlig sånn at du sikrer søvn, for det er kjempeviktig. Jeg tror det er mulig å bli friskere av angst på sikt. Masse masse lykke til

[Gjest SoHo]

Så bra at du har begynt hos psykolog, TS! Som du skriver, så vil det nok bli bedre etterhvert som du blir bedre kjent med psykologen.

Og for å svare på spørsmålet ditt: JA, du kan bli kvitt angst! Jeg hadde generalistert angst i en lang periode, det var fryktelig slitsomt. Hadde mange katastrofetanker som tok helt over, sov dårlig, og overanalyserte absolutt alt. Og min største frykt var å ende opp som ei angstfylt dame som levde for seg selv i en falleferdig leilighet med mange katter (noe alà hun kattedama i Simpsons). I dag kan jeg le av det, men der og da var det blodig alvor. Fikk heldigvis hjelp av psykolog tidlig, og selv om jeg var superkritisk til psykologen min i starten, viste det seg at han var kjempeflink og fikk mye hjelp av han. Han anbefalte meg en bok som heter "Trange rom og åpne plasser", som er en veldig grei bok å lese for å fortstå angst. Kan anbefale å bla litt i den, det hjalp meg å lese litt faktakunnskaper om angst, så jeg kunne kvitte meg med noen av katastrofetankene. (Ikke at jeg sier at den kommer til å kurere angsten, altså)

Krysser fingrene for deg! Det kan være en lang og kronglete vei for å bli kvitt angsten, men det er så deilig når man kjenner den slipper taket!

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg hadde mye sosial angst i høst etter å ha møtte den berømmelige veggen, med depresjon og angst.

Det som har hjulpet meg er trening og rett og slett pusteøvelser. Masse pusteøvelser. Jeg øvde meg på å få pusten helt ned i magen hver kveld før jeg la meg, men da lenge av gangen asså, noen ganger pustet jeg helt ned i magen 200 ganger før jeg klarte å puste uanstrengt. Jeg holder ved like nå også og kvelden er en veldig fin tid å gjøre det på ettersom man har "vært utsatt for" mye sosial kontakt i løpet av en dag. Jeg er ikke helt frisk ennå, men jeg er mye bedre ihvertfall. Når det står på som verst så er det jo nødvendig med beroligende/angstdempende da, særlig sånn at du sikrer søvn, for det er kjempeviktig. Jeg tror det er mulig å bli friskere av angst på sikt. Masse masse lykke til

Takk for fint svar Jeg føler også at sånne øvelser kan hjelpe masse. I går når jeg ikke fikk sove(kl var 4 på natten, og jeg har allerede mangel på søvn), klarte jeg å tenke "dette kommer til å gå over, selv om du ikke tror på det", og det hjalp. Jeg puster heldigvis uanstrengt, og har ikke angstanfall(veldig lite i hvert fall). Jeg er redd for at jeg må ha noe angst resten av livet, jeg ønsker å være angstfri. Tror ikke jeg vil klare å godta at jeg skal leve med angst. :frown:

Så bra at du har begynt hos psykolog, TS! Som du skriver, så vil det nok bli bedre etterhvert som du blir bedre kjent med psykologen.

Og for å svare på spørsmålet ditt: JA, du kan bli kvitt angst! Jeg hadde generalistert angst i en lang periode, det var fryktelig slitsomt. Hadde mange katastrofetanker som tok helt over, sov dårlig, og overanalyserte absolutt alt. Og min største frykt var å ende opp som ei angstfylt dame som levde for seg selv i en falleferdig leilighet med mange katter (noe alà hun kattedama i Simpsons). I dag kan jeg le av det, men der og da var det blodig alvor. Fikk heldigvis hjelp av psykolog tidlig, og selv om jeg var superkritisk til psykologen min i starten, viste det seg at han var kjempeflink og fikk mye hjelp av han. Han anbefalte meg en bok som heter "Trange rom og åpne plasser", som er en veldig grei bok å lese for å fortstå angst. Kan anbefale å bla litt i den, det hjalp meg å lese litt faktakunnskaper om angst, så jeg kunne kvitte meg med noen av katastrofetankene. (Ikke at jeg sier at den kommer til å kurere angsten, altså)

Krysser fingrene for deg! Det kan være en lang og kronglete vei for å bli kvitt angsten, men det er så deilig når man kjenner den slipper taket!

Lykke til

Jeg tror jeg har hatt angst hele livet, men det er først de siste månedene at jeg har skjønt at det er angst - og det har på mange måter forverret angsten, sannsynligvis fordi jeg nå skjønner at jeg er irrasjonell og skjønner at det ikke bunner i at jeg er litt følsom. Ganske redd for å få angst. Jeg har vært veldig lukket og redd for å bli avslørt i lang tid, når det kommer til angsten. Angsten bunner i svik og mangel på trygghet i barndommen.

Jeg er veldig glad for at du sier at man kan bli kvitt angsten, og jeg håper håper håper at jeg også kan bli angstfri. Det tror jeg at er det jeg har mest angst for: at jeg alltid skal være som dette, og ikke få til det livet som jeg ønsker. Jeg har en mor og en bestremor med angst, og de sliter og sliter og sliter. Jeg har ikke bodd med moren min siden jeg var liten, men er allikevel veldig redd for å bli som henne.

Jeg ønsker meg en familie, jeg ønsker å utdanne meg til å bli veterinær og jeg ønsker å være fri fra angsten. Mest av alt ønsker jeg meg et ganske stort sosialt nettverk med masse fine mennesker, noe jeg ikke har fått til enda fordi jeg er så selvkritisk og dermed også kristisk til andre mennesker. I tillegg så tar ikke mennesker kontakt med meg, selv når vi kjenner hverandre, det er som om de senser at ikke alt er bra med meg. Sliter med a tjeg overanalyserer og er energikrevende. Jeg ønsker å sette pris på et "vanlig" liv, og ikke jager etter opplevelser som utfordrer meg. Jeg føler for at jeg skal kunne ha det bra nå så må jeg holde meg opptatt hele tiden og aldri ta meg fri fra skole, jobb og opplegg. Og da blir jeg slått i bakken når jeg først er utslitt.

Hvor lang tid brukte du på å bli bedre, og hvor lang på å bli bra?

Anonym poster: 64e69ac28010ecf97080dc16fe1c88d6

[AnonymBruker]

Liten oppdatering: ting går mye bedre nå, og jeg er på vei opp fra angsten. Har funnet et par måter å takle det på: for det første så skal jeg ikke la han fyren jeg dater få ta så mye av tankene mine og påvirke meg så mye, og jeg har nå bestemt meg for å avslutte det. Det gjør mer vondt enn godt, og jeg skal faktisk se at det er han som gjør feil, og ikke bare meg som takler det dårlig. Det andre handler mer om at jeg har funnet et par måter å takle angsten på: jeg prøver å ikke la meg selv ha angst, og skriver heller opp det som bekymrer meg og gir meg tid til å bekymre meg for det i en gitt tid(si 20 minutter). Noe annet som også hjelper meg er at jeg merker at jeg ikke gir opp. Jeg blir frustrert når jeg får angst, og angsten avler mer angst, men jeg reiser meg alltid igjen, og lar ikke angsten ta overhånd. Så selv om det tar noen dager å komme seg opp, så nekter jeg å gi opp. I tillegg så ser jeg hvordan angsten ødelegger skoleprestasjonene mine, og jeg ønsker å snu det til en motivasjon for å bli kvitt angsten, i stedet for at jeg lar angsten vokse.

Jeg har funnet tilbake til staheten, og tror det er den som kan redde meg. Akkurat nå skal være litt tungt på grunn av at skolen er førsteprioritet og at jeg møter mye motstand med fag som egentlig ikke er "mine" fag.

Jeg tror jeg kommer til å kunne leve et angstfritt liv, jeg må bare bygge opp selvfølelsen og følelsen av å være verdt noe. Og det kan jeg bygge opp. Jeg klarer meg bedre og bedre, men alt til sin tid. Jeg kan ikke bli superkjæreste, superelev og supermenneske samtidig. Nå skal jeg være superelev, og det er nok. Prøve å kombinere det med å ha det bra

Anonym poster: 64e69ac28010ecf97080dc16fe1c88d6

[AnonymBruker]

Liten oppdatering: ting går mye bedre nå, og jeg er på vei opp fra angsten. Har funnet et par måter å takle det på: for det første så skal jeg ikke la han fyren jeg dater få ta så mye av tankene mine og påvirke meg så mye, og jeg har nå bestemt meg for å avslutte det. Det gjør mer vondt enn godt, og jeg skal faktisk se at det er han som gjør feil, og ikke bare meg som takler det dårlig. Det andre handler mer om at jeg har funnet et par måter å takle angsten på: jeg prøver å ikke la meg selv ha angst, og skriver heller opp det som bekymrer meg og gir meg tid til å bekymre meg for det i en gitt tid(si 20 minutter). Noe annet som også hjelper meg er at jeg merker at jeg ikke gir opp. Jeg blir frustrert når jeg får angst, og angsten avler mer angst, men jeg reiser meg alltid igjen, og lar ikke angsten ta overhånd. Så selv om det tar noen dager å komme seg opp, så nekter jeg å gi opp. I tillegg så ser jeg hvordan angsten ødelegger skoleprestasjonene mine, og jeg ønsker å snu det til en motivasjon for å bli kvitt angsten, i stedet for at jeg lar angsten vokse.

Jeg har funnet tilbake til staheten, og tror det er den som kan redde meg. Akkurat nå skal være litt tungt på grunn av at skolen er førsteprioritet og at jeg møter mye motstand med fag som egentlig ikke er "mine" fag.

Jeg tror jeg kommer til å kunne leve et angstfritt liv, jeg må bare bygge opp selvfølelsen og følelsen av å være verdt noe. Og det kan jeg bygge opp. Jeg klarer meg bedre og bedre, men alt til sin tid. Jeg kan ikke bli superkjæreste, superelev og supermenneske samtidig. Nå skal jeg være superelev, og det er nok. Prøve å kombinere det med å ha det bra

Har du ingen som kan hjelpe deg litt økonomisk? Det er viktig å ta seg selv alvorlig, og det er synd om økonomien skal sette en stopper for det.

Det er bra å høre at du er på bedrings vei Virker som psykolog-timene hjelper deg!

Jeg har jo det, men mine foreldre har også dårlig økonomi så må nok vente. Livet er så frustrerende og av og til lurer jeg på om det er verdt bryet. Bare masse dritt og bekymring her i verden og jeg begynner å føle at jeg vil gjemme meg vekk fra alle, i hele mitt liv.

.

Syntes du at det er dumt for meg å gå til en pskyolog for akkurat dette? Jeg er ganske deprimert om framtiden; er redd for og ikke få jobb etter fullført utdanning. Hvem skal ta var på meg da? Ingen.

Jeg føler også at jeg ubrukelig og regner med at livet mitt kommer til å være dritt, i tillegg til at jeg føler at den sosiale angsten min + prestasjonsangsten min tar overhånd. Er problemene mine store nok for å oppsøke en psykolog? Helt ærlig, hva syntes du TS?

Anonym poster: 3fe5e5f7f534663c60b0b3990af3e22c

[AnonymBruker]

Det er bra å høre at du er på bedrings vei Virker som psykolog-timene hjelper deg!

Jeg har jo det, men mine foreldre har også dårlig økonomi så må nok vente. Livet er så frustrerende og av og til lurer jeg på om det er verdt bryet. Bare masse dritt og bekymring her i verden og jeg begynner å føle at jeg vil gjemme meg vekk fra alle, i hele mitt liv.

.

Syntes du at det er dumt for meg å gå til en pskyolog for akkurat dette? Jeg er ganske deprimert om framtiden; er redd for og ikke få jobb etter fullført utdanning. Hvem skal ta var på meg da? Ingen.

Jeg føler også at jeg ubrukelig og regner med at livet mitt kommer til å være dritt, i tillegg til at jeg føler at den sosiale angsten min + prestasjonsangsten min tar overhånd. Er problemene mine store nok for å oppsøke en psykolog? Helt ærlig, hva syntes du TS?

Anonym poster: 3fe5e5f7f534663c60b0b3990af3e22c

Ja, dine problemer er "store" nok for å oppsøke psykolog. Du er verdt det!

Og livet er verdt bryet, og både du og jeg kan og fortjener å ha det bra. Ingen fortjener å ha angst, og jeg tror faktisk oppriktig på at man kan bli kvitt angsten. Det handler om selvfølelse og mestring, og det handler om å se sin egen verdi. Angst er selvdestruktivt, og med god selvfølelse, så vil angsten forsvinne. Det er ikke en gang sikkert at du er nødt til å gå til psykolog så lenge, det kan hende at en liten stund hjelper. For meg har det hjulpet masse å lese og forstå angstens mønstre.

Jeg tror det handler mye om å ikke være så redd for angsten også. Å forstå at angst i seg selv ikke er farlig. At det å være litt redd en stund ikke skal begrense deg. For meg er det viktig å trosse angsten, og å godta at det ikke definerer meg. Ta kontroll over din egen kropp. Det er viktig å lytte til kroppen sin, men jeg tror at dersom man lar angsten ta for mye kontroll over livet, så blir angsten mye MYE større.

Oppsøk hjelp så fort som mulig, og husk at køene gjerne er lange når det kommer til psykolog, så jeg ville kanskje søkt om psykolog allerede nå, og heller sagt at du ikke har anledning til å begynne å gå før april/mai - du trenger ikke å begrunne det heller. En legetime koster gjerne 130 kr eller noe sånt, og det kan være fint å få i gang prosessen, og føle at du har et slags håp en gang foran deg. Noe konkret å se fram til.

Ikke gi opp!

Anonym poster: 64e69ac28010ecf97080dc16fe1c88d6