Gjest ida Skrevet 2. mars 2013 #1 Skrevet 2. mars 2013 I går når jeg satt sammen med kjæresten min så spurte jeg om vi ikke skulle melde oss på svingkurs/dansekurs. Nei, jeg gidder ikke gå på noe jeg kan svarte han. Jeg er ikke så god på det sa jeg og nevnte også et annet par vi kjenner som hadde begynnt på kurs. Nei, jeg hadde vondt i beinet i mange dager etter julebordet sa han så det gadd han bare ikke. Han var på julebord med jobben sin i fjor. Jeg sa at med meg vil du ikke danse og når jeg feiret bursdagen min måtte jeg mase meg til en dans med han. Jaja sa han bare da. Jeg kjente at jeg ble skuffa. Greit å ikke ville bli med på svingkurs. Danse med andre er helt greit også , det gjør jeg selv når jeg er ute. Men det jeg blir skuffa over er at jeg faktisk måtte mase på han om å danse den ene gangen. Mens han tydelig kan danse med andre damer uten problemer. Jeg er veldig sosial og liker å finne på ting som å reise, ut og spise, på byen nå og da og ut for og danse. Men jeg har kun fått han med meg et par ganger i løpet av disse 5 årene. Ofte får jeg spørsmål om hvor er samboeren din da? Nei, han er hjemme og skal hente meg seinere i kveld svarer jeg da. Vi er jo veldig ulike. Jeg er sosial og han er mere hjemmekjær. Men hvis det er en kamerat som spør om noe eller jobben , da blir han med. Det er det som skuffer meg. Jeg vil sef. at han finner på noe med de og gjerne oftere også, men at han så og si aldri blir med meg er litt trist synes jeg. Nei, han er ikke flau over meg om det er det dere tenker. Jeg ser bra ut og drikker meg ikke full Men overreagerer jeg synes dere om at jeg blir skuffet over dette?
Binta Ba Skrevet 2. mars 2013 #2 Skrevet 2. mars 2013 Dere er forskjellige. Det å gå ut med kompiser er ikke det samme som å gå ut med dama, sånn er det bare. Man kan ikke tvinge folk til å gå ha samme interesser..jeg kunne godt tenke meg salsa-kurs, mens mannen ville heller skutt seg selv i foten At man blir litt skuffet over at han ikke vil bli med ut i det store og det hele forstår jeg, der er vi i samme båt..men jeg har bare akseptert at han er ikke kjempefan av å gå ut, og vi foretrekker også litt forskjellige steder. En gang i året tvinger vi hverandre til å bli med den andre på han/Hennes sted, sånn ellers går vi ut mest hver for seg.
Sueno Skrevet 2. mars 2013 #3 Skrevet 2. mars 2013 Kanskje du skulle sett om du fikk til en skikkelig samtale med ham om dette. Ligge det fram vennlig men detaljert. Fortell hva du føler og hva du mener. Be han gjøre det samme. Kommunikasjon kan være nøkkelen til masse godt ... ... Selv om det ikke alltid er like enkelt. Lykke til
Gjest ida Skrevet 2. mars 2013 #4 Skrevet 2. mars 2013 Når vi ble sammen så trodde jeg at han var veldig utadvendt og sosial. Han sa at han likte å reise, ut og spise, ut på byen og finne på ting. Men etter at vi hadde vært sammen en stund så forsto jeg at sånn var han ikke. Vi var veldig forskjellige, men hadde det bra sammen og det er jo derfor vi fremdeles er et par Jeg har snakket med han om dette mange ganger på en rolig og saklig måte. Vi komuniserer ganske bra synes jeg og snakker om det meste når ting kommer opp. Han sier at ja jeg liker jo å gjøre det og det og når jeg sier at ja, da drar vi ut neste helg og spiser og tar en pubrunde så sier han jaja. Men det skjer ikke noe, da er han sliten , ikke i form eller andre ting som gjør at han ikke kan bli med alikevel. Nei, jeg kan jo ikke forandre han og må jo bare godta at han ikke liker sånne ting som jeg gjør i samme grad. Men savner jo at han kan bli med nå og da.Føler meg litt snurt over at han den gangen gav utrykk for at han var en helt annen . Men han har jo veldig andre fine sider da Jeg må vel bare innfinne meg med at vi er så forskjellige og bare håpe på at jeg ikke begynner å føle meg ensom i forholdet vårt etter som tida går ..
Steinar40 Skrevet 2. mars 2013 #5 Skrevet 2. mars 2013 (endret) Det var dumt av han å påstå at han likte å reise, ut og spise, ut på byen og finne på ting. Dessverre er dette en veldig lett feil å gjøre i starten når man strekker seg lenger enn langt for å gjøre den andre til lags. Når så hverdagene kommer, og det man sa ikke var tilfelle, så blir det veldig vanskelig (umulig) å endre oppførsel. Og at den andre da har god grunn til å føle seg skuffet er jo åpenbart. Endret 2. mars 2013 av Steinar40
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå