Ulykkelig gift

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har bestandig sett for meg et liv med hus, stasjonsvogn, hund og barn i tidlig alder. Men den drømmen er ikke der lengre. Jeg er gift.Prøver å bli gravid. Føler meg fanget. Som om livet har stoppet opp. Mannen min har en sønn, en liten gutt som jeg er utrolig glad i. Men likevel ønsker jeg noen ganger at han ikke fantes. Jeg vil reise, oppleve verden. Kanskje flytte til Spania, Hellas, Thailand eller Nepal for et år. Kanskje 2 år, kanskje 5.

Poenget mitt er at jeg har gjort en feil. Alt føles feil. Jeg har alt jeg har drømt om, men likevel er jeg ikke fornøyd.

2 måneder før bryllupet fant jeg ut at min mann hadde vært utro i begynnelsen av vårt forhold. Det var et realt slag i magen. Han har grått, beklaget seg og grått enda mer. Jeg har ikke grått og jeg har ikke kjeftet, men jeg hater. Hater at han har gjort dette mot meg. Det er vondt hver dag, jeg har ikke glemt det. Stoler ikke på han i det hele tatt og det var etter dette kom fram at jeg ikke lenger ønsker det livet jeg ønsket meg før.

Jeg giftet meg likevel med han. Invitasjonene var allerede sendt ut og det var for flaut å avlyse hele greia.

Nå krangler vi mye. Jeg er veldig sint så stakkaren får kjeft for alt han gjør. Vi har ikke et bra samliv og et ikke-eksisterende sexliv. Vi kan ikke leve på denne måten. Noe må gjøres, men hva?

Jeg vil ikke leve det livet jeg lever. Jeg lever på en løgn. Later som alt er så jævla OK når jeg egentlig blir spist opp innenfra. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg flytte eller skal jeg bare bite tenna sammen å leve videre på en løgn?

Anonym poster: c70c745f6a7b78f2a230063c7a1f3c39

[Gjest kinkylita]

Jeg skjønner akkuratt hvordan du har det, for jeg satt med de følelsene selv. Truet samboeren med å gjøre det slutt flere ganger fordi jeg følte meg fanget. Løsningen for oss var å ta oss ut permisjon fra jobb, leie ut leiligheten og reise for 1 år. Så jeg fikk "rast" fra meg. Det var så absolutt nødvendig for meg å få den innvendige roen reisingen ga meg.

Litt vanskelig for dere å gjøre det samme kanskje, siden han har en sønn fra før av. Men du må snakke med ham. Evt vurdere om du skal fortsette med livet ditt alene. Livet er for kort til å leve på en løgn som du føler det.

[Skjoldmøy]

Jeg vil ikke leve det livet jeg lever. Jeg lever på en løgn. Later som alt er så jævla OK når jeg egentlig blir spist opp innenfra. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg flytte eller skal jeg bare bite tenna sammen å leve videre på en løgn?

Anonym poster: c70c745f6a7b78f2a230063c7a1f3c39

Du lister opp feil alternativer her.

Å flytte er et reelt alternativ, mens å bite tenna sammen og leve videre på en løgn ikke er det.

Om du skal bli hos fyren må dere sammen sørge for at samlivet blir bra. Klarer dere ikke det er brudd det eneste alternativet.

[Muscae]

Du må gå i deg selv og se om dette er noe du kan tilgi. Elsker du denne mannen? Ønsker du egentlig å leve resten av livet sammen med ham? Da burde du jobbe for å komme over utroskapen. Du må kunne tilgi ham for å få et godt liv sammen med ham. Om du trenger terapi, eller å snakke med ham om det, med en venninne eller familiemedlem om det, så få det ut av verden! I et forhold som skal vare kan man ikke gå og gnage på fortidens feil hele tiden, det spiser deg opp, og det ødelegger forholdet til ham.

Om du ikke vil igjennom den krevende prosessen det er å tilgi, så bør du gå. Da sparer du deg selv for å bli en bitter kjeftesmelle, og mannen din slipper å oppleve at alt han gjør blir feil, uansett. Om du fortsetter sånn tar du knekken både på ham og deg selv.

Ang reiseplaner og vanskelige følelser overfor stesønnen din, følte du det sånn før du fant ut om utroskapen, eller er dette noe som har kommet i etterkant? Dersom du alltid har følt det sånn, så bør du vurdere hva som er viktigst for deg - mannen og familien, eller å reise og bo i et annet land. De fleste av oss har en liten drøm om å bo en periode i utlandet, men de fleste legger det fra seg, av praktiske hensyn, som kjæreste, familie, økonomi el.l. Og husk at det går an å reise når stesønnen blir voksen. Livet kan by på mange gode opplevelser selv om man er over 40..

Og du, legg vekk alle planer og forsøk om barn nå! Barn skal ikke redde et forhold!

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke leve det livet jeg lever. Jeg lever på en løgn. Later som alt er så jævla OK når jeg egentlig blir spist opp innenfra. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg flytte eller skal jeg bare bite tenna sammen å leve videre på en løgn?

Anonym poster: c70c745f6a7b78f2a230063c7a1f3c39

alternetivene er å flytte eller forbedre ekteskapet. ikke å bite tenna sammen.

tenk over hva som skal til for at ekteskapet skal fungere.

Anonym poster: af3a0f78ef04fe741537793d16aeb4b2

[AnonymBruker]

Luksusproblemer.

Anonym poster: f2598f0a959bae6a5f007bca12482a0c

[linkan]

Jeg ville flyttet, da hovedfokuset mitt er å være lykkelig med de valgene jeg tar. Han var dum som var utro, og du var dum som giftet deg med ham likevel bare fordi du ikke ville bli flau. Bedre å være flau enn ulykkelig, er det ikke?

Utifra det du skriver så er det vel ingen tvil om hva du aller helst vil? Jeg synes du skal følge magefølelsen din, enkelt og greit. Uansett hva du velger å gjøre så vil det bli tøft, men du må bare stole på at valgene du gjør vil gjøre resten av livet ditt bedre.

Om du skulle fortsette å prøve, så hadde det kanskje vært en idé å snakke med noen som kan hjelpe dere å jobbe med forholdet, om dere ikke allerede har prøvd det?

Lykke til

[Havbris]

Er det hans utroskap som ødela alt for deg? Hvis du vil videre med forholdet må du skaffe hjelp. Vil du videre i forholdet eller vil du ikke? Om dere skal han en fremtid sammen så kan du ikke fortsette å straffe han. Hvor, og hva vil du?

[Gjest Shake-shake]

Du bør i alle fall ikke prøve å bli gravid når du føler som du gjør! Det er det siste du bør gjøre.

[AnonymBruker]

Du må gå i deg selv og se om dette er noe du kan tilgi. Elsker du denne mannen? Ønsker du egentlig å leve resten av livet sammen med ham? Da burde du jobbe for å komme over utroskapen. Du må kunne tilgi ham for å få et godt liv sammen med ham. Om du trenger terapi, eller å snakke med ham om det, med en venninne eller familiemedlem om det, så få det ut av verden! I et forhold som skal vare kan man ikke gå og gnage på fortidens feil hele tiden, det spiser deg opp, og det ødelegger forholdet til ham.

Om du ikke vil igjennom den krevende prosessen det er å tilgi, så bør du gå. Da sparer du deg selv for å bli en bitter kjeftesmelle, og mannen din slipper å oppleve at alt han gjør blir feil, uansett. Om du fortsetter sånn tar du knekken både på ham og deg selv.

Ang reiseplaner og vanskelige følelser overfor stesønnen din, følte du det sånn før du fant ut om utroskapen, eller er dette noe som har kommet i etterkant? Dersom du alltid har følt det sånn, så bør du vurdere hva som er viktigst for deg - mannen og familien, eller å reise og bo i et annet land. De fleste av oss har en liten drøm om å bo en periode i utlandet, men de fleste legger det fra seg, av praktiske hensyn, som kjæreste, familie, økonomi el.l. Og husk at det går an å reise når stesønnen blir voksen. Livet kan by på mange gode opplevelser selv om man er over 40..

Og du, legg vekk alle planer og forsøk om barn nå! Barn skal ikke redde et forhold!

TS her.

Jeg elsker ham ja, men jeg er bitter, såret og har veldig liten tillit til han.

Ang reiseplanene og de vanskelige følelsene ovenfor stesønnen min så har dette kommet etter jeg fant ut om utroskapen. Det synes jeg er veldig vanskelig, for jeg er jo så glad i den gutten. Da er det veldig tungt å ønske at han ikke eksisterte av og til...

Vi har prøvd å få barn i 2 år nå og er i gang med utredning. Kan ikke bare legge vekk de planene. Det klarer jeg ikke. Ønske om barn er fortsatt stort.

Har dere noen tips til hvordan jeg kan tilgi og gjenopprette tilliten så jeg en dag kan bli lykkelig? Det er snart ett år siden jeg fant ut om utroskapen, det er like ille idag som da...

Anonym poster: c70c745f6a7b78f2a230063c7a1f3c39

[Gjest Violetta]

Har dere prøvd samlivsterapi?

[Havbris]

"Har dere noen tips til hvordan jeg kan tilgi og gjenopprette tilliten så jeg en dag kan bli lykkelig? Det er snart ett år siden jeg fant ut om utroskapen, det er like ille idag som da.."

Kjære deg, det er ikke du som skal gjenopprette tilliten, det er det mannen din som skal. Det har gått ett år. Hvor mye har dere snakket om dette, og hvor stort rom har du fått for å utrykke det som er vondt. Jeg råder deg til å ta kontakt med et familievernkontor i første omgang. Det virker som du trenger å ventilere mye. Hvis du vil satse på et fortsatt forhold med mannen din så må du bli ferdig med det som skjedde, og mannen din må gjøre "sin jobb" i denne prosessen.

Du skriver at det er like ille som for ett år siden. Hva har dere gjort for å løse opp i dette i løpet av dette året?

[Gjest beenthere]

Han kommer ikke til å slutte med å være utro når han allerede har vært det. vær så snill å innse de reelle fakta. Kom deg ut, gi på båten alt sammen, og bli ferdig med dine sår, før du går videre i et nytt forhold.

[AnonymBruker]

Virker som du er sjalu på sønnen også. Du burde jobbet me din egen selvtilitt, for den virker på bunn. Skill deg, flytt for deg selv og bygg deg opp og lær deg å stole på folk. Finn en mann uten barn, da blir du mindre sjalu også.

Anonym poster: 1769835c9c55885a550f51ec137fc2ef

[AnonymBruker]

Du må gå i deg selv og se om dette er noe du kan tilgi. Elsker du denne mannen? Ønsker du egentlig å leve resten av livet sammen med ham? Da burde du jobbe for å komme over utroskapen. Du må kunne tilgi ham for å få et godt liv sammen med ham. Om du trenger terapi, eller å snakke med ham om det, med en venninne eller familiemedlem om det, så få det ut av verden! I et forhold som skal vare kan man ikke gå og gnage på fortidens feil hele tiden, det spiser deg opp, og det ødelegger forholdet til ham.

Om du ikke vil igjennom den krevende prosessen det er å tilgi, så bør du gå. Da sparer du deg selv for å bli en bitter kjeftesmelle, og mannen din slipper å oppleve at alt han gjør blir feil, uansett. Om du fortsetter sånn tar du knekken både på ham og deg selv.

Ang reiseplaner og vanskelige følelser overfor stesønnen din, følte du det sånn før du fant ut om utroskapen, eller er dette noe som har kommet i etterkant? Dersom du alltid har følt det sånn, så bør du vurdere hva som er viktigst for deg - mannen og familien, eller å reise og bo i et annet land. De fleste av oss har en liten drøm om å bo en periode i utlandet, men de fleste legger det fra seg, av praktiske hensyn, som kjæreste, familie, økonomi el.l. Og husk at det går an å reise når stesønnen blir voksen. Livet kan by på mange gode opplevelser selv om man er over 40..

Og du, legg vekk alle planer og forsøk om barn nå! Barn skal ikke redde et forhold!

Utolige mange gode poeng i denne teksten.

Jeg har selv vokst opp med en onkel og en tante hvor det var tydelig at foreldrene var sammen på feil premisser. Fordi det var forventet at de skulle "bite tenna sammen". I bunn og grunn tror jeg egentlig ikke de er bra for hverandre i det hele tatt. De kveler hverandre, men er SÅ opptatt av å holde fasaden. I oppveksten min og deres barn var det mye kjeftesmelling og vonde ord, men for omverden var de en perfekt fungerende familie. Jeg tror de fikk barn på grunn av forventningene rundt. På grunn av frykt for å skille seg ut. De siste åra har ikke barna hatt kontakt med foreldrene sine, fordi de har gjennomskuet dette, i tillegg til at de aldri egentlig har vært der for dem. Tanten og onkelen min holder fortsatt sammen, men lyser av bitterhet og skam.

Det er lett å være etterpåklok, men det er så viktig å tørre å gjøre de forandringene som skal til når du kjenner at livet du bygger for deg selv hindrer deg i å sove om natta.

Anonym poster: 2a4ba7145434dd033f16ebf952552206